Bokelskere.no

Det er ikke så lenge siden jeg leste "Stein i silke", den er fin, og nå skal du i gang med Olive, så da blir det bra.

Sykkelreparatører og andre reparatører. Jeg kunne blitt politiker for dem, det er så frustrerende at ting ikke kan ordnes, men må kastes. Været i Trøndelag, vind og regn. Glimt av sol. Det er lesevær, faktisk, og jeg holder på med Lucy Strout sin siste bok, der Morgenbladet er sitert på omslaget; "Hele orkesteret er samlet, ingen spiller feil." Ja, og sånn er det. Det er ganske nært meg, og andre lesere også. Det handler om familie og andre man bryr seg om. Det er faktisk mye reparasjoner i Elizabeth Strout sine bøker også, mellom mennesker som bryr seg, som oppdager andre og som forstår mer etter lang tid, kanskje halve livet, hvordan det ble sånn. Så takk til Strout, som viser denne prosessen for oss. Så dette er bøkene for dem, dvs jeg og alle andre, som har spilt feil og vil reparere. Redskapene ligger avglemt i garasjen. Det er bra at du kommer tilbake, og jeg ønsker deg og alle andre bokelskere en riktig god lesehelg.

Flere bøker jeg leser i 2025

Jeg kommenterte formen på diskusjonen, ikke innholdet. Det som er lov, er ikke nødvendigvis klokt.

Jeg vil ikke være med i den diskusjonen.

Ja, det hadde vært en pragmatisk og smart løsning, og man hadde sluppet å bli så sint og sette folk til veggs (en metode som aldri fungerer, men får folk til å gå sin vei). Jeg vet ikke hva man ønsker å oppnå her. I en liberal gruppe, som Bokelskere vil være, så kan alle og enhver starte sin egen tråd og være redaktør der. Ytringsfrihet er til for å beskytte folks meninger, men det er noe annet å rette skytset mot enkeltpersoner og kreve andre svar enn det du får.

Dessverre, det er en pike. Vil De foretrekke å underrette deres mann selv?

(Fra «Ukeadressa» 7. juni 2025. Reportasje om Liv Ullmann, hvor det fortelles om da hun ble født i Tokyo for 86 år siden og sykepleieren beklagende kom med dette utsagnet.)

"Roman"? "Uoppløselig episk element"? Jeg må igjen sitere Eva i Skam: Køddar du med meg?

Kan all tekst bli en roman ved å kalle det en roman? Dag Solstad holder seg selv strengt i tømmene i disse 427 sidene om sin egen slekt gjennom tre hundre år. Han dikter ikke. Han forholder seg til de sparsommelige kildene, som forteller om hvem som blir gift, født, dør og hvor de bor.

Er det bortkastet å lese den? Hvis du har forventninger om noe du forbinder med begrepet roman, så ja, langt på vei. Men boka hadde en virkning på meg på den måten at det gikk opp for meg hvor sykliske folks liv var før. Hvor trange rammer folk levde innen. Personene beveger seg knapt nok bort fra stedet hvor de er født, til nøds til en nabodal, og de lever korte, brutale liv fulle av tap og sorg. Underveis satt jeg og heiet på at moderniteten skulle komme og sveipe dem alle med seg inn i en tid med muligheter, helse og reiser.

Jeg har såvidt begynt på den, og foreløpig virker den lovende.