Bokelskere.no

Ja, Brit, det skal jeg.
Når de virkelig mørke høstkveldene setter inn skal "Stormenes Tid" finnes fram. Jeg skal bare male ferdig vinduene på innsida først, og deretter snekre ferdig noen flere bokhyller, og vaske og rydde ferdig i alle bokhyllene mine. Har kommet inn i et skikkelig bra ryddemodus nå, skjønner du, - og det må jeg jo utnytte fullt ut.
;-)

Tja... - Jeg har lest bedre og mye mer spennende bøker. Jeg liker jo å få vite litt mer om hva som skjer på "den kriminelle siden" også, ikke bare hva som foregår i politihodene. "Dødelig sjarm" av samme forfatter var mange hakk bedre.

Jeg har "bare" kommet til side 147. - Så jeg er jo ikke halvveis i boka ennå. Den kan jo ta seg opp etterhvert (jeg håper jo i det lengste)...
Men altså; hittil har det bare vært kjedelig politiarbeid.
Har brukt laaang tid på å komme hit, og har lest mye annet innimellom.
Kunne være interessant å få vite om det er noen andre som har en helt annen oppfatning av denne boka.

Nå har jeg snart lest hvert eneste ord Paul Auster har publisert (med unntak av oversettelsene, men jeg har fått dem i hus). Forfatterskapet hans er et stort skattkammer, med små og store overraskelser. Det er utrolig givende å lese alt og se hvordan det henger sammen og hvordan forfatterskapet har utviklet seg.

Collected Prose anbefales spesielt, den inneholder en del selvbiografiske tekster, blant annet den viktige Invention of Solitude, men også tekster som ikke finnes andre steder, bokanmeldelser, kritiske essays og personlige betraktninger. Ikke minst har jeg gledeav de to intervjuene bakerst i boka.

En forfatter som virkelig byr på seg selv. Jeg har tenkt å fortsette å lese omigjen flere av bøkene hans!

Politiarbeid og etterforskning kan rett og slett være drepende kjedelig...

Ja, jeg synes også at Assad, og ikke minst forholdet mellom Assad og Carl på avdeling Q, løfter boka og gir den mange artige strøk av humor, midt i alt det voldelige som boka handler om.
Ellers kan krimbøker som beskriver mye nitidig og omstendelig politiarbeid, ofte bli litt kjedelige å lese.

Jeg vil heller ikke si noe om de andre bøkene Adler-Olsen har skrevet, iallfall ikke her og nå.

Genial tittel!

Ja, det er sant. :)
Mitt feriested er nok ikke på disse breddegrader, nei, men i Middelhavet.
Middelhavsområdet frister ekstra mye akkurat nå, etter denne usedvanlig våte, regnfulle og forholdsvis kjølige sommeren som vi har hatt i Sør-Norge i år.
Det er ikke bestandig så enkelt å få trær til å trives i små potter. Jeg har funnet ut at det er mye morsommere å ha frodige, velvoksne middelhavsplanter i hagen der nede, enn å streve med å holde liv i puslete potteplanter her hjemme. Så høster jeg heller det jeg trenger der, og bringer med meg det jeg tror jeg får bruk for her hjemme når jeg reiser hjem igjen.

Jeg har selv flere oliventrær i hagen på feriestedet mitt; de vokser voldsomt mye, og de må til tider beskjæres kraftig. Da får jeg massevis av olivenblader som kan brukes med en gang, eller de kan tørkes og oppbevares i tette glass til senere sunne drikker.

Du kan bl.a. finne info her: oliven

Det er jeg enig i. Jeg tror faktisk at denne boka er kjempefin og morsom for mange voksne også.
:)

Du har så mange gode poenger her når det gjelder det å lese eller ikke lese ferdig ei bok, at jeg kan bare si at jeg er enig!

• Men et lite ps når det gjelder det å lese dårlige bøker (og hva som egentlig er dårlige bøker, kan det jo saktens også være store uenigheter om): Av og til er det faktisk ok å slite seg gjennom ei slik bok også, rett og slett for å vite litt om hva "alle andre" som liker akkurat den boka, snakker om. Man kan lære mye av det også.

Apropos oliventrær:
De kan med fordel klippes/beskjæres mye, for det er de friske nye greinene som bærer frukt.
Bladene kan du tørke og bruke til te. Den skal være rensende og gjøre godt for mye og mangt.

Dette du nevner her, Anja, om litt mer info om hva de ønsker og vil med slike blogghenvisninger, vil jeg også etterlyse.
Greit nok å ville reklamere for egne blogger. Men gjerne litt mer utfyllende, takk.

Ja Hilde, jeg skjønner også at det er dette han mener. Og det er jo riktig. Likevel er det vel mulig å dele mange slags kunstopplevelser med andre? Det kan da faktisk gjøre opplevelsen rikere, vil jeg mene?
Men jeg tenker at hvert eneste menneske opplever jo alle situasjoner og alt de ser og opplever på sin egen måte, uansett, ut fra sine egne forutsetninger, erfaringer og ressurser. Så da kan man vel også si at ikke alle på en fotballbane opplever det som skjer på samme måte heller, selv om de står eller sitter der og ser på den samme kampen?

Vil bare få sagt at jeg er hjertens enig i dine synspunkter, Marit.
Jeg kan nok også imponeres over vakre, smidige og veltrente kropper som utfører flotte prestasjoner i sport, dans eller andre aktiviteter.
Men hjertesukket ditt skriver jeg mer enn gjerne under på.

Når det gjelder kunst, så påstår Karl Ove Knausgård i teksten som trådstarter henviser til, at kunst må oppleves alene; den kan etter hans mening altså ikke oppleves kollektivt (slik som f.eks. fotball, der mange tilskuere står sammen og roper, kjefter eller synger kampsanger).
Jeg vil si at mye kunst kan deles, nytes og oppleves sammen med andre. Både musikk, malerier, håndverksgjenstander og skulpturer er da eksempler på kunst som kan deles, og som ikke nødvendigvis må oppleves alene eller i total ensomhet.

Dette så fristende ut.
Må man være tilstede hele helga igjennom hvis man melder seg, eller er det mulig å bare være der en dag, eller deler av en dag?

I utgangspunktet er jeg ikke enig i alle Karl Ove Knausgårds betraktninger og påstander om alt det han skriver om. Opplevelsene og inntrykkene av forskjellige kunstformer kan man vel godt dele med noen. Hva er det egentlig som hindrer oss i det?

Med fare for å trampe i klaveret eller tråkke i salaten vil jeg så komme med følgende:
Men når det gjelder fotball er min oppfatning at det altfor ofte er altfor mye fotball i alle medier. Noen ganger kan man få inntrykk av at hele verdens fortsettelse eller eventuelle undergang er avhengig av hvilke resultater diverse fotballkamper ender opp med.
Fotball har utviklet seg til å bli dødsalvorlig business der det foregår kjøp og salg av mennesker (som ofte ender opp med alvorlige idrettsskader). Det handler om ustyrtelig mange penger (penger som kanskje med store fordeler kunne vært brukt på mange flere sunnere og langt nyttigere formål).
Forstå det den som kan. Kunst vil jeg i alle fall ikke kalle dette ustanselige rennet etter en ball. I utgangspunktet burde den ball-leken være nettopp det den begynner med og er så lenge barna er små: en LEK.

Fotball er voldsomt oppskrytt.

Etter å ha opplevd selvmord i min egen familie, forstår jeg godt behovet for at etterlatte kan komme sammen med likesinnede. Sorgen og savnet, og ofte også mye selvbebreidelse og skyldfølelse (hvorfor forsto vi ikke hvor ille det sto til før det var for sent?), vil prege mange etterlatte resten av livet. Det er fryktelig vanskelig å fatte eller forstå hvorfor noen av ens nære går bort på en så trist, ulykkelig og ensom måte.
Jeg håper seminaret kan gi hjelp og trøst til deltagerne.

Ja, jeg merket meg også bakgrunnsstøyen. Det hørtes ut som innleseren både beveget på seg og bladde i boka.
Stemmen hans syntes jeg var grei nok. Og poengene i fortellingene også.
Dette er novellettene som Alexander L. Kielland debuterte med i 1879, og er derfor interessante i et historisk perspektiv. Den gangen var han 30 år gammel. Samfunnskritikken til Alexander Kielland begynner jo allerede her i disse novellettene.
Jeg liker å ha på en lydbok mens jeg holder på med å pusle med noe annet. Og akkurat nå i det siste har jeg funnet en del lydbøker på tilbud. Da lot jeg meg friste.

Jeg har også nå hørt ("lest") denne på lydbok, lest av forfatteren selv, og jeg ble meget rørt av denne fortellingen om hvilke hendelser som førte foreldrene til Edvard Hoem sammen.
Veldig glad for at jeg fant denne lydboka på tilbud for bare noen dager siden.
Dette er jo som et viktig stykke Norgeshistorie.
Flott og gripende beskrevet og lest!