Bokelskere.no

God kommentar fra deg!
Jeg tenkte ikke slik mens jeg leste boka. Men skjønner godt at man kan få et slikt inntrykk også. Jeg følte at det var det å kunne reise ut i det ukjente, det å kunne følge kjærligheten og hjertet sitt mer enn fornuften og hodet som var hovedsaken her.
De levde vel til tider også omtrent på eksistensminimum.

Boka er varsomt skrevet, uten å utbrodere for mye eller brette ut altfor mange detaljer om personenes privatliv. Så jeg vil anta at du har rett: Her vernes privatlivet til alle involverte.

Ja, jeg syns faktisk at det er ganske viktig å få med seg det som skjer i disse bøkene. I og med at hovedpersonenes privatliv hele tida er flettet inn i deres liv på jobben og i politiarbeidet, så er det mye du går glipp av hvis du starter med den siste boka. Utviklingen i Avdeling Q fra vi møter Carl i første bok og til det som skjer i den hittil siste boka er nært knyttet opp mot hovedpersonenes relasjoner, til hverandre og til andre deltagere.

Det kan sikkert gå greit, hvis du leser "Marco-effekten" før de andre, men du vil forstå så mye bedre hva som hender med bl.a. Carl i denne boka, hvis du også har lest de foregående.

Ja, det er en god idé, Brit! Jeg skal til Danmark om ikke så lenge, og tenkte litt på å se etter bøkene hans der. - Og jeg vil jo anbefale alle til å lese bøkene hans i riktig rekkefølge:
Nr.1 Kvinnen i buret - Nr.2 Fasandreperne - Nr.3 Flaskepost fra P - Nr.4 Journal 64 - Nr.5 Marco-effekten.
Blir så glad i hovedpersonene og alle de andre menneskene rundt dem, Assad, Rose og Carl! :)

Om man klarer det, så burde jo de fleste bøker leses på originalspråket! For mitt vedkommende begrenser dette seg til svensk, dansk og engelsk, foruten norsk. Jeg er ikke god nok i tysk og spansk, dessverre.

Vemod er nettopp ordet, over ei tid som er ugjenkallelig forbi...
Ja, det er kanskje nettopp det å kunne reise avgårde for å leve et enkelt, harmonisk og fritt liv på ei øy i Middelhavet, på ei tid da resten av verden ikke nødvendigvis bombarderte deg med påtrengende nyheter fra alle kanter og medier hver eneste dag, som tiltrekker meg ved denne boka. Jeg har bodd og levd en god del på øy(-er) i Middelhavet i de senere år, men det er liksom ikke helt det samme nå som den gangen.
Jeg tenker at jeg skulle ha likt å være der på den tida da unge Marianne, Axel og Leonard levde på den greske øya Hydra. ;)

Jeg vet ikke helt, jeg... Ser at boka har fått gode kritikker av flere her.
Joda, det var spenning og mye action i denne boka, som forøvrig er den første jeg har lest av Jørgen Jæger. I og med at jeg ikke har lest de foregående bøkene, så visste jeg heller ikke noe om hva som har skjedd før. Kanskje hadde jeg likt boka bedre hvis jeg hadde lest alle i riktig rekkefølge?
Jørgen Jæger har hovedfokuset på politiarbeidet, og dette har en tendens til å kjede meg litt. Hovedpersonene hans blir også litt "billige" syns jeg. Cecilie som hovedheltinne virker ikke helt overbevisende på meg. Her flettes også inn litt romantikk, som for meg ble temmelig forutsigbar. Det var noe med skrivemåten her som ikke tiltaler meg like mye som f.eks. skrivemåten til Jussi Adler-Olsen.

Jeg liker Inger Frimanssons måte å skrive på. Jeg liker å lese krim og psykologiske thrillere og romaner der politiet ikke spiller hovedrollen.
Hun går inn i gjerningspersonenes liv og hoder. Stakkars Justine hadde ingen god oppvekst, og dermed blir hennes forhold til andre mennesker preget av dette. Mennesker som kommer henne nær, står i fare for å bli utsatt for ulykker og brå død. En snikende uhygge brer seg gjennom hele boka.

En krim slik jeg liker den!
Det alminnelige, fredelige og idylliske livet på landsbygda blir til en uhyggelig og vond kamp i samvittigheten til hovedpersonen, som i et øyeblikk av raseri mister besinnelsen og begår en fatal og uopprettelig handling...
Slik kan det gå, når omstendighetene er tilstede, alt floker seg sammen og dermed går også alt fullstendig galt...
Politiet spiller bare en liten birolle, og kommer først inn i historien helt på slutten.
Inger Frimansson skriver godt.

Jeg synes boka var stort sett både intenst spennende, velkomponert og godt skrevet. Til tider skrekkelig spennende og vanskelig å legge fra seg!
Har ennå ikke fått lest Gutten i kofferten, men skal nok finne den fram senere en gang. Den venter et eller annet sted i hyllene mine.

Hurra for Assad med alle kamelene, den fryktelige teen og det lure blikket! Hurra for Rose med de kvikke replikkene og alle nye fasader og hårfarger! Hurra for grinebiteren Carl (og alle de andre som holder til i Magnolievangen 73)!
Hva Gordon angår, så kan det jo hende at de klarer å lage en brukbar figur av ham også etter hvert?
Går ut fra at de fleste som leser denne, uavbrutt heier på Marco.
:)
Boka ble lest ut på noen få dager, og nå kan jeg også endelig puste ut...

En innholdsrik og meget bra bokanmeldelse.
Jeg visste ingenting om Linnéa Myhre da jeg begynte å lese boka hennes, men kom jo fort inn i hennes verden via det hun skrev.
Ser at det er så mange som har skrevet mye her om 'Evig søndag', og jeg er enig i at dette er ei bok som griper fatt i leseren med en gang. Tankene hennes, alt hun gjør og ikke gjør, gjør noe med meg som leser, og selv om boka er lettlest og er lest ut på bare få timer, så sitter mye av stoffet igjen i hodet mitt lenge etterpå. 'Evig søndag' gjorde et dypt inntrykk på meg.
Det tar tid å fordøye dette.