Bokelskere.no

Det er som om jeg har sluttet å tro på Gud, sa jeg til Ragnhild da hun foreslo at jeg skulle begynne på jobb igjen. Hvordan skal jeg forkynnen for andre når jeg ikke lenger tror selv, spurte jeg. Nå er du i ovekant dramatisk, svarte Ragnhild. Det er en jobb, du er ikke en prest, du skal låne ut bøker og sette dem på plass igjen. Det trenger ikke være mer komplisert enn det, sa hun. Jo, det blir som å dele ut nattverden og bare tenke at dette er gratis kjeks og vin, sa jeg og tok en slurk av rødvinen, fornøyd med metaforen. Nei, Karen, ærlig talt, du er bibliotekar, sa Ragnhild. Dette er bare dårlige unnskyldninger. Du kan jo finne deg en annen jobb, om så er. Poenget er at du må tilbake i jobb, du kan ikke surre hjemme lenger, det er ikke noe vits i nå som du er relativt velfungerende. Skål, sa jeg og var plutselig livredd for dette relativt velfungerende og hva det skulle innebære. Samtidig er innholdsløsheten kanskje verre.

Jeg har ikke tatt i en annen bok på to år, og det føles plutselig så fjernt at jeg har brukt et helt liv på å forsvinne i andre virkeligheter, på å rømme inn i verdener andre har skapt for meg, og jeg skjønner ikke hvordan jeg noen gang har klart å tro på dem, leve meg så inn i dem, finne en større mening der enn i virkeligheten.

Jeg har brukt hele livet på å lese, på å finne en ro eller uro, i bøker, i ordene, i at noen andre har formulert det jeg tenker, det jeg vil si, men ikke får sagt. Det jeg føler, men ikke får kjent på. Men ingen har formulert noe jeg kan kjenne meg igjen i etter at Tarjei døde.

Jeg småprater litt med Pus mens jeg leser dødsannonsene i Aftenposten, som jeg gjør hver morgen, ikke fordi jeg nødvendigvis tror jeg kjenner noen, mer av generell nysgjerrighet, av fascinasjon over formuleringer og små detaljer som kan avsløre store deler av et liv. Eller som kanskje enda mer kan avsløre noe om de som er igjen, de som har sittet sammen eller alene og formulert annonsen; nei, vi vil bare at det skal stå vår kjære, eller burde det kanskje stå vår alles kjære, nei vet du, det skal bare stå min kjære, nå skjærer jeg gjennom, han var tross alt min mann, men jeg tror vi går for duen, ikke korset.

Det er rart at det er så ubehagelig å våkne når det er så behagelig å sovne, sa en av de mest deprimerte pasientene mine for noen år siden, før han tok en overdose piller, og jeg var så enig i det - og i foruroligende mange av resonnementene hans - at setningen har blitt en ren motivasjon for å komme seg opp av senga om morgenen.

Aldri en bra dag uten en kveld.

Og vi er glad i deg, hvisket mamma til pappa,
glad i deg som store buketter av gule roser,
også når de nikker med hodet og visner,
glad i deg som den deiligste sommeren,
også når den går mot høst. Vi er glad i deg
gjennom alt vi håper og alt vi ennå ikke vet -

Hvorfor vet vi ikke? sa Fredrik
og tok hånden til mamma.

I morgen vet vi ingen ting om.
Men vi håper at i morgen blir like bra som i dag.
Vi håper vi kan tenke like glade tanker
og finne på like fine ting å gjøre sammen,
og at vi kan varme hverandre i morgen også
når det blir sent og føttene er kalde.

Hvorfor gråter mamma? sa Fredrik
med Bamse på skulderen.

• Ligger kroppen hans nedi her enda?
  undrer Sara seg. En liten haug med mold
  er der som hullet med kista var.
• Ja, på en måte, sier mamma.
• Men kroppen til Rune ligger og blir til jord nå. Slik
  at det kan vokse blomster.
  Sara nikker. Hun forstår, for hun ser
  at opp av denne jorda vokser noen små
  hvitveiser. De har reine og fine
  blomsteransikt.

Mamma har forklart at Rune er død. Han drukna i dammen.
Kan hende han prøvde å nå tak i båten sin, og så
glei han, og klarte ikke å komme seg opp igjen.
Nå er han død.
Han kan ikke snakke mer. Ikke se eller høre.
Han kan ikke gå eller springe eller leike mer.
Ikke smile til Sara. Ikke klemme henne flere ganger.
Sara skal aldri få se Rune mer.
Fordi han er død.

Det virker som om alle som kan, blir leger, det er fasiten på et vellykket og meningsfylt liv. Hjelpe folk. Minst ti i klassen min søkte medisin, og jeg er overbevist om at i hvert fall halvparten av dem søkte utelukkende fordi de kunne, og fordi det var forventet av dem, ikke fordi de hadde et sterkt behov for å hjelpe noen andre enn seg selv.

Og der verste nå hadde ikkje vore å seie at eg er meg, og slik er eg, og Trygve var alt i heile verda, men det verste er at dei ville skjønt, ville bekrefta, ville visst at hadde ikkje eg vore slik, hadde ikke eg vore meg, så hadde Trygve levd.

Han er der. Stor og sterk og Sigurd. Tek imot meg, litt flau på flyplassen, tør ikkje klemme, men tek meg hardt i handa. Ser seg rundt. Køyrer meg heim til leilegheita hans, og der tør han å klemme. Me ligg og ser i taket, armen hans er nær min, låret hans er nær mitt. Eg er heil roleg, alt han seier går heilt inn og eg tenker at nå. Dette er meg. Dette er oss.

Da dei byrja på ungdomsskulen blei eg plutseleg så mykje mindre, eller så blei dei så mykje større. Eg gler meg til å byrje på ungdomsskulen, til at dei to åra mellom oss igjen bare skal vere år, ikkje avstand.

Kvar dag
eit nytt blad
på det gamle treet i bakgarden

Sola fell
på nye måtar
kvar dag
så eg kan sjå deg
frå nye vinklar

Dette er det vakraste:
Vi opphevar kvarandre
Dei ukjønna kroppane våre
inni kvarandre sine kjønn

Vi flyt saman
kvinnemann
mannekvinne
fyller ut kvarandre
sine holer
tettar sprekkane
med kyss

Vi stikk hovuda inn i kvarandre
trær armane kring oss

Du er min rustning
Eg er din