Sjalusi, i likhet med den forfeilede kjærligheten som frembringer den, har ingen respekt for tid eller rom eller kloke resonnementer. Sjalusi kan vekke de døde med ett enkelt foraktelig stikk, eller få deg til å hate et fullkomment fremmed menneske bare du hører navnet.
Denne situasjonen er sikkert noe som mange av oss kan gjenkjenne.
Når man gjennomlever vonde perioder og depresjoner i livet, går tida uten at man merker det, og alt man klarer å gjøre er nettopp ingenting, man har nok med å slite seg igjennom dag etter dag, med alle de tunge og vanskelige tankene og følelsene, som stjeler all ens energi.
Å kjempe med tungsinn, sorg og depresjon er vel noe som alle kommer til å oppleve en eller flere ganger i løpet av livet. Men for noen kan det å komme seg igjennom det, ta absolutt alt man har av krefter.
Den er lett. Lidelse er når man er sulten, stemmer ikke den? Når vi er sultne etter noe, da lider vi? Ikke være sulten er likt med ikke lide? Det er jo noe alle vet.
Jeg røykte den gangen, for i likhet med alle andre som røyker her i verden, ønsket jeg like sterkt å dø som å leve.
Skaftet på den kniven vi bruker på oss selv består av skyldfølelse, mens selve bladet ofte er kjærlighet, men det er angst som holder bladet skarpt og som regel er det angsten som til slutt tar knekken på oss.
Det verste andre kan gjøre mot oss, får oss av en eller annen grunn til selv å skamme oss. Det verste andre kan gjøre mot oss, treffer alltid det i oss som ønsker å elske det å være til, elske verden, elske livet, og noe av skammen vi føler når noen forbryter seg mot oss, er skammen over å være menneskelig.
Når vi synger er vi ikke i stand til å lyve eller å skjule våre hemmeligheter, og India er en nasjon av sangere som fremfor alt elsker sangene vi søker til når det å gråte ikke lenger er nok.
Gull tenner en annen form for grådig lys i menneskenes øyne. Penger er nesten alltid et middel for å nå et mål, mens gull for mange menn er et mål i seg selv, og kjærligheten til metallet er av den typen som kan gi kjærligheten et dårlig rykte.
Det jeg sier, er at virkeligheten, slik du ser den, slik de fleste ser den, bare er en illusjon. Det finnes en annen virkelighet, hinsides det vi kan se med øynene. Du må la hjertet ditt føle seg fram til denne virkeligheten. Det finnes ingen annen måte.
Jeg skjøv en tankekano inn i de ukjente farvannene som var hans idéverden.
Jeg er pr. i dag nettopp ferdig med første del av boka, og hittil er jeg mektig imponert over den lettleste fortellerkunsten til Gregory David Roberts. India og menneskene han beskriver blir i høyeste grad levende for meg mens jeg leser. Og dette er en av de tingene som er viktig for meg når jeg leser ei bok.
Selvsagt kan man si mye om det korrupte, fattige, kriminelle, voldelige, men du verden så fargerike India. Jeg forstår veldig godt at du setter digre spørsmålstegn ved en del av innholdet her.
Men som sagt, hittil er jeg fullstendig fortapt i Shantaram, etter å ha lest første del.
Det var store hender, grove og trælete nok til at de kunne skrapt skjellene av en oljetanker i en tørrdokk.
Det er masse fæle ting i verden som ikke hadde vært fullt så fæle om ikke noen hadde prøvd å forandre på dem.
En gjennomsnittlig indisk mann har seksuell modenhet som en fjortenåring.
Fanatikere har alltid dette dresserte, stirrende blikket. De ser ut som folk som ikke onanerer, men tenker på det så å si hele tiden.
Hjertet mitt beveget seg i tause, dype farvann. Ingen, ingenting, kunne gjøre meg noe galt. Ingen, ingenting, kune gjøre meg særlig glad. Jeg var tøff. Og noe tristere er det neppe mulig å si om et menneske.
Fortiden reflekteres alltid i to speil, lysets speil, som viser oss våre ord og gjerninger, og mørkets speil, som er fullt av tingene vi aldri sa eller gjorde.
... enkelte mennesker er nødt til å skape smerte hos andre for at de skal føle mindre av den selv.
Jeg føler at boka handler mest om ensomhet og annerledeshet.
Når en del typer annerledes-mennesker lever i sin egen verden, kan deres tanker, følelser og handlinger bli både sære, merkelige og til slutt også skremmende og farlige.
Enig i at Julius på mange måter kan virke sympatisk, i hvert fall til å begynne med. Men i sin store ensomhet etter at hunden hans blir skutt, setter han i gang handlinger som kanskje for ham føles riktige og logiske, men som får det til å gå kaldt nedover ryggen på den som leser...
Veldig enig i din omtale av denne boka, Rose-Marie!