Det er antakelig ikke noe i veien med boka, men heller tidspunktet for å lese den. Jeg har ikke gitt den opp. Det er jo en veldig interessant historie, og mange skambelagte og smertefulle skjebner som ikke rammet bare den syke, men hele familier.
Jeg noterer Til fots i Palestina på leselista mi. Det høres ut som et fint grep å fortelle gjennom både personlige erfaringer og å beskrive det litt større bildet. Akkurat nå er jeg så preget av det dystre nyhetsbildet at jeg prøver å lese helt andre, lettere ting når jeg tar pause fra aviser, TV og nett. Det er en avmaktsfølelse som nesten blir lammende hvis man ikke tar noen pauser innimellom, merker jeg.
Ti tusen skygger har også jeg som et ganske nytt tilskudd i boksamlingen. Jeg fant den på en gjenbruksbutikk, og begynte på den "med friskt mot". Så har den blitt fortrengt av andre bøker underveis. Jeg ser at jeg er kommet til s. 39 ...
Det har blitt en del variert lesing i denne perioden. Har fått lest ut Mikael Niemis Stein i silke siden forrige gang, og har fortsatt å lese små stykker fra Øyeblikk med Aktuell, et historisk tilbakeblikk på Norge i etterkrigstiden. Bl.a. historien om da isblokker ble fraktet fra Polarsirkelen til Albert Schweitzers hospital ved Ekvator. Dette var et reklamestunt hvor Glava fikk demonstrert hvor effektiv isolasjon glassvatt var. (Ekspedisjonen fraktet også medisiner til sykehuset.)
Så har jeg gjenlest Ernest Hemingways Den gamle mannen og havet. Dette er ei bok som er valgt i boksirkelen denne måneden.
En krim ble også med på påsketur: Lukk, lukk og lås av Yrsa Sigurdardottir. Grei underholdning, men en del som ikke var helt sannsynlig.
De siste helgedagene har jeg lest litt i James Rebanks´ Fuglevokteren fra Vega. Den lover bra, så langt.
Jeg håper alle har hatt ei fin påske, både med og uten bøker! Det er mye spennende som leses, ser jeg :-)
Dette er den dårligste Solstad-boka jeg har lest. Hvis du aldri har lest Solstad, er mange av de faste ingrediensene med her: Det foregår på Østlandet, hvor en intellektuell mann født i Sandefjord lever et utilfredsstillende liv i sosialdemokratiet, og foretar en omvendt klassereise til arbeiderklassen. Han forelsker seg i en vakker kvinne som objektiviseres i lange baner, og et rørende og noe desperat kjærlighetsdrama begynner. Det er også noen essayistiske partier, denne gangen om byutviklingens mangler i Oslo i etterkrigstiden - bokens beste sekvenser.
Boka har et livlig meta-anslag med forfatteren selv som deltar i handlingen, før hovedpersonen AG Larsen flytter fra Sankthanshaugen til Romsås (Oslo-bydeler begge to) og begynner sitt prosjekt om å leve et mer ekte liv der.
To tredeler ut i boka virker det som Solstad går tom for ideer eller energi, det er i alle fall ganske tomt på tanken, og boka etterlot meg med et stort skuldertrekk. Kun for Solstad-komplettister.
Hundrekroneseddelen som var i omløp fra 1949 til 1962, har fått tilnavnet «Tømmerfløteren» på grunn av motivet på seddelens bakside, som inngår i en serie om våre viktigste næringsveier. Motivet er fra Kviteseid i Telemark og er hentet fra Erik Wærenskiolds maleri «Lensekara», som han malte i 1938. Seddelens forside har et portrett av Henrik Wergeland i serien nordmenn fra nyere tid. «Tømmerfløteren» ble i 2023 kåret til tidenes norske pengeseddel.
For snaue tretti år siden besøkte jeg jazzklubben SMOKE, som ligger på Broadway mellom 105. og 106. gate, rett før det heller svakt nordover og ned mot hjertet av Harlem. Benny Golson og Ron Carter spilte den kvelden. Mellom stykkene snakker musikerne med publikum. Golson holder ut venstrehånden, snur hodet og retter oppmerksomheten de få kvartalene opp mot Harlem og sier: Bak unnselige dører i de mørke gatene rett der oppe, åpner det seg en fantastisk verden av toner og bevegelser. Dette stemmer godt overens med andre ting jeg har opplevd i New York, at det midt i denne overveldende asfaltjungel av harde bygulv og tett, vertikal bygningsmasse, finnes små, intime, menneskelige scener der kreativitet uttrykkes og deles i små grupper, som også denne kvelden på SMOKE.
(-Åsmund Thorkildsen)
Romy Hausmann skriver vanligvis fiksjon, nærmere bestemt krim. Hun er kanskje mest kjent for boka Elskede barn som også ble til en kort Tv-serie.
Elleve mindre kjente true crime saker
Denne gang har hun skrevet true crime. Ikke bare om én sak, men om elleve saker. Ikke de vanlige sakene om Ted Bundy, Richard Ramirez, Ed Gein og John Wayne Gacy, de mest kjente seriemorderne, men mer om kjente og mindre kjente saker. Det er jo en kjent sak at å lese true crime er noe kontroversielt og skjønner godt jo hvorfor, men samtidig er man jo nysgjerrig på diverse saker og man vil ofte lære mer om dem.
Hausmann skriver ikke bare om sakene som en slags oppramsing, men hun skriver også en del dagboknotater om seg selv, snakker med noen pårørende, eksperter og med noen som jobber med mordsaker til vanlig. Jeg forstår hvorfor Hausmann brukte en god del av seg selv i boka, selv om ingen av sakene hadde noe med henne å gjøre, men hvordan de påvirket hennes hverdag, men selv er jeg ikke helt fan av den delen. Det blir som å se en dokumentar og regissøren bruker mye tid på seg selv, i stedet for innholdet. Man skjønner jo hvis man er en del av temaet, men unødvendig når man ikke er det. Derfor mister man kanskje noe av flyten i boka og det blir litt rotete.
Et større innblikk i pårørendes sorg
Selv har jeg hørt om alle sakene i boka. Jeg hører ikke på podcaster, men ser en del true crime videoer på YouTube og strømmetjenester. Dermed var det ikke noe nytt, men likevel interessant, og boka inneholder både eldre og nyere saker, og tar opp hvordan det påvirker noen av de pårørende og hvordan de lever videre etter å ha mistet noen på en brutal og trist måte. Selv om jeg hadde hørt om sakene fra før, fikk man likevel litt nytt perspektiv underveis og detaljer som man kanskje har glemt.
True crime er nok ikke en bok for alle da ikke alle vil eller liker å lese om krimsaker fra virkeligheten. Noe som er forståelig, men for oss som er interessert i sjangeren, og som har lest mye true crime før det ble populært, finnes det vel andre true crime bøker som er litt bedre og like lærerike. Denne passer vel bedre for nybegynnere som vil lære mer om sjangeren, og som byr på mye informasjon på en grei måte.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
Hvis du vil forstå Stavanger og rogalendingen, må du lese Sven Egil Omdals nye bok om Stavanger Aftenblad.Omdal har vært journalist, redaktør og kommentator i Aftenbladet gjennom en periode på mer enn 50 år. Så er da også boka blitt en kjærlighetserklæring til Aftenbladet (som er medutgiver av boka), og lever opp til undertittelen I samfunnets tjeneste siden 1893.
Hva er "samfunnets tjeneste"? En ting er pressens rolle som fjerde statsmakt, men i Omdals bok handler det også i stor grad om "den gode saks tjeneste", enten det har dreid seg etableringen av Gladmat-festivalen, helikopterredningstjeneste for Nordsjøen eller nødhjelp til trengende i utlandet.
Aftenbladet har alltid vært på lag med regionen den har dekket, men har blitt merkbart mer maktkritisk med årene.
Boka viser hvordan mediebildet og journalistrollen har endret seg siden 1893. I Aftenbladets første 80 år stilte ingen spørsmål ved at journalister hadde trengt en gedigen yttergang for å få plass til alle hattene sine, men etter at partipressen falt endret dette seg gradvis.
Hvis du leser Sven Egil Omdals historiebøker, får du 1900-tallet sett fra Rogaland, fortalt med humor, perspektiv og elegante stikk. Boka om Aftenbladet er intet unntak.
Jeg tror dette var fjerde eller femte gangen jeg leste Gjeld. Første gang da jeg var 16, og syntes at stiligere enn dette kunne ikke litteratur bli. Nå er jeg litt eldre og mye mer blasert, og ser Gjelds svakheter. Boka har ikke noe særlig intrige å skryte av. Eks-jappen Jørgen Wiik går med i dragsuget etter 1980-tallets lånefest, og må skaffe mange tusenlapper på kort tid his han vil unngå at leiligheten tas av skattemyndighetene. Torgrim Eggen briljerer mer i hodet til hovedpersonen sin enn når han skriver scener, særlig mot slutten av boka.
Som tidsbilde av Oslo 1987-91 er den en fest å lese. Og den er langt forut sin tid i beskrivelsen av sushi, zenbuddhisme og bullshit jobs.
Kommer det flere opplag, skal jeg GRATIS korrekturlese de mange klønete forsøkene på å skrive Haugesund-dialekt. Møkje av det e' himla dårligt.
Livet på Senja blir alt annet enn fredelig ...
En spennende hverdag
Gustav er pesjonist og lever et rolig og kanskje et ensomt liv. Han har en bror og datter, men de bor noe langt unna. Han savner også sin ekskone en smule, men er det gjensidig? En dag oppdager han en bevisstløs kvinne i vannet og redder henne. Det viser seg at kvinnen ikke er fra Norge, men er blitt kidnappet på grunn av menneskehandel. Selv om de ikke snakker samme språk, prøver de å kommunisere på kreative måter. Heldigvis skal broren Ragnar og Gustavs datter, Nora snart komme. Nora kan flere språk og kanskje komme i bedre kontakt med henne. Det viser seg at kvinnen har en mektig far, og på grunn av ham, er hun blitt kidnappet. Hun var blitt ført til et sted hvor de kan forandre utseende og personlighet før de sender ofrene videre av gårde til personen som står bak bestillingen. Det er nesten som i The Sims spillene der man bestemmer hvordan de skal se ut og hvilke personlighetstrekk de skal ha. Men underveis, har hun klart å slippe unna, men hun vet at mennene er fremdeles ute etter henne. De må finne ut hvordan hun skal være trygg på Senja til faren hennes kommer og henter henne. Men er det nok tid?
For mye informasjon som overtar spenningen
Dukkefabrikken er en blanding av thriller og spenning, med hverdagslige mennesker i fokus. Forfatteren tar opp aktuelle og skremmende temaer som menneskehandel. Han beskriver også en gammel og ukomfortabel tradisjon og hvor vanskelig det kan være å stole på fremmede i nød. Selv likte jeg de første hundre sidene, men så ble det som å lese en skoletekstbok fremfor en spenningsbok. Grunnen til det, er at det føltes ut som om jeg leste den ene leksjonen etter den andre, spesielt etter at Nora kommer inn i bilde. Hver gang hun åpnet munnen, ville hun gjerne ramse opp forskjellige faktaopplysninger om det ene og det andre. Vet jo at forfatteren mener det godt og at det er tydelig mange saker han brenner for, men samtidig ble jeg ofte tatt ut av handlingen av den grunn, og det overskygget spenningen som kunne ha vært der. Det ble noe slitsom å lese i lengden.
Men det som jeg likte med boka var de hundre første sidene, og at man fikk perspektiv fra Gustav og gjengen og noen av mennene fra menneskehandelbransjen, hvordan de opererte og ga et innblikk i hvor grusom bransjen er. Man fikk se fra begge sidene, men dessverre opplevdes det ikke som skremmende eller realistisk. Ikke alle partiene. Kan ha noe med fortellerstemmen å gjøre.
Forfatteren skriver med mye innlevelse, men dessverre er det mange budskap som skal med, og det kunne ha vært kortet ned og forsterket, i stedet for å ha med så mye som mulig slik at det ble en smule repeterende. En mørk bok på mange måter, men ikke helt boka for meg. Personlig ønsket jeg mer handling og mindre belæring.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse
Fint å se helgetråden nok engang. Her har mye spennende på gang. Jeg har kommet i gang med påskekrim og har nettop lest ferdig de dødes tjern en klassikker innen norsk krim. Jeg har også fullført edderkoppen av Lars Keepler, det var første jeg leste Keepler. Så jeg skal i gang med hitra av Samuel Bjørk er veldig spent på den har lest tidligere også.
Håper alle får en fin helg og håper alle har funnet noe kjekt å lese i disse påskedager!
"Hva skal du gjøre nå, da?" spurte folk, da jeg var i ferd med å avslutte et langt yrkesliv, "du vil vel finne på noe som får dagene til å gå?"
"Nei", svarte jeg bestemt. "Jeg skal finne på noe som får dagene til å vare."
Bok to i Ephyra trilogien, og selv om det er litt mye om forelskelse og følelser, var det en god oppfølger og ikke bare en tom mellomstasjon.
Mye ansvar
Justyna og Jurek bor som vanlig alene, i alle fall føles det sånn ut siden foreldrene deres er svært opptatte på jobb. Det sårer også Justyna en smule da hun får vite at foreldrene hennes også eier en leilighet nærmere jobben. Hjemme er det hun som styrer det meste, da broren hjelper sjeldent til med noe. Heldigvis har hun vennen Arun som hun kjenner seg godt og som hun kan være seg selv med.
I forrige bok fikk hun vite noe som sjokkerte henne til en viss grad, og vil hun se disse magiske vesenene igjen. De fargerike ephyraene som svever rundt i lufta og lystrer til det hun sier?
Ting er heller ikke enklere på skolen da Arun skriver blogg med Lotte. En jente i klassen som virker å ha noe i mot Justyna, og Justyna liker ikke at hun nærmer seg Arun. Betyr det at hun begynner å få følelser for ham, og bør hun fortelle ham det? Vil det ødelegge det gode vennskapet? Attpåtil skal klassen på skiferie, og det skal være en konkurranse. Justyna vet at Lotte er god på ski, og hun må til enhver pris sette henne på plass. Gjør hun det for å vinne Aruns oppmerksomhet eller for å bevise noe annet?
Mystiske foreldre
Har lest mange trilogier, og ofte føles bok nummer to som et slags tomrom før ting begynner å skje igjen i bok tre. Det gjorde ikke denne. Ikke så realistisk at Justyna og broren er så mye hjemme alene og tar ansvar, men tar det med en klype med salt. Man skjønner at foreldrene hennes har en spesiell og krevende jobb som de ikke snakker så mye om, likevel er det lett å skjønne hva det kan være i forbindelse med.
Jeg likte å lese fiendligheten mellom Justyna og Lotte bedre enn om følelsene hennes for Arun, for det er et aspekt i bøker jeg aldri har vært interessert i å lese om. Kjærlighet og følelser er ikke for alle å lese om, men jentemobbing er et aktuelt tema som mange kan kjenne seg igjen i. Det kan være både sårbart og tøft lesestoff.
Syns fremdeles det er interessant å lese om disse magiske vesenene, og finne ut hva de egentlig vil med Justyna og kanskje eventuelt få vite hvor de kommer fra. Det er et spennende element i trilogien, så leser gjerne neste bok selv om jeg ikke er helt i målgruppa.
Fra min blogg: I Bokhylla
Så fint å se at du og andre har drevet helgetråden, har væt litt fraværende i det i siste selv. Jeg skal denne helgen lese styrk meg over håret av Agnes Matre. Ser ut som du leser noe veldig spennende og nesten passende til snart påske med tanke på krim?
Ønske alle en god helg og god lesning! Og fint å se at helgetråden er i live!
Det var behov for brukerstøtte, også før IT-alderen ;-)
(Fra Aktuells besøk hos Rui-søstrene i 1955.)
Om Aktuells utsendte hadde noe greie på radio, ville Gurine og Ingerine vite først av alt. Den radioen de hadde fått like før jul, var gått i stykker, ikke en låt å høre. En tynn strimmel av plaster var klistret opp på stasjonsnavnet Oslo så de lettere skulle finne den rette stasjonen. Bølgevelgeren var slått på mellombølge. En rask omdreining til langbølgen, og spinkle toner trillet ut i stua. Gurine og Ingerine slo hendene sammen i beundrende takknemlighet: "Å nei, å nei, han har stelt i stand radioen vår du!"
De pratet ikke i utrengsmål, noe som tydeligvis var skikken her oppe, og når de unntaksvis sa et eller annet, var det på finsk. Språket lød tonløst og dystert, det var som spesiallaget for dette ødslige landskapet, med sine fremmedartede diftonger og kraftig rullende rrr-er. Hver setning rullet liksom utfor bakke og sluttet i et lavere toneleie enn den begynte. Alt syntes bare å bli verre, smerten større, været kaldere og nøden bitrere. Til slutt gjensto bare den store stillheten ved livets slutt. Nede i sør var proletarene kvikke i tanke og tale, der skravlet de i vei og kranglet seg hese så snart de fikk sjansen. Men her oppe gikk det mil mellom hvert ord.
Veldig bra at du holder denne tråden varm, Kirsten! Jeg er innom og ser av og til, men har ikke bidratt så ofte selv. Det er fint å få tips om bøker man kanskje ikke ville ha visst om ellers.
Denne helga leser jeg Øyeblikk med Aktuell av Bjørn Tore Pedersen. Det er en samling basert på artikler og bilder fra ukebladet Aktuell fra starten i 1945 til det gikk inn i 1974. Boka er virkelig en skatt som forteller en interessant etterkrigshistorie, og bildene er fantastiske. Tanken bak var at "Bildet ikke lenger skulle være en dekor til teksten, som var vanlig i datidens aviser. I det nye magasinet skulle bildene og teksten sammen fortelle en historie eller skildre en begivenhet." Foreløpig har jeg lest bl.a. om gjenoppbyggingen av Finnmark, gruvevirksomheten i Sulitjelma, besøk hos Aksel Sandemose på Kjørkelvik, maskinenes inntog i veibyggingen og Radiogavefondets utdeling av radio til de som ikke hadde penger til å kjøpe selv. Dette fondet eksisterte faktisk helt til 1992!
Ellers leser jeg også litt i Mikaels Niemis Stein i silke, innimellom avislesing og familiebesøk.
God helg til deg og andre bokelskere!
Tusen takk, den første har jeg lest, den andre er lagt til listen og den tredje likte jeg dessverre ikke. For Paris og alle andre måter synes jeg Parissyndromet av Furre er en fantastisk god Roman. Anbefaler å legge den til listen dersom den skulle være ukjent for deg <3
Haha, du er ikke alene, det er en av mine absolutte favorittbøker og jeg var såå nær ved å hoppe på et fly til Paris og bli der :D