Bokelskere.no

En by, et land lener seg på forestillinger. Forestillingen om at pengesedlene kan veksles inn i gull, om at våre ledere tenker på deg og meg og ikke bare på sitt eget beste, om at forbrytelser vil bli straffet. Hvis vi ikke trodde på disse forestillingene, ville siviliserte samfunn bryte sammen på uhyggelig kort tid.

Men er det ikke slik at det er noen sjanser man ikke ønsker å bli bydd, fordi noen sjanser dømmer deg til ulykke uansett, sjanser som vil medføre anger resten av livet enten fordi man tok den, eller fordi man ikke tok den? Å, den snikende misnøyen som alltid skal forgifte den mest perfekte lykke.

Hegelianeren Ludwig Feuerbach levde fra 1804 til 1872. Han arbeidet med religionenes utviklingshistorie, og var inspirert av den greske filosofen Xenofanes, som 500 år før vår tidsregning hevdet at mennesket har skapt gudene i sitt eget bilde. Med kristendommens seier ble slike tanker forvist til de mørkeste kjellercellene i Vatikanet. Først etter opplysningstiden kunne de fremmes i offentligheten igjen, med fundamentale spørsmål som:

Hvem har skapt skaperguden som har skapt alt?

Ludwig Feuerbach snudde problemstillingen på hodet. Han mente at den Gud som kristenfolk tilber, egentlig er dem selv. Religiøsitet utgjør en narsissistisk forståelse av menneskets plass og betydning i verden. Feuerbachs radikale kritikk av kristendommen fikk stor betydning for andre tyske filosofer, deriblant Friedrich Nietzsche, Karl Marx og Friedrich Engels.

For kongsemnene i vikingtiden var det viktig å påberope seg et slektskapsforhold til gudene. For å beholde makten, måtte de vise at de hadde gudenes gunst. Skjebnetroen sto sterkt, og nornene utstyrte hver enkelt med en skyts- eller verneånd. Høvding- og kongemakten var basert på ustabile allianser. Det var ikke nok å vise til et guddommelig slektstre, man måtte også vise at man seilte i medvind gjennom livet, at man hadde gudene på sin side i all sin ferd. Disse trosforestillingene lå bak erobrings- og eventyrlysten som preget vikingene.
Den norrøne religionsutøvelsen var som den gresk-romerske først og fremst et familiært anliggende. Der den enkelte bonde, jarl, høvding eller konge sørget for at det ble blotet når og på den måten det skulle. Det vanlige var å holde høstblot, midtvintersblot og sommerblot. De velstående bøndene og stormennene satte opp hov på gårdene sine. Det fantes også større, felles hov i kaupangene.

Kultur er hvordan ulike grupper mennesker forstår, fortolker og anvender bestemte perspektiver, og hvordan de gjør det på måter som skiller dem fra andre grupper, og søker å overføre det fra en generasjon til en annen.

Mødre

Når vi elsker våre barn
med ride ranke og kosedyr
sandkasser
eventyr og byggeklosser
pølser og brus
danseskoler.

Når vi elsker våre barn
med skjerf og gensere
trippelvaksiner
tran og flour
flytevester og refleks
sykkelhjelmer.

Når vi elsker våre barn
så blindt
at vi gir dem alt
uten å se
hvilket samfunn vi gir dem
- da elsker vi ikke våre barn.

Fyrst Jesus, frels oss, Du som rangt kan rette,
la ikke helvete sin sult få stette,
det skyr selv vi som lot så dypt oss falle.
Gjøn ikke, godtfolk, det er alvor dette -
og be til Gud at han oss tilgir alle.

Hvis du vil forstå livet, må du holde opp med å tro på hva folk sier og hva de skriver, men rette søkelyset mot deg selv - og tenke.
Anton Tsjekov

Det er umulig å leve særlig lenge uten håp. Selv når alle drømmene mine er blitt knust av et tilbakeslag eller en skuffelse, er det alltid en liten spire av håp som kjemper seg frem bakerst i bevisstheten min, slår røtter, suger næring fra tårene mine og langsomt vokser opp og erstatter hva det nå enn er som er gått tapt. Hvert eneste nytt håp gir meg en grunn til å fortsette kampen.

An only life can take so long to climb
Clear of its wrong beginnings ...
The sure extinction that we travel to
And shall be lost in always ...
And so it stays just in the edge of vision,
A small unfocused blur, a standing chill
That slows each impulse down to indecision.
Most things will never happen; this one will ...

Innerst inne vet jeg hvorfor jeg endte med matematikken og fysikken.
Jeg liker ikke ubesvarte spørsmål. Hvis det finnes et problem, finnes det også en løsning. En korrekt oppstilt ligning har alltid et svar, det gjelder bare å løse ligningen.

(...) en av mine yndlingsforfattere i ungdommen, Werner Klimke d.y., skriver et sted at den som lever i forventning, lever i den saligste av alle tilstander, og man trenger ikke være tenåring for å skjønne hva han mener. Å se frem til noe, uansett hvor uklart og uspesifisert det er, er naturligvis selve motsetningen, antitesen, til å sørge; det behøver ikke dreie seg om forelskelse, men jo mer jeg våger å gi slipp, desto tydeligere ser jeg at det ikke finnes noe annet ord som stemmer med min nåværende penible tilstand. Forelskelse. Mann lengter rett og slett etter kvinne, og i optimistiske øyeblikk innbiller jeg meg at kvinne også lengter etter mann.

Legg ikkje ditt liv i mi hand

Legg ikkje ditt liv i mi hand
om min kjærleik er svar
min kjærleik er også eit rop
i motvind

legg ein blom i mi hand
ein tusenfryd i dag
ein tistel i morgon
og den lækjande urt
som veks av tårer

legg ein fugl i mi hand
ein pjusket liten fugl
så stryk eg han vakker
og lærer han å flyge:
Kom tilbake når du vil

legg di hand i mi hand
så er vi sterke saman
så er vi svake saman
så er vi saman

Men tyng meg ikkje ned
med din kjærleik
legg ikkje ditt liv i mi hand
lev sjølv -

Løvetannens bønn

Blås på meg barn!
Fang mine stigende stjerner
og kikk på min gule sol
- som brenner i gressets grønne himmel -
med alle de undrende øyne.

La de små barn komme til meg
for de vet ikke hva ugress er.

Vi i Vesten må droppe de reaksjonære anklagene om rasisme mot islams avslørere, og lede an i kampen for forandring.

Mennesker i Vesten bøyer seg i støvet for multikulturalismen, og vi oppfører oss som om alt er helt greit. Vi mener det er en styrke at vi er villige til å tilpasse oss, og vi betrakter det til og med som en form for kulturell overlegenhet (selv om de færreste av oss vil innrømme det). Men fundamentistene betrakter det som en svakhet. De mener de svake fortjener å bli beseiret. Paradoksalt nok: Jo mer vi forsøker å tilfredsstille dem, jo mer vokser deres avsky for vår "svakhet". Det store paradokset er at vi, for å forsvare det mangfoldige, er nødt til å bli mindre tolerante. I det minste må vi bli mer på vakt.

(...) enkelte mennesker verner om ensomheten på samme måte som andre verner om golfkøllene eller familien, og det har de naturligvis all verdens rett til.