Krimen hørtes veldig interresant ut. Kjekt med flere bøker å se frem til å lese. Håper du har en god lesning og ha en god søndag!
Denne helgen har jeg lite jobb arrangement så det blir ikke fri hele helga, men det jeg har fri tenkte jeg å lese Amy og Isabelle av Elisabeth Strout, har allerede begynt litt i går.
Hva leser du denne helgen?
Ønsker alle en god helg!
Så gøy med festival da. Ja enig at Mukasonga bok er velskrevet. Ja skjønner det kan bli vanskelig å komme gjennom, det er ofte noen som sitter veldig godt, mens andre forstår man kanskje ikke helt på den måten som de andre. Ha en god søndag!
Interresant og aktuelt tema du leser om og mye variert her også. Så gøy at du følger NRK sin lesepodcast/club. Stemmer denne novellessamling til Anderrson har jeg lest i sommer, jeg synes var en del fine i den samlingen. Håper du får en god lesning og ha en riktig god søndag!
Det er fint å ha varierende samling og ha mulighet til å velge ulikt. Håper du har en fin søndag!
Ekmans bøker er kanskje ikke seriøse pykologiske thrillere, men svært underholdende og dystre.
I 2022 leste jeg De kapable, og syntes det var småmorsomt. Av og til trenger man bøker som er litt lettere enn andre bøker, og det er både De kapable og Kusinen. Begge bøkene er enkeltstående.
Morsom og underholdende thriller
I Kusinen strever førti år gamle Fanny med å holde livet i sjakk mens ting går i oppløsning. Samboeren gjør det slutt med henne og jobben lar henne gå. Moren er ikke særlig støttende, men heller kravstor, og hun foreslår at hun er med på slektstreff. Der møter hun Ulrika, søskenbarnet hennes og de var veldig nære da de var yngre, men mistet kontakten oppgjennom årene. Hun tilbyr å bo sammen med henne og eksmannen, Peder i sommer siden de har et gjestehus. Mens hun bor sammen med dem, oppdager hun ting med Ulrika som hun ikke liker. Noe skjer som gjør til at båndet mellom dem ikke blir helt det samme igjen. Vil de noen gang kunne stole på hverandre igjen?
Svak slutt
Kusinen er en mørk og underholdende thriller. Ekman er god på å beskrive frynsete karakterer. Slutten var vel åpenbar og en smule skuffende, spesielt epilogen, men det var fremdeles mørk og morsom lesing. Selv om jeg likte hans forrige bok, De kapable litt bedre, har jeg lyst til å lese flere bøker av Ekman. Det blir morsomt å se hva mer han mikser opp.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
Jeg leser fortsatt i "Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten" av Hilde Henriksen Waage. Det går ikke fort, men det er interessant og jeg følger med. I tillegg har jeg "En by i ruiner", som er siste del i en trilogi av Don Winslow, en amerikansk forfatter som har skrevet om mange ulike miljøer, og mye om narkotika, penger og de som er involvert i denne trafikken. Han er litt ujevn, på sitt beste viser han både varme, humor og lojalitet i alle mulige relasjoner. Winslow vet at verden ikke er svart-hvit, og han viser hvordan det står til i verden, og at politikk spiller en rolle. Lurer på om han også er på den lista over de 100 beste i nyere tid, som Amor Fowles.
De harde 30årene er sikkert spennende å lese om. Fint med klassiker til en rimelig pris også. Og krim også, her er mye variasjon. Håper du får en god lesning og ha en god helg!
Denne helgen skal jeg forsette på table for two av Amor Towels. Jeg liker det så langt og er spent på resten av novellesamlingen. I det siste har jeg lest en god og hørt en god del noveller på lydbok og synes det er veldig fint format, man får ofte rom til å fortelle mye på en kort tid og det er likevel kanskje enda mer intens enn noen romaner jeg har lest. Men selvsagt har roman en helt annen sjarm enn novelle også og kvaliteter.
Hva leser du denne helgen? Er du glad i novellesamlinger eller går helst i romaner?
Ønsker alle en god helg!
Jeg har med stor glede lest alle bøkene til Elizabeth Strout etter hvert som de har kommet på norsk. Hun har en egen evne til å fange og beskrive samspillet mellom mennesker, og hun formidler samtidig en ømhet overfor romankarakterene som framstilles med både gode og mer "skrøpelige" sider.
De bøkene jeg har lest hittil har imidlertid vært av henne som etablert forfatter med suksess. Da kan det jo være fristende for et forlag å utnytte denne suksessen og lete etter tidligere utgivelser som ikke nødvendigvis har samme kvalitet. Det var derfor med en liten dose skepsis jeg startet på boka. Heldigvis ble jeg gledelig overrasket.
Hovedpersonene i boka er Isabelle og hennes tenåringsdatter Amy. I likhet med de andre bøkene, får vi likevel også innblikk i livet til naboer, kollegaer og klassekamerater. Isabelle kom flyttende til småbyen som alenemor, og de to lever i en snever tosomhet med uklar fortid og avhengighet av hverandre. Samtidig lengter de begge etter noe annet, men greier ikke å kommunisere godt sammen. Dynamikken mellom de to og forholdet til omgivelsene når fasaden begynner å slå sprekker, er drivende godt beskrevet.
Jeg skal ikke gjengi mer fra handlingen, men slutten ble kanskje litt lettvint. Uansett - god bok!
Takk for tipset! Eg et før eg kjem likte jeg så godt at jeg kjøpte den selv. Skal sjekke ut Eg bur her no på biblioteket. (Hylleplassen hjemme begynner å bli begrenset, så jeg prøver å begrense kjøpene.)
Jeg tror det var du som gjorde meg oppmerksom på denne diktsamlingen, Ava. Mange gode dikt som både humoristisk og sårt tar ting på kornet.
Ved morgengry så en sart stripe med skyer høyt der oppe ut som et tynt lag med glasur spredt langs siden på en blå keramikkbolle.
Det regnet lett i to dager til, og så ble det plutselig opplett idet mørket falt på, og et øyeblikk lå en stripe med funklende etterglød langs horisonten fra en solnedgang som ikke var blitt sett. Den natta kom stjernene ut, hele spekteret: Orions belte, Karlsvogna, Lille bjørn, Melkeveien flekker; de var der, alle sammen, så betryggende mot den stille himmelens dype osean.
Det er skrevet mye om både klima- og naturkrisen, og jeg har inntrykk av at hovedfokuset de senere årene har vært omkring klima, selv om disse to henger sammen og må løses i sammenheng. Problemet er at mange av tiltakene mot klimaendringer ikke nødvendigvis bidrar positivt for miljøet.
Marit Beate Kasins bok er viktig og bidrar med god kunnskap om det store naturtapet som skjer, bit for bit. Og dette skjer til tross for at politiske mål skulle tilsi noe annet. Sitat fra boka:
I snitt mister vi en kvadratkilometer med villmark i uka. Det tilsvarer 140 fotballbaner av vår villeste natur. Nå er det kun 11 prosent natur igjen som passer til definisjonen av villmark. Tallet er under 5 prosent for Sør-Norge.
Kasin beskriver bl.a. hvordan den eksplosive hytteutbyggingen får konsekvenser, om villreinen som mister villmarka, ulveforvaltningen som gir stor innavl, arealkonflikter ved vindkraftutbygging, en skogforvaltning uten objektiv kontroll og et naturrestaureringsarbeid uten helhetlig plan slik at ulike tiltak av og til motvirker hverandre.
Boka kunne fort blitt en tørr oppramsing av fakta, men hun presenterer stoffet lettlest og engasjerende i en ramme med historier hvor hun selv er deltaker, og uten vanskelige faguttrykk. For den som vil gå dypere inn i stoffet, er det mange henvisninger og fotnoter.
Jeg slutter meg til en av kommentarene bak på boka om at dette burde vært pensum!
Grønnøyd monster er en bok som kan leses som både psykologisk thriller og krim, og er den femte boka i Håkon Haakonsen serien.
Allerede i tvil
Vibeke og Christian er kanskje et underlig ektepar. De er nygifte og allerede skjer det ting som gjør at Vibeke er litt i tvil. For det første ønsker hun å jobbe igjen, noe Christian syns er uaktuelt. Han er sjalu og det hjelper ikke når Vibeke får noe i posten som antyder at han drepte sin forrige kone. Samtidig føler hun seg ikke riktig bra og er kanskje nødt til å få det undersøkt.
Man følger også med Håkons privatliv som er i ferd med å bli kjent med noen. Vil hun godkjenne at han alltid er på farten på grunn av jobben?
Den femte boka om Håkon Haakonsen er veldig kort på bare litt over trehundre sider, men likevel tok det sin tid å komme seg gjennom den, for enkelte partier ble noe gjentakende og seigt, spesielt de sjalusigreiene og eiertrangen. Men forfatteren er god på å skape usikkerhet mellom nære relasjoner, og om de er noe til å stole på. Det er lett å gi Vibeke sympati, selv om man ikke har opplevd det samme selv.
Anonym hverdagshelt
Til tross for at Grønnøyd monster virket som min type bok med mye dysterhet, dårlig dynamikk og hvor mye galt kan skje, tror jeg det blir min siste Håkon Haakonsen bok etter tredje forsøk. Serien er ikke dårlig, men det blir aldri helt spennende, og Håkon blir for anonym sammenlignet med andre politiserier som jeg leser for tiden.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Bonnier Norsk Forlag, mot en ærlig anmeldelse
Helt enig.
Filosofen, juristen, skribenten, pessimisten, humoristen og fjellklatreren Peter Wessel Zapffe (1899-1990) blir alltid presentert som nettopp dette, en mann med mange og motstridende merkelapper. Han tok for seg av dette livet som han betraktet som en straff å være født inn i, men manglet allikevel evnen til å la livet skygge for døden, det ble alltid omvendt. Allikevel var han både humorist og pessimist, som unektelig framstår som ganske uforlikelige egenskaper, men slik er det ikke. Humoren kan være et middel til å holde ut livspresset, men den kan også gå hånd i hånd med erkjennelsen av livets tunge sider; svart humor eller galgenhumor rommer noe fandenivoldsk som tar brodden av lidelsen.
Men allikevel, Zapffes dystre grunntone først: Vi er født til død, og fra det øyeblikket vi våkner fra barndommens uskyld til lyden av dødens fossedur over dalen, dreier livet seg om å finne tidsfordriv mens vi driver hjelpeløst mot fossen. Når alt selvbedrag om mål og mening er skrelt vekk, når troens trøsterike fiksjoner om frelse og evighet er tapt, da rives forhenget til side til den kosmiske verdensangst. Det finnes ikke noe sted å hente håp og trøst. For å holde ut denne nihilismens jammerdal gjelder det å trø vannet, skape illusjoner om et meningsfylt arbeid. Og er ikke det mulig, så ta til takke med bullshitjobben for å ha råd til brød og sirkus. Eller bare å holde ut, slå tiden i hjel - og viktigst av alt; makte å holde tilstrekkelig avstand til erkjennelsen av at livet, ja liv generelt, koker ned til en meningsløs gjentakelse der livets lidelse bare er et intermesso mellom fødsel og død."
Filmen var meget interresant fordi den hadde ulike perspektiver på historien til Quisling, at alt gjerne ikke er så svart på hvitt som kanskje det kan se ut som. Quisling var på mange måter en kompleks person også og jeg synes filmen lot det være litt opp til seer om hva vi egentlig skal synes om Quisling. Om man synes synd på han eller om han bare var fæl dette var litt opp til seer, fikk jeg inntrykket av. Samtidig var fint å se kontrasten mellom presten som var sjelssørger og selveste Quisling. Jeg synes skuespillerene gjorde en god jobb og har fått frem en kompleks historie.
Håper du har en fin søndag!