Bokelskere.no

Promp og bæsj hører visst til de morsomste samtaleemner blant små barn. For oss voksne blir det vanskelig når vi begynner å kjenne lukta - og den kjennes godt i skildringene av forholda i kolonien!

"Jeg kjenner at han forblir relativt likegyldig for meg."

Under huden på han kommer vi ikke, nei. I alle fall ikke så langt. Vi er betraktere som står på sidelinja og betrakter hva han holder på med, og er vel bare sånn passelig begeistret for det. Hva slags beveggrunner han har, får vi lite kjennskap til, men vi får noen hint om at han tiltrekkes av det litt bisarre - mennesker og fenomener som vanligvis ble sett på med avsky på den tida - og delvis helt fram til vår egen tid. Jeg speider fortsatt etter årsaker: Hva er det han vil, og hvorfor?
Jeg har heller ingen særlig medfølelse, men skulle gjerne ha visst hva som er drivkraften bak beslutningene hans. Så likegyldig? Nei, slett ikke.

Hvordan uttrykker hun seg i den danske versjonen?

Jeg har en heftet utgave fra 2013; Roselil er vakkert skildret øverst på side 89: (...) en vakker kvige, sortbroket, store mørke øyne.

Nettopp! Ka de e han ligg å ryt søri sujnnan ætte?

Kanskje det som i nordnorsk språkdrakt kaltes "æspesjonsbåten" - skjønt der var vel ikke rutetabellen så tettpakka som på havna i København.

Takk for fyldig og interessant omtale (som alltid). Nok en tilvekst til ønskelista!

Litt morsomt med Roselil, som er "en vakker kvige" og likevel greier å forsyne hele mannskapet med "det daglige kruset med melk" ...

For øvrig må jeg bekjenne at jeg måtte se intervjuet to ganger - første gang var jeg så fascinert av skjorta hans at mye av innholdet gikk meg hus forbi!

Ikke mer gammelmodig enn at det bidrar til en perfekt tidskoloritt, spør du meg!

(...) språket bærer preg av at det er skrevet på dansk, det har en
konservativ stivhet over seg.

Pussig at du sier det - jeg har så langt ikke tenkt annet enn at språket flyter lett og naturlig. Riktignok med noen små særheter som ikke går helt i spann med resten, som stort sett er gammelmodig riksmål og passer godt inn til innholdet: slå kloen i, natten, gaten, kisten, stuen, - men iblant dukker det opp stilbrudd: beina, rennesteinen, den feite jorden.

Jeg lar meg ikke forstyrre stort av det. Foreløpig er jeg fascinert over både språk og miljøskildringer. Prologen har jeg tatt til orientering inntil videre.

Du slette tid, for et overflødighetshorn av en roman! Her er humor og alvor, drøm og virkelighet, magisk realisme, surrealisme, nostalgi og samtidshistorie vevd sammen til noe som iallfall i mine øyne blir en vellykket helhet. Språket flyter lett, miljøskildringene plasserer leseren midt i sentrum av hendelsene, persongalleriet framstår som en flokk særlinger av ymse kategorier – uten fordømmelse eller latterliggjøring fra forfatterens side. Jeg satt heller med en følelse av gjenkjennelse: Vi har alle våre små og store særheter, som både vi sjøl og omgivelsene lever godt med.

Et kort resymé av en slik roman er umulig, men hovedhistorien handler om Jokum og Synne, som møtes i studietida midt på 1970-tallet og blir kjærester, trass i store ulikheter i bakgrunn, personlighet og framtoning. Synnes foreldre er velstående og eksentriske, Jokum har arbeiderklasseforeldre som har startet reisen oppover mot borgerskapet. Synne har ambisjoner og framtidsvyer; Jokum er en venn av de små, nære ting. Synne er ei «snerten» jente; Jokum er så høy og tynn at han plages av det, både fysisk og psykisk. En tredje hovedperson er forfatteren Amper, «jeg-personen», som stadig stikker hodet fram og gir sine bidrag til historien.

Det unge paret reiser til København, der Synne tar hovedfag i hollandsk stilleben, og Jokum svennebrev i fotografi. Deretter slår de seg ned i San Francisco, der Jokum streifer omkring med kameraet sitt og fotograferer de små, uanselige tingene han finner på sin vei. En forlatt sko på Golden Gate-brua, en gråpapirpakke på et kjøkkenbord, en tatovert nakke. Han har ingen ambisjoner om å bli profesjonell fotograf. Ambisjonene og viljen er det Synne som har, i den grad at hun dropper doktoravhandlingen sin og vier seg fullt og helt til oppgaven som Jokums «manager». Hun bruker all sin tid og energi på å pushe/dra ham framover/oppover, og Jokum lar seg både pushe og dra, om enn motvillig til å begynne med.

Han får bildene sine stilt ut, han blir først kjent, siden anerkjent – og til sist ødelagt. Arbeidet hans, som opprinnelig viste spontane bruddstykker av hverdagslivet, skifter etter hvert fokus og blir planlagte og gjennomkomponerte stilleben. Synne ofrer både personlige og felles verdier for å holde Jokum i rampelyset.

Det ligger en sorg både på og mellom linjene i Magnet, slik jeg leser den. På den ene sida har vi forholdet mellom Jokum og Synne, som langsomt rakner. På den andre sida handler det om alt vi har mistet i løpet av de siste 40 – 50 åra. Langsomheten, privatsfæren, anstendigheten og overbærenheten, og utviklingen lar seg tilsynelatende ikke stoppe.

Magneten, da? Den som Jokum har hatt som lykkebringer siden ungdommen? Den forsvinner og dukker opp igjen på uforklarlig vis gjennom hele romanen.

Flerfoldige bipersoner, episoder og detaljer i denne fortellingen fortjener begeistret omtale, men jeg avslutter her. Lars Saabye Christensen er en fabelaktig historieforteller! Har du ikke lest boka, så gjør det!

Jeg er med!

Prøv denne!

Enig med Jostein: Noen burde ha skrevet bok om dette! Jeg fikk assosiasjoner til Greta Molander, som startet karrièren sin omtrent på samme tid, og har skrevet fornøyelige beretninger om sine ekspedisjoner rundt om i verden. Men hun kjørte riktignok på fire hjul ...

Det høres greit ut.

Her også.