Bokelskere.no

Er nok ikke en blodfan av bøkene til Jo Nesbø, men har likt Snømannen og Blodmåne, som var noe mørke. Så hvordan gikk det med Natthuset?

Et lite snev av krim
Natthuset er en enkeltstående bok og en bok som er noe uvanlig til Nesbø å være. Nesten som om det er et skriveeksperiment, eller noe. Mange har stemplet den som horror, men synes heller at det er spenningsroman med noen få horrorelementer. Man forbinder jo Nesbø mest med krim.Den har jo dog et snev av krim av seg, da noen kanskje forsvinner.

I Natthuset møter man fjorten år gamle Richard som har vært gjennom en del utfordringer allerede. Han mistet foreldrene sine i en tragisk ulykke, og derfor flytter han inn hos tante og onkel i Ballatyne. Richard vet at han ikke er populær, men han har noen få nære venner som han henger sammen med. I området er det et beryktet hus som visstnok står tomt, og som med mange slike tomme hus, oppstår det en del historier. Men er de sanne? Da Richard og en kompis tulleringer fra en telefonkiosk (hvis noen husker hva det er ...) , skjer det noe skrekkelig. Kompisen som ringer, blir nemlig spist opp av telefonrøret. Richard hører til og med bein som knaser, og spiserøret som smatter. Etter det blir kompisen meldt savnet. Politiet og andre mistenker Richard, siden han var den siste som så denne personen. Richard forteller sannheten mange ganger, men selvfølgelig er det ingen som tror ham.

Senere blir han også vitne til andre merkelige hendelser, og under en skolegjenforening mange år senere, da han kommer hjem som en berømt forfatter, får han godt mulig en del ubahagelige overraskelser.

Nesten som pensumlesing
Jo Nesbø skriver godt, han. Det har han vel alltid gjort, men det er ikke alt som fenger. Det gjorde ikke denne. Natthuset er på bare 219 sider, men likevel tok det flere dager å fullføre den. Det føltes ut som å lese pensum. Man vet man må lese det, selv om man kanskje ikke vil. Det er jo helst noe man ikke vil føle når man skal lese en bok. For er det noe jeg er allergisk mot, så er det pensum. Nå som man er ferdig med skoletiden, er det noe man helst vil slippe i ettertid.

Litt spesielt at en person blir spist opp av en telefon før, men har helt sikkert sett det på film. Så en pluss til kreativitet der, og Nesbø er god på å beskrive karakterer man ikke liker. Fikk ikke bånd til noen av dem, og det spilte ingen rolle hva som hendte med dem. Natthuset er en coming of age/oppvekst spenningsroman, men som føltes mer ut som en ungdomsroman. Så ikke den beste boka av Nesbø, dessverre. Men digger coveret. Det oser skrekk fra 80-tallet. En stilart som jeg har sansen for, og derfor jeg fikk veldig lyst til å lese den. Men håper på en mer engasjerende bok neste gang, samme om det er med eller uten Hole.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Audible har mye bra innhold synes jeg. Kjekt med en serie. Tacomiddag hørtes fint ut det. Håper du får en god lytting og håper du får en god søndag :)

Denne lørdagskvelden har jeg blitt medlem i Audible igjen, for jeg ble hekta på en serie av Sharon Bolton, og den siste boka, den femte så langt, er ikke oversatt og det tar for lang tid å kjøpe den på nett. Så nå er det tid for tolv timer med "The Pact". Det er langt til James Lee Burke, og fra London til Lousiana, men plutselig hørte jeg poesien hos Bolton også. Det er én grunn, en annen felles modus er å vise det menneskelige i alle som er med. Det er ikke så mange uten riper og brister her. Det er bra det er lydbok, for sist helg var det bøker, og da ble det dårlig med juleforberedelser, og knapt nok tacomiddag. Så ble jeg ferdig, og alle her vet hvordan det er å lukke en bok uten utsikter til en fortsettelse. Men nå blir det altså lydbok i kveld og i morgen. En fin søndag blir det, ikke så kaldt heller.

Tusen takk, er allerede er i bedre formen. :) Kjekt med å komme seg i gang med leselisten. Ha en god lesning og ha en god helg :)

Mye spennende her inne ser jeg som du leser. Ikke verst. Håper du får en god lesning og ha en god helg :)

Masse god bedring Laila. Hørtes ut som det er fint med enn bok, håper du får en god bedring og god helg :)

I de siste årene har det kommet flere bøker som har vært kritisk mot det narrativet man har hatt som den dominerende nasjonale fortellingen om både den norske motstandkrigen under andre verdenskrig og de norske jødiske holocaust-aksjonene, der blant annet om at Hjemmefronten og Utefronten (spesielt London og Stockholm miljøene) ikke har gjort nok for å forhindre en varslet katastrofe som Nazi-Tyskland gjennomført under krigsårene 1939-45. Eller at de egentlig visste mye mer enn det de ville innrømme allerede i 1942.

Den mest kritiske boken så langt har vært "Hva visste hjemmefronten?" fra 2018, som i ettertid har blitt kritisert for mange faktafeil samt feilbruk og fortolkninger av kildene de har brukt, som regnes som den meste kjente boken som utfordrerer denne nasjonale fortellingen som har vært rådene de siste 80 årene.

"Hva visste hjemmefronten?"- ny og revidert utgaver fra 2022 er en langt bedre utgave enn "originalen", som teknisk sett aldri burde ha blitt utgitt slik den ble utgitt da det var preget å være et forhastet arbeid, til tider rotete og dårlig skrevet tekst om en hendelse man bør belyses fra flere sider. Her er flere av faktafeilene og hentydninger (blant over Carl Fredriksen Transport) blitt rett opp etter den intens debatten boken skapte og flere andre kritiske bøker har blitt skrevet de siste 3-4 årene før nyutgaven ble utgitt. Samt flere kapitler har blitt skrevet helt eller delvis om for bedre leseflyt.

Av disse grunnene har nyutgaven fått terningkast 4, som en karakter høyere fra meg enn den jeg ga originalen jeg leste for noen år tibake som fikk 3. Full honnør for både forfatter og forlag for å rette opp feil og gjøre boken til enn bedre bok enn den opprinnelig var!

Men selv om boken er bedre skrevet, har blitt oppdatert og rettet på der de groveste feilene ikke forekommer denne gangen, så er boken fortsatt sterkt preget av å se hendelsene i en moderne vår tids etterpåklokskapets briller der man kanskje ser mer etter "beviser" som støtter sin hypotese/mening enn å være objektiv og kanskje mer forståelsesfull for de som levde i det kaoset som krigsårene 1942 og 1943 under okkuperte Norge. Blant annet at Hjemmefronten anno 42 ikke hadde de samme erfaringene anno 43 hadde da den ikke enn var helt bygget som en effektiv organisasjon enda, eller at det største omfanget av holocaust ikke var kjent eller dokumentert offentlig før krigens slutt i 1945 da både dokumentasjonene fra under krigen og etterpå kunne gjennomgås skikkelig. Og at disse tingene vi vet i dag ikke minst var lett å bli tatt som rykter og fakenews i sin tid.

Dessverre forekommer det også partier der forfatteren til tider kanskje legger meninger i munnen på personer som av naturlige grunner ikke kan svare tilbake på da flere av omtalte personene har vært død en god stund da dette skjedde for mer enn 80 år siden nå. Spesielt der forfatteren har behov for å "tolke" kildene for oss istedenfor å la de få stå for seg selv.

Det er også litt problematisk at hovedkilden som ga ideen til denne boken fortsatt holdes hemmelig for allmennhet, da mye av dette (i hvert i orginal utgaven) er veldig kontroversielt tema og vanskelig å ettergå objektiv også. På den måten har denne boken også sine egne hemmeligheter, slik som Hjemmefronten, Utefronten og enkelte motstandmennene hadde (ifølge boken) etter krigen når de skulle skrive den nasjonale fortellingen av okkupasjonsårene.

På tross av disse problematiske sidene av "Hva visste hjemmefronten?", så er det ikke helt bortkastet å lese en annerledes og moderne tolkning av andre verdenskrig historien sett med nye friske øyne fra enn annen fagfelt enn historikerne. Dessuten gir boken en fin overblikk over ting som for folk flest ikke er så godt kjent vedrørende andre verdenskrig, som f.eks. mer om den skjulte tyske motstandkretsen mot naziregimet, og hvordan varslene om tidlig jødeutryddelsene ble oppdaget og spredt videre under krigen. Og at Utefronten visste mye mer enn Hjemmefronten som ikke alltid var like godt informert om utviklingen av krigen utenfor Norge.

Men det er lurt å lese flere bøker enn bare denne boka, da dette er ikke hele fasiten eller den siste boken som tar for seg dette tematikken i fremtiden.

Interresant denne Pappa bok, det er jo veldig diskusjon rundt Midtøsten konflikt Palestina og Israel. Spennende med å lese flere ting, håper du får en god lesning, tusen takk for det og ha en god helg :)

Du kan prøve goodreads.com. 99 % av det som foregår her inne dreier seg om bøker og omtaler.

Denne helgen starter jeg med å være litt syk hjemme, men jeg har vært syk hele uken egentlig, så er litt på bedre vei. Men i mellom tiden leser jeg sist bok av Lucinda Riley Atlas. Som er nokså ok underholdning mens man er syk. Dette er tykk bok, er cirka på 300 av 745 sider, så det tar sin tid å komme gjennom. Spent på hvordan det hele ender etter åtte bøker.

Hva leser du denne helgen?

Ønsker alle en god helg :)

I vår moderne tid har Martin Beck blitt mest kjent for å være en tv-serie som har pågått siden 1997, som med jevne mellomrom kommer med nye sesonger, der tid og sted har fulgt samtiden episodene har spilt inn i. Serien er god den, men den føler ikke helt som den "ekte" Martin Beck da historiene om denne svenske politimannen egentlig er ti bøker som ble utgitt i peioden 1965-75 under serietittelen "Roman om en forbrytelse". Og som ble en viktig "rollemodel" for senere nordisk noir krim som blant annet Jo Nesbø, Henning Mankell og Stieg Larsson er gode eksempler på.

Den litterære Martin Beck er noe av det mest unike krimfortellingene som er blitt gitt ut i Norden. Serien er nyskapende og føles fremdeles like fresh i stilen 50-60 år etter at de ble utgitt. Samtidig som de romanene fortsatt har en fot innenfor den klassiske krimsjangeren med detektiver, som nå er erstattet mer av politimenn som løser sakene.

"Mannen som gikk opp i røyk" er bok nummer 2 i serien, der Martin Beck må dra til Budapest som den gangen var på den andre siden av jernmuren for å diskre etterforske forsvinningen av en svensk journalist som har etterlatt sitt pass og andre eiendeler i dette kommunist styrte landet en gang på 60-tallet. Hva kan ha skjedd med han, og hvem følger etter Martin Beck mens hans er der?

Etter min mening den beste av de ti bøkene, men vil allikevel anbefale alle bøkene i serien! Og helst kronlogisk, selv om jeg tror man kan ha glede av dem også i ikke kronlogisk rekkefølge.

Anbefaler på den sterkeste 2007-utgavene av hele bokserien, som også har skrevet forord av flere av kjente norske og svenske krimforfattere i tillegg til å være nyoversatte og den siste versjonen om Martin Beck!

På én betingelse er en ungdomsroman skrevet av norske Neda Alaei. Hun er utdannet barnevernspedagog og skriver her blant annet om omsorgssvikt, og om tenåringsgutter i et innvandrermiljø. Yousef bor sammen med mor i en leilighet på Tøyen.

Storesøsteren til Yousef, Iman, bor på en barnevernsinstitusjon, og mor truer han hele tiden med at barnevernet vil hente ham og. Han og søsteren har mistet mye av kontakten nå når de bor på forskjellig sted, men Yousef tror søsteren vil komme hjem når hun blir 18. Iman prøver å fortelle ham at ingenting har endret seg hjemme og at hun ikke kan tenke seg å bo sammen med moren. Det kan egentlig ikke Yousef heller, men han er for redd barnevernet og føler på alt for mye skyld i forhold til moren.

Denne boken er lett å lese, med korte setninger og godt språk. Det er brukt en del slang, men ikke mer enn at en godt forstår hva de ulike ordene skal bety. Alaei har tegnet et flott og realistisk bilde av en tenåringsgutt. Han er noen ganger reflektert og voksen og andre ganger korttenkt og umoden. Han er forelsket, ensom, sint og lei seg. Moren gir ham skyldfølelse for alt han ikke gjør, og krever mer av han enn det han synes er rettferdig. Tittelen På én betingelse henspiller på moren som hver gang Yousef spør å å få lov til noe eller å få noe svarer «På én betingelse …» Yousef føler at det er tusen betingelser å forholde seg til. Han kommer til et punkt der frustrasjonen blir større enn han kan bære, og det har konsekvenser. Men denne boken er likevel optimistisk og Yousef får det bedre til slutt.

Så vidt jeg husker, og det kan godt hende jeg husker feil, jeg var jo bare 14 år på den tida, så var ikke virkelighetslitteratur et begrep i den norske boksamtalen i 1990. I dag hadde nok VLLs romandebut blitt sendt gjennom den kverna. Det handler tross alt om Villiam, som er født i 1960, som har en yngre og litt plagsom bror, Georg. VLL er født i 1960 og har en bror som heter Gaute. Dedikasjon i begynnelsen av boka: "Til Gaute, med kjærlighet". Disse sammentreffene KAN jo være helt tilfeldige.

Nok om det, denne fine romanen handler om forholdet mellom brødrene, som vokser opp i Oslo (tror jeg, det er få stedsmarkører i boka), som barn av et 68'er-par som strever med sitt. De har også en kjær onkel.

Jeg husker boka som voldsom og medrivende da jeg leste den som 19-åring. Som 47-åring opplevdes den som en velskrevet, fin historie som mangler litt tyngde for å gjøre det helt store inntrykket. Okei, brødrene slåss og krangler og foreldrene skiller seg, men jeg fikk aldri følelsen av at Georg eller Villiam var på virkelig tynn is.

Jeg vet dette må være vanskelig å begripe for alle som er født og oppvokst i den emo-speeda offentligheten som omgir oss i 2023, men det fantes en tid da portrettintervjuer med kjente mennesker ikke var terapitimer for deres livssmerte. Mange av dem ble skrevet av Vetle Lid Larssen.

Mannfolk (1989) samler flere av intervjuene han gjorde på midten/slutten av 1980-tallet, og dette er en fest av sarkasmer og spissformuleringer, og bør leses av alle som skriver.

Jeg vet dette må være vanskelig å begripe for alle som er født og oppvokst i den emo-speeda offentligheten som omgir oss i 2023, men det fantes en tid da portrettintervjuer med kjente mennesker ikke var terapitimer for deres livssmerte. Mange av dem ble skrevet av Vetle Lid Larssen.

Mannfolk (1989) samler flere av intervjuene han gjorde på midten/slutten av 1980-tallet, og dette er en fest av sarkasmer og spissformuleringer, og bør leses av alle som skriver.

"Etter en injeksjon med lederartikler ser Kåre Willoch straks bedre ut."

"Mens blakke kolleger blir kastet på hodet ut fra Ryktebørsen, flyr Knut Haavik privatfly til landstedet i Sandefjord, hvor en helhjertet kone venter med en halv burgunder."

"De bor beskjedent, i et unnselig lite palass i utkanten av Kristiansand."