Bokelskere.no

BUSTETE BALLERINA

Man må gjerne snakke om hunder
som om de var barn, men
vokte seg for å sammenligne
andre folks barn med bikkjer.

Du var tre år gammel.
Du veide knappe sju kilo,
ikke et menneske, men
barn nok for oss.

Forlabbene dine var hvite ballettsko.
Når vi ventet på grønn mann,
stilte du skoene i første posisjon.

Det hender jeg våkner av
det korte klynket, og lyden
av noe som minner om en
ransel kastet under en bil i fart.

SANG

Trappetrinnene
i oppgangen
er tangenter.

For hvert steg
jeg tråkker,
ules det bak døra.

TYGGIS

På bussholdeplassen
skraper Nana et eller
annet opp fra asfalten.

Fra setet ved siden av meg
ser hun byen rulle forbi.
Tygger tyggis.

Kristendommen med sin selvfornektelseslære er bare en ufullkommen efterligning av buddhismen.

Et par netter senere våknet jeg midt på natta med et minne jeg hadde skjøvet ut av hodet fordi det var så ubehagelig; jeg hadde skjøvet det dit hvor vonde minner blir papirlommetørklerester nederst i en lomme.

Jeg vil ikke dø fanget under ruinene av hjemmet mitt
inntil liket mitt råtner blant vrakrestene.
Jeg vil ikke dø i biter spredt her og der,
så kisten min blir en svart plastsekk.
Jeg vil ikke dø på fortauet drept av en snikskytter,
hvor løshunder fråtser i levningene mine.
Jeg vil ikke dø og at kroppen min skal brennes
så mamma og pappa ikke kan gjenkjenne meg.

(Dikt skrevet på ruinene av et hjem i Gaza av en anonym dikter.)

Billetter
Når jeg en dag blir drept,
kommer drapsmannen til å finne
billetter i lomma mi:
en til freden,
en til åkrene og regnet,
en til menneskenes samvittighet.
(Vær så snill, kjære drapsmann,
ikke kast billettene, vær så snill,
reis.)

(Samih al-Qasim)
(2006)

I mitt trette hode arbeider for tiden en Sisyfos ved dag og ved natt. Han velter den ene og samme tankes sten ustanselig, velter den og slipper den igjen, velter den og slipper den, bestandig uopphørlig, til min hjerne gløder.

Først da er en mann helt fornøyd med seg selv, når han føler seg beundret av en kvinne.

Kanskje var den kalde sannheten den at man ikke la noe til hverandres liv ved å forlove seg, gifte seg, knytte seg til hverandre, kanskje man i stedet trakk fra noe, kanskje man rett og slett reduserte hverandre.

Kampen min for livet var ikke motstridende med ønsket mitt om å dø. Overlevelsesinstinktet mitt er dyrisk, ikke emosjonelt.

Vennskap er den fineste art av egoisme, meget finere enn kjærlighet f.eks.; man vil da bare ete hinannen åndelig.

Ikke à la Romeo. Ikke à la Werther. Det er det føle ved å være over 30 år: at ens kjærlighet ikke lenger er blind.

Det er et ønske om ærlighet i meg, for livets del. Selvbedrag, forskjønnelse og idyllisering av livet føles som det som i størst grad står i veien for en ren og meningsfull opplevelse av tilværelsen.

Halvannen time er lenge når det er så mye man ikke vil tenke på.