Bokelskere.no

Da jeg var ung advokat, leste jeg en gang en engelsk dikter, og en strofe av ham gjorde sterkt inntrykk på meg: "Vær som kilden som renner over, ikke som brønnen som alltid inneholder det samme vannet." Jeg syntes at han tok feil, for det var farlig å renne over, vi kunne komme til å oversvømme områder hvor våre kjære holdt til, og drukne dem med vår kjærlighet og begeistring. Så jeg har hele mitt liv søkt å oppføre meg som en brønn, og aldri gå ut over mine egne grenser. Av en eller annen grunn som jeg aldri vil få klarhet i, fikk jeg Panikksyndromet. Jeg ble forvandlet til det jeg hadde strevd slik for å unngå: en kilde som rant over og oversvømte alt omkring seg. Som et resultat av det ble jeg innlagt på Villete. Da jeg var kurert, vendte jeg tilbake til brønnen igjen, og ble kjent med dere.

Det dreier seg ikke om å ha rett, men om å svare riktig.

"Hun var så liten den siste natten," sa moren. "Kunne nesten puttet henne i vesken og gått." Og så la hun til, omtrent som om hun et øyeblikk hadde vurdert det. "Men jeg hadde visst ikke med meg veske den natten. "

Noen hadde begynt å sparkle meg, legge ny tapet over den gamle strien. Jeg var under oppussing.

Resten av turen veksla vi ikkje eit steinsens ord. Sat vi og spola filmen tilbake og tenkte på morgondagen. Slutt på friminuttet. Klokka skulle straks ringje inn. Og to og ro i rekkje. Kan eg få be om stillheit her. Stilt, sa eg!

Arol husket at Sha-ra hadde sagt noe slikt som at en lenke ikke er sterkere enn det svakeste leddet.

I krig mister man mange, mange som står en nær, men det er krig, og krig er vissheten om at man skal dø.

Verden er en gåte, tenkte Jenny nå. Men vi venner oss til gåten etter hvert som vi vokser opp. Så den til slutt ikke oppleves gåtefull lenger. Verden blir noe tilforlatelig. Og det må innbitt ettertanke til for å avkle verden dens skinn av å være noe begripelig. Det må intens selvfordypelse til for å oppleve at verden er et mysterium... Var ikke det kosmisk? Det eneste virkelige mysterium er det som alle ser. Men det er også det eneste som aldri nevnes.  Det er noe alle mennesker er sammen om. Men det er aldri samtaleemne. Det mest obskure er det dagklare. Det mest okkulte er det vi alle opplever hver eneste dag... Her våkner vi på en klode i universet. En globus på svev. En trollkule. Med sjøer og skoger og fjell. Og med en lett sprut av liv i alle størrelser og fasonger.  Her dasker stoffet omkring på marken. Her spretter det fram mellom steiner og trær. Her stimer det i elver og sjøer. Her flakser det opp i luften mellom himmel og jord. Og mer, mer: Stoffet på denne mystiske planeten er bevisst seg selv. Det slår ut med armene og sier: God aften! Her er jeg folkens! Så skjer det likevel. At vi venner oss til alt dette vi ser omkring oss som om det var noe nødvendig. Vi synes at livet på denne planeten er den mest fornuftige formen for liv. Bare dronter og dinosaurer er ekstraordinære. Fordi de ikke finnes lenger.

• Det er noen av englene i himmelen som mener at hvert eneste øye som ser Guds skaperverk, er Guds eget øye. For hvem har sagt at ikke Gud har mange milliarder øyne? Kanskje han har drysset milliarder av små fotoceller ut over skaperverket bare for at han til enhver tid skal se sitt eget skaperverk fra noen milliarder forskjellige vinkler. Så kan ikke menneskene svømme mange hundre meter under havet, derfor har han gitt fiskene øyne også. Og mennesker kan jo ikke fly, men til enhver tid ligger et levende teppe av fugleøyne under himmelen og speider ned på jorden. Men dette er ikke alt...
• Fortell mer, da!
• Iblant hender det at et menneske løfter sine øyne mot sitt himmelske opphav. Da er det som om Gud ser seg selv i speilet.

• Jeg synes jeg eier hele verden, jeg, pappa. (...)
• Ikke bare huset her... og Ravnekollen... og elven der nede. Jeg eier litt av Lasithi-sletten på Kreta... og hele øya Santorini. Det er akkurat som om jeg en gang har bodd i det gamle slottet på Knossos. Jeg eier solen og månen og alle stjernene på himmelen. For jeg har sett alt sammen. 

Vi ser alt sammen i et speil, i en gåte. Noen ganger kan vi gløtte igjennom speilet og se litt av det som er på den andre siden. Hvis vi pusset speilet helt rent, ville vi se mye mer. Men da ville vi ikke lenger se oss selv...

• For når dere drømmer, er dere både filmstjerner og publikum på en og samme gang.

• (...) Morfar sier at vi aldri må sørge over en tanke som glipper...
• Hvorfor ikke?
• Den er som en fisk som plutselig glipper av kroken. Da svømmer den bare ned på dypet igjen og kommer feitere tilbake.

• Jada. Men, mamma...
• Ja?
• Hvis jeg var Gud, ville jeg skapt verden sånn at alle barn hadde minst tre foreldre.
• Hvorfor sier du det?
• Da ville dere ikke blitt så slitne. Og så kunne du og pappa vært litt alene for dere selv mens den tredje mammaen eller pappaen var hos Lasse og meg.