Bokelskere.no

Ja, bokas tema er i aller høyeste grad Sara, om hennes barndom og oppvekst og veien fram til et voksent liv. Og beskrivelsen av hvor vanskelig det er å leve som jente/kvinne i en mannsdominert verden, ikke minst. Veien ut og vekk fra den verdenen, og opplevelsen av å komme til Norge, der hun måtte lære seg å forstå en helt ny kultur og et nytt språk, gjorde at jeg mener boka fortjener lesere. Jeg tror kanskje mange kan lære litt av det hun skriver om hvordan det kan føles å forlate alt man kjenner og komme til et helt fremmed land, der man må lære alt på nytt.
På sett og vis enig med deg i at en ren selvbiografi ville vært det beste her. Men jeg føler at boka er meget selvbiografisk slik den fremstår. Og jeg tenker meg at det er mulig at hun måtte skrive den slik hun har gjort for å få litt distanse og perspektiv til det boka handler om.

Jeg holder på med boka nå, har kommet over halvveis, - og er så langt ikke så overvettes imponert over språket. For meg blir ikke dette helt virkelighetsnært... - Lurer på om det kan ha noe med oversettelsen å gjøre?
Syns det er blitt litt vel mange endimensjonale personligheter hittil, og jeg snubler over alle krigshandlingene og alle fyrstene, baronene og kongene som regjerer ved og rundt Middelhavet...
At det var mange fattige mennesker og kjempetøffe tider for fattigfolk i Middelalderen, er jeg ikke i tvil om, og det solide grepet som kirkens folk hadde på alt som skjedde og alle som levde den gangen, gjorde nok ikke alltid saken noe bedre.
Det historiske perspektivet er jo egentlig spennende! Men skrivestilen til Ildefonso Falcones har jeg rett og slett ikke så mye sansen for, slik den er i denne oversettelsen.

Jeg skal fullføre boka, og kommer sikkert tilbake med en kommentar til når den er ferdiglest.

Sara Azmeh Rasmussen har skrevet ei fengende og interessant bok, basert på hennes eget liv.

Denne selvbiografiske boka gjorde inntrykk. Hun forteller om hvordan barndommen og oppveksten formet henne og førte henne fram til dagen da hun måtte reise ut av landet sitt. Hun kom til Bergen, der hun gikk på skole, og måtte prøve å forstå det vanskelige språket, og ikke minst måtte lære seg å innrette seg i dette kalde landet hun i begynnelsen forsto så lite av.

Den er også hyperaktuell akkurat nå, for Sara Azmeh Rasmussen er fra Syria, landet der regimet nå ser ut til å rakne fullstendig i sømmene.
Sara Azmeh Rasmussen kommer fra Damaskus. Hun er religionskritiker, feminist, aktivist og samfunnsdebattant. "Skyggeferden" ble lansert på selveste kvinnedagen 8.mars. Hun er vinner av Fritt Ord Prisen 2012.

Noen husker kanskje handlingen hennes på 8.mars-markeringen på Youngstorget i 2009. Da rev hun av seg den sorte hijaben, dynket den i tennvæske og tente på. Dette førte selvsagt til mange reaksjoner fra rasende muslimer, drapstrusler og internasjonal oppmerksomhet.

Fram til å bli integrert i Norge har hun hatt en lang og ofte vond og vanskelig reise. Boka er viktig. Den viser hvor vanskelig det kan være å forstå hvordan man skal klare å innrette seg i det norske samfunnet for en som kommer fra en helt annen kultur.
Du kan lese mer om livet hennes i fri tanke 2 2012.

Les boka hennes!

Ja, og det at ei bok "treffer" så godt, det skjer neimen ikke hver gang man går løs på ei bok...

Jeg er så enig med deg! Den traff meg også, og handlingen i boka kan virkelig si oss mye om hvordan det føles å bli gammel.
Har nettopp lest ut boka på engelsk, og følte for å si noe om den og har skrevet en liten bokomtale her.
En herlig bok, med mange fine karakterer i.
Jeg anbefaler den også på det varmeste!

Pageturner!
Glad for at jeg leste denne boka på engelsk. Den passet meg perfekt akkurat nå.
Sirkuslivet i gamle dager ble levende (og var tildels tøffe og nådeløse greier) gjennom denne boka, og menneskene og dyrene som tilhørte sirkuslivet ble også levende. Dvergen Walter, elefanten Rosie, August og Marlena, gamle Camel og uncle Al og mange, mange flere... Selvfølgelig er boka også ispedd litt kjærlighet, en god del komplikasjoner og sjalusi. Det tilhører jo livet, - også sirkuslivet!
Men det som tiltalte meg mest, var den gamle jeg-personen, hovedpersonen på over nitti, som lever livet sitt på et gamlehjem, der han ikke helt trives, og stadig oppfører seg provoserende og eksentrisk. Han drømmer seg tilbake til fortiden, og alt han har opplevd den gangen han var ung.
Hvor gammel har han egentlig blitt? Hvor gamle har egentlig barna hans blitt? Hvordan skal han huske og gjenkjenne alle sine etterkommere når de kommer på besøk? De lever jo sine liv helt andre steder, er opptatte med sine egne ting, helt uavhengig av ham... - Hvilket år er det? Han gjenkjenner ikke seg selv i speilet. Den gamle, inntørka gubben stemmer ikke med det bildet han har av seg selv.
Slik blir vi kjent med gamle Jacob Jankowski, gjennom de minnene han har og det livet han nå lever på gamlehjemmet. Jeg kan ikke la være å få sympati for ham. Vi møter også sykepleieren Rosemary, som jobber på gamlehjemmet, og som behandler gamle Jacob med respekt og kjærlighet.
Her er mange gode dialoger, som virker troverdige på meg. Småhumoristisk og spennende om "gamledagers" sirkusliv.

Denne boka kan faktisk gi yngre mennesker litt innsikt i hvordan det føles å bli gammel. Gamle mennesker er fremdeles unge innvendig. De har levd et langt liv. De har opplevd mye, og de kan fortelle mye fra livet sitt, hvis de får muligheten til det. Det er viktig at vi snakker og kommuniserer med gamle mennesker med innlevelse, og ikke behandler dem som umælende, senile pasienter som bare venter på å dø. Kanskje kan yngre mennesker ha noe å lære av det de kan fortelle også?
Boka er lettlest på engelsk, men er sikkert helt okay å lese på norsk også.
Anbefales!

Jeg er visst seint ute med å lese denne boka (har lenge hatt den liggende på vent), og har ikke helt lest den ut riktig ennå, men liker alt det du skriver om den, og jeg er så enig, så enig, så ENIG med deg, Rose-Marie!
Nydelig skrevet, innsiktsfullt, herlig, trist og skremmende diskriminerende om forholdene mellom de svarte og hvite menneskene i Jackson, Mississippi på 60-tallet. - Ja, det er jamen godt at verden har gått videre siden den gangen, iallfall når det gjelder segregeringslovene.

Barnepiken av Kathryn Stockett må anbefales på det varmeste av meg også.

Mye vakkert ja, men også mye vondt. Jeg vred meg i pine hver gang han skildret volden, og de brutale, detaljerte slåsskampene. Jeg kunne godt ha unnvært slike beskrivelser. Og jeg tok meg noen pauser fra boka noen ganger der. Men vi vet jo at slik smerte, brutalitet og ondskap også finnes der ute i virkeligheten. Så da behøver det ikke nødvendigvis alltid bare være negativt at slikt også blir skildret i bøker, som deler av en historie.

Gregory David Roberts kan kunsten å holde meg som leser fast med historiene sine, og det er jo blant annet derfor vi leser bøker!
- Og vi får håpe at det kommer flere bøker fra hans hånd.

Jeg har nå endelig fått lest ferdig denne tykke boka, og sitter nå her og prøver å fordøye alt det den inneholder. Det er neimen ikke lite!

Dette er India på godt og vondt. En skikkelig overveldende røverroman, en fantastisk historie om å leve og overleve, om å kjempe seg videre i livet, om å søke friheten, og om å finne ekte vennskap og samhold.
Boka inneholder det meste av alle sider ved livet, når man har forlatt det "normale" livet man en gang hadde, med familie og barn, og sklir ut i tøffere forhold, der de sterkeste og smarteste overlever. Tøffe fengselsforhold, mafiagjenger, narkotikalangere, bordeller, slumliv og landsbyliv i India. Fra India til krigssituasjonen i Afghanistan, med alle klanene som kjemper om makta der, samtidig som de kjemper enten for eller imot russerne. Lengsel etter meninga med livet, lengsel etter noe det er verdt å kjempe og leve for. Lengsel etter noen å bry seg om. Tøffe menn har også mange forskjellige følelser...
Her blir vi kjent med mange mennesker vi blir glad i og føler sympati for. Mange gode dialoger. Se bare på alle sitatene som mange har funnet det bryet verdt å skrive ned fra boka! - Og selvsagt er boka også krydret med noen kjærlighetshistorier.
Jeg er ikke spesielt glad i å lese detaljerte beskrivelser av hvordan menn ødelegger hverandre med sadistisk tortur og i brutale slåsskamper, gjengslagsmål og krigssituasjoner, men kan levende tenke meg at dette også er temmelig nært opp til virkeligheten i miljøene som blir beskrevet i boka.

Enig med deg i det meste av det du skriver om Shantaram og forfatteren Gregory David Roberts. Ja, han er en god forteller, han har absolutt en behagelig stemme, og han er en tøffing (det måtte han vel være, som faktisk gikk inn og levde i slummen i Bombay), og man får et sterkt inntrykk av at han virkelig må ha opplevd temmelig mye av det han skriver om i boka si.
Jeg har ikke brukt fullt så lang tid på å lese disse sidene som deg, - har vel brukt ca. 2 uker på alle de 910 sidene, og såpass med tid føler jeg at jeg trengte.

Ja, Shantaram er ei bok som nok kommer til å "forfølge meg" ei tid framover, det er jeg sikker på!