Korte og lange noveller med et preg av skrekk og eventyr
Tine Sundal som svar til Kirsten Lund :
20:36, 7. januar 2025 Diskusjon: Tine Sundal om Jeg elsker Dickens av Hilde Østby av Hilde Østby
Så flott at du får sjanse til å dypdykke litt i HCA, jeg har bestilt en biografi beregnet på barn på biblioteket, begynner med den, så får jeg ser om jeg orker mursteinen som også finnes. Jeg kjenner ham kun fra eventyrene, gleder meg til å finne ut mer om ham.
En julebok som ikke er romantisk, var det jeg trengte.
Merkelig vennskap
I denne korte novellen, er det en blanding av nåtid og innlegg fra en dagbok. Ashley er en amerikansk student i London. og hun er invitert til en klassekamerat for å feire jul sammen med dem, selv om de ikke er nære venner. De oppfører seg ikke som nære venner. Likevel takker Ashley ja til invitasjonen og ser frem til å tilbringe noen dager i et engelsk herskapshus. Men det viser seg at familien har mørke hemmeligheter.
Klassekameratens bror er mistenkt i en drapssak og en mystisk person vandrer i skogen. Er det trygt å feire jul der i det hele tatt?
En god jobb med dagbokinnleggene
Jeg er ikke spesielt fan av dagbokinnlegg i bøker, men Swanson gjorde en god jobb med den biten, og han er også flink til å skape atmosfære på kort tid.
The Christmas Guest er ikke horror, men gotisk thriller blandet med mysterie. Den byr på interessante og sære karakterer. Det er morsom lesing hvis man vil ha noe enkelt, og hvis man er på leting etter julestemning med en mørk tone. Det var fint å lese en "julebok" uten den typiske kjærlighetsdelen og alt klisset til en forandring.
Fra min blogg: I Bokhylla
Tine Sundal som svar til Kirsten Lund :
07:11, 7. januar 2025 Diskusjon: Tine Sundal om Jeg elsker Dickens av Hilde Østby av Hilde Østby
Takk for supert innspill, dette var gøy å lese :)
Bjørg L. siterer Arbeidarhjerte av Carl Frode Tiller (side 273)
15:12, 4. januar 2025 Ingen har det som favoritt.
Enda så rasande vi kunne bli på kvarandre, tenkte eg på slike diskusjonar med eit slags vemod, der eg lå og halvsov på sofaen, dei minte om ei tid som var borte, og som eg ofte tok meg i å sakne. Berre orda vi brukte; klassekamp, klassefiende og klassebevisstheit, demokratisk sentralisme, proletariatets diktatur, historisk materialisme. Vi brukte desse begrepa med den største sjølvfølge, og vi kunne naturlegvis ikkje forestille oss at vi, eller rettare sagt eg og alle andre på min alder, berre åtte, ti år seinare, aldri i livet ville ha funne på å uttale dei same orda utan å vere ironiske. Eller at dei få år etter det igjen skulle gli ut av språket og så og seie bli borte. Nesten som gamle menn med hatt. Som skrivemaskiner, korrekturlakk, videospelarar, opptakskassettar eller skvettlappen på bilar, tenkte eg, idet Therese kom inn på stua.
Bjørg L. siterer Arbeidarhjerte av Carl Frode Tiller (side 201)
15:02, 4. januar 2025 Ingen har det som favoritt.
... eg kjente på ei takksemd som på ein eller annan måte sette meg i kontakt med ein søskenkjærleik eg ikkje hadde følt på mange år, og like før vi skulle til å avslutte arbeidsdagen, kom eg til å tenke på ein forskningsrapport eg hadde lese for ein del år sidan, og som eg såg for meg at han ville bli glad av å høre om; det handla om hjerterytmen til kroppsarbeidarar. Det var velkjent at hjerta til folk som song i kor, begynte å slå i takt mens dei song, men denne forskningsrapporten viste at det same skjedde med folk som arbeidde fysisk saman; etter ei stund begynte rett og slett hjertet til kvar enkelt å slå i takt med resten av arbeidarkollektivet.
Lillevi som svar til Bjørg L. :
10:46, 3. januar 2025 Diskusjon: Bjørg L. siterer Gammel tanker om √• aldres av Kjersti Ericsson av Kjersti Ericsson
Tusen takk for inspirasjon til å lese denne boken, Bjørg, så klok og reflekterende. Håper at ikke bare gamle, men også unge vil lese den.
Norah siterer Ønsk meg heller god tur av Alf van der Hagen (side 386)
19:59, 2. januar 2025 Ingen har det som favoritt.
I vår tid er debattene blitt så polariserte at det er nesten umulig å snakke om noe som helst. Jeg regner meg selv for en antirasist. Det har jeg vært bestandig. Men nå er det antirasistene som er opptatt av hva som er riktig hudfarge. Da må jeg bare si takk for meg. Jeg synes de gamle retningslinjene var greie: Målet var å komme bort fra et samfunn der hudfarge spilte en rolle. Nå som det er omvendt, i antirasismens navn, er dette bare helt kokkelimonke. Jeg er 67 år, jeg er syk, jeg er for gammel til dette, jeg orker ikke å delta i den offentlige debatten lenger, det skal jeg love deg. Det frister ikke i det hele tatt, for det er blitt en betennelse i hele debattmiljøet. Alt blir tatt i verste hensikt.
Fin bok å bygge opp engasjementet for sunnere vaner med
Dette ble for søtt for meg
Bjørg L. som svar til Cecilie Gran :
14:29, 2. januar 2025 Diskusjon: Cecilie Gran om Rigel urettens ekko av Ida Larmo av Ida Larmo
Takk for tipset! Da er den bestilt på biblioteket :-)
Lillevi siterer Sionismen av Peder Martin Lysestøl (side 176)
21:39, 1. januar 2025 Ingen har det som favoritt.
Husk at de varmeste stedene i helvete er reservert for dem som gjennom en stor moralsk krise bevarer sin nøytralitet.
Alon Pinkas, israelsk diplomat og skribent.
Om sionismen, dens fremvekst og fremtid
Noen ganger kan det være godt å løfte blikket fra dagens situasjon og se en sak i et historisk perspektiv. Det er det Peder Martin Lysestøl gjør i denne boken. Han tar for seg sionismen, den ideologien hele statsdannelsen av Israel hviler på, fra sin begynnelse på 1800-tallet og til i dag (senhøstes 2024).
Grunntanken i sionismen er at jødene utgjør et eget folk (en egen rase) og følgelig har krav på en egen stat. Et sted der «de alltid forfulgte jødene» kan føle seg trygge. Lysestøl skriver: «Sionistene mener at jødene ble et eget folk for om lag 3000 år siden og at etterkommere av dette folket nå har rett på Palestina». (side 57). Sionistene bruker «bibelen som historiebok» og erstatter navnet Palestina med Eretz Israel (landet Israel) (side 60).
Lysestøl går grundig til verks for å avdekke sionismens vesen. Han starter med en gjennomgang av jødeforfølgelsene i Polen, Russland og vesteuropeiske land, som la et grunnlag for denne ideologien. Videre får vi et innblikk i flere ulike retninger innenfor sionismen, fra de mer liberale til dagens ekstremvariant. Vi får en analyse av hvordan den mest ekstreme varianten kunne bli den rådende. Theodor Herzl, sionismen grunnlegger, ville ifølge Lysestøl ikke ha «kjent seg igjen i den nåværende apartheidstaten Israel». (side 39)
Denne boken er spekket med fakta og politiske analyser (ca. 300 kildehenvisninger). Den plasserer opprettelsen av staten Israel i 1948 i Storbritannias koloniseringshistorie, og tar for seg støtten fra USA og andre demokratiske stater. Norges rolle i delingen av Palestina og etableringen av Israel blir belyst. FNs første generalsekretær, Trygve Lie (Ap) spilte en sentral rolle i forhandlingene. «Det var liten tvil om at Trygve Lie ville gå inn for en prosedyre som tjente sionistenes og amerikanernes interesser.» skriver Lysestøl (side 123). Men kanskje det mest rystende er hvordan sionistene, ifølge forfatteren, bruker antisemittismen og Holocaust for å tjene sin sak.
Dette er en viktig bok, en bok som kan bidra til et mer opplyst syn på sionismen. Boken utkom høsten 2024 - mens Israel er inne i sitt andre år med brutal nedslakting av palestinere på Gazastripen og en voldelig offensiv på Vestbredden.
Lysestøl har hatt et sterkt og personlig engasjement for det palestinske folket siden 1960-årene. Når han nå tar for seg sionismens rolle, gir det en bakgrunn for å forstå palestinernes sak. Og ikke minst hvor umulig det sionistiske prosjektet i det lange løp er. Én stat med eksklusive rettigheter for én bestemt gruppe mennesker på bekostning av en allerede eksisterende befolkning, palestinerne. Lysestøl oppsummerer den økende kritikken Israel nå møter blant sine tidligere venner og allierte, og også blant jøder. Ifølge Lysestøl er det umulig å finne en fredelig og rettferdig løsning for palestinerne uten å ta et oppgjør med sionismen. Dette oppfatter jeg er bokens hovedanliggende.
Sist sett
