Bokelskere.no

17 år gamle Allyson er ei amerikansk jente på europareise. Ho er ei pliktoppfyllande og skuleflink jente, med ei mor som involverer seg veldig både i val av fritidsaktivitetar og fag på skule. Europareisen er ikkje i backpackerstil, men eit busslass av ungdomar som blir guida gjennom eit fastlagt program. Allyson hadde gleda seg til turen, men blik liksom ikkje like begeistra som ho trudde ho skulle bli.

Siste dag på europareisen lar ho seg overtala av venninna til å sjå eit Shakespeare-stykke av ein omreisande teatertrupp. Ho blir fascinert av guten som spelar hovudrolla, og når han foreslår å reisa på ein dagstur til Paris overraskar ho seg sjølv med å bli med. Han bestemte seg for å kalla ho for Loulou, og Allyson sjølv syntes det var greitt å vera ein «ny person» på denne reisa sidan ho aldri hadde gjort noko så impulsivt før.

Boka handlar om dei to denne dagen i Paris, men også kva som skjer når ho reiser heim og byrjar på universitetet. Impulsturen til Paris starta ein endringsprosess hos Allyson, og ho må ta oppgjør med seg sjølv, venner og familie etter kvart.

Allyson klarer ikkje å gløyma Willem, men dei veksla ikkje telefonnummer eller noko anna kontaktinformasjon, så ho veit ikkje korleis ho skal kunne finna han att. Ho er heller ikkje sikker på om ho ynskjer å finna han. For det skjedde noko i Paris som ho ikkje veit korleis ho skal tolka.

Dette er ei ungdomsbok og ei kjærleikshistorie. Annakvart kapittel er frå synsvinkelen til Elenoar og Park. Elenoar har byrja på ny skule. Ho har raudt hår, og går i rare klede. Ho har ei mor som alltid roter seg bort i feil menn, og ho deler rom med sine mange søsken.

Park er ein populær gut på skulen der Elenoar byrjar. Han skil seg og ut fordi han har amerikansk far og asiatisk mor. Han møter Elenoar på bussen, og lar ho sitja ved sida av seg sjølv om regelen er at nye elever skal fryses ut. Dei snakker ikkje saman, men etter ei stund får Elenoar låna teikneseriar av Park. Kvar dag byttar ho ordlaust teikneserien med ein ny. Og sakte men sikkert byrjar eit vennskap å veksa fram. Dei byrjar å veksla ord, dei held kvarandre i hendene og dei byrjar å vera saman hos Par etter skulen.

Elenoar fortel lite om korleis ho har det heime, og familien hennar får aldri høyra om Park. Men etter kvart blir det forviklingar både på skulen og heima.

Boka er nydeleg skrive. Det er kjempespanande å lesa frå to synsvinklar. Me veit kvifor Elenoar ikkje snakkar så mykje om familien sin, men når Park funderer og analyserer Elenoar trekker han sine eigne slutningar. Det same gjeld Elenoar. Berre me som lesarar ser og forstår begge to. Eg får lyst å hoppa inn i historia og hjelpa dei! Det men det handlar om å bli kjend med kvarandre, om å opna seg for kvarandre, og at me alle har ei historie med oss. Noko vil me visa kvarandre, medan andre ting vil me skjula.

Cath og tvillingsøstera Wren skal byrja på college. Då dei var ganske unge reiste mora deira frå dei. Etterpå var det berre dei to, og den litt eksentriske faren. Cath og Wren er like av utseende, men ganske ulike ellers. Wren er utadvendt og glad i fester og gutar. Cath er glad i bøker. Ho elsker fantasy, og særskild bøkene om Simon Snow. Hennar største interesse og hobby er fanfiction. Ho skriv historiar om karakterane i Simon Snow-bøkene. På fanfiction-sider på internett er ho svært populær.

På college kaster Wren seg ut i ungdomslivet. Men Cath held seg for seg for seg sjølv, og synest det er skummelt å snakka med nye folk. Likevel blir ho sakte men sikkert kjend med romkameraten og vennen hennar. Særskild takka være den smilande, utadvendte, positive, sprudlande og kjekke Levi.

Cath tek eit skrivekurs på College, men ho bruker meir tid på fanfictionen sin enn skulearbeidet. Innimellom får me utdrag frå Simon Snow-historiane til Cath. Ho har utruleg mange følgarar som ventar på oppdateringar på hennar versjon av siste bok i serien.

Dette er ei nydeleg ungdomsbok som handlar om familie, vennskap og den første kjærleiken. Det er skrive realistisk og truverdig i eit godt språk. Boka fungerer for den litt eldre lesaren og, for det er lett å kjenna seg att i deler av historia når ein tenkjer attende til ungdomstida.

Denne las eg på svensk, det var overraskande lett, og det gav noko ekstra til heile opplevinga. Eg følte det som eg såg ein svensk ungdomsfilm i hovudet.
Eg-personen er ei femten år gammal jente som blir stormforelska i ein russisk/svensk gut. Me får korte glimt av møter på festar, i skulegarden, framfor dataen, med mobilen. Ho tenkjer berre på han, på dei kantete skuldrene hans, det mørke håret, dei kjappe russiske frasene han lirer av seg. Det er ein altoppslukande kjærleik. Det minner litt om dagbokstil, men ho skriv «du». Ho fortel altså heile historia retta til guten ho er forelska i.
Eg føler at det handlar om å tolka teikn frå kvarandre. Ho lurer på om han kjem til å vera på dei festane ho går på og lurer på kva han tenkjer om ho. Den første kjærleiken er komplisert, med mange forviklingar, mange store kjensler, både gode og vanskelege. Men dette klarar forfattaren å kommunisera med eit enkelt språk.

Boka byrjar dagen etter 16årsdagen til Una. Ho har alltid fått eit postkort av den ukjende faren sin på bursdagen, men i år har det ikkje kome noko kort. Una har ikkje hatt behov for å vita noko om faren før, men no blir det viktig for ho.
Den to år eldre Leo skal laga ein dokumentar, og vil hjelpa Una å finna ut kven faren er. Una er forelska i Leo, men Leo verker berre som han er interessert i filmen sin, og snakkar berre om korleis dei skal finna faren hennar. Han har nesten blitt meir opptatt av det enn ho sjølv.
Una vil bli skodespelar som mora, og jobbar med ein monolog ho skal framføra på opptaksprøve til vidaregåande skule.
Denne boka er kort og lett å lesa, men den tek opp mange tema og har eit godt språk. Det er lett å leva seg inn i stemninga i boka. Dei lange late sommardagane i Stavanger når du er 16år og har uendeleg mange val framfor deg.

Kine Cox og venninnene hennes i Detektivjentene må oppklare et mysterie med selvlysende spøkelsesmarsvin som ferdes rundt i byen. Enkel, grei og lettlest med mange illustrasjoner. Spennende nok, kårni slutt. Fint alternativ til Duste- og Pingle-dagbøkene, men for de yngre jentene.

Morsom lettlest bok om Lena, den gærne jenta som finner på mange rampestreker. I denne boken møter hun en annen jente som elsker å bestemme, nemlig Hege Susan. Begge vil være prinsesser, og for å finne ut hvem som er mest prinsesse, skal de møte opp på skolen neste dag iført sin fineste prinsessekjole. Men Lena har jo ingen prinsessekjole!

En søt og morsom bok om bestevenninnene Ellen og Humla. I bok nummer 2 starter de en detektivklubb, som får hemmelige ordrer av den mystiske X i London. Da det flytter en ny familie inn i nabolaget får detektivbyrået i oppdrag å undersøke dette nærmere, det er nemlig en stor sjanse for at de er marsboere!

Og når oppdragene går litt over styr, gjør det spennende vondt i magen. For hva er greit og hva er ikke? Heldigvis, som i de fleste barnebøker, går det bra til slutt. Fin til høytlesing og egenlesing til sterke lesere, vil jeg tro. Korte kapitler og mange illustrasjoner, passe spennende og morsomt gjør at jeg vil anbefale denne til de som har lest bøkene om blant annet Tsatsiki og Pym.

En nydelig og sterk bok jeg er glad for at jeg endelig har fått lest!
Vi følger Mariam og Laila fra oppvekst til voksen alder. De bor i Afghanistan, landet som preges av uro og herjinger. Likevel går hverdagen sin gang, i alle fall for en stund. Selv om jentene vokser opp på ulik tid og har ulike forutsetninger for livet, ender de opp under samme tak, som undertrykte og kuede kvinner.

Det er grusom lesing, og det er vakker lesing. Det er utrolig mye vold og andre grusomheter som skildres, så mye at tar meg selv i å tenke: "Er det virkelig noen som opplever alt dette?". Jeg synes også historiene til Mariam og Laila er sterke å lese. De går begge fra å være blide, små jenter med store håp for fremtiden, men får til felles at alt de har går i tusen knas. De mister den barnslige uskylden så altfor tidlig og livet blir overhodet ikke som de hadde trodd. Mot slutten synes jeg likevel det ble litt klisjefylt og enkelt, men det må nesten til når man har lest så mye fælt. Dessverre. Det endrer likevel ikke min oppfatning av dette er en god bok.

Bokelskere.no er jo en norsk tjeneste, og jeg ser at det er den norske versjonen av boka som er lagt inn, så det er vel i påvente av at den blir oversatt, sikkert i løpet av 2015. Har også hørt den svenske lydboken, og Lindqvist er fenomenal som alltid, spennende og gode karakterer.

Jeg har virkelig fått øynene opp for billedbøkene til Dahle/Nyhus det siste året. Jeg leste først Krigen som er datteren Kaja Nyhus Dahle sitt samarbeid med moren og senere Snill og Sinna mann av ekteparet Dahle/Nyhus. I Akvarium møter vi Moa som har en fisk i et akvarium som mor. Hun forteller om fiskemoren til de andre barna som blir både nysgjerrige og forbauset. Læreren også, for hun har lyst til å komme hjem til Moa for å hilde på fisken. Denne boken er ikke like sterk og brutal som spesielt Krigen og Sinna mann, men jeg vil kalle den mer sår. Tegningene er mer nedtonet enn i de nevnte tre bøkene og budskapet på mange måter mindre tydelig. Der de andre bøkene gjorde et mer umiddelbart inntrykk har denne sunket mer gradvis inn. Et barn vil gjerne se på boken som et eventyr om en jente som har en mor som fisk, mens voksne vil se på dette som en bok om omsorgssvikt og en mor som overhodet ikke er tilstede.

En brevroman der eksblogger Linnea Myhre skriver alt fra et sterkt selvmordsbrev til sin mor, et sint svar på en e-post til en jente som ønsker å bli like tynn som henne, til morsomme brev til sukett- og tacoprodusenter om mangler ved deres produkt eller hvorfor produktet deres ikke er å finne i butikken i nabolaget hennes. Mat og måltider har gjennom mange år kontrollert livet hennes fullstendig og selv om det har bedret seg kontrollerer det fortsatt en del. Jeg synes det er tøft gjort å skrive så åpent og ærlig som forfatteren gjør her ved å vise seg fra sine mest sårbare sider. Boken er lettlest og har en uformell og direkte stil som vel er ganske åpenbart siden det er snakk om en samling brev.

Karla er snart 12 år og er forelsket. Ikke i bestekompisen Matias, slik alle tror, men i den to år eldre nabojenta Sofie. Dette er en kort og liten bok om å være forelsket, men med en ny vri. Jeg synes det både er viktig og interessant å skrive om den første forelskelsen i en av samme kjønn. Stort sett er det jo alltid det motsatte kjønn karakterene er forelsket i. Det er viktig å minne oss selv og barna på at det ikke alltid er sånn, og at alt er normalt og greit, enten det er sånn eller slik.
Det ble kanskje litt kleint å lese de noe skjulte onaniscenene, men skitt au. Barn tilfredsstiller jo seg selv, de også. Alt i alt er dette en fin fortelling om et litt vanskelig tema, og den er sikkert viktig for de som kjenner på de samme følelsene selv.

Som tittelen og coveret viser: en novellesamling om fotball.

Jeg tror nok at denne er for de som er spesielt opptatt av fotball. Jeg likte best de novellene som ikke var så tekniske i språket, men jeg regner med at en fotballinteressert gutt eller jente vil være uenig med meg i akkurat det… Tema som går igjen er homofili, foreldre/barn-relasjonen.
Det handler både om å elske og å hate spillet. Noen av hovedpersonene spiller sin siste kamp, mens andre har knapt begynt sin karriere. Jeg synes dette var helt greit.

Ble helt besatt av denne besettende fortellingen om Bea Usmans besettelse. Virkelighetens mysterier overgår fiksjonens, noe denne boken er et godt eksempel på. Her finnes dødsfall, kjærlighet, store visjoner, tragiske utfall og ettertidens forsøk på å forstå...

Odd er gutten i klassen ingen vil leke med og som alle gjør narr av. Læreren hans overser ham, og det samme gjør foreldrene. Han tør ingenting og er redd for alt. Gråter fort gjør han også. Og alle vet vel hva «odd» betyr på engelsk?

På klassetur til Akvarietur treffer Odd Rolf S. Lange, reptilsjefen med masse muskler og tatoveringer. Han håndterer de skumle dyrene så lett som bare det, og Odd bestemmer seg for å stjele den minste krokodillen, Taggen. Da blir han nok tøff og modig som Rolf!

Jeg ble positivt overasket over denne boka. Jeg synes den ser ganske kjedelig ut, kanskje det er noe med formatet? Uansett, historien er veldig søt samtidig som den tar opp alvorlige tema som mobbing og utestenging. Heldigvis går det bra til slutt! Boka er proppfull av fargerike illustrasjoner, og jeg tror den passer veldig fint til høytlesning.

For en flott bok! En liten perle, rett og slett. Julie er 19 år og skal bo i London en sommer. Her skal hun bo og jobbe på en restaurant sammen med Ida. Hjemme i Norge venter kjæresten Martin på henne. Sammen skal de bo i en leilighet på Torshov og studere juss. Hun skal bare få unna denne sommeren først, så er hun klar for det virkelige livet.

London er stort og annerledes. Engelsken er ikke så god, og det er veldig varmt. Når det viser seg at "restauranten" Julie skal jobbe på viser seg å være en geishaklubb, får hun hetta. Og alt begynner å føles feil. Sommeren i London, Ida, studiene, Martin... Hva er det hun egentlig vil?

Forfatteren får veldig godt fram hvordan det er å være ung og usikker. Jeg merker at jeg kjenner meg igjen. Man legger store, viktige planer for framtiden og lurer på om det er det riktige. Følelsen av å overbevise seg selv om det er dette man vil, om det er dette man skal. Den vonde magefølelsen man får når man blir med på noe man egentlig ikke har lyst til eller ikke føler seg trygg på. Følelsen av å ta valg som skjærer i hjertet og gjør en kvalm. Som man er sikker på når man bestemmer seg, men som gjør en usikker når det gjennomføres. Og selv om hele dette følelsesregisteret spilles av underveis i boka, føler man seg likevel trygg når siste side er lest. Det skal gå bra.

Vel verdt å lese.

Definitivt en av mine yndlingsbøker. Hovedpersonen i denne boken sier: «Kreftbøker suger». Det stemmer overhodet ikke for dette vedkommende. Hazel Grace er 17 år gammel og har i flere år visst at hun skal dø. Hun har kreft i skjoldbruskkjertelen med spredning til lungene, og som følge av dette må hun gå rundt med en slange i nesa og en oksygentank på slep. At hun skulle treffe sin store kjærlighet på et møte i den lokale støttegruppen hadde hun aldri trodd. Gutten i hennes liv heter Augustus Waters og har mistet et ben i kreftkampen. Begge er fast bestemte på at de ikke skal være den tapre kreftpasienten som aldri slutter å smile eller klager til siste slutt. De vet begge hvor dritt kreft er, og hvor enda mer dritt det er at de har vært så uheldige å bli rammet av det. Og det må være lov å si høyt!

Så blir de forelsket, selv om hun nøler litt i starten. Hun vet ikke om hun vil slippe Gus så tett inn på seg når hun vet hun skal dø, hva da med sorgen hans når hun er borte? Men hun klarer ikke å la være. Kjærligheten deres er så fin, så ung, så vakker, så ekte. Dette er en bok som først og fremst handler om kjærlighet, ikke kreft, selv om den handler om det også. Den er morsom, fordi Hazel og Gus er morsomme. Og den trist. Veldig trist.

John Green skriver så levende og så bra som få personer mestrer. Jeg synes egentlig det er vanskelig å forklare hvorfor denne boka er så bra, den bør bare oppleves, for dette er virkelig en leseopplevelse av de sjeldne.

Noe merkelig foregår i Stockholm. Været er ubehagelig varmt og ting føles bare ikke normalt. Så skjer noe så sprøtt og så usannsynlig som at de døde våkner, gjenoppstår. Ikke som de klassiske zombiene vi kjenner til, men som forvirrede, skrøpelige sjeler som lengter hjem.

Vi følger et knippe mennesker som blir berørte av denne utrolige hendelsen. De har til felles at de alle har mistet noen, og må ta stilling til at personen de elsket er kommet tilbake. Konen, sønnen, bestefaren, barnebarnet – de fysisk til stede, men likevel ikke der, sammen med dem. Hvordan skal de takle dette? Og ikke minst, hvordan skal samfunnet takle dette? Leger og eksperter prøver å finne en forklaring på hvorfor dette har skjedd og på hvordan man skal håndtere de udøde, uten at de får det til. «Løsningen» blir å opprette et midlertidig boligkompleks som mest av alt minner om en konsentrasjonsleir.

Til tider er handlingen så skummel og ekkel at jeg måtte lukke boken. Det er grøssende og underfundig, det er originalt og smart. Lindqvist skriver om dette så realistisk og naturlig som om det skulle vært sant.

We Were Liars av E. Lockhart handler om den vellykkede, men overfladiske overklassefamilien Sinclair som tilbringer hver sommer på en øy eid av familiens overhode og bestefar til hovedpersonen, Harris. Hans tre døtre har fått tildelt hvert sitt hus på øyen der de ferierer med familiene sine. Likevel er de ikke fornøyd og etter at deres mor døde krangler de stort sett om hvem som skal overta hva og hvem som har stilt mest opp. Liars i tittelen refererer til bokens forteller Cadence, samt Johnny, Mirren og Gat. Alle fire er jevnaldrende, men der de tre første er søskenbarn, er Gat en outsider og nevøen til en av tantenes samboer, som likevel har tilbragt hver eneste sommer sammen med dem. Sommeren da de var 15 år skjedde det en ulykke der Cadence ble funnet bevisstløs i vannkanten. Ulykken har påført henne smerter både fysisk og psykisk. Nå sommeren to år etter er hun tilbake på øyen for å forsøke å huske hva som egentlig skjedde.

Oppbyggingen av romanen er noe spesiell og viser fragmenter av fortid og nåtid om hverandre. Minner fra barndom og sommeren fra to år siden får god plass, mens det som har skjedd i løpet av de to årene siden ulykken blir bare nevnt. Det gjør at boken er litt tung å komme inn i, men gjør den også interessant å følge. We Were Liars er kalt en sofistikert spenningsroman, noe som definitivt pirret nysgjerrigheten min. Forfatter E. Lockhart skriver i en poetisk og svært dramatisk stil som gir dette inntrykket. Personlig synes jeg det ble litt i overkant enkelte ganger, men at det var effektfullt andre ganger. Sistnevnte som her når disse setningene plutselig kommer i et kapittel som handler om sjokket ved at faren forlot Cadence og moren uten forvarsel for mange år siden:

"Then he pulled out a handgun and shot me in the chest. I was standing on the lawn and I fell. The bullet hole opened wide and my heart rolled out of my rib cage and down into a flower bed. Blood gushed rhythmically from my open wound,
then from my eyes,
my ears,
my mouth. It tasted like failure. "

Andre ganger må jeg innrømme at jeg skummet kjapt gjennom passasjer om for eksempel hodepinene til Cadence ( hun sliter fortsatt med hodepiner som gjør at hun må oppholde seg i et mørkt rom hele dager av gangen). Dette eksemplet synes jeg er for mye av det gode, spesielt da jeg heller ønsket å få vite grunnen til smertene:

"A witch has been standing there behind me for some time, waiting for a moment of weakness. She holds an ivory statue of a goose. It is intricately carved. I turn and admire it only for a moment before she swings it with shocking force. It connects, crushing a hole in my forehead. I can feel my bone come loose. The witch swings the statue again and hits above my right ear, smashing my skull. Blow after blow she lands, until tiny flakes of bone litter the bed and mingle with chipped bits of her once-beautiful goose."

Det har blitt nevnt flere steder at dette er en bok du enten elsker eller hater, men jeg kan ikke si at jeg gjør noen av delene. Det jeg kan si er at boken er vakkert skrevet, men den treffer meg ikke særlig hardt. Jeg får ikke nok sympati med hverken hovedperson eller bikarakterer til å leve meg ordentlig inn i boken. Jeg synes karakterene blir for endimensjonale og jeg kjøper ikke helt at de fire vennene, kalt Liars, er så forferdelig spesielle som boken legger opp til. Jeg synes nok at den poetiske og spesielle skrivestilen i dette tilfellet fremstår litt pretensiøs og bidrar til å skape en avstand mellom meg som leser og karakterene istedenfor å heve boken. We Were Liars prøver å være sofistikert og smart, men i mine øyne prøver den litt for hardt og lykkes ikke helt.

Som spenningsroman fungerer den ganske bra da vi hele tiden aner at hemmeligheter ligger som en mørk sky over ferieparadiset til Sinclair-klanen. En ting er hva som skjedde før ulykken, men familien snakker svært lite om vonde ting som tantens skilsmisse og bestemorens død. Det blir ansett som å vise svakhet, noe de ikke gjør i familien Sinclair. Dette skaper en helt spesiell bakgrunn og stemning i historien. Cadence selv husker kun bruddstykker av ulykken og får beskjed at hun selv må huske den og ingen får fortelle henne hva som har skjedd. Hun innbiller seg de mest grusomme ting, men sannheten er det nok en god grunn til at hun ikke ønsker å huske.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen Så rart