Bokelskere.no

Den moderne verden preges av en mangelfull forståelse for hvor forskjellige verdier sivilisasjonene faktisk bygger på. Den vestlige kulturen tror ofte at alle tenker omtrent likt og ønsker det samme. Men nettopp fordi verdigrunnlaget er så forskjellig, og fordi man av den grunn ofte ikke forstår hverandre, oppstår internasjonale konflikter.

En glitrende sivilisasjon kan forsvinne. Den kan avvikles, forfalle og råtne på rot. Historien er full av eksempler på kulturer hvis fremvekst først preges av arbeidsvilje, disiplin, et sterkt forsvar og felles verdier. Deretter følger en storhetstid med vekst og velstand. Men før den samme kulturen mister sin storhet og glir inn i fortiden med tapt glans, går samfunnet først igjennom en fase der man forveksler de gamles idealer med gammelmodighet.

Man tror menneskerettigheter kommer uten menneskelige plikter.
Men fordi nedgangstider kan gå over lang tid, - har mennesker en tendens til raskt å vende seg til en ny tilstand uten å forstå alvoret i endringene, at gatene gradvis skitnes til, at det går i roligere tempo, de kriminelle miljøene overtar som den dominerende makten der ordensmakten tidligere styrte, og befolkningen resignerer overfor sine handlingslammede politiske myndigheter og begynner å stole mer på egne sikkerhetsvakter enn på politiet. Moralen degenereres mens alle smiler selvsikkert, og man tror velstanden alltid vil vare uansett hvilke verdier samfunnet er bygget på. Det er derfor det tar tid før det går opp for tilstrekkelig mange at kulturens storhetstid er over. Den er sårt og ugjenkallelig forbi. Man har valgt det selv. Man har sovet når det var tid for å være våken.
Lenge håpet mange det beste og lot det skure og gå. For hvem vil riste treet så den råtne frukten faller til jorden? Det produserer en helvetes ubehagelig støy; og skulle en fremsynt politiker velge å riste hardt, vil han garantert aldri bli valgt inn på noe Storting igjen. Hans karriere ville være definitivt over. Hans tid omme. Ingen hadde villet høre om ham mer, mannen hadde vært dømt til undergang. Særlig hvis pressen var involvert. De elsker som kjent å knuse et synkende skip slik at det aldri kan seile igjen og for så å gå kollektivt derfra og aldri ta ansvar for tragedien som siden utspant seg.
Dette er definitivt det moderne demokratiets svøpe. Det produserer nesten ikke lenger ledere som gjør det som er nødvendig for nasjonen, men ledere som handler i samsvar med det som er opportunt for deres egen personlige karriere; - for Norges del gjerne med internasjonale håp om lekre stillinger i FN, det er jo så gjevt og i tillegg personlig lønnsomt etter endt politisk karriere.

Det må igjen bli lov igjen å fremheve det positive i den vestlige kultur slik at man ikke bidrar til å øke spenninger og følelser i befolkningen ved at nyankomne fremmede har forkjørsrett i ens egen kultur.

Da Storbritannias statsminister David Cameron nylig tok et generaloppgjør med den samme håndteringsmekanismen for innvandring, kom han med et viktig poeng: de europeiske statene må være tydelige på hvilke normer, ideer og retningslinjer som ligger til grunn for vestlig tenkning. Det må kreves at innflyttere viser respekt for dette og underordner seg det europeiske systemet, noe som er en forutsetning for at et multietnisk Europa skal fungere. Cameron påpekte behovet for en sterkere nasjonal identitet.

Nye generasjoner indoktrineres fortsatt i land som Norge, ironisk nok etter omtrent de samme propagandametodene som tyskerne brukte i forkant av og under krigen, til å gjenreise det man tydeligvis ennå ikke har fått nok av: hatet mot jødene, - bare denne gangen skjer det kyndig politisk korrekt med taler fra utenriksministre og offentlige personer.
Man leter frem alt man kan finne negativt om den jødiske stat, fremmer sin anti-israelisme som er vår tids skalkeskjul for antisemittisme, og skjuler for enhver pris hvilket hat som fyller enkelte arabiske grupperinger i regionen rundt Israel.

Man har sett for seg at dersom andre kulturer gis fri adgang til Europa og alle blir tilstrekkelig kjent med hverandre, vil det til slutt bli fred mellom folkeslagene. Da vil mennesket endelig overvinne sine onde tilbøyeligheter og det moderne samfunn kan virkeliggjøre sitt paradis der det blir slutt på krig og nød. Det ligger en nesten religiøs tiltro til det gode i mennesket i denne typen tenkning.

Vi var i grunnen overraskende glade som barn, der vi var stuet sammen i enkle mursteinshus med kalde sementgulv uten tepper; med vegger uten bilder og gardiner som hadde sett bedre tider, i en verden av matrasjoner og minimalistisk kost; glade hver gang de årlige svermene med gresshopper kom slik at vi kunne fange titalls av dem hver, forsiktig som når man holder en krabbe med sinte klør, fordi bakbena hadde muskler så sterke at hvis gresshoppen sparket fra mens den sto på hånden, fikk man raskt et blått merke.
Yr av glede samlet vi dem i glass med lokk, vred av bakbena og kastet deretter en og en ned i stekepannen med olje, hvitløk og salt. Det var vår pommes frites, det knaste i gresshoppehoder, kropper og friterte vinger; dette var en afrikansk delikatesse som vi aldri ble lei av.

I henhold til konservativ tenkning har mennesket en fri vilje til å velge å følge sine onde eller gode tilbøyeligheter. Det velger selv hvorvidt det vil gå til høyre eller venstre. Dessverre. For det gjør mennesket ansvarlig for sine egne valg. Selv om man preges av forhold man ikke har kontroll over, slik som foreldre, miljø og oppvekstvilkår har mennesket bestandig et valg om hvordan håndtere livets utfordringer. Å appellere til viljen er avgjørende, for der, i menneskets eget indre, foretas valg som får avgjørende betydning.

• Man blir tilfreds når man er takknemlig. Da forsvinner unødvendig misnøye, sa morfar bestandig.

• Familien betyr alt, sa mormor fast.
• Samholdet gjør at vi klarer livet. Vi trår støttende til når noen er svake. For det veksler, noen ganger trenger du hjelp, andre ganger gir du hjelp. Ingen lever feilfrie liv. Noe går galt i alle familier og da trenger vi hverandre.

Faren for at demokratiet åpner for kaos og anarki er grovt undervurdert i dagens vestlige offentlighet som domineres av oppfatningene til folk flest og hva de har lest i avisene sine. Man lever i sin egen kultursfære, slukt av sin egen samtids politiske narrativer eller virkelighetsoppfatninger, fanget av ulike fagmiljøers gruppepress og ute av stand til å sette seg inn i andre sivilisasjoners virkelighet.
Frustrasjonen er stor over supermakten USAs manglende vilje til å lytte til lokal kunnskap som kunne ha motvirket etniske konflikter heller enn å nære opp under dem. Utfordringen er at vestlig kulturkunnskap om etniske motsetninger er for lav, maktarrogansen altfor høy og at respekten for afrikansk spisskompetanse uteblir.

Når de som ikke kan lese og skrive går til stemmeurnene, stemmer de like gjerne på en TV-kjendis eller en fotballstjerne som stiller til presidentvalget enn på en erfaren politiker eller et bærekraftig program for landets beste. De er dessuten de første til å la seg lure av et ofte altfor farget mediebilde som nitidig forenkler virkeligheten til å handle om "de onde mot de gode".

Vil ordensmakten eksempelvis klare å få kontroll på masser av titusener som mener seg forulempet på Muhammeds vegne, dertil mentalt og ideologisk støttet opp av våre samfunnsledere?
For som opplysningstidens filosof, Voltaire, antakelig helt rett påpekte: "De som kan få deg til å tro på det absurde, kan få deg til å utføre det grusomme." Det absurde her er, etter min mening, at det som fremstilles som helligheter, Allah og Muhammed, er så svake at de trenger nidkjært forsvar fra gatas parlament.

I mars 1928, dannet Hassan al-Banna Samfunnet for muslimske brødre, bedre kjent som Det muslimske brorskap. Målet til organisasjonen var å gjenreise samfunnet etter islamske prinsipper. Innen et tiår fantes det en gren i hver provins i Egypt. Al-Bannas bror startet en avdeling i de palestinske områdene i 1935. Og etter tyve år var antallet medlemmer i Brorskapet rundt en halv million bare i Egypt.

Det er en velkjent sak at den samme rekrutteringen til totalitære krefter som vi ser i dagens Europa, foregikk i Bosnia tidlig under andre verdenskrig, om enn på en noe annen måte. Den øverste religiøse lederen i Jerusalem, stormuftien Amin Hajj al-Husseini, hadde allerede tidlig på 1920-tallet uttrykt sitt ønske om total utryddelse av alle jøder. Da Hitler ble valgt inn i det tyske Rikskanselleriet i 1933, sendte al-Husseini derfor dette telegrammet til Hitler: "Jeg ser frem til å utbre Deres ideologi i Midtøsten!" Under 2.verdenskrig oppholdt al-Husseini seg i Tyskland, nærmere bestemt Berlin, i årene 1941 - 45. Han ble god venn av Adolf Hitler. Fra Berlin propaganderte al-Husseini intenst nazismen overfor araberne i Midtøsten, både via radio og ved det skriftelige ord. Åpent parallellførte han Hitler med Muhammed og Koranen med Mein Kampf - en parallellføring med udiskutabelt positivt fortegn fra al-Husseinis side, hvis noen skulle lure på akkurat det.
For Nazi-Tyskland ble samarbeidet med stormuftien, tilhørende en "underlegen rase", legitimert nettopp gjennom et felles jødehat. Som stormuftien skrev i sine memoarer etter krigen: "Vårt grunnleggende krav for å samarbeide med Tyskland var frie hender til å utrydde den siste jøden fra Palestina og den arabiske verden." Føreren Hitler hadde replisert slik på dette kravet: "Jødene er dine."
Derfor dro al-Husseini med Hitlers velsignelse til Bosnia og overtalte religiøse ledere og deres tilhengere i moskeer til å la seg verve til muslimske SS-divisjoner. I tillegg fylte Brorskapets stifter og leder Hassan al-Banna på med soldater fra Midtøsten som også inngikk i egne muslimske SS-bataljoner. Tyskerne sørget også for å utdanne imamer ved to skoler i Tyskland som tjenestegjorde for muslimer i felten.