Da jeg startet opp forsto jeg ingenting - det hjalp å lese om boka, utgangspunktet og ideen: Hva om man hadde laget en jødisk stat i Alaska før 1. verdenskrig? Og denne staten nå skulle oppløses? Dette er krim, iblandet jødisk mystisisme og humor. Fin lesning.
Dette er en roman som ikke har klisjeer, og selv om den er en anelse forutsigbar - klarer Oates å lokke leseren inn. Dette er en mesterverk av en roman for unge lesere, og ga meg håp når jeg var 16 år og redd alle gutter som så på meg mer enn tre sekunder.
Jeg er veldig gla i denne boka, også den delen som foregår i Amsterdam. Filmatiseringa av første delen av boka "A door in the floor", er også en spesielt god filmatisering, synes jeg.
Den første syntes jeg var ok, men etter det synes jeg ikke noe om bøkene i det hele tatt.
Og likevel, hvor villig følger vi oppi alt dette lederne, som egentlig selv bare flykter i teten, og hvilken lykke griner oss i møte fra speilet, når vi blir akseptert og ser ut som alle andre, og alle ser annerledes ut enn i går! Hva skal alt dette være til?! Kanskke frykter vi med rette at vår karakter kunne drysse fra hverandre som et pulver, hvis vi ikke puttet den i et offentlig godkjent kremmerhus?
Denne fremskrittsfølelsen er ikke behagelig. Den minner i verste fall om en drøm hvor man sitter på en hest og ikke kan stige av, fordi den aldri står stille. Man ville gjerne glede seg over fremskrittet, hvis det bare hadde en ende. Man ville gjerne kunne stoppe opp et øyeblikk og fra sin høye hest si til fortiden: Se hvor jeg er nå! Men før man får sukk for seg, går den skremmende utvikling videre, og når man har vært ute for dette noen ganger, begynner man å føle seg ille til mote med fire fremmede ben under buken, som ufortrødent beveger seg fremover.
Jeg leser sjelden bøker på nynorsk, er ikke like komfortabel med å lese det som bokmål. Men av de få jeg har lest er det Are Kalvø som fikk meg til å "glemme" at jeg faktisk leste nynorsk. Forøvrig anbefalte min gamle nynorsklærer meg det samme for en del år siden..
Nok en gang - skal det aldri ta slutt? - har jeg fått en ny favorittforfatter. Denne gang er det en dame som ble født i Georgia, der nede i det mørke Syden, Flannery O´Connor. Svinbra litteratur, dette.
Ser at de som har skrevet om denne boka her inne ikke har lest den ferdig.
Det er ikke lett-tygd materie, men jeg opplever likevel at den gir belønning for strevet. Språket er til samme tid poetisk og konsist, Jelinek klarer å fange noen stemninger det er sjelden man finner så bra beskrevet.
Underveis fikk jeg dog en følelse av at hun fikk Nobelprisen fordi man ikke rakk å gi den til Thomas Bernard. Teksten hennes minner litt i formen, selv om sikkert enkelte kjønnsteoretiske leser vil mene den er mer kvinnelig. Kroppen er ekstremt mye mer tilstede i Pianolærerinnen enn i noen Bernards bøker.
Dette må være kunstner-/kunststudent-bibelen fremfor noen. Den kommer både med konkrete råd, kritikk av akademi-systemet, humoristiske synspunkter på sårbare temaer og referanser som går utover billedkunst. Denne kommer til å bli full av highlightede avsnitt og post-it lapper etterhvert :)
Ja, dette er en svært god samling, og gode illustratører.
Hvorfor det? Jeg husker ikke hvordan det skjedde? Trodde det bare var at Sookie fikk av Eric sitt blod, men det hadde hun jo fra Bill og. Og om det er enkelt, så skjønner jeg ikke hvorfor det var en så stor sak.
Norgeskortet er genialt. Vi har brukt det mye når vi har vært på ferie - for hele familien er biblioteket er sted vi liker å gå rundtog snuse i, og ikke minst har det hjulpet oss når lesestoffet til ungene allerede er ferdigliest før halve turen er slutt.
Det er noe jeg har glemt - om man har et blodbånd og det blir brutt, er det da ikke bare å etablere det på nytt om de ønsker det?
Et lite utdrag:
"Bibliotek som dannelsesinstitusjoner
Bibliotek har en lang tradisjon bak seg i forhold til å være dannelsesinstitusjoner. På 1920 og 30-tallet hadde bibliotekene i Norge èn funksjon, de skulle tilby det jevne mann og kvinne tilgang på litteratur og kunnskap. Dette er en sosial praksis som er levende i dagens samfunn og i dagens bibliotek. De er håndlangere av kunnskapen, opplevelsene og kulturen. Å gi tilgang til alle, uavhengig av hvem du er, hvor du bor og hva slags bakgrunn eller framtid du måtte ha, står sterkt. Så sterkt at det er nedfelt i Lov om folkebibliotek. Loven sier at folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Den sier videre at det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet."
Jeg er ikke bibliotekar selv, men jeg har en favorittbibliotekar, en av disse Vetle Lid Larsen er uenig med. Jeg linker til henne også her jeg:
http://olava.wordpress.com/category/bibliotekaren/
Når var du sist på biblioteket?
2-3 uker siden
Lånte du noe eller benyttet du en tjeneste der?
Jeg lånte bøker, DVD-er og kjøpte enbærepose fra loppehylla til 50,-
Av de siste fem bøkene du leste hvor mange hadde du lånt på biblioteket?
Jeg leser mange bøker parallellt. Av de 3 jeg leser på nå er 2 fra biblioteket.
Hva mener du er hovedfunksjonen til et bibliotek?
Bøker, aviser, tidskrifter, DVD-er, tegneserier, hjelp til utfylling av skjemaer, internettilgang, kopieringstilgang, utlån av spill, spillkvelder, lesekvelder, kulturkvelder. Det er å sørge for at vi har mulighet til å låne så og si alt som er gitt ut i Norge og også mye av det som er gitt ut internationalt av bøker, tidskrifter og aviser, at man har tilgang til internett, spill osv om man ikke har det hjemme hos seg selv.
Det som er ok, er at det er helt, helt åpent om nesten alt i neste bok igjen.
De har jeg ikke lest, hvilke karakterer er derfra?