Harry tenkte etter. Men kom til at nei, han hadde i sine mange år som politimann aldri hørt dårligere juging.
I stedet hadde han en japansk bil som de lagde ordspill på. Suzuki Vitara. Bakfra.
Han tok frem en blyant og sin faste Moleskine notatbok. Harry mistenkte at Bjørn likte patinaen på omslaget så godt at han visket ut notatene når boka var fullskrevet og brukte den på nytt.
"Kvinnfolk kan ikke lukeparkere, de husker ikke fotballresultater, og de gidder heller ikke lære seg det siste småfiklet på PC-er. Til sånt må du ha rare menn med band-T-skjorter og minimalt sexliv, og sånn har det vært siden steinalderen."
En liten, uåpnet plastpose med tre Q-tips av tre.
"Hva skulle han med det?"
"Drepe noen?" foreslo Harry lakonisk.
"Det er liksom til å rense øra," sa Bjørn Holm. "Men det er egentlig til å klø seg i øra, itte sant? Huden blir irritert, vi klør enda mer, voksproduksjonen øker og plutselig bare må vi ha mer Q-tips. Heroin for øra, er det.
Men han tok feil, var han ute å kjøre, det var klart. Det måtte være grenser for hva man kunne tilgi, og Jesus hadde neppe hatt fantasi til å forestille seg et par av de tingene Truls hadde gjort.
Greit nok, i døden er vi vel alle kolleger.
Mange mennesker tilbringer hele livet sitt på et sted de ikke vil være i frykt for at alternativet er verre. Er ikke det trist?
Med den generelle regel jeg holder meg til når det gjelder den menneskelige psyke, er at absolutt alt som kan tenkes, er mulig. Pluss en del som ikke kan tenkes.
Undertrykkelsen handler ofte om hvilke forventninger vi setter oss til selv, og hvilke forventninger vi tolker at omgivelsene har. Særlig de nærmeste, venner og kolleger.
"Blitt langhåra siden sist, kompis."
Truls likte ikke å bli kalt "kompis" av pakkiser, spesielt ikke homopakkiser og veldig spesielt ikke av homopakkiser som snart skulle ta på deg. Men fordelen med saksehomsene her var at de ikke la hofta inntil skulderen din, hodet på skakke, strøk deg gjennom håret mens de møtte blikket ditt i speilet og spurte om du skulle ha det sånn eller sånn. De bare satte i gang.
Spennende bok, men denne er som de andre Kepler-bøkene også unødvendig lang. Mange tomme sider og pjatt. Boka starter bra og bygger seg opp på en fin måte, men slutten gjør at boka mister troverdigheten. Kepler har igjen en bra historie som de ikke klarer å følge opp. Morderen er forutsigbar og det hele blir veldig lite logisk. Jeg må også innrømme at jeg ble passe lei av å lese tjue forskjellige versjoner om at øynene til Joona er grå; "Joona ser med de grå øynene sine", "det lysegrå blikket", "lyset får de grå øynene til å se enda lysere ut", "Etterforsken med de grå øynene" - greit, vi har skjønt det nå!! Boka er lettlest og har noen morsomme kommentarer her og der. Denne utmerket seg ikke hos meg, men synes likevel den er bedre enn Paganinikontrakten.
Ingeborg siterer Gjennom natten av Stig Sæterbakken (side 152)
12:44, 25. juli 2013 Ingen har det som favoritt.
Før jeg skrudde av mobilen, sendte jeg en melding: Du vil ikke tro det. Er på et kult sted som heter Babels tårn, skal se en teaterforestilling som heter Apeplaneten. Eller omvendt. Først etter jeg hadde sendt den, husket jeg hvordan det vred seg i Ole-Jakob hver gang jeg tok den slags uttrykk i bruk, kult, corny, sykt, lik en allergisk reaksjon på falskheten i hans fars forsøk på å møte ham på hans nivå, smileyene mine, visste jeg, fikk ham til å rødme av skam.
Ingeborg siterer Gjennom natten av Stig Sæterbakken (side 128)
12:40, 25. juli 2013* Ingen har det som favoritt.
Jeg ville gått med på hva som helst, tatt livet av hvem som helst, og hvor mange som helst, hvis det hadde kunnet vekke ham til live igjen.
Ingeborg siterer Gjennom natten av Stig Sæterbakken (side 89)
12:38, 25. juli 2013 Ingen har det som favoritt.
Hun prøvde å forklare meg det en gang, uten at jeg helt fikk tak på det, at det ofte er om det man vet minst man skriver best.
Ingeborg siterer Gjennom natten av Stig Sæterbakken (side 75)
12:36, 25. juli 2013 Ingen har det som favoritt.
I skråtaket et lappeteppe av bilder og plakater, mennesker jeg ikke ante hvem var, det eneste jeg visste var at de var berømte og at de hadde en avgjørende betydning for min sønn. Med dem fortalte han sin historie til omverdenen. Disse stjernene, berømthetene, de var hans personlige bagasje, som en koffert han kunne åpne for å vise hvem han var, hva han besto av. En jevnaldrende som stakk hodet inn ville på et øyeblikk vite hvor de hadde ham. Jeg tenkte: Her inne ser jeg alt. Og forstår ikke en dritt.
"Dessuten begynner du å bli gammal, Harry."
"Hvorfor sier du det?"
"Når menn begynner å sitere fatter'n sin, er de gamle. Da er løpet kjørt."
Ingeborg siterer Panserhjerte av Jo Nesbø (side 586)
12:25, 25. juli 2013 Ingen har det som favoritt.
Nok grining, tenkte han. På tide å dø litt nå.
Ingeborg siterer Panserhjerte av Jo Nesbø (side 518)
12:22, 25. juli 2013 Ingen har det som favoritt.
Ingeborg siterer Panserhjerte av Jo Nesbø (side 466)
12:18, 25. juli 2013* Ingen har det som favoritt.
I det samme ble han oppmerksom på bilen fra Trafikksjefens etat som sto parkert bak hans egen bil og mannen i kjeledress som sto og noterte bilnummeret hans. Harry krysset gata og holdt fram ID-kortet. "Politi i tjeneste."
"Hjelper ikke, stopp forbudt er stopp forbudt" sa kjeledressen uten å slutte å skrive. "Send en klage."
"Vel", sa Harry. Du veit at vi har fullmakt til å skrive ut parkeringsbøter vi også?
Mannen kikket opp og gliste: "Hvis du tror jeg vil overlate til deg å skrive din egen bot, tar du feil, kamerat."
"Jeg tenkte mer på den bilen." Harry pekte.
"Det er min og Trafikksjefens ..."
"Stopp forbudt er stopp forbudt."
Kjeledressen så surt på ham.
Harry trakk på skuldrene. "Send en klage, kamerat."
Sist sett
