Bokelskere.no

Slowkrim med masse prat og lite action

Jeg har ingen svar, bare noen tanker – og flere spørsmål: 1) Hva er meningen med den gjentatte epigrafen «Beneath me lay my Corps with the arrow in my temple», sidene 11 og 119 og på norsk på side 123: «epigrafen om liket med pilen i tinningen», og 2) betydningen av bokens tittel.

På side 119 er ditt og mine tankekors nevnt i samme åndedrag:
«Beneath me lay my Corps, with the arrow in my temple – plutselig husket jeg epigrafen til The Adventure in the Steppe. Ja, det var nettopp det som var det viktigste ved ham – han liknet faktisk et gjenferd. Hvordan kunne jeg ha unngått å forstå dette helt fra begynnelsen av. Plutselig kulset jeg i noen sekunder. Og igjen sang stemmen fra grammofonen Vosnesenskijs yndlingsromanse: ingenting behøver jeg, hverken forsinkete beklagelser …»

Mitt inntrykk er at jeg-personen får aha-opplevelse denne kvelden. En ny forståelse av mennesket Alexander Wolf? Jeg-personen ser han som et gjenferd, en som går igjen. Er vi inne på politikken nå? Jeg-personen (som forfatteren) kjempet i den russiske borgerkrigen på de hvites side, Alexander Wolf på de rødes, bolsjevikenes, som, som kjent gikk seirende ut av krigen.
Eller er jeg helt på jordet?

Og Vosnesenskijs: Ingenting behøver jeg, hverken forsinkete beklagelser …, hans yndlingsromanse. En finte til Marina (ev. Marina/Jelena) som gikk fra ham til fordel for Wolf? Eller et uttrykk for at han i det store og hele stiller seg likegyldig? Vosnesenskij sto også på de rødes side, om det har noen betydning her.

The only thing necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing.

John Stuart Mill, 1867

Fantastisk bra, spennende skrivemåte og tematikk

Enig. Wolf må være eks-elskeren Jelena snakker om på disse sidene. Takk for hjelpen med å plassere forleggeren. Ditt resonnement høres logisk.

Så var det Marina/Jelena da? Sies det eksplisitt at Jelena møter Wolf for første gang i dette selskapet? Selv om vi får det inntrykket.
Jeg oppfatter Jelena som en sammensatt person, en som har levd mange liv; en ung og sprelsk Marina (?), en amerikansk fru Armstrong, Lenotsjka og en gåtefull/sorgfull Jelena Nikolajevna. Magefølelsen sier meg at trekløveret Marina/Jelena, Alexander/Sasja og Voznesenskij er knyttet sammen.

På den annen side, Marina forlot sin elsker Voznesenskij, flyttet inn til Wolf, elsket han og var sammen med han i flere måneder (sidene 28-29). De må han kjent hverandre. Mens Jelena sier hun ble kjent med eks-elskeren (Wolf) i det omtalte selskapet, for et par år siden. Et alternativ er at hun vrir på sin livshistorie, et annet at Marina og Jelena ikke har noe med hverandre å gjøre.

Denne forfatteren gjør det sannelig ikke enkelt for sine lesere!

Kjedelige greier

Fullt mulig jeg roter, men skal gjøre et forsøk :-).
Jeg kom i tvil om denne eks-elskeren Jelena forteller om, kunne være selveste Wolf. Det virker som han kjenner de russiske steppene (side 102) og den russiske borgerkrigen (side 104) godt. Han snakker mye om døden, om hvordan vi uunngåelig beveger oss mot den. Og dette spesielle om hans egen død: «For mange år siden, sa han, møtte jeg min død (…). Men som et resultat av en eksepsjonell tilfeldighet lot den meg gå.» (side 105)

Og det var noe du sa om hvordan Wolf hadde behandlet Jelena. Hun «forteller jo om at hun er blitt forgiftet av Wolfs nærhet, kanskje for lang tid, kanskje for alltid. Hun har sluttet å elske det hun elsket før og det som var viktig og fundamentalt har mistet sin verdi. At tanken på at hun kunne blir tvunget til noe eller holdt tilbake med en eller annen trussel (s. 110), får henne til å dra sin vei.»

Er det ikke samme mann Jelena snakker om fra side 100 til side 110? Det er noe med denne mannens personlighet som fikk meg til å tenke mer på Wolf enn den bleke londonforleggeren. Nei, dette begynner å bli forvirrende for meg. Kan noen hjelpe!

PS.: Nettopp da du postet dette, Piippokatta prøvde jeg å formulere en kommentar til ditt neste spørsmål :-))

Takk til dere begge. Ja, jeg har lest disse sidene, flere ganger, men fant flere passasjer som skapte forvirring. Litt for omstendelig å gå inn på her. Men spennende tanke om dette skulle være forleggeren.

Jo dypere vi graver, jo flere ubesvarte spørsmål!

Ja absolutt, Hufsamor, dine tanker om den hemmelighetsfulle forleggeren i London kan ha noe for seg. Det du skriver virker logisk. Vil du være snill å oppgi på hvilken side det står om kvinnen som Wolf forlot til fordel for Jelena. Boken er så tettpakket at jeg finner det ikke igjen.

Og Wolf – sannelig et mysterium. Mens forleggeren er dypt skuffet over at Wolf ikke ble drept på den russiske steppen, priser hans venn Voznesenskij seg lykkelig over at han overlevde. Under det første, tilfeldige (?) møtet med jeg-personen, ytrer han «Takk min venn for at du bommet en smule; på grunn av det er vi i live, alle sammen – både Marina (Jelena, Lenotsjka), Sasja (Alexander Wolf), kanskje jeg selv, også.» (side 41.)

Jeg begynner å forstå hvorfor romanen lanseres som en triller. Men «en eksistensiell triller»?

Morsom, tankevekkende og lettlest, til tross for de mange sidene

En flott krimdebut

Skjebne, tilfeldigheter, ting som er forutbestemt – ja det kan virke slik. Men er det et mønster bak alle de tilsynelatende løse trådene som vikler seg i hverandre? Noen som trekker i trådene?

Tidlig i boken (sidene 16-17) oppsøker jeg-personen Wolfs forlegger i London. Den navnløse forleggeren insisterer på at Wolfs novelle «Et eventyr på steppen» er ren fantasi uten rot i virkeligheten. Men tilføyer hviskende og kryptisk: «Men hvis det nå likevel skulle vise seg å være sant, kan jeg bare si at De handlet utilgivelig slurvet. De burde ha siktet bedre. Det ville ha spart både Mr. Wolf og enkelte andre for unødige komplikasjoner.» Og videre: «Jeg kan forsikre Dem om at et bekjentskap med Mr. Wolf, i fall det skulle komme dit hen, ikke vill ha brakt dem annet enn skuffelse og ikke ville ha hatt den interessen De forgjeves tilskriver det.» Hva mener forleggeren? Hvorfor ønsker han livet av Wolf? Hvilke komplikasjoner og hvilke personer sikter han til? Og hvorfor er han så sikker på at jeg-personens ev. møte med Wolf bare ville bringe han skuffelser? Gjør det det? Hva er det egentlig med Alexander Wolf?

Så har vi Jelena Nikolajevna, «den lille sigøynersken Marina» (jeg er enig i at de to er en og samme person). Hvilken rolle spiller hun? Hun har hatt alle de tre sentrale mennene i fortellingen som elskere; drukkenbolten Vladimir Petrovitsj Voznesenskij, han som reddet Wolfs liv på steppen, Alexander Wolf selv og jeg-personen. Er hun en slags femme fatale, en beregnende kvinne med et underliggende motiv, en som spiller på sin sensualitet? Eller er hun en i datiden en fri og selvstendig kvinne som lever sitt liv slik hun selv ønsker? Jeg tror i hvert fall som deg, Piippokatta at hun bevisst oppsøker «vår» mann og innleder et forhold til ham. Møtet utenfor boksestadion var neppe tilfeldig. Og alle fire er eksil-russere som ad ulike veier har havnet i Paris.

Jeg må innrømme at jeg ikke har ofret jeg-personens liv etter siste side, en tanke. Men er det ikke fullt mulig at han havner i fengsel, ev. idømmes dødsstraff, etter det siste, det virkelige, mordet? Her kan han neppe påberope seg nødverge, som ved det første skuddet, om det hadde drept Wolf? Det er det som tynger han, selv om han juridisk sett sannsynligvis ville ha blitt frikjent.

Jeg oppfatter døden som et grunnleggende tema i boken, om hva det å ta liv gjør med et menneske.

Skuddet jeg-personen avfyrer under den russiske borgerkrigen (men ikke i kamphandlinger) forandrer hans liv for alltid. Han kjenner seg splittet, martres av anger og tanker om skyld.
«Hva var egentlig min skyld overfor ham? Spurte jeg meg selv. For selv om enhver domstol formodentlig ville ha frifunnet meg – en militær domstol fordi drap er krigens lov og mening, en sivil fordi jeg handlet i nødverge – gjensto likevel noe uendelig tyngende.» (side 121)
Jeg-personen er ikke bare en soldat, for hvem det er høyverdig å drepe fienden, men et menneske som ikke klarer å fri seg fra det umenneskelige ved å ta liv.

I forlengelsen av dette reflekterer han: «Uansett, hvis dette ene skuddet kostet meg så dyrt, måtte følgene av det hele trolig ha påvirket Wolfs liv også.» (side 122) Også Wolf lever med en dyp og slitsom splittelse i seg, nærmest som to personligheter.

Jeg-personens kjæreste Jelena forteller om en samtale med en tidligere elsker (Er det Alexander Wolf?), der de snakker om døden. (…) «For mange år siden, sa han, - møtte jeg min død (…) men som resultatet av en eksepsjonell tilfeldighet lot den meg gå. (…) Jeg var veldig ung, jeg fløy mot døden hals over hode, men denne tilfeldigheten som jeg snakket om, reddet meg. Nå vandrer jeg langsomt i retning av døden - » (side 105).

Du spør, Piippokatta, hva vi tror er årsaken til at Wolf vil ta livet av Jelena Nikolajevna. Det er mulig han vil ta livet av denne gåtefulle kvinnen. Hvem er hun egentlig? Men jeg ser også en annen mulighet. Wolf ønsker at bokens jeg-person skal fullføre handlingen fra steppen. Ta hans liv. Når han går løs på kvinnen, er det i forvissning om at kjæresten vil dukke opp og forsvare henne. Og mange tilfeldigheter gjør at nettopp dette skjer. For mange til at det sannsynlig?

For meg var boken en skuffelse fra en forfatter jeg har vært svært begeistret for. Jeg var på ferie, uten pc, da jeg leste den, gjorde noen notater, men fikk aldri fullført en omtale. Så takk for at du har satt ord på noen av mine tanker, Ellen. Jeg må ta et lite forbehold om at jeg husker rett, men er enig i at boken er for lang og uttværende. Jeg stusset også over de voksne barnas reaksjoner på farens død. Jeg fant dem til dels urealistiske og umodne. Riktignok kom farens død brått, som et sjokk, men jeg ble sittende med et inntrykk av at disse voksne menneskene aldri hadde reflektert over døden som en realitet, noe uunngåelig. Speiler dette den øvre amerikanske middelklassen? Som deg, følte jeg meg litt som i en amerikanske TV-serie. Enkens og barnas reaksjoner er det bærende i boken. Men for meg skapte de (spesielt barnas) mer irritasjon enn medfølelse og gjenkjennelse.

Jeg ser jeg har gitt boken en 4-er. Og har ikke lest noe av Oates senere.

Spennende tankegods om det å være en liten familie, med to mammaer

Når ting baller seg på ...

Mange betingelser og hverdagsrot
Yousef er en gutt som vil mye, men som kanskje har det vanskelig for å uttrykke seg. Han bor alene sammen med moren sin, da søsteren hans bor på institusjon og nekter å bo hjemme. Yousef har et noe anstrengt forhold til moren sin, da hun kan være varm og kald, og han vet ikke helt hvor han har henne. Ofte må det gjøres noe på nettopp én betingelse. Ting blir ikke bedre da stress gjør til at han forandrer oppførsel på skolen, og han og moren blir innkalt til barnevernet. Ikke bare på grunn av oppførselen, men Yousef skal ha vært på en fest, hvor knivstikking skjedde. Politiet blir innkalt og vil avhøre de som var på festen. Selvfølgelig tror moren hans det verste om ham, så hvordan skal han bevise sin uskyld for poltiet og henne? Det eneste han bryr seg om er fotografering. Det er da han føler seg fri og kreativ, og læreren hans signerer ham og en i klassen som Yousef har samarbeid med, til en konkurranse på skolen. Endelig er han stolt over noe, men samtidig kjenner han seg trist da moren hans ikke har noe tro på fotografering ... Er han nødt til å flytte på grunn av barnevernet, eller vil han bli værende hjemme?

På én betingelse er en bok om vanskelig oppvekst og komplekse familieforhold. Å ta hensyn til alle betingelsene fra andre hele tiden, og kjenne på at man ikke strekker til. Alaei er god på å beskrive følelsesregister i forskjellige situasjoner, og når man kanskje føler seg urettferdig behandlet. Hva stress og angst kan gjøre mot en person når ting føles klaustrofobisk. Hun er også god på å beskrive karakterene og hvor forskjellige de er.

Å holde seg fast til noe
Boka er et bevis på hvor viktig det er å ha noen og noe å bry seg om når ting er vanskelig. Yousef hadde for eksempel fotografi og musikk som et slags beskyttelsesskjold, mens han håpet å få et nærmere forhold til sin mor. At ting kanskje ville bli lettere på skolen og i forhold til barnevernet. Uansett hvor mørkt ting ser ut, er det viktig å ha en hobby eller en lidenskap for noe. En egen verden å holde fast på, mens ting er på det verste. Noe Yousef gir et forståelig og menneskelig inntrykk av. Man føler nesten det samme stresset som han gjennomgår, selv om man ikke har vært gjennom noe lignende selv.

Selv om boka er aktuell og har et alvorlig tema, blir den likevel noe typisk. Som voksen leser er det lett å se hvordan handlingen vil utarte seg, og i ungdomsbøker er jeg litt lei av å lese om karakterer som mulig er forelsket i hverandre. Skjønner det er spennende for ungdom å lese, men litt spesielt at det er kjærlighet i nesten hver ungdomsbok jeg har lest.

Likevel er det en bok som er vel verdt å lese og det er viktig å sette seg i andres situasjon en gang i blant.

Yousef og en annen karakter dukket også opp i debutboka: Dette er ikke oss av Alaei. Siden jeg ikke har lest den, kan jeg ikke sammenligne hvordan disse karakterene var i Dette er ikke oss, og hvordan de er nå i På én betingelse.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.

Godt forsøk, men jeg savner poesien.

Egan tar pulsen på New York, i sin roman fra 2010

Det var fint å høre, Ingunn! Jeg begynte å lure på om jeg var alene om denne tolkningen, som for meg var ganske innlysende.

Så kan det jo også ligge noe mer mellom linjene.

Interessant, spennende og tildels gripende avslutning på Polarsirkel-trilogien, men noe skurr gjør at den ikke helt topper hos meg. Jeg tenker også at dette er mer en familiekrønike enn en krim, selv om det er et krimplott i bunnen her. https://artemisiasverden.blogspot.com/2024/01/stormberget-av-liza-marklund-punktum.html#more