Bokelskere.no

Det er et av de sitatene jeg også sitter igjen med etter å ha lest alle bøkene.

I konkurransen om beste boktittel på norsk i forrige århundre. En film om Fu Manchu? Oppskriften på gull? Nei, bok av Ragnar Hovland. Boka er god den og som jeg husker den.

Begynte bra, men om du ikke er spesielt interessert i jazz scenen i sør afrika på syttitallet er det lett å falle av. Jeg mista i alle fall gløden.

Helt enig, viktig bok. Den sto i hylla hjemme da jeg var liten. Før jeg tok den fram og leste den, trodde var jeg sikker på at den måtte handle om en mann som ikke ville gifte seg.

Jeg leste denne boka rett etter at jeg var ferdig med Night's Dawn triologien, og det ble en ganske pussig kombinasjon. Nesten alt Hamilton hadde etablert i triologien sin er snudd på hodet her: I Night's Down finnes det en rekke koloniplaneter og habitasjoner, det er utstrakt handel og det virker som det enkleste i verden å reise mellom stjernene via ormehull.

Her er det tungt å være romreisende. Ormehullene krever for mye energi, de er forbeholdt en tur og så er portalen som åpnet hullet utbrukt. Det er kolonier på andre verdener, men handel mellom verdener er ulønnsomme, og det er også stjernereiser i det hele.

Der man hos Night's Dawn laget seg koloniplaneter som så etter ca 100 år kjøpte seg "fri" skylder koloniplanetene penger som firmaer kjøper opp for så å plyndre planetene - men selv dette er ikke særlig lønnsomt og er i ferd med å ta slutt.

Hos Night's Dawn har man en fremmed rase som samler på kunnskap og som er menneskene ekstremt teknologisk overlegne- Kiintvesenene. Det har man også her, Dragene, men der Kiintvesenene har som politikk å ikke gi for mye finformasjon fra seg for ikke å forstyrre utviklingen med en rase, så har Dragene den motsatte strategien, de gir fra seg så mye som folk vil ta i mot.

Det er som om Hamilton har gått i dialog med seg selv.

På det mer personlige planet er det også en tvist - hos Night Dawn forelsker hovedpersonen Joshua seg i en svært uskyldig 16-åring, Louise som han i utgangspunktet lover langt mer enn han har tenkt å holde til. Her forelsker hovedpersonen Lawrence seg i Roselyn som i første omgang virker som atter en unskyldig jente, før det viser seg at hun er kjøpt og betalt av hans far for å etablere et forhold til ham. Og der Loise kommer sammen med et foreldrepar som vokter hennes dyd som en skatt er Roselyn sin mor vel inneforstått og tar imot pengene for det Roselyn har gjort.

Men noe er også likt. Troen på hva mennesket kan få til. En fremtidoptimisme og en teknologioptimisme. Og også en slags Deus ex machina slutt der alt ordner seg forde noe utenfor menneskeheten griper inn.

Det store, store paradokset her i boka er en tidsreise. Tidsreiser er alltid problematiske, og denne kanskje mer enn oen annen jeg har vært borte i fordi den forutsetningene for det som skjer helt og holdent bygger på en tidsreise som igjen bygger på det som skjer i boka, og ikke klarer jeg å skjønne at dette ikke biter seg selv helt i halen.

Jeg oppfattet disse to bøkene som veldig, veldig forskjellige også i stil. Forever war opplevde jeg som en slag karikert historie, der man gjør litt narr av vietnamkrigen. Forever Peace på sin side har en helt annet stil og utforsker helt andre ting.

Hvordan skaper man fred? Kan man faktisk gjøre noe slik at ufred ikke lenger er mulig?

Det hadde vært spennende å forsøke løsningen i denne boka, hadde det ikke?

De døde som våkner er på en måte litt den ultimate sci-fi tenker jeg - finnes det et "liv etter døden" så er jo det også ute der. Og uten det hadde vel ikke denne boka hatt noe plot i det hele tatt? Det slo meg også at temaet har vært oppe i mange av de bøkene jeg har lest i det siste: De siste bøkene i Earthsea av Le Guinn og i Pullmann sin triologi om den mørke materien. Og begge har egentlig også det samme temaet - de døde er fanget et sted og kommer seg ikke "videre".

TEmaet med besettelse ser det også ut til at jeg svømmer litt i om dagen, The Body Thief som er en del av vampyrbøkene til Rice, The Hoste av Meyer og i alle fall en novelle av Gaiman.

Slutten ble veldig "Deus ex machina" ja. Og man må vel bare kjøpe det, og for min del gikk det greit for det var ett eller annet som rørte meg og ga meg en del å tenke på.

Noen bøker har man lyst til å si så mye om at man aldri får startet...

Da jeg startet på denne serien var den så skummel at jeg for første gang i mitt voksne liv hadde mareritt om en bok jeg leste. Etter å ha avsluttet bok tre så satt jeg igjen med en opplevelse av fremtidsopptimisme og håp.

Jeg slet litt med alt det tekniske i bøkene, alle slagene og jeg kunne også bli lei av at det var så veldig mange paralelle historier og følge og så enormt persongalleri, selv til lang, lang romanserie å være.

Til gjenngjeld fikk jeg ikke bare gode historier, men også litt snacks for feministen i meg - så mange hovedkarakterer som er kvinner det har jeg knapt sett før i en bok av en mannlig forfatter. Det var faktisk utrolig befriende.

Jeg har ikke lest noen av bøkene du nevnte, men jeg tror jeg har samme allergien... jeg slet meg igjennom "Øya" (The Island)for et par år siden, syns historien var ok, men språket (kan kanskje ha noe med oversettelsen å gjøre også) degraderte den til en kioskroman... I tillegg skjønner jeg godt det du mener med bøker som "alle elsker", mange av mine venninner er Twilightfans og jeg forstår det rett og slett ikke.

Nok negativitet fra meg for i dag! :)

Ufattelig flott om det mer hverdagslige livet. Full av tristesse, nydelige observasjoner og bittesmå nyanser. Rett og slett vakkert.

lånte en kunsthistoriebok på bilioteket en gang og oppdaget etter hvert at den hadde dobbelt opp av enkelte sider, og attpåtil på nederlandsk...! og selvfølgelig manglet også noen sider. Kanskje man skulle utdannet seg til profesjonell korrekturleser istedet?

Kjent stil - morsom og relativt lettfordøyelig.