Bokelskere.no

Om han ikke fikk plass blant de 100 viktigste i forhold til demokratiutvikling, har han en framskutt plass blant norske ordkunstnere gjennom tidene. Vi lider vel alle av Formegelse på ett eller annet område.

Etter mange utdanningsår i Sveits og USA kom Azar Nafisi hjem til Iran i 1979, til et samfunn hun ikke kjente igjen. Revolusjonen var i gang og ayatollah-styret festet grepet. Hun underviste ved universitetet i Teheran i flere år, en jobb som krevde at hun gikk på akkord med en god del av sine egne verdier. Da hun til slutt fikk nok av restriksjoner, sladder og sneversyn blant studenter og kollegaer, sa hun takk for seg, men inviterte sju av sine kvinnelige studenter til «litteraturklubb» en gang i uka hjemme i huset sitt.

Dette ble et fristed for dem alle, der de kunne være seg sjøl, vikle av seg chador og sjal, og fritt diskutere bøker som ikke ble betraktet som stuereine av de iranske myndighetene. Vi får høre om jentenes bakgrunn, livet deres under og etter revolusjonen og krigen mot Irak, forelskelser, ekteskap og skilsmisser, men framfor alt er det bøker som står i fokus.

Jeg synes Nafisi er best når hun snakker om bøker. Hennes omtale av Nabokovs Lolita gjorde at jeg trolig må lese boka om igjen, og hun beskriver spenningen mellom Elizabeth og Mr. Darcy i Stolthet og fordom på en måte som ga meg en stor aha-opplevelse.

Når jeg ikke gir mer enn terningkast fire, er det fordi jeg synes persongalleriet blir for omfattende. Det bidrar til å trekke oppmerksomheten bort fra de mest sentrale skikkelsene.
Oversetteren har gjort en bra jobb, men burde lære seg at det ikke heter «å stille spørsmålstegn ved ---«. Dette uttrykket forekom så hyppig at det begynte å forstyrre konsentrasjonen min etter hvert.

Ganske "kulørt", ja! Jeg klarte ikke å ta det helt seriøst, men det kan være meg det er noe feil med. Det er sikkert godt ment.

Det er så fortærende at boka står i feil hylle, langt utafor rekkevidde for meg. Jeg skulle gjerne ha lest den nå, ikke minst for å finne ut av sånne ting som du nevner her, Jostein. Jeg husker ikke hvorfor jeg beit meg merke i akkurat denne delen av boka. Et sånt skifte kan ha spilt en rolle. Men Calliope omtales fortsatt som ei jente etter denne episoden, eller -?

Hvis noen i denne tråden har ropt på sensur, vil jeg gjerne at du gir eksempler. Du kan gjerne uttrykke deg i klartekst også, så folk skjønner hva du snakker om.

Når begynte det å dreie seg om verdens fattige? Er det dem du har snakket om hele tida, eller har du skiftet synsvinkel? Det er noe som kalles "å skille snørr og barter", og det burde du tenke litt over før det bærer helt ut på viddene.

Migrasjon gir oss en lang rekke utfordringer. Dette vet vi godt, uten at det krever lange utredninger for å gjøre oss oppmerksomme på det. Flyktningsituasjonen er ikke noe som kommer til å "gå over". Hvordan Norge og Europa skal takle den, er det ulike meninger om.
Men når utfordringer blir utbasunert som trusler, fører det neppe til annet enn mistenksomhet, avstand og fiendskap.

Jeg konstaterer at vi er uenige - la oss i alle fall enes om det.

For å sette tingene litt på plass: Den "situasjonen" vi har i Norge og Europa er vanskelig, ingen tvil om det. Men at det er Hege Storhaug som har skapt den, er det vel ingen som har påstått. Beskrivelser og utsagn fra enkeltpersoner som fastslår at årsaken til vanskelighetene er muslimske migranter, bunner sikkert i ekte følelser. Men andre enkeltpersoner har altså andre følelser. Du dokumenterer ikke at bydelene i London er sharia-områder ved å vise til en venn av deg i London.
Jeg har fulgt denne diskusjonen nokså nøye, og kan ikke erindre at noen har lagt skylda på Hege Storhaug for at "tingene er blitt som de er blitt" - hva du nå mener med det. Heller ikke at noen har pålagt henne å løse alle problemene. Det er heldigvis mange andre aktører som gir verdifulle bidrag i så måte.

Aha, der kom det sannelig et par forslag til tiltak: Steng grensene og hjelp dem "der de er". Hvor var det nå jeg hørte dette sist, montro?

Nå går det aldeles over stokk og stein. Kriminelle skal naturligvis behandles som kriminelle. Ingen har vel tatt til orde for noe annet.

Minner meg om Tramteatrets revysang:

Ingenting, ingenting,
ingen verdens ting!
De babler slik i timesvis og sier ingenting.
Nei, nå slutter vi å glane på
og høre på
og stole på
folk som sier ingenting!

For øvrig har jeg lest bokomtalen din og skjønner at dette er ei bok som likner på de fleste andre vitsebøker. Framført av den rette personen og for det rette publikummet kan historiene bli hylende morsomme. Skulle jeg fortelle slike historier, ville publikum ikke engang bli brakt til humrestadiet.

Jeg sier med salig(?) Elvis: If you're lookin' for trouble, you've come to the right place ...

Takk, det samme, Rolf! Nå har jo Lillevi gjort oppmerksom på at denne metoden ikke er perfekt, så vi får avvente og se. Kanskje Admin. er her inne av og til og sjekker hvilke svar de har fått på oppfordringen sin om å foreslå forbedringer i systemet?

Der kan man se. Ikke før er saken biff, så er den lungemos. Jeg har brukt metoden på bøker som trolig bare finnes i min egen boksamling. Forresten trodde jeg ikke andre bokelskere kunne gå inn og følge bøker som er lagt inn manuelt i bare en samling - men der tok jeg altså feil. Lett skal det ikke være. Godt nytt år ønsker jeg deg i alle fall, Lillevi! Får vi ikke større problemer enn dette, skal vi vel stå han av også i 2016.

Det går helt greit, Rolf: Fjern boka fra samlingen din. Søk så på tittelen hos Bokelskere. (Der ligger den nemlig fremdeles, uutslettelig!) Når du har funnet boka, klikker du på "Legg inn en ny utgave". Det opprinnelige feileksemplaret blir riktignok liggende et sted nede i dypet, men ditt eget eksemplar er blitt oppdatert. Jeg har nettopp prøvd det, så jeg garanterer at det fungerer.

Heit sidan serien "Horngudens tale" og seinare dei tre Anubis-bøkene har eg vore ein svoren fan av B. Andreas Bull-Hansen. Etter mi meining er han absolutt i klasse med internasjonale namn innan genren fantasy og sci-fi. Boka av året, "Isak", skuffar heller ikkje - tvert om. Det skal noko til å skriva bøker på 400-500 sider og få lesaren til å hengja med - og det er noko Bull-Hansen fint klarar. Som i Anubis-serien er handlinga lagt til Oslo-området etter ein nær katastrofe, i dette tilfellet er mesteparten av Noregs befolkning døde av ein pest i løpet av ei natt eller to, og Isak vaknar opp som det siste mennesket på jorda. Men etter 30 års einsemd skal det visa seg at det er han ikkje. Nokre få menneske dukkar opp - og inne i Oslo og andre stader lever det også menneske. Sivilisasjonen har brote saman, det er ein kamp på liv og død for å overleva.

På kontinentet har eit stammesamfunn av muslimar danna seg. På nett dette punktet bryt Bull-Hansen med det politisk korrekte - men kvifor ikkje? Det er slett ikkje utenkjeleg at noko slikt kan skje, og også ein forfattar og hans lesarar må tillata seg den tanken om kva som kan skje i eit nedbrote Europa dersom fundamentalistiske samfunn av typen IS vinn fram.

Hovudpersonen har ikkje fått namnet sitt utan grunn - eg oppfattar det slik at dette er Isak frå Hamsuns univers, mannen som ryddar seg ein gard og eit liv i audemarka. Det er nett det Isak i denne boka gjer. Frå kaos ryddar han og venen John ein gard sør for Oslo og tek opp kampen mot kalifen i Berlin sine utsendingar då dei ein dag dukkar opp for å avkrevja Isak for skatt.

Som sagt, Bull-Hansen kan dette. Fleire burde få med seg denne boka og den øvrige forfattarskapen hans. Dette er genrelitteratur av stort format.

Merittlista til Joyce Carol Oates fortsetter å imponere meg. Her kom du med enda ei bok jeg ikke kjente til. Ønskelista vokser!

Takk for at du delte dette - fantastisk!