Bokelskere.no

Eg orka heller ikkje lese meir enn første kapittel. Eg forsto at forfattaren ville fortelje ei viktig historie, at han ville opprøre meg, bevege meg, få meg til å lære noko, engasjere meg. Men språket forhindra meg i alt det.

For meg er dette ei bok som er nærast perfekt. Eg elskar karakterane, måten eg blir kjend med dei, måten dei blir kjend med kvarandre og seg sjølve. Lange passasjar der eg får noko å tenke på, andre deler av boka der eg berre opplever. Ikkje forutsigbar eller forløysande, men likevel utruleg sterk.

Ei aldeles nydeleg bok.

Takk for tipset!

Er dette ment positivt eller negativt? Jeg er helt enig i at det er en bisarr og ekkel bok, men likevel elsker jeg den. Tenk at en ungdomsbok kan fjerne seg så langt fra det didaktiske, og uten å bli pretensiøs klare å si så mye om livet, døden og kunsten!

Jeg har funnet dette veldig forvirrende, men liker best når vi diskuterer i fullt navn. Det skaper et inntrykk av seriøsitet, og forumet minner ikke om kommentarfeltet under en artikkel på dagbladet.no...

Samtidig er det mange nettbrukere som har en sterk identitet knyttet til et brukernavn, og jeg kobler raskere mellom kallenavn og person på mange av mine nettvenner. Kanskje hadde det gått an å ha brukernavnet i parentes, evt i en annen farge ved siden av navnet?

Jeg leser gjerne Ian McEwan, og har lest Atonement, On Chesil Beach og Amsterdam. Men jeg er redd han er en slik forfatter som kan gå i gjentakelsesfellen, hvor motivene i forfatterskapet gjentar seg for ofte til at man kan lese flere bøker på rappen. Jeg har gått på slike blemmer blant annet med John Irving, Gerd Brantenberg og Jan Kjærstad, hvor den enkeltes bok originalitet forsvinner fordi man husker så godt hvor mye den ligner.

Er det noen her som har en formening om dette? Er Ian McEwan en slik forfatter man kanskje bør holde seg til en fire-fem bøker for å bevare magien?

...og noveller man kjenner i magen lenge etter at man er ferdig med å lese også!

Da er vi helt enige. Og det gjør vel ingenting, gjør det, om ens favorittforfattere har svakheter, de kan man også leve med, så lenge flammen fra det som er bra så å si brenner svakhetene opp?

Du har flere romaner å glede deg til hos McEwan, best av dem alle, for meg, var The Cement Garden, men også f.eks. Child In Time hadde jeg gysende glede av!

Dette er presist sagt og sett; og når det er erkjent, at EL er en skakk oddball som ikke egentlig passer inn, blir den kommersielle prestasjonen hans enda større.

Det er et herlig spørsmål, og noe jeg ofte har styrt etter når jeg har gått inn i en bok; en god førstesetning, en skarp energi, noe selsomt dragende på ferde enten i språket, hos fortelleren, eller i emosjonene, noen som vil meg noe, og jeg er med.

Denne digger jeg, fra en forfatter som er for lite lest her i Norge, Stig Claesson. Her er åpningen på "Henrietta ska du också glömma" (M! For en tittel!):

"I går slog jag sönder den förbannade gamla pinnsoffan."

Og her er nok en åpningssetning, fra samme forfatter, denne gang fra "På palmblad och rosor" (enda en fantastisk tittel!):

"Omedelbart han såg kärringen beslöt han sig för att förgöra henne."

Jada. Du vet det er en bra forfatter. Og likte dere dette, så kan dere selv gå til stjerneromanen "Vem älskar Yngve Frej" fra 1968 (å! tittelen!) og se hvor fabelaktig den begynner, om mannen "som hadde gjort sitt", og oppdage et fint forfatterskap derfra.

Hei, Honen, kom igjen, gode mann: Hva er dette for et slags utsagn? "Typisk kjendisforfatter"? Er en forfatter, a la Erlend Loe, som fortjent har oppnådd status som kjent i offentligheten fordi han har jobbet vettet av seg, vært original og selvstendig, ikke sett seg verken til høyre eller venstre, men kun stått i sin egen merkverdige storm, en mann som fortjener å få sånne sleivete merkelapper hektet på seg?

Kom igjen, sjef. Nå er det på tide å være litt raus her. Man kan mene det man vil om bøkene til forfatterne. Det er en fair sak. Sånn har vi det alle. Jeg mener Erlend Loe gnistrer av idiosynkratisk originalitet, og er en av våre aller beste. Men uansett om man er uenig i det: Også forfattere fortjener å bli behandlet som skikkelige folk, og man trenger vel ikke hovedfag i noe som helst for å skjønne at å bli kjent i offentligheten er et hardt arbeid som tar mer enn det gir :)

de fleste syns den er for lang, jeg syns færøyen er helt ok, men det som kommer etterpå, mann på flåte, reise med båt og greier klarer jeg meg uten. Men det er Johan Harstad sjøl som har kutta i boka, så jegtror ikke vi skal bekymr eoss. En praksis det ser ut til at stavangerforfattere har innført, sjekk siste utgave av Mannen som elsket Yngve :-)

http://www.litteraturhuset.no/afrika

Her er programmet, har skrevet litt om bøkene i en annen tråd her (Afrika!!)

Fint du likte den, og takk for anbefaling!

Eg les jækla treigt. Kva anbefaler du mest?

Ja, det er mange fine bøker som kan passe. Har du en egen topp 5-liste, kanskje? Topp 10 er også lov

Ein gong fekk eg tilbakemelding på at streken min kunne minne om Thore Hansen sin. Kanskje det aller finaste komplimentet eg nokonsinne har fått. Blir glad berre eg tenker på det, sjølv om eg veit at eg ikkje rekk han til anklane, sånn eigentleg.

Hehe, eg trur kanskje det går litt i fasar uavhengig av alder. Eg var frykteleg intellektuell i tjueåra, og las berre "skikkeleg skjønnlitteratur" og fagtekstar. No les eg nesten berre fanatsy.

En liste med bøker som har en hund eller en katt som figurerer på et vis, tidligere publisert på litteraturbloggen bokmerker.org

Det som er så rart med Thore Hansen er at han er ein gud. Som skriv fantasy.