Bokelskere.no

Til de av dere som savner omslag til Tor Ulvens klassiske kortprosabok (som jeg skal innrømme var en av de viktigste bøkene for meg da jeg begynte å skrive), så trenger dere ikke savne lengre. Jeg har lastet opp omslaget.

Dette er en av de selvlysende, ensomme bøkene, de som skinner der ute og ikke helt minner om noe annet enn sitt eget merkverdige selv.

Jeg er så dundrende enig. Bennybøkene rocker huset.

Du er en veldig god Solstad-leser, så det synes jeg absolutt du skal gjøre. Mht. 87-romanen skylder jeg å gjøre oppmerksom på at det er flere tiår siden jeg leste den, og husker at jeg nærmest følte meg DYTTET UT AV BOKA med alle de der skøytetidene. Jeg husker ellers slutten, som bærer på frekkhetens nådegave, men resten av boka har jeg glemt. Så hva jeg ville ment om den i dag, er vanskelig å si. Lag en liste!! Men siden du liker både 87-boka og Armand V, hvordan stiller du deg til Solstad som Berlinguide i 160741?

Noen barnebøker gjemmer du innerst i et skap etter to lesninger. Andre tigger du dine barn om å lese hver gang. Benny tilhører definitivt siste kategori. "Benny har berre sine vanlege føter. Dei kule grisane har fotballsko. Dei tek han igjen så lett som berre det". JEg sier ikke mer

Tror nok jeg mener det er hans beste, i alle fall en av de to tre, kanskje fire. Får lage ei liste

Dette er ikke godt å svare på, og tida siden jeg leste boka er blitt lengre. Men ett er sikkert, og det er at da journalisten Mustafa Can fikk i oppdrag å skrive og framføre en litterær tekst knytta på wergelandkonferansen Litteraturhuset hadde i juni 2008, hadde han skrevet fletta av folk som Elias Khoury, Tariq Ali og Amin Malouf. Det kan være fordi han tok oppgaven mer på alvor, men det sto hverken på språk eller komposisjonsevnen :-)

Du om det

Og denne omstendeligheten til karakterene som alltid virker umotivert, usannsynlig, nesten teit, når boka er slutt, og du sitter og kjenner på følelsen etterpå så henger det så utrolig godt sammen med hva han skriver om. Det som virker umotivert blir meninsgfylt i helheten. ELler noe sånt. Jeg prøver vel egentlig bare å si at det er så jævli godt tenkt, tanken bak orda i bøkene hans

Det er et oppløftende svar. Da funker det åpenbart for noen! Jeg har jo ikke gått mask og mek så jeg kjenner ikke humoren der så veldig godt.

jeg er en god venn av både surrealisme og absurdisme den gang det fakisk var avant garde. denne boka har jeg turnert videregående skole med, mange mask og mek klasser, og de deler ikke din oppfatning om at det ikke er morsomt. Heldigvis. Hvorvodt det e rgod litteratur har jeg ingen anelse om, oppfatter det først og fremst som morsomt og forventningnedrbytende

Kanskje jeg tar feil av kronologien her, det var kanskje femmeren som var fæl- I en av bøkene gå rharry rundt og sutrer for alt som er galt, alle som er døde og alle som er teite fra toget til galtvort og fram til noe sånt som nest siste. Sjøl Snape framstår som en jovial type ved sida av harry. Lurer på om du har rett i at det er Oop. Er det half blodd prince som er for lang? eller der det og Oop?

Å, ja, det er betydelige doser infam humor ute og går i denne glimrende og forstyrrende boken om forstyrrede Lester Ballard.

ja hvorfor, hvorfor, si meg det?

Vil nok gjerne lese denne

hvorfor vond?

Nei og nei, fæl bok allerede da jeg var femten, tør ikke tenke på den nå

Hehe, det kan jo godt tenkes, ja. At han ikke vil ha alt slags rask på besøk, mye mulig det. Kanskje en god idé for bursdager og høytider og slikt? Legge ut noe piggtråd i innkjørselen? Spøk til side: Jeg har krabbet meg gjennom to bøker av McCarthy på engelsk til nå (Blood Meridian og Child Of God), og det er ikke spøk i det hele tatt på grunn av mangfoldet i ordvalg og på grunn av setningsstrukturen som er ganske Faulknersk å ha med å gjøre. Svært få av romanene hans, antagelig ingen, er så enkle som The Road. Det betyr ikke at de er så mye dårligere, bare at de er annerledes. Blood Meridian tok meg laaaaang tid på engelsk, men av og til må du løpe maraton. Av og til må du gå opp på det høye fjellet du har kviet deg for fram til nå. For der oppe ser du ørnen. Den stuper. Og ryker rett i halsen på reven.

Kan tenkes det er riktig, men i McCarthys tilfelle står vi overfor vår tids største romanforfatter, med en ekstrem rikdom i språket sitt, så jeg synes ikke det er helt spot on ifht ham.

Tegn på en forfatter med et eget univers. Tegn på storhet når du ser musikaliteten. En god anbefaling, altså!