Bokelskere.no

Kjempebra oppsummering. Jeg er helt enig med deg i at det gjenstår mye ubesvart i boka. Apropos fiskene som stadig trekkes fram i samband med fuglene. Kan de også være symbol på noe mer?
Angående oppbygning og synsvinkel: Det er vel en allvitende forteller her, men vedkommende røper bare litt om gangen. Derfor de tre delene.

Nei, nei, nei. Du misforstår bare. Jeg snakker om litteraturhistorisk tenkemåte. Naturalismen som oppsto i 1880-årene er tydeligvis brukt som en slags modell for denne boka.
Dette er tross alt litteratur - ikke virkelige mennesker. (Selv om forfatteren har hentet inspirasjon fra mennesker som har levd i Trøndelag.)

Jeg har aldri ment at Darling er direkte ansvarlig for det Johan ender opp med å gjøre med henne. Naturligvis forstår hun ikke hva hun egentlig gjør. Voldtekten som Fredrik begikk på henne, var tross alt helt annerledes enn situasjonen mellom henne og Johan oppe i tårnet. Det viktige i handlingen er at Darling er en typisk overlever. Hun klarer seg fordi hun vet å bruke de midlene hun har til rådighet.

Johan derimot er den totalt svake personen i boka. Han er helt og holdent i sine følelsers vold. Derfor går han fullstendig til grunne i slutten av boka.

Mens Darling (som jeg har skrevet før) ender opp med å tenke: «Livet blir ikkje betre enn dette». Fremdeles lurer jeg på hva hun mener. Ligger det en resignasjon bak disse ordene?

Du bruker vår tids meetoo-tankegang på boka. Jeg synes ikke det helt passer med den naturalistiske ånden som boka er skrevet i. I naturalismen var det omstendighetene som formet menneskene. De hadde ikke så mye eget ansvar.

Jeg er ikke helt enig med deg i at det bare er positive sider ved Gudrun. Hun utnytter tydeligvis faren sin hjemme i Danmark. Dette sier hun jo klart selv. Men hun er en positiv karakter som sprer glede rundt seg. Familien på fyret hadde det tydeligvis bedre så lenge hun var hos dem.

Angående Gro (Darlings datter): Har Darling forstått at ungen ikke er som andre barn? På slutten av boka spør Lillen Darling om hun har vært hos legen med Gro. Darling prater bare hele spørsmålet bort. Og hva mener hun altså med at "livet blir ikkje betre enn dette" s. 327?

Det er klart at det er sjokkerende å lese om Darling som i svært ung alder blir misbrukt først av en eldre gutt og deretter av stefaren sin. Noe annet har jeg aldri ment. Men jeg vil likevel ikke si at hun er desperat (i ordets rette forstand) når hun kommer opp til Johan og sitter der og drikker brennevin sammen med ham. Hun forstår neppe fullt ut hva han kommer til å gjøre med henne, men beregnende og slu som hun er vet hun sikkert hvordan det lønner å oppføre seg for å få gjennom viljen sin. Hun har neppe resignert (som du sier). Venter hun til hun blir eldre og myndig, kan hun naturligvis reise så mye hun vil.

Jeg synes det du skriver om oppbygningen av historien er veldig fint. En slik oppbygning der vi får vite litt etter hvert, passer jo godt når det skal fortelles om et samfunn med mye hemmelighold. Selv om det er trangt ute på fyret, oppleves forholdene forskjellig av personene der ute. Hver av dem bringer med seg sine erfaringer, hentet fra omstendigheter opplevd på fastlandet. Vi trenger derfor alle tre versjonene for å få det hele bildet.
En episode renner meg i hu. En gang kommer Fredrik (Feites sønn) roende mot fyret. De tre personene der ute reagerer momentant, men har hver sine motiver. Darling gjemmer seg fordi hun for all del ikke vil møte Fredrik. Johan styrter ned til stranda og er ekstra ivrig da han hører at Fredrik kommer med et brev. Han tror det er fra Hannah. Maria på sin side skynder seg og pynter seg i all hast. Hun tror at Fredrik har med en beskjed fra Feite. Alt dette kommer fram uten at forfatteren sier det direkte. En slik komposisjon har også sin effekt på oss lesere. Vi blir overrasket når det viser seg at tingene ikke alltid er slik vi trodde.

Når det gjelder karakteristikken av Darling, synes jeg at flere av dere er for snill og forståelsesfull overfor henne. Selv om foreldrene var ganske likegyldige, kan ikke oppveksten hennes på fyret ha vært så ille. Jeg synes først og fremst at Darling selv er ganske utspekulert. Det er hun som åpent legger seg etter Johan. Hun klenger seg innpå ham i båten, og besøker ham stadig oppe i fyrrommet medbringende flasker med brennevin. Hennes motiv er at hun vil få hjelp til Amerikareisen. Nå kan hun jo ikke vite hvor sårbar Johan var på dette tidspunktet. Han sitter alene oppe i fyrrommet, tuklende med åpen gylf og tenker bare på Hannah. Vi kan godt si at beskrivelsen av Johan her virker ganske ufyselig. Selv synes jeg synd på Marie slik Johan behandlet henne på selveste bryllupsnatten . Hans motiv for å gifte seg med henne, var at da fikk han fyrvokterstillingen, og med den et sted der han kunne slumpe å være alene med Hannah.

Tusen takk for et langt og fyldig svar. Nå er jeg ikke enig i alt du skriver. Desto bedre for slikt skaper jo diskusjon. En diskusjon som kanskje flere kan henge seg på, for leseperioden (november måned) er ennå ikke slutt.
Når det gjelder foreldrene til de tre barna som vokser opp på fyret, må vel sammensetningen være slik: Darling (mor: Marie, far: Feite), Valdemar (mor: Marie, far: Johan), Thomas (mor: Darling, far: Johan). Jeg ser at du ikke er enig hva angår Valdemars far. På side 79 står det: « Aldri hadde Marie og Johan hatt det så godt saman som dei vintrane Gudrun budde hos dei. Så godt at det ikkje vara lenge før Valdemar kom til.» Den funksjonshemmede Valdemar var altså ikke Feites sønn.

Når det gjelder Valdemars tilstand, virker det som om den har oppstått etter hvert (sidene 79-80 og 87-88). Hva nå forfatteren har ment med det?

Darling og Gro: På meg virker det som om Darling er veldig opptatt av datteren sin. Hun bestiller en fotograf. Og da står det ( s. 326: «Ho ville gjerne få Gro foreviga så ofte det gjekk. Verdas finaste barn, syntest Darling.») Og på s.327: «--- Gro fekk. auge på henne og strekte armane opp. Darling løfta henne. Kyssa dei lubne kinna hennar og snuste henne i det tynne håret. Livet blir ikkje betre enn dette, tenkte ho»). Når jeg nå ser på dette, slår det meg at den siste setningen kanskje er ironisk ment fra forfatterens side. Kanskje har du rett når du sier at Darling i egne øyne får som fortjent. Maries siste tanke i boka er (s.330): «Det var tydeleg at det var noko i vegen med jenta, tenkte Marie, irritert over at Darling slett ikkje såg ut til å la seg plage av det. Ho var ikkje eingong klar over grunnen til at Gud hadde hånt henne med ein evneveikt barn.» Denne siste setningen om Guds straffedom høres forøvrig veldig naturalistisk ut.

Jeg er heller ikke helt enig i det du sier om forholdet mellom Darling og Lillen. Jeg oppfatter det som om Darling utvilsomt er den sterke i denne sammenhengen. Hun er sammen med Lillen så lenge hun selv har nytte av det. (Lillen kan sitte bakpå sykkelen og kaste steiner etter de andre barna.) Senere får Darling andre interesser, og da passer ikke Lillen lenger inn.

Står det ikke i Koranen at det er ingen tvang i religionen. Har du eller dere andre noe å si til det?

Eg kan ikkje skjøne at vi er ferdige med å debattere denne boka. Det som førebels er sagt gjeld for det meste om og kvifor vi har likt eller ikkje likt denne boka. Dessutan har nokre av dykk trekt fram tittelen på boka, i tillegg også einskilde tiltaleord som kanskje ikkje passar med tid og stad.

Men kva med personane i boka? Sjølv har eg allereie nemnd Darling og hennar kjærleik til broren.
Kvifor berre til han? Andre vener, som t. d. Lillen, tydde ho berre til når ho sjølv trong dei? Også Gudrun og andre var relasjonar ho sjølv hadde nytte av. Til slutt kjem Gro, og da lurar eg på kvifor Darling faktisk verkar nøgd (iallfall ikkje fortvila) då det viser seg at dottera hennar også er evneveik.
Ein annan ting er måten boka er bygd opp på. Kva nytte har vi av at same historie er fortalt fleire gonger gjennom ulike personar? Kan dette vere gjort for å halde på lesarens undring? Først siste gongen får vi det heile og samlande biletet av kva som har hendt.

Dette er ting eg sjølv har undra på. No vonar eg at også andre av dykk har hatt tankar om det same.
Skal vi diskutere ei bok, må vi ikkje stoppe på halvvegen.

Men kva seier dykk om forholdet mellom Darling og Valdemar? For meg verkar det som om Valdemar er den einaste personen som Darling er ekte glad i. Som barn leikar ho mykkje med den yngre halvbroren, og i leiken tilpassar ho seg til hans nivå, til hans veremåte. Som vaksen i Amerika er det berre han ho sender gåvar til, berre han ho vil besøke når ho kjem heim igjen. Vonbrotet ho kjenner då ho får vete at han er daud, er sikker også oppriktig. Og så får ho si eiga dotter. Også Gro er tydeligvis evneveik. Dette har alle andre sett. For Darling er det, dersom ein skal tru bokas siste ord, noko heilt greit at dottera er slik.

Tusen takk for langt og grundig svar. Men eg er ikkje heilt samd i alt. Når det gjeld Marie: Det verkar som om det er tenestejenter nok på prestegarden, Marie går jo mest og keiar seg. Med utdanning tenkte eg ikkje spesielt på examen artium. For kvinner frå den kondisjonerte klassa fanst det andre vanlege utdanningsveger, t.d. kunne dei bli lærarinner, sjukesøster osb. Særleg rart er det at presten tillet dottera si å kome til Feite. Presten var jo kjent med det dårlege ryktet til mannen. Dessutan skulle altså Marie overnatte på garden hos Feite.
Ein annan ting: Kva synest du om sitatet eg gjenga om Feite? Då eg las det, ooplevde eg skildringa berre som ekkel. Men ved nærare ettertanke: Kanskje er det noko erotisk ved måten forfattaren uttrykkjer seg på her....

Kor relevant er det å sidestille kvinnene hos Maren Uthaug med dei hos Amalie Skram? Trass alt var det ei ikkje så lita utvikling frå 1880-talet til 1930-talet. Er det meininga at vi skal synast synd på kvinner som Maria og Darling? Det klarar iallfall ikkje eg. Rett nok hadde dei fått mangelfull seksualopplæring, prevensjon høyrer vi her lite om og sjølvbestemt abort skal ikkje kome før lenge, lenge etterpå. Det finst ei meir frigjort kvinne i boka, Gudrun, men ho kjem altså frå eit anna land.

Ein annan ting som undrar meg er kvifor prestedottera ikkje fikk tilgang på noko meir utdanning etter den obligatoriske skulegangen. Ho var jo ei skuleflink elev. Ho keiar seg heime, men noko anna enn arbeid hos Feite kjem tydelegvis aldri på tale for ungjenta Maria.

Eg skjønar heller ikkje kvifor kvinnfolka var så gale etter Feite. Rett nok spelar han lokkande musikk og er tydelegvis den rikaste i bygda, men slik han blir skildra ein plass (s.270) er det ikkje noko sjarmerande ved mannen.
«Feite sette seg andpusten ned på ein av fôrsekkane med spreidde bein, så magen hang ned mellom dei. Han tok fram eit lommetørkle og tørka ansiktet. Maria betrakta ei sveittedrope som trua med å sleppe haka og drype ned på magen. I staden fekk den selskap av enno ein liten straum sveitte , og saman glei dei nedover dobbelthaka og forsvann inn bakopninga i skjorta.»

Eg er heilt samd med deg. Lesaren får ingen sympati med personane i boka. Det verkar som om dei alle berre er opphengde i å mele si eiga kake. (Eit unnatak er kanskje tenestejenta på prestegarden, Karen. Ho verkar vere eit normalt triveleg menneskje.) Denne staden kan ikkje vere/ha vore nokon god plass å bu på. Sjølv blant ungane er det utbreidd mobbing og utstøyting. Ein kan jo spørje kvifor forfattaren har framstilt dei alle slik. Kvifor får vi i så liten grad innblikk i tankane til dei involverte personane ? Kvifor er dei for det meste berre sett utanfrå? Er det av di vi sterkare skal oppleve skamløysa i dette miljøet?

Eg kan ikkje sjå at nokon har nemnt namnebruken i boka. Dei fleste personane i boka har jo heilt vanlege namn, men det er to som klart skil seg ut. Namnet deira passar vel best som kallenamn. Er det for å understreika deira personlegdom, deira rolle i handlinga? Darling blir jo framfor alt elskerinna til fleire menn (men frå starten av då ho var ein vanskeleg og uhandterleg unge, verka namnet heller malplassert.) Feite er han som har flust med pengar og flust med damer. Er det andre av dykk som har tankar rundt dette?

Nå er det jo òg slik at fulgar kan flyge i alle retningar og slå seg ned både her og der. Dette går også i hop med handlinga utover i boka. Kan er tittelen fleirtydig? Eg trur kanskje at når vi har lese boka ferdig, vil vi kunne forstå dette betre.

Eg har til no høyrt gjennom om lag halvparten av boka «Der det finst fuglar» og skjøner at skal eg få det heilt gode oversynet over handlinga, må eg nok høyre den ein gong til. Som mange andre bøker hoppar også denne i tid. Meir komplisert blir det når handlinga ikkje berre hoppar framover i tid, men ogå bakover. Først da får ein den heilt gode kjennskapen til fleire av personane og opphavet deira. Det er mange personar med, men ikkje fleire enn at lesaren lett kan halde styr på dei. Vanskelegare er det å halde styr på slektskapen til personane. Etter kvart viser det seg at det er fleire uekte fedrar med i biletet.
At handlinga i boka er sterk, er det ingen tvil om. Her finst det ei opphoping av hendingar som andre bøker berre kan ha ei av (sjølvdrap, prostitusjon, incest osv.) Personane verkar på meg ofte svært sjølvopptatte. Det er lite ekte kjærleik med i biletet (heller ikkje ein gong mellom foreldre og barn). Det er meir drifter som dominerer menneska her. Kanskje kjem det av at dei er skildra utanfrå, gjennom kva dei gjer og ikkje gjennom kva dei kjenner inst inne.

Eg føretrekkjer å lese bøkene i papirutgåve. Difor blir det gjerne anten innbundne etter paperback. Denne gongen såg eg meg tvungen til å velje lydbok. Voner nå at dette er ei bok som det er greitt å berre høyre, ikkje alle bøkene er det (særleg ikkje når det er stort persongalleri.)

Flott at det blei ei nynorsk bok denne gongen! Men samstundes er det litt dumt at det ofte blir valt heilt nyutgitte bøker som enno ikkje har kome i pocketutgave. Da blir det ganske dyrt i lengda. Dessutan er det ofte stor rift om nye bøker på biblioteka.

Jeg har også lagt merke til at ordet "trådløfting" er brukt her. Er det det samme, eller.... ? Heve og løfte brukes vel ofte som symboler.