Bokelskere.no

Når det gjelder skrivestil, har denne boka mye til felles med en dokumentar. Jeg har ikke inntrykk av at forfatterens mæl har vært å skape mest mulig spenning. Fortellermåten er rolig og grundig, og språket er først og fremst saklig.

Handlinga foregår i USA, i Philadelphia. Her befinner v oss ien bydel preget av massivt forfall. Her er det utstrakt bruk av rusmidler som ikke sjelden ender med en overdose. Det er jenter som prostituerer seg for å kunne finansiere neste brukerdose.

Hovedpersonen i boka er politikvinnen, Michaela Fitzpatrick, gjerne kalt Mickey. Hun jobber i ordenspolitiet. Mickey har hatt en vanskelig barndom. Moren endte sitt liv som rusmisbruker og etter en tid forsvant også faren. Dette skjedde mens Mickeys lillesøster fremdeles var et spedbarn. Disse to barna ble tatt hånd om av bestemoren, Gee – en bitter kvinne som sterkt mislikte situasjonen hun ble satt i. Da Mickey var ferdig med den obligatoriske skolegangen, ønsket hun å studere videre, men dette satte bestemoren seg sterkt imot. Derfor endte Mickey i ordenspolitiet. Nå har søsteren Kacey havnet utfor på kjøret, og hver gang Mickey får melding om et overdosedødsfall, er hun livredd for at det er Kacey de skal finne.

En ung kvinne blir funnet død. Undersøkelser viser at det er kvelning som er årsaken her. Flere liknende drap på unge kvinner skjer. Ryktene florerer i rusmiljøet om at det er en politimann som står bak. Da Mickey legger fram denne mistanken overfor sin overordnede, får hun ikke gehør.I stedet blir hun satt ut av tjeneste mens handlingsmåten hennes skal granskes.

I mellomtiden leter Mickey desperat etter lillesøsteren sin. Hun finner spor hjemme hos bestemoren Gee. Det viser seg at faren jevnlig har sendt brev til døtrene sine, men disse har bestemoren konfiskert. Mickey finner fram til faren, og der finner hun også Kacey som i en tid har vært i hans varetekt og nå er rusfri.

Samtidig, mens hun nå er satt ut av ordinær tjeneste, er Mickey på jakt etter den skyldige i drapet på jentene. Her får hun også god hjelp av sin tidligere partner, Truman, som i det siste har vært sykemeldt. Det er tydelig at politietaten selv dysser ned og til og med dekker over mye av det ulovlige som skjer. Det som Mickey hadde mistanke om viser seg å stemme. Seriemorderen er en i politiets egne rekker. Etter dette kan Mickey bli tatt til nåde igjen og gjenoppta arbeidet sitt, men hun vegrer seg. En stilling i det korrupte politiet frister ikke lenger.

Samfunnet som her beskrives, virker veldig deprimerende. Man kan spørre seg: Er det virkelig så ille i virkeligheten? Vi hører også om folk som nærmest i skjul, forsøker å hjelpe, men også disse er vel heller ganske maktesløse.

En bok med et ganske stort persongalleri. Det gjør at det hele i starten virker litt tregt og uoversiktlig. Men dette inntrykket opphører ganske fort. Likevel er det mange brikker å holde rede på i denne boka på over 500 sider. Ikke bare for oss lesere, men hovedpersonen selv opplever det hele som et slags puslespill.

Thea Lind og hennes mann, David, har nylig kommet flyttende til hans barndomsbygd, Tornaby. David som er kjendiskokk, skal åpne en restaurant i stedets slottsbygning. Thea som er lege, har tidligere jobbet bl.a. i Syria gjennom organisasjonen «Leger uten grenser». Nå har hun fått en legepost i Tornaby takket være sine innflytelsesrike svigerforeldre. Men det som leserne etter hvert får innsikt i, er at Thea bærer på en hemmelighet. Etter en vanskelig barndom har hun rett og slett skiftet identitet.

Hun oppdager at for mer enn 30 år tidligere skjedde det noe svært dramatisk i bygda, men dette er noe folk kvier seg for å snakke om. En 16 år gammel jente, Elita Svart, ble drept under en slags seremoni hun selv hadde stelt istand. Elita var svært vakker og var omsvermet av stedets unge menn. Drapet på Elita virket ganske rituelt. Det skjedde ved en offerstein på selveste Valborgsaften da myten om den ridende Bladmannen sto i sentrum. Da det skjedde var også flere barn i nærheten, bl.a. David, Theas mann. Nå skjedde det at Elitas egen halvbror, Leo, ble anklaget og dømt for drapet, men flere omstendigheter rundt saken vekker Theas mistanke om at alt den gangen ikke gikk rett for seg. Bl.a. forsvant resten av Elitas familie dagen etter hennes begravelse.

Thea selv føler et slags fellesskap med Elita, noe som får henne til å fortsette å grave i saken. Det hjelper henne til å holde tankene borte fra egen bakgrunn, særlig etter at hun opplever at hennes egen kriminelle far og bror har oppsporet henne. Etter hvert avsløres det at det har vært mange involverte i saken, og da særlig bygdas mest innflytelsesrike personer. Derfor har det også vært viktig for disse at saken har blitt dysset ned. Men da det hele til slutt kommer fram i dagen i sine fulle bredde, oppstår det en dramatisk situasjon der også skytevåpen tas i bruk.

Over hele denne handlinga svever en annen opplevelse. Den knytter seg til Theas arbeid i Syria og kommer bare glimtvis fram i boka. Der arbeidet hun tydeligvis sammen med den kvinnelige legen Marguel. Det er til henne Theas tanker først og fremst går. I alt som skjer, sender Thea sine henvendelser til Marguel. Men disse kan ikke nå fram til henne for hun ligger dødelig sået på et pleiehjem og fornemmer trolig ingenting.

Handlinga er lagt til en bygd på sørøstlandet. Den starter langt tilbake i tida. Langt inne i skogen, opp i mot fjellet holder det til en slekt som har gjort seg bemerket som tapre bjørnejegeere. Det er knapt tall på hvor mange bjørner hver av mennene i slekta har skutt.. Og da en rusk av en mannevond bjørn har kommet seg ned fra fjellet og truer buskapen til bøndene i flatbygda, er det folk fra Bjørndal det sendes bud etter. Ellers er det lite kontakt og samkvem mellom de to bosettingene, og det er heller med mistro at folk flest møter Bjørndalsfolket.

Hovedhandlinga i boka utspiller seg noe senere rundt to generasjoner fra Bjørndal. Begge omfatter hvert sitt brødrepar, hvorav den eldste er døpt Tore og den yngste Dag. Vi får høre at Tore omkommer med kone og barn da de en vinterdag går gjennom isen. Broren Dag tar dette svært tungt. Han drar til byen og oppholder seg en tid der. I et herskapshus dit han blir invitert, blir han kjent med den unge kvinnen Therese. Senere kommer han tilbake og frir til henne. Therese viser seg å være en svært driftig husmor. Hun og Dag får som sagt to sønner som er svært ulike. Tore er litt av en selskapsløve og kvinnebedårer. Dette blir også hans bane da han kommer i klammeri med en gjest på Borgland og blir stukket ned. Fra nå av er det bare far og sønn, gammel-Dag og unge-Dag, som herrer på Bjørndal. Gammel-Dag driver for det meste med forretninger (særlig med tømmer) som han tjener grovt på. Sønnen holder seg mest for seg selv. I ukevis driver han jakt alene inne i de dype skogene. Så en dag kommer det et besøk til Bjørndal. Det er en major i følge med sin datter, Adelheid. De to unge, Dag og Adelheid, får etter hvert et godt øye til hverandre, men en blanding av stolthet og sjenanse hos begge parter gjør at det skal ta lang tid før de innrømmer sine følelser for hverandre. Det har lenge bygget seg opp til en rivalisering mellom herregård Borgland nede i flatbygda og Bjørndal. Mens Dag har lagt seg opp mer og mer kapital er Borgland nedsunket i gjeld. Og nå er det bare Gammel-Dags nåde som gjør at Borglands- folkene ikke må flytte fra hjemmet sitt.

Denne boka har gjennom tidene vært gjenstand for en ganske blandet mottakelse. Mange har elsket den. Men da den kom ut, vendte det litterære Norge nærmest ryggen til forfatteren og boka hans. Senere ble han tatt inn i varmen, og nå er boka nærmest å regne som en slags klassiker. Boka er lettlest. Språkføringa er heller noe gammeldags, ganske omstendelig. Egentlig er det liten fart og framdrift over innholdet i boka. Det er koselig å høre om livet på bygda i gamle dager, men egentlig ikke noe mer

Jo, naturligvis. Mye av triviallitteraturen handler nettopp om disse to tingene. Men jeg ønsker meg noe mer av en bok.

Siden så få har sagt sin mening om boka, får jeg gå i gang med å gjøre det. Denne boka vil jeg karakterisere som triviallitteratur. Den er til en viss grad underholdende, men ikke noe mer. Det høytidelige og noe oppstyltede språket er gammeldags (sannsynlig allerede i 1930-årene). Overhodet ikke noe nyskapende her. Og hva med innholdet? Det handler først og fremst om slekters gang. Ellers er det gitt stor plass til en forelskelse, uttværet til et nesten latterlige. Spørsmålet om påpasselighet eller barmhjertighet i pengespørsmål kommer også opp, Her knytter det seg til striden mellom Bjørndal og Borgland (noe som sannsynligvis utdypes videre i de neste bøkene). I det hele synes jeg at innholdet er ganske platt, men kom gjerne med innvendinger.

Jeg er langt på vei enig med deg. Men synes du ikke at selve boka er litt platt?

Huff da! Av og til i livet inntreffer situasjoner som er langt viktigere enn det å lese bøker. Jeg håper at det hele går bra slik at du kan vende tilbake til normal modus.

Har diskusjonen rundt boka «Og bakom synger skogene» helt stoppet opp? Alt om boka kan neppe være sagt. Selv reagerer jeg på forherligelsen av Bjørndalsfolket. De er høyreiste, vakre, tapre og dyktige på alle måter. Mens folkene ned i flatbygda derimot er alle det helt motsatte. Realistisk?

Alltid like interessant hvor forskjellig smak eller preferanser vi har. Jeg har hørt over 200 lydfiler de siste årene og Anders Ribu er min absolutte favoritt. Jeg er kanskje nærmere Anders Ribu i alder enn deg, det kan ha litt å si. Og begynner man først å irritere seg, så er det gjort.

Dette er en kort og ganske snodig krimbok. Også her står politimannen Camille Verhoeven i sentrum. Mye av handlingen foregår inne på politistasjonen i form av forhør. Likevel er dette ikke kjedelig.

Åpningsscenen foregår ute på gata i Paris. Plutselig eksploderer en nedgravd bombe, og folk som befinner seg i nærheten blir kastet til værs. Heldigvis blir ingen drept, men de materielle skadene er store.

Samme dag presenterer en mann seg på politistasjonen. Han heter John, men kaller seg Jean. Det er han som har plassert ikke bare denne, men også seks andre tilsvarende bomber rundt om i Paris, alle godt skjult under jorda. Han forteller videre at han har laget dem selv. Som sprengelement har han brukt udetronerte granater fra 1. verdenskrig som han har funnet ute på jordene i Nord-Frankrike. Jean kan til og med legge fram for politiet kvitteringer på materialet han har brukt for å lage disse bombene som han aktiverer ved hjelp av en gammel vekkeklokke.

Nå truer han med å sprenge en bombe hver dag i en uke framover. Politiet frykter stort for konsekvensene, selv om denne første bomben ikke tok noe menneskeliv, kan de andre gjøre det til gangs. For å stanse vanviddet krever mannen fritt leide for seg selv og løslatelse av Rosy, hans mor, som nå sitter fengslet for drap. Dessuten forlanger han 4 millioner euro.

Mens saken diskuteres oppe på øverste politiske hold, er Camille og hans menn i ferd med å kartlegge hele fortiden til Jean og moren. Det underlige er at forholdet mellom de to langt ifra har vært noe godt. Rosy sitter fengslet fordi hun har kjørt over og drept sønnens kjæreste. Når politiet graver videre, oppdager de at liknende hendelser har skjedd flere ganger. Sønnen har funnet seg en venn eller en kjæreste som har har villet reise bort sammen med, men så har den andre helt uventet dødd, og sønnen har måttet vende tilbake til moren som han egentlig hater. Hvorfor krever han nå at hun skal slippes fri?

Saken blir virkelig brennbar da Jean kan fortelle at den neste bomben ligger skjult under en førskole. Hva vil skje med de små barna der når bomben eksploderer? Landets myndigheter skjelver. Hva vil velgerne si hvis man ikke får stoppet galskapen? Det ender med at man må gi etter. Jean og moren plasseres i en taxi som skal bringe dem til flyplassen og videre ut av landet. Politiet som i smug følger etter taxien, observerer at bilen kjører et helt annet sted. Og her skjer det på nytt noe helt uventet,,,,,,,

Vi har kanskje litt rett begge to. Jeg har støttet meg til 5. bind av Norges litteraturhistorie (redigert av Edvard Beyer). På side 288 står det om Trygve Gulbranssen: "I første omgang ble han nektet medlemskap i den norske Forfatterforening fordi han ikke holdt kvalitative mål."
Men så står det også at 5 år senere, i 1938, "vedtok foreningen å invitere ham som medlem.

Før jeg for alvor starter på lesingen av «Og bakom synger skogene», kan det være interessant å merke seg mottakelsen boka fikk da den kom ut i 1933. Begeistringen var enorm, ikke bare her i Norge, men også i andre land, særlig i Tyskland. Dette var jo en tid med sterk politisk spenning i Europa. Mange likte skildringen av den voldsomme naturen og de høyreiste, enestående menneskene langt der opp i skogsbygda. Om boka ga et sant bilde av landet og menneskene, er et annet spørsmål. Det litterære Norge vendte i hvert fall forfatteren ryggen og nektet ham medlemskap i Forfatterforeningen. Det kan kanskje være greit å ha dette i tankene når vi nå tar fatt på boka.

Her har vi to mennesker, litt utenom det vanlige, som blir satt i en ekstrem situasjon som igjen skyldes et værfenomen, langt utenom det vanlige.

Personene i boka er mor og sønn. Moren (Marie) ble gravid allerede som femtenåring. Barnefaren(en unggutt) flyttet og ble borte for henne uten å vite at han var i ferd med å bli far. I årene som fulgte har Maries mor hjulpet godt til slik at Marie har fått seg en bibliotekarutdanning og fått gå på forfatterkurs.

Nå er sønnen blitt voksen og studerer langt hjemmefra. Men da Marie aner uråd, reiser hun til ham og finner gutten liggende i senga bak låst dør. Hun tar ham med hjem. Gutten nekter å snakke og fortsetter sin isolerte tilværelse. Nå er heller ikke Maries mor tilgjengelig. Hun er på ferie i Gibraltar.

Samtidig raser en solstorm som enorme skadelige konsekvenser for byen de bor i. Strømmen går og blir borte i flere uker. Dermed kommer også alle sider ved det moderne samfunnet ut av drift. Butikkene stenges. For får ikke kjøpt mat og heller ikke tilberedt det de ellers skulle ha på lager. Selv drikkevannet i springen blir borte. Heldigvis skjer dette om vinteren da fins snø ute som de kan smelte. På den andre siden uten tilgang på oppvarming innendørs blir det snart like kaldt der som ute. En stor del av byens befolkning ser ut til å ha evakuert. Vi hører om hvordan maten må rasjoneres. Så lenge det går, spiser de hermetikk rett fra boksen, og etter hvert må de nøye seg med å suge på alt annet de kan finne.

I denne vanskelige situasjonen harmoniseres forholdet mellom mor og sønn. Gutten begynner å snakke igjen, og på slutten av boka er han beredt til å reise tilbake til studiestedet.

Boka gir oss et bilde av hvordan tilværelsen kan arte sg fo reindriftssamene. Om de ikke lenger lever som nomader, men bor i vanlige hus, er det mye som skiller dem ut fra befolkningen forøvrig. Handlingen i boka utspiller seg i en liten bygd nord i Sverige. Her tegnes det opp sterke konflikter mellom samer og de andre.

Hovedpersonen er samejenta Elsa. Første gangen vi møter henne, er hun ni år. Hun har tilbakelagt en lengre skitur innover i skogen til reingjerdet for å se til reinkalven sin. En voksen mann er i ferd med å snitte opp dyret som han nettopp har drept. Denne hendelsen blir sittende fast i jenta i årene framover. Mannen, Robert Isaksen, er bokas store skurk. Sammen med en kompis tar han seg ofte inn på samenes områder, stjeler rein, slakter dem og selger kjøttet videre. Andre ganger morer de seg med å pine og plage de stakkars dyra. Det nytter heller ikke å melde fra til politiet. Politidistriktet her nord er milevidt, andre mer presserende oppgaver går foran.

Bokas handling starter i 2008 og gjør så et hopp ti år fram i tid. Samenes problemer gjelder ikke bare hetsen fra storsamfunnet rundt dem. I en søskenflokk på flere er det ikke gitt at alle får sjansen til å eie sine egne reinsdyr. Selv om dette har vært den sentrale delen av livet deres fra barnsben, blir de kanskje som voksne henvist til å søke annet arbeid, f.eks i bygdas gruver. Dette blir den tragiske skjebnen til Elsas onkel, som selv er lillebror.

Utallige ganger melder Elsas familie fra om reintyveri og annet hærverk. Men hver gang får de som svar at saken er henlagt pga bevisets stilling. I bokas sluttepisode får samene endelig gjennomslag, men ikke før Roobert Isaksen og kompisen har måttet bøte med livet – gjennom selvforskylte ulykker.

Boka har et sterkt handlingsinnhold. Man kan håpe at behandlingen av samene og deres rettigheter har kommet lengre i Norge. Beskrivelsen her kan til tider virke noe overdrevet, rett og slett for melodramatisk.

Det er en slags trist håpløshet over denne boka. Smtidig kan deler av innholdet virke noe forvirrende. Her er det trukket inn elementer som langt overgår vår realistiske fatteevne.

Handlingen er lagt til et sørstatsmiljø i USA der rasismen gror i fullt monn. Også klimaet er skildret som noe vanskelig, nesten uholdbart – stekende varme kombinert med sterk fuktighet. Her går menneskene rundt, er sultne oh kvalme, lukter spy og det som verre er.

Bokas hovedperson er trettenåringen Jojo – fysisk sett av blandingsrase, men følelsene hans er utelukkende på den ene side, Jojo og lillesøsteren hans vokser opp hos Mom og Pop. De er barns besteforeldre. More Leonie er også der. Men hun har vansker med å påta seg foreldrerollen. Selvopptatt som hun er, glemmer hun ofte å gi barna mat og annet de trenger. Derimot er hun ensidig opphengt i sin hvite ektemann, Michael, men han er for tiden i fengsel der han soner en lengre narkotikadom. I tillegg hjemsøkes Leonie til stadighet av sin døde lillebror, Given. Han ble i sin tid drept av hvite ungdommer (deriblant en slektning av Michael.

Ikke bare Leonie har disse synske evnene. Også Jojo kan se en død person. I hans tilfelle dreier det seg om Richie (12 år) som flere år tudligere satt i fengsel sammen med Pop. Gjennom oppveksten sin har Jojo hørt bestefaren fortelle om Richie som også ble drept av hvite.

En stor del av boka omhandler reisen til og fra Parcham-fengselet. Nå skal mor og barn ta imot Michael som har sonet ferdig. På hjemturen blir de stanset av det hvite politiet som opptrer ganske så provoserende og brutalt. De er også innom Michaels hvite foreldre. Men her blir de avfeid rakt og ufølsomt.

I den sorte familien har Pop nå lenge regjert både ute og inne, mens de krefteyke Mom har ligget i sengen med store smerter og i slutten av boka dør hun

Dette er en bokserie der innholdet i bøkene virkelig henger sammen. Jeg hadde sikkert vært ganske forvirret under lesingen dersom jeg ikke hadde lest de seks foregående bølene.

Et annet særpreg ved denne boka er at den faktisk deler seg i to. Vi har som vanlig en større forbrytelse som Riksmord får i fanget. Men da arbeidet rundt denne er ferdig, gjenstår fremdeles nesten halvparten av boka. Det er da mistanken brer seg om at selveste Riksmord må ha en massemorder i sin midte. Og da blir det virkelig dramatisk......

Sentralt i Riksmord står denne gangen Vanja, Ursula og Billy. Vanja er besitter ham, /Det sjefen etter at Torkil mot sin vilje er blitt førtidspensjonert. Han er nå på god vei til å bli en uhelbredelig alkoholiker. Sebastian Bergman har også trådt tilbake. Han hjemsøkes fremdeles av plagsomme mareritt etter tsunamiulykken i Thailand mange år tidligere der han mistet datter og kone. Tankene hans rundt dette males opp og opp igjen. Det får være måte på, kan leseren tenke. Men helt på slutten av boka dukker det opp noe helt oppsiktsvekkende som sikkert vil gi næring til flere bøker i serien.

Denne gangen er Riksmord innkalt til Karlshamn. Her har det nylig skjedd flere uoppklarte drap, utført med jaktgevær. Det viser at den skyldige er den unge kvinnen Julia. Hun har hatt en vanskelig barndom, ble mobbet og voldtatt og mistet sin eneste venninne i en tragisk bussulykke. Nå skal hun hevne seg. Hun har satt opp en liste med 10 personer som fortjener å dø. De blir alle skutt fra en bil, på langt hold. Underveis får Julia med seg broren til den drepte venninnen. Jakten på de to drapspersonene ender ved at de to kaster seg utfor et høyt stup.

Det siste utførte mordet på listen de)res blir det Billy som utfører. En voldsom trang til å drepe overmanner ham. (Det er som å ha en slange i magen!) Denne trangen viser seg å være enda større enn gleden over familielivet sammen med My og de ventende tvillingfødslene.

Da det viser seg at omstendighetene etter en tidligere kollegas (Jennefers) død ikke stemmer, våkner mistanken mot Billy hos Sebastian.. Han kontakter Torkel og Ursula. Deres øyne rettes mot Billy. Men denne er gløgg nok til å ane at nå er det fare på ferde.

Romanen handler om Arvid Jansen som trolig er forfatterens alter ego. Et år før handlingen tar til mistet han foreldre og brødre under brannen på skipet Scandinavian Star. I tillegg tok kona hans, Turid, med seg de tre døtrene deres og forlot ham. Arvid ble sittende igjen alene med store traumer som han sliter med å takle. Han driver nå målløst omkring i Oslo, tilbringer mye tid på diverse barer eller kjører rundt i bilen sin uten mål og mening, ute av stand til å slå seg til ro verken på den ene eller den andre måten.

Strukturen i boka er slik at handlinga hopper fra den ene hendelsen til den andre. Det er vanskelig for leseren å holde rede på rekkefølgen. Før kona forlot ham, virker det som om hun hadde «vokst» fra ham. Hun hadde fått seg nye venner. «De fargerike» er det Arvid kaller disse menneskene. Med sin egen proletarbakgrunn klarer han ikke å akseptere og tilpasse seg dette miljøet. Situasjonen blir desto vanskeligere for Arvid siden ex-kona hans også nekter ham samkvem med de tre mindreårige døtrene.

Tidlig i boka blir Arvid vekket en natt av telefonen. Det er Turid som ringer. Hun befinner seg på et ukjent sted og vil at Arvid skal komme og hente henne. Da han kommer, forteller hun gråtende at hun ikke har andre enn ham. Dette er et tydelig omslag i handlingen. Indikerer dette at de to er på vei mot hverandre igjen?

Enda mer gåtefull er sluttscenen i boka. Her er Arvid sammen med eldstedattera si, Vigdis. Det er hun som har lidd mest under foreldrenes skilsmisse. De oppsøker en psykiatrisk institusjon, men denne kan ikke ta imot den unge jenta. Så er de på vei mot en annen, men før de kommer helt fram, snur de og går hjem. Hva skal dette bety?

Bare slapp av! Her må det foreligge en misforståelse. «Og bakom synger skogene» er første bind i en trilogi. De to følgende bindene heter «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom». Første bind som er på ca. 250 sider (Bokklubbutgaven fra 1973), er nok den som er foreslått her. Flere av de andre foreslåtte bøkene ( Johan Borgens «Lillelord» og Johan Falkbergets «An-Magritt») er også første bind av en serie.

Kan en bok være grotesk og uhyggelig på samme tid som den virker både troskyldig og hyggelig? Ja, faktisk! Det er i hvert fall slik denne boka virker på meg. Kanskje er dette inntrykket blitt forsterket gjennom oppleserens stemme. (Jeg valgte lydboka.)

Boka omhandler en familie gjennom tre generasjoner. Fra å være en ganske normal familie, går den over til å bli dysfunksjonell av verste sort. Vi hører om 2. generasjon som bokstavelig talt utrydder seg selv. Men heldigvis ender det med nytt håp i 3. generasjon i skikkelse av jenta Liv som riktignok er fylt med forskrudde forestillinger, men som likevel er helt uskyldig og ser ut til å kunne klare seg i den normale verden.

Så vidt jeg skjønner må boka være et oppgjør med folk som lever helt isolert (her er et snakk om en ellers ubebodd øy). Under slike forhold, når man ikke får noen motstand, kan de rareste ideer utvikle seg.

Jens, faren til Liv, er snekker, men først og fremst er han en samler av verdens mest outrerte sort. Han reiser rundt for å selge det han har laget og vender hjem med desto mye mer skrap. Også unyttige ting han finner ute i naturen bringer Jens med seg. Til slutt går det så vidt at det knapt er plass til å bevege seg inne i det overfylte huset. Det som i hans øyne er plagsomme mennesker, kvitter han seg lett med ved å drepe dem. Jens’ mor som for lengst har rømt huset, kommer på besøk. Sønnen tar livet av henne. Så lar han den døde kvinnen bli sittende i stolen og overvære julefeiringa.

Liv har hatt to søsken. Først en tvillingbror. Han ble som spedbarn funnet livløs på gulvet under senga si. Hendelsen blir senere omtalt som en ulykke. Henne tar faren livet av (med em kniv?) Når det gjelder Liv, melder faren fra til myndighetene at hun har omkommet i en storm. På denne måten slipper jenta å begynne på skolen. Liv som vitne til det som skjer, går rundt og tror at alt er normalt. Noe annet kjenner hun ikke. Da det ikke lenger er plass til henne inne i huset, flytter hun ut i en container. Liv elsker og beundrer faren sin. Det samme gjelder for Livs mor. Men hun reagerer med å vokse seg umåtelig stor og feit. Hele dagen blir hun liggende i senga. Det ender med at Jens ser nødvendigheten av å også kvitte seg med henne. Han bedøver henne med tabletter og drukner henne i et badekar.

Samme dag dukker en fremmedkar opp ved huset. Han ser seg forferdet om og blir oppdaget av Jens som beordrer ham til å bli med og bære et badekar opp på soverommet. I tumultene som oppstår ser mannen sitt snitt til å stikke av. Utenfor huset dukker Liv opp. I samme stund raser hele huset sammen foran øyne på dem. Mannen tar jenta med seg til hovedøya der også en onkel av jenta dukker opp. Slik ser det ut til at boka får en slags «happy ending», tross alt.

På den ene siden er dette en varm og vakker bok som skildrer en ung jentes/kvinnes vei for å «finne seg selv» og for å frigjøre seg fra familiens (og samfunnets) hard bånd. På den andre siden er det også en kvalmende og nærmest grotesk skildring av menn (i posisjon) som bare vil bruke og utnytte henne etter eget forgodtbefinnende. Familiens hårdnakkede avskriving av den unge jenta er nærmest uforståelig. Kan det virkelig være så ille i noen katolsk dominerte amerikanske miljøer? Kan ikke tenke meg at noe slikt kunne skjedd i Norge. Det er tydelig at det er faren som har all makt og som bestemmer alt i denne familien. Han fører en kamp ene og alene for de to eldste sønnene sine. For dem kan han betale skyhøye advokathonorarer. Om sønnene er skyldige eller ikke, spiller ingen rolle for ham. Det eneste som gjelder er å vinne fram og få sin rett. Her må Violet Rue ofres til tross for at hun er helt uskyldig. Det eneste hun har gjort er å fortelle sannheten, noe hun har gjort i en ganske presset situasjon. Det virker også som om farens (familiens) framgangsmåte er helt akseptabel i miljøet rundt dem. Nå bli Violet sendt bort til et barnløs tante som alltid har ønsket seg barn. Her blir hun tatt vell imot. Nå kan man undre seg på hvorfor det aldri oppsto et nært forhold mellom Violet og tanta. Var det fra jentas side en slags ubevisst trass for å markere et stille opprør mot situasjonen andre hadde satt henne i? I hvert fall er Violet ytterst sårbar her. Da er hun også åpen for å bli utnyttet og misbrukt av menn hun møter på sin vei gjennom skole og senere arbeidsplass. Det er også veldig vondt å lese om hennes mislykkede forsøk på å nærme seg familien sin da hun dukker opp i bestefarens begravelse. Hva kan Violet selv stille opp med her? Hun sender velmente gratulasjonskort til familiemedlemmene, men får aldri svar. Hun sender også jevnlig anonyme brev med hardt opptjente penger til den drepte guttens mor. Er det for å bevise overfor seg selv at hun står for det motsatte av det familien hennes representerer? Mot slutten av boka møter hun igjen en farget mann som hun i sin tid gikk på skolen sammen med. Det er tydelig at de nå blir venner (han passer hunden hennes), men om forholdet mellom dem utvikler seg videre, sies det vel egentlig ikke noe tydelig om. I skoletida skrev hun en hemmelig lapp til ham. Jeg tror ikke at ordene på lappen var uttrykk for hennes oppriktige følelser, heller et uttrykk for at noen sto på hans side mot lærernes hånske behandling av den fargede eleven. Nå som voksen hvorfor velger Violet å knytte seg til en farget mann (hvis følelsene fremdeles ikke er helt oppriktige)? Kanskje litt underlig med tanke på hvor rasedominert dette samfunnet er. Er det dype, ekte følelser fra hennes side eller r det et nytt opprør mot familiens og samfunnets holdninger? Jeg synes i hvert fall at slutten på boka er veldig åpen.

Boka er utvilsomt en sterk kritikk av sider ved det amerikanske samfunnet. I tillegg til å gi en nær skildring av hovedpersonen tanker har Joyce Carol Oates skapt situasjoner der der de kritikkverdige forholdene blir godt belyst.