Bokelskere.no

En allmenn oppfatning av æresrelatert problematikk har vært at "det vil gå over av seg selv", når de etniske gruppene får bodd seg til i Norge. Fenomenet har blitt sett på som et integreringsproblem som vil forsvinne i takt med at minoritetene får utdanning, økonomisk støtte og arbeid. Så feil kan man ta. Problemet lever i beste velgående etter femti år med migrasjon og integreringstiltak, og fremstår for oss i fagfeltet som økende.

Å bo i et fritt land, men samtidig leve i en lukket, tilbakestående, primitiv medbrakt kultur, var det samme som å smake på døden hver dag mens du luktet på friheten.

Historiene om menneska, dei gode og dei dårlege, kveilar seg i kvarandre, knyter seg saman, bryt seg laus på nytt, forsvinn i halvmørkret, for så å bryte opp ein annan stad, der det ikkje lenger bur menneske som veit kven dei ein gong var.

Har du opplevd noe traumatisk og smertefullt, lagrer du minnet ekstra godt. Kjenner du senere igjen mønstre som likner på noe fra denne hendelsen, iverksettes affekten i kroppen og påvirker alt på innsiden din. Det er som om hele sentralnervesystemet får en kraftig beskjed om at nå må du passe på, for nå er faren her.

I fellesskap ble den kollektive dødsangsten dyrket; redselen for ikke å komme til paradis, frykten for ikke å være god nok, muslimsk nok og rettroende nok. Jeg klarte aldri å presse ut tårer på bestilling og syntes disse samlingene med bønnekranser og bønnerop var uutholdelige.

Å ofre seg for storfamilien var det som førte slekten videre. Livet var en farefull ferd der alle måtte tenke på familiens beste før sitt eget ve og vel. Det var livslærdom som var blitt gitt videre fra generasjon til generasjon, en medfødt refleks.
Tråkket du feil og brøt reglene, kom skammen. Den ble det familiære limet som hindret oss i å ta egne valg, var selve klisteret som sikret overlevelse og bandt vi-et sammen.

Frihet og ytringsfrihet er to sider av samme sak - uten den ene, ikke den andre.

Livet på jorda opprettholdes gjennom en balanse mellom dyreliv og planteliv og vidundermiddelet for dette er fotosyntesen. Økt innhold av karbondioksyd i atmosfæren de siste 40 år sammen med aktiv skogplanting i land som India og China har økt jordens grønne dekke med mellom 15 og 20%, og gjennom det gitt økt matproduksjon og bedre levekår over det meste av jorden.

Martha tenkte: Det beste ved dette ekteskapet er at eg skjønar korleis han har det betre enn han skjønar det sjølv.

Hun er en parasitt. Men parasitten er det mest intelligente dyret.

Et meningsfylt liv kan være ekstremt tilfredsstillende selv midt i de verste strabaser, mens et meningsløst liv er en fryktelig prøvelse uansett hvor komfortabelt det måtte være.

Mangelen på anledning til å velge kan noen ganger nesten ha noe velsignet over seg, noe lett bedøvende, en visshet innerst inne om at man ikke selv er ansvarlig for den situasjonen man er havnet i.

Han hadde tilbragt for lite tid med romaner, tenkte han. Nå skulle han lese dem alle.

Handikappede har aldri kommet heldig ut av langvarige kriser, sa han. Ofte er de de første som ryker med. Men ikke Sensei Arntzen. Han skulle bli den siste handikappede i byen, kanskje i hele landet. Han hadde en manuell rullestol til bruk når strømmen gikk. Den hadde en dolk montert under setet, slik at han kunne stikke de som prøvde seg. Han demonstrerte for Doppler hvordan det skulle skje. Rett i strupen var mest hensiktsmessig, mente han. Dolken innføres vannrett med stor kraft to-tre centimeter under strupehodet. Det fikk folk til å tenke seg om, hevdet Sensei Arntzen.

Jeg forstår meg ikke på deg, sa Solveig da de kjørte hjemover.
Jeg forstår meg ikke på deg heller, sa Doppler.
Men jeg tror at jeg i enda større grad ikke forstår meg på deg, sa Solveig.
Jeg tror du har rett, sa Doppler.

Han ville ha brukt betraktelig kortere tid dersom avskjeden med Bongo ikke hadde utartet. Men det gjorde den. Til gagns. Det ble et vanskelig og tungt farvel. Doppler avleverte ham på en kennel for hjortedyr som av ulike årsaker ikke hadde det helt bra, men som eieren, en ung entusiast, var fast bestemt på å tilbakeføre til vill tilstand. Det spørs med han der, hadde entusiasten sagt da han så hvordan Bongo strøk seg katteaktig mot Doppler og ville klappes og koses med i ett sett. Det spørs, sa han ettertenksomt.

Det meste handler om penger, tenkte Wisting. Follow the money, hadde den anonyme kilden sagt til journalisten i Washington Post da Watergate-skandalen ble rullet opp i 1972 og Nixon måtte gå av som president.

Men den Andre er nokså urokkelig av natur. Jeg ville ikke gå så langt som å si at det er en brist, men det er avgjort en tendens.

«Nå går jeg,» sa han. «Vi møtes ikke igjen.»
«I så fall, sir, måtte dine Veier være trygge,» sa jeg, «dine Gulv være hele, og måtte Huset fylle dine øyne med Skjønnhet.»
Han var taus et øyeblikk. Det var som om han overveide ansiktet mitt, og da han gjorde det, var det en siste tanke som slo ham. «Vet du, jeg angrer ikke på at jeg nektet å treffe deg den gangen du ba om det. Det brevet du skrev til meg. Jeg syntes du hørtes ut som en arrogant liten dritt. Det var du antagelig på den tiden. Men nå ... Fortyllende. Riktig fortryllende.»