Jeg kjøpte boken til Ragnar Kvam Jr.: De fire store Og hvordan de ledet sine menn, utgitt i 2000, på loppemarked. De fire store er polfarerne Robert Falcon Scott (1868-1912), Roald Amundsen (1872-1928), Ernst Shackleton (1874-1922) og Fridtjof Nansen (1861-1930).
Boken på 231 sider inkl. register er interessant, spennende og tankevekkende. Historiene er godt fortalt og fremstilt. Det er ikke vanskelig å la seg rive med. En bok som inspirerer til å lese flere bøker skrevet om polarheltene, men også andre bøker Ragnar Kvam Jr. har utgitt. Smakebitene jeg gir i dette innlegget er fra historien om Scott.
En tanke som slo meg imens jeg leste denne boken, er ledere som ønsker å kvitte seg med ansatte som tør å si sin mening. Jeg har notert meg et innlegg i DN 13. juni 2016 fra denne artikkelen «Expert på snuoperasjoner» - om å rydde opp tapsbringende virksomheter, og at i en slik opprydning kan feil folk forsvinne – der NHH-professor William Brochs-Haukedal sier dette:
«Det er naturlig at en bedrift som taper penger vil kvitte seg med dem som ikke skaper verdier for lønnen, men problemet er å finne hvem det gjelder. Siden mennesker er komplekse, mener han at det alltid er en fare for at lederen ikke leser adferd og intensjoner riktig. Dermed kan feil folk forsvinne ut. Bedriftene risikerer å miste de som er mest tiltrengt, de som har kunnskap, erfaring og er villig til å si fra. «
Villige til å si fra; det er poenget. Lydighet var et stikkord rundt ekspedisjonene. Selv om det er forståelig at det måtte være slik, tapte lederne på at de ikke klarte å skille mellom det som egentlig var gode råd, og det som var forsøk på mytteri. Amundsen klarte ikke det overfor Hjalmar Johansen. En tragedie jeg blir like rørt av hver gang den fortelles.
I mars 2015 skrev jeg blogginnlegg om bøkene:
Biografi: Roald Amundsen av Tor Bomann-Larsen - virkelig verdt å bruke tid på å lese!
Ragnar Kvam Jr.: Den tredje mann - Beretningen om Hjalmar Johansen
Gjennom ovennevnte bøker kjente jeg en god del til det han skriver om Amundsen og Nansen. Om Scott kunne jeg minimalt fra før. Litt mer om Shackleton. Jeg har kjøpt en biografi om Nansen og Shackleton på loppermarkedet som jeg skal lese, og vi har flere biografier om Shackleton på engelsk som jeg skal lese etterhvert.
Alle fire var menn med fremdrift. Men de var ulike som mennesker og dermed ulike som ledere. Det får Ragnar Kvam Jr. frem i denne boken. De konkurrerte mot hverandre, og det var også en kamp mellom nasjoner. Det var ære og berømmelse knyttet til at de nådde sine mål, og det var knyttet forventninger til at de nådde målet fra de økonomiske bidragsyterne.
Ekspedisjonene var i utgangspunktet private, men fikk ofte preg av nasjonale foretak. Norge var en ung nasjon, og polarekspedisjonene var en del av nasjonsbyggingen. Derfor ble bragdene til Nansen og Amundsen så store.
Scott på vei til Sydpolen:
«Nå hadde Scott slått rekorden til Shackleton, og på dette tidspunkt av reisen hadde han mer mat igjen enn rivalen. Men han hadde ikke bedre tid. Opprinnelig hadde han håpet å nå polpunktet senest til jul, nå ville han etter alt å dømme ikke være fremme før i midten av januar. Og stod han først på polen, var ikke hjemveien mindre lang, med den risiko han dermed løp for å bli innhentet av vinterstormene.
Men målet overskygget alt, og lederen for den mest prestisjetunge britiske polarekspedisjon siden Sir John Franklins forsøk på å trenge gjennom Nordvestpassasjen i slutten av 1840-årene tenkte ikke lenger rasjonelt. Halsstarrig og med de spinkleste marginer brøt Scott leir etter noen timers rastløs søvn og fortsatte sydover. Men den smule energi Scott hentet i triumfen over Shackleton, brant snart opp. I det gudsforlatte terrenget rundt Sydpolen var det ikke plass til hovmot.
Samtidig, men det var ikke Scott klar over, viste ekspedisjonen de første spede tegn på skjørbuk; ikke i form av blødende tannkjøtt eller oppsvulmede lemmer, da ville han skjønt det, men i form av begynnende depresjoner, skjørbukens forløper.
Snøen forble dyp, og de måtte stadig knipe på maten. «Vi er så trette at vi nesten ikke kan mer,» skrev han dagen etter at de hadde passert Shackletons gamle leir.»
I tillegg til å slå sin rival Shackletons rekord, var en annen rival på vei til Sydpolen: Amundsen. Som hadde lurt alle inkl. Nansen ved å gi inntrykk av at han skulle til Nordpolen. Som hadde bedre forutsetninger til å komme først. Amundsen var bedre til å planlegge, hadde valgt annet utstyr og la til grunn andre kriterier når han valgte ut ekspedisjonsmedlemmene.
«Når Scott skulle gjøre det endelige valg, var han vel så opptatt av å betone hva han mente det ville si å være mann, og forfengelig som han var, la han vekt på utseende og sosial bakgrunn. Scott handlet dessuten ofte på impuls, som regel diktert av dype svingninger i humør, avhengig av om dagen hadde vært god eller dårlig. Slik kunne planer bli omkalfatret på kort varsel, viktige forberedelser bli skjøvet ut i tid eller glemt, alt mens han boret seg ned i meningsløse detaljer. Særlig hadde han en hang til å skjule ubehageligheter, for seg selv og andre, og han kunne lide av beslutningsvegring, ofte til sine menns fortvilelse.»
Men det var ikke bare ekspedisjonslederen som gikk for ære og berømmelse, de ønsket alle sammen å fortsette. Det er heller ikke sikkert at de fire Scott valgte å ta med til polpunktet var de sterkeste.
Når de endelig kommer frem til Sydpolen møter de noe som blir en skuffelse av dimensjoner: lurifaksen Amundsen har vært der før dem:
«De går bort til teltet. De legger merke til at det bæres av en eneste bambusstang, og at det har en aerodynamisk form. Fra toppen vaier det norske flagget, og under flyr en vimpel med innskriften Fram.
De åpner teltduken. På stangen henger en plate. Der har fem menn skrevet sine navn: Roald Amundsen, Olav Bjaaland, Helmer Hanssen, Sverre Hassel, Oscar Wisting.
Dato: 16. desember 1911.»
Scott og Shackleton kjente hverandre fra Discovery-ekspedisjonen som Scott ledet. Scott ville ikke ha han med, men det ville en av ekspedisjonens viktigste bidragsytere, og Shackleton mønstret på som tredjestyrmann med løytnants grad:
«Det viste seg å være et heldig valg - iallfall en stund. I likhet med Scott hadde ikke Shackleton tidligere demonstrert noen interesse for polarforskning. Men som sin kommandant forsto han at deltakelse i en ekspedisjon til Antarktis kunne gi ham et etterlengtet puff på karrierestigen. Han eide en sjelden menneskelig varme, og med sine talegaver og sitt vidd kunne han holde mennene fjetret hvor lenge det skulle være. Han var blottet for den innesluttethet som preget Scotts forhold til omgivelsene, og i tillegg rådet han over det harde ekspedisjonslivets viktigste egenskap: Han hadde selvironi. Et menneske som ikke kan le av seg selv, kan heller ikke le av andre med krav på å bli respektert. Her skilte Shackleton seg særlig fra en mann som Amundsen, som i sin pompøsitet ikke tålte at noen spøkte med hans person, og som derfor kunne bli dødelig fornærmet. Men Nansen og Scott var også selvhøytidelige nok til at mennene snart lærte seg hvor grensen gikk.
Alt under seilasen ut med Discovery vokste Shackleton fram som en slags moralsk leder for flokken, selv om han voktet seg vel for åpenlyst å tre inn på Scotts enemerker. Til å begynne med lot selv Scott seg smigre, inntil han forstod at han måtte gripe tømmene selv dersom ikke hans base som leder skulle forvitre. Men det hvilte noe anstrengt over Scott, han ble aldri en av gutta, og ikke ønsket han å være det heller. Han var ute på sin første kommando, med det press det medførte, ikke minst på grunn av oppdragets spesielle karakter. I en slags sosial angst styrte han med avstand til mennene, i motsetning til Shackleton, som la inn nærhet som bjelke i det lederskap han skulle komme til å utvikle.»
Både Scott og Shackleton var bærere av et kraftig ego, og det gikk etterhvert hardt for seg mellom kamphanene. Shackleton må etterhvert forlate ekspedisjonen. Han må gå med på å godta en sykemelding og reise hjem med skipet Morning da det andre alternativet er å bli sendt hjem i vanære:
«Mens Shackleton stod på dekket av Morning og så Mount Ererbus forsvinne, sverget han på at han ville vende tilbake til Antarktis for å vise at han var av kraftigere kaliber enn mannen som hadde forstøtt han.»
En av de som var med Scott til Sydpolen, Oates skrev i sin dagbok:
«Selv tror jeg disse Norskies utgjør en tøff gjeng. De har 200 hunder og (Hjalmar) Johansen med, og han er jo ikke akkurat noe barn. Mens vi må nøye oss med å gå til fots, er nordmennene glimrende skiløpere. Hvis Scott gjør noe dumt, som å gi ponniene for lite mat, vil han bli slått, like sikkert som døden.»
Det at Scott ikke satset på ski og hunder, tok med seg ponniene som jeg mener var dyremishandling på sitt verste, var noe av det som gjorde at de ikke nådde målet. Scott og mennene døde på veien tilbake fra Sydpolen. En gruppe menn fra Kapp Evans fant teltet året etter med Scott sitt budskap i Message to the Public der han oppsummerte slik:
«Vi er svake, og det er vanskelig å skrive. For egen del angrer jeg ikke på denne reisen, som har vist at engelskmenn kan tåle strabaser, være hverandre til hjelp og gå i døden i møtet med samme store mot som noen gang i historien...Måtte disse uferdige ord og våre døde legemer vitne om vår saga...»
England var på vei inn i en krig, og budskapet fra Scott var den oppmuntring landet trengte. I tillegg hadde han med seg brevet til Kong Haakon som Amundsen hadde etterlatt seg på Sydpolen. Scott ble helten, martyren, og hans død ble hengende ved Roald Amundsen
Romanen For hva det er verdt av Odd W Surén utgitt i 2011, var helt ukjent for meg før jeg leste dette innlegget på Bentebing’s Weblogg.
Med unntak av at jeg synes hovedpersonens tanker trakk litt i langdrag i enkelte kapitler, var dette en god roman, som både hadde humor og alvor i seg.
Aschehoug forlag presenterer romanen slik:
«Jan Olav Valen Grinde bor på et nedarvet bruk, jorden leier han ut til parselldyrkere, og penger strømmer inn. Han skuler mot naboene fra sin middelaldrende ungkarstilværelse; mest forstemmende er det kanskje at Fritzen har anlagt ny vei parallelt med grunneier Grindes gamle, som en asfaltert pekefinger mot manglende samarbeidsvilje.
Jan Olav unnlater ikke å dyrke hevngjerrigheten - inntil studenten Annbjørg Karlsbrua en dag dukker opp. Men hva har han å tilby henne? Og når det kommer til stykket - hva er det egentlig verdt, alt sammen? «
Romanen er skrevet i jeg-form, og det er mye av hovedpersonens tanker vi får kjennskap til. I begynnelsen oppfatter jeg Grinde som en hevngjerrig kranglefant. Men etterhvert får jeg et annet inntrykk: en ensom ungkar, som er lett å vippe av pinnen og godtar det meste. Han har lav selvtillit, og tror at andre går rundt og ler av han. Gremmes enda av et leserbrev han skrev i en avis for 25 år siden. Når han vil bestemme over eiendommen sin, får han dårlig samvittighet og vil rettferdiggjøre det for seg selv. Det at han har vært mye alene, har gjort at han ikke har fått de nødvendige korrigeringer for å kunne endre kurs.
En kursendring skjer etter at han har hatt besøk av en liten gutt og faren. De kommer fra parsellhagen, og gutten vil så gjerne besøke Grinde. Når de toger rundt i huset, får han opp øynene for hvor rotete og møkkete han har det i huset, og hvor utslitt alt han eier er:
«Jeg så boligen slik den fremmede mannen ikke kunne unngå å se den. Jeg så alt jeg ikke hadde gjort. Og hele tiden var vi i bevegelse, guttungen først, vi andre etter. Et lite tog som vandret fra rom til rom. En ekspedisjon til rotpolen.»
Grinde er klar over sine dårlige egenskaper, men skaper de større enn de er. Luller seg inn i dem for å slippe å endre kurs. I bunn og grunn oppfatter jeg han som en snill og medgjørlig fyr. Særegenhetene kan jeg som leser skratte av, men innimellom må jeg tørke av meg fliret. I tankene han har, kan de fleste finne noe de kjenner seg igjen i, enten vil liker det eller like.
Om valget av Zachary Taylor til president: «Valget av Taylor kan betraktes sin en politisk «trå-vannet»-handling i en turbulent tid med behov for å samle tankene, eller et uttrykk for en tendens som alltid har vært en viktig understrøm i den amerikanske samfunnet: ønsket om lettvinte løsninger- gjerne ved å velge en «handlingens mann» - og å feie ubehageligheter under teppet.»
Fra portrettet av George Washington:
«Han lot seg gjenvelge i 1792 først etter en intern overtalingskampanje av nasjonens ledende personligheter, og da han trakk seg tilbake etter to perioder, var det med kategorisk avvisning av forespørsler om en tredje periode. Dermed satte han et eksempel som sto urørt frem til 1940, og som ble gjenopprettet ved det 22. grunnlovstillegget i 1951. Han hadde gjort sitt, mente han, og dessuten var tidene blitt forandret. Partier hadde overtatt politikken, og personlighet og karakter var ikke lenger etterspurt. En kunne stille opp et «kosteskaft» og få det valgt, skal han ha uttalt seg i et dystert øyeblikk.»
«En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt. Han leide et værelse hos fru Grubach, og piken hennes kom hver dag litt for åtte inn til ham med frokosten. Men den dagen kom hun ikke. Det var aldri skjedd før. K. ventet en stund for han ringte, fra sin seng kunne han se den gamle damen som bodde like over gaten, hun holdt øye med ham med en nyfikenhet som ellers ikke var hennes vane. Han ble urolig og samtidig merket han at han var sulten. Like etter at han hadde ringt, banket det på døren, og inn kom en mann som han ikke kjente. Den fremmede var slank, men kraftig bygget, han bar en velsittende, mørk drakt som lignet en sportsdress, den var forsynt med en mengde rynker, lommer, spenner og knapper samt et belte; den virket meget praktisk uten at en riktig gjorde seg rede for hva alle disse tingene skulle tjene til.
«Hvem er De?» spurte K. og reiste seg opp i sengen. Men mannen overhørte spørsmålet og lot som om det var en helt naturlig ting at han var kommet inn, han svarte ikke, men sa bare: «De ringte?» — «Jeg venter på frokosten,» sa K. og lette i sin hukommelse for å bringe på det rene hvem mannen var. Men den fremmede lot ham ikke få altfor god tid til dette, han snudde seg mot døren, åpnet den på klem og sa til en som åpenbart sto like utenfor: «Han venter på frokosten sin!» I sideværelset var det noen som lo, det var ikke lett å høre om det var en eller flere personer. Og til tross for at den fremmede slett ikke hadde kunnet erfare noe han ikke visste på forhånd, sa han til K. i en tone som overbrakte han en beskjed: «Det lar seg ikke gjøre.» — «Det var da høyst besynderlig,» sa K., hoppet ut av sengen og trakk på seg buksene. «Jeg skal sannelig bringe på det rene hva det er for slags mennesker som Fru Grubach har sluppet inn, og som tillater seg å forstyrre med på denne måten...»
Slik starter romanen Prosessen av Franz Kafka. Fra de to vokterne får K. ikke vite noe om prosessen som er satt i gang mot han. De har sine instrukser om ikke å gi han noen opplysninger. Når tiden er inne vil han få beskjed.
«Hva var det de snakket om? Hvilken myndighet hadde de? K. levde da i et ordnet, fredelig samfunn hvor rettssikkerheten var stor, hvem våget slik uten videre å trenge inn i hans leilighet? Han pleide ellers å ta tingene tålelig og ikke frykte det verste før det verste viste seg. Han lot hver dag ha nok med sin plage, selv om fremtiden var aldri så truende. Men denne saken måtte han ta annerledes, det følte han.»
K. spør vokterne om hvordan i all verden han kan være arrestert og gir dem sine legitimasjonspapirer.
«Hva bryr vi oss om dem?» skrek den høye vokteren. «De bærer Dem som en unge. Hva vil De egentlig? Tror De at De kan få en ende på denne fordømte prosessen Deres ved å kjekle med et par voktere om legitimasjonspapirer og arrestordre. Vi er underordnede folk som ikke skjønner oss stort på legitimasjon og slikt, det vi har å gjøre her, er å passe på Dem ti timer hver dag, og det får vi vår betaling for. Men vi skjønner da såpass at de høye embetsmenn i hvis tjeneste vi står, tenker seg om både vel og lenge for de lar en mann arrestere. Her foreligger ingen misforståelse. Jeg kjenner riktignok bare de laveste grader innen var embetsstand, men vet at de ikke søker de skyldige, de blir, som det står i loven, tiltrukket av skylden; derfor må de sende ut voktere. Slik er loven. Her er det ikke rom for misforståelse.» -— «Jeg kjenner ingen slik lov,» sa K. — «Så meget verre for Dem,» sa vokteren. — «Det er vel bare noe dere finner på,» sa K., han ville gjøre seg til venns med vokterne og lure seg til å forstå dem. Men vokteren svarte bare avvisende: «De kommer nok til å få føle det.»
Etterhvert kommer en oppsynsmann. Heller ikke av oppsynsmannen får K. vite hva han er arrestert for. Han får et råd om å tenke mindre på dem og å tenke mer på seg selv.
«K. stirret på oppsynsmannen. En mann som så ut til å være yngre enn han, behandlet ham som en skolegutt. Han hadde sagt sin mening like ut og var blitt straffet med en advarsel, og han hadde ikke fått vite noe om hvorfor arrestasjonen var satt i verk.»
K. får beskjed at nå er oppsynsmannens oppdrag utført. K. kan gå til banken der han arbeider som prokurist. For at det ikke skal vekke oppsikt at K. ikke har kommet på arbeidet denne dagen, har oppsynsmannen med seg tre av K. sine underordnede funksjonærer.
Kafka døde i 1924 og den uferdige romanen ble første gang utgitt i 1925, og på norsk første gang i 1933.
Jeg var klar over at romanen ville bli en utfordring å lese. Det er derfor jeg leste biografien Ernst Pawel har skrev om Kafka. Men selv om jeg har lest om livet til Kafka, en interessant biografi, og skrevet mange innlegg om den, må jeg si at jeg sitter igjen som et spørsmålstegn etter å ha lest Prosessen.
Prosessen betraktes som et mesterverk, og det er ikke få som skriver om den. De fleste i positive ordelag. Men jeg har ikke klart å finne konkret hva det er som er så enormt med denne romanen. Jeg må innrømme at tanken på eventyret til H. C Andersen: Keiserens nye klær var til stede imens jeg leste. At de såkalte intellektuelle fremhever denne romanen som så fantastisk slik at de skal få oss om er hoderystende til innholdet til virke uopplyste, uintelligente mv. For på denne måten å heve seg selv opp på et høyere nivå. Gjennom å gjenbruke hva andre såkalte intellektuelle har filosofert seg til. Men heller ikke disse tankene er noen eksakt vitenskap - men et utslag fra en forvirret og utslitt hjerne etter timer i selskap med Kafkas uferdige roman.
Med Josef K. går det ikke bra. Han og vi får aldri vite hva han anklages for, og historien blir mer og mer absurd. Systemet som har satt i gang denne prosessen, er et system utenfor systemet. Han oppdager at mange vet om prosessen og er på den måten overvåket. At det nærmest er en industri som slike prosesser gir grunnlag for. For det er ikke bare Josef K. som har slike prosesser mot seg.
En ting er rettssystemet som mange mennesker kjenner seg overkjørt av, og kan være grunnlag for denne romanen. Advokat- og dommerstanden som en kan ha lite tiltro til. Men en tanke jeg hadde var om Kafka med denne romanen kan ha tenkt å beskrive hvordan det hele tiden foregår prosesser mot oss som enkeltmenneske som er satt i scene av mennesker rundt oss. Av samfunnet som system. Prosesser utenfor rettssystemet som baksnakking, sladder, usannheter osv. Som er vanskelig å oppdage og få stoppet. Så lenge vi ikke er utsatt for det, merker vi ingenting eller vi bryr oss ikke om det. Vi kan til og med være delaktige i slike prosesser. Prosesser som ikke følger samfunnets normale spilleregler og kan bringes inn for domstolene. Josef K. setter i gang med å bevise sin uskyld, han lar seg drive inn i prosessen og blir på den måten en del av systemet.
Kafka var utdannet jurist; han avla eksamen i 1906. Han jobbet i et forsikringsselskap. Om Prosessen skriver Ernst Pawel at Kafka hadde skrevet første kapittel i 1914 og Pawel skriver bl a dette:
«At vår egen verden har tatt igjen og overgått Kafkas visjon i irrasjonell brutalitet, forklarer mye av romanens berømmelse og appell i vår egen tid . Prosessen kan i dag leses som en deprimerende realistisk, men neddempet beskrivelse av livet i mange deler av verden, og ikke minst i Kafkas hjemby, der boken forståelig nok er forbudt. Men selv på dette overfladiske plan har den en tryllemakt hinsides analogiene og gir en dunkel anelse om noe uutsigelig som ligger under språkets overflate.»
Selv om romanen til Kafka er i underkant av 200 sider, ble den etterhvert som absurditetene økte, et slit å komme gjennom. Jeg tenker uansett ikke at å lese romanen har vært bortkastet tid. Det vises ofte til den i ulike sammenhenger, og det vil nå være mer interessant hva andre skriver og tenker om den. Pr nå tenker jeg det er helt utelukket at jeg leser den igjen slik en del lesere skriver at de har gjort. Uansett, ser jeg ikke bort fra at jeg kan få andre tanker om innholdet. Jeg har lånt en tegneseriebok om romanen og er spent om den kan lede meg inn på riktig spor.
«Så mye av livet og det levende handler om lyd, fra barnas løpende føtter som dunker mot gulvet, og deres gråt og gledeshyl, til den jevne pusten deres om natten. Men litteraturen om livet og det levende er nærmere forbundet med intet og det livløse, natten og stillheten enn vi vanligvis tenker oss. Bokstavene er ingenting annet enn døde tegn, og bøkene deres kister. Ikke en lyd har kommet fra denne teksten mens du har lest den.»
Sitatet over er fra teksten Stillheten i boken Om Høsten av Karl Ove Knausgård. En bok på 236 sider med ca 60 tekster. På bokomslaget står det at boken er en personlig encyklopedi. For meg inneholder boken korte tekster med ulike tema som er fordelt på månedene september, oktober og november. Under september er det bl a tekster med tema epler, plastposer, tenner, kirker, piss, skumring og hoggormer..
Jeg har lånt boken jeg har lest av biblioteket og på bokomslaget står det:
«Et barn skal bli født. Og en far setter seg ned for å skrive til det. Han vil vise barnet hva som venter, den myriade av fenomener og materie, dyr og mennesker som vi kaller verden. Han skriver om solen og om grevlingen, om termosen og om pisset, om sengen og om ensomheten, mens barnet vokser i mørket. «
Det er typisk Knausgård å kunne skrive om så mange temaer så enkelt, som f eks teksten Piss som starter slik:
«Å pisse er noe av det aller mest rutineaktige vi gjør. I skrivende stund har jeg levd rundt 16 500 dager. Hvis vi regner med at jeg gjennomsnittlig har pisset fem ganger liver av disse dagene, blir det totale antallet ganger jeg har pisset rundt 75 000. Ikke en gang har jeg undret meg over fenomenet, ikke en gang har jeg stått fremmed overfor det, slik man kan gjøre overfor andre kroppslige lunksjoner og fenomener, som for eksempel hjerteslagene eller tankeimpulsene, selv om det å pisse for kroppen er en enestående handling, siden det forbinder den med omverdenen, som gjennom pissingen blir noe som strømmer gjennom oss. Nei, jeg stiller meg bare opp foran toalettskålen og pisser ned i vannet på bunnen av den, som langsomt skifter bade farge og konsistens: Fra å være blankt og gjennomsiktig, går det over til å bli svakt gulgrønt eller sterkt brungult, alt etter hvor konsentrert pisset er, og fullt av små bobler og blærer...»
Noen tekster likte jeg bedre enn andre. Teksten Løv var en av de jeg likte best, og det på grunn av slutten av teksten. Her er den i sin helhet:
«Bladene på kastanjetreet har begynt å falle av nå, over stengangen på bakken, som bare her og der er synlig. Pilen har også mistet sine blader, og må klippes, den vokser monstrøst fort. Også kronen i epletreet er uttynnet, men i den henger eplene, de ligner små røde lanterner blant alle de nakne grenene. Jeg spiste ett av dem i dag, de er store, mer røde enn grønne, og saftige, kanskje litt for sure, de bor muligens henge en uke til. Jeg gikk over gresset, langt, bløtt og grønt, med den syrlige smaken i munnen, og tenkte på smaker, de forskjellige eplesortenes smaker, disse smakenes alder. Når ble de krysset fram? Attenhundretallet? Nittenhundretallet? Noen smaker i verden er identiske med smakene som fantes for to tusen år siden. Den litt rare aromaen, det litt uvante man kan støte på i et privat dyrket eple, gir meg glede. Jeg tenker ofte på min farmor da, eplene fra hagen deres vi fikk om høsten, av og til en hel kasse, som lå nede i kjelleren de neste ukene. Ja, lukten i kjelleren deres, av epler og plommer. Hun var opptatt av alt som hadde med vekster og hage å gjøre. Hennes sønn, min far, delte det med henne. Jeg føler likevel ingen kontinuitet når jeg tenker på dem slik, de er fremmede for meg. Og det føles bra. Det føles som om jeg har begynt noe nytt, noe helt annerledes, og det er denne familien. Det tenker jeg hver eneste dag, at det er nå som gjelder, at det er nå, disse årene, alt viktig skjer. Det tidligere livet mitt føles bare fjernere og fjernere. Jeg er ikke lenger opptatt av min egen barndom. Ikke opptatt av studietiden, tyveårene mine. Alt dette er langt, langt unna. Og jeg kan forestille meg hvordan det vil være når det som skjer nå, er over, når barna har flyttet ut, tanken på at det var da det viktige skjedde, da jeg levde. Hvorfor satte jeg ikke pris på det mens jeg hadde det? For da, kan jeg tenke, hadde jeg ikke hatt det. Bare det som glipper mellom fingrene, bare det som ikke finner ord, ikke har tanker, er helt og fullt eksisterende. Det er prisen for nærhet: man ser det ikke. Vet ikke at det er der. Så er det over, så ser man det.
De gulrøde lovene som ligger bløte og glatte på steinene mellom husene. At steinene mørkner når det regner, lysner når de tørker opp.»
Vi som har lest Min Kamp bøkene er kjent med forholdt til faren, farmoren og denne delen av familien. Men i tillegg er et mye av det Knausgård skriver som er tankevekkende og som kjennes veldig nært. Noen ganger treffer tekstene meg som et spyd. Som denne teksten.
Om høsten er først bind av fire. Om vinteren og Om våren er kommet ut, og jeg ser frem til å lese bøkene.
«I intervjuet med Roth kom høydepunktet da vi snakket om romanen Everyman. En roman om døden. Hovedpersonens forfall og sykdomshistorie. Etter sigende påbegynt etter at han deltok i begravelsen til forfattervenn og nobelprisvinner Saul Bellow.
Det er et tegn på min relative frimodighet at jeg dristet meg frempå med en personlig betraktning når vi snakket om denne boken. Jeg sier til Roth at selv om man er et ungt menneske, blir man ved å lese denne boken tvunget til å tenke på sin egen død. Men jeg er på utrygg grunn og går opp i toneleie på slutten av setningen, slik at det på engelsk kan høres ut som om jeg spør ham om det forholder seg slik. You do? spør Roth, som dermed signaliserer at han går ut fra at det var min personlige mening. Ja, om det var! Intervjuet sammenfalt med sesongtopp i min sykdomsfrykt. Ja, sier jeg og forklarer at jeg ble tvunget til å se de første sykdomstegnene som begynnelsen på slutten. Ja, i hvert fall de alvorlige, sier han, og så er vi gang.»
Sitatet over er fra boken jeg har lest og skrev om i innlegget:
Hans Olav Brenner: Kunsten å snakke sammen og nødvendigheten av å holde kjeft
Før Brenner er komme dit, kan vi lese om at han forberedte seg på det verste da han skulle intervjue, Amerikas antatt største nålevende forfatter Philip Roth, også kjent som et vanskelig intervjuobjekt.
Jeg kan ikke huske å ha lest om bøkene til Philip Roth før jeg leste boken til Brenner. Nå har jeg lest en, romanen Hvermann utgitt i 2006 som er på 156 sider. Det blir neppe den siste, for Hvermann var en god roman.
Slik var det ikke de første sidene: Himmel og hav tenkte jeg, hvor mye sykdom skal jeg lese om, er det kun dette tema romanen handler om. Men sakte men sikkert ble jeg grepet av historien og hvor elegant historien fortelles. Det er noe med innholdet i denne boken som fikk meg, igjen, til å tenke på Lars Lillo Stenbergs Fullstendig oppslukt av frykt, og særlig der han synger:
«Da er livet til stede
Og det stirrer på deg»
For livet stirret virkelig på hovedpersonen. Etterhvert stirrer livet på meg. Romanen starter slik:
«Rundt graven i den forfalne gravlunden sto noen av de gamle kollegene hans fra New Yorks reklameverden. De mintes ham som energisk og nyskapende og sa til hans datter Nancy at han hadde vært en glede samarbeide med. Der sto også noen som hadde tatt veien opp fra Starfish Beach, seniorlandsbyen ved New Jersey-kysten der han hadde bodd siden senhøsten 2001 - pensjonister som han inn til nylig hadde holdt malerkurs for. Og der sto de to sønnene, Randy og Lonny, middelaldrende menn fra hans stormfulle første ekteskap, som var sin mors barn fremfor noe og følgelig visste lite om ham som var rosverdig og mye som ikke var det, og som var der av plikt og ingen ting annet. Hans eldre bror Howie var der med sin kone, ankommet med fly fra California kvelden i forveien, foruten en av de tre ekskonene, den midterste, Nancys mor Phoebe, en høy og meget tynn, hvithåret kvinne hvis høyre arm hang slapt ned langs siden. Da Nancy spurte moren om hun hadde lyst til å si noe, ristet hun først brydd på hodet, men så tok hun ordet likevel og sa lavt og litt utydelig: «Jeg kan bare ikke fatte det. Jeg ser hele tiden for meg at han svømmer ute i vika - ikke noe annet. Jeg ser bare for meg at han svømmer ute i vika.» Og så var det Nancy, som hadde stått for alle forberedelsene til farens begravelse, og var den som hadde ringt rundt til de fremmøtte for at ikke likfølget bare skulle bestå av moren og henne og broren hans og svigerinnen. Det var bare en person til stede som ikke var invitert, og det var en ferm kvinne med trivelig, rundt ansikt og farget, rødt har, som simpelthen dukket opp på gravlunden og presenterte seg som Maureen, den private sykepleiersken som hadde pleiet ham etter en hjerteoperasjon for mange år siden. Howie kjente henne igjen og gikk bort og kysset henne på kinnet.»
Det er hovedpersonen som begraves. Allerede i innledningen får vi vite mye om denne personen. Menneskene som han har hatt rundt seg i livet og ikke alltid har behandlet like fint. Romanen beveger seg tilbake i tid til hovedpersonens barndom, ungdom, ekteskap, skilsmisse, nye ekteskap, utroskap, alderdom, sykdom; ja selve livet.
En seksvens berørte meg ekstra; der han forsøker å lyve for Phoebe at han ikke har et forhold til en ung kvinne, en av mange han bedrar henne med, og der Phoebe sier til han:
«Man kan tåle mye,» sa Phoebe, «selv om tilliten blir brutt, hvis man bare kan snakke åpent om det. Da blir man livspartnere på en annen måte, men det er fortsatt mulig å ha et samliv. Men å lyve - å lyve er å skaffe seg ussel, tarvelig kontroll over et annet menneske. Det er som å se den andre handle ut fra ufullstendige opplysninger — med andre ord å ydmyke seg. Løgn er så alminnelig, likevel er det et sjokk når man rammes av det. De menneskene som dere løgnere bedrar, blir utsatt for den ene krenkelsen etter den andre, og til slutt kan dere ikke la være å forakte dem. Stemmer ikke det? Jeg er sikker på at løgnere som er like dyktige og iherdige og falske som deg, kommer til et punkt der det er den du lyver for, og ikke du selv, som fremstår som den det er noe alvorlig feil ved. Du tror sikkert ikke at du lyver engang — du ser på det som en vennlighet for å skåne følelsene til din stakkars kjønnsløse ektefelle. Du tror sikkert at løgnen er nærmest en dyd, en slags sjenerøsitet overfor det fehuet som elsker deg. Eller kanskje er det ingen ting annet enn løgn - en forbannet løgn, den ene forbannede løgnen etter den andre. Nei, hvorfor skal jeg fortsette - det er så banalt, vi kan det utenat,» sa hun. «Ektemannen mister lidenskapen for ekteskapet, og han kan ikke leve uten den. Hans kone er pragmatisk. Hans kone er realistisk. Jo, lidenskapen er borte, hun er eldre og ikke den samme som hun en gang var, men for henne er det nok med den fysiske hengivenheten, bare å ligge ved siden av ham i sengen med armene rundt ham, med hans armer om seg. Den fysiske hengivenheten, ømheten, kameratskapet, nærheten ... Men han kan ikke akseptere det. For han er en mann som ikke kan leve uten. Men du skal få leve uten nå, det sier jeg deg. Du skal få leve uten mye. Du skal få oppdage hva det betyr å leve uten! Å, gå din vei! Jeg holder ikke ut den rollen du har redusert meg til. Den stakkars middelaldrende kona, bitter og bedratt, fortært av sjalusi! Vanvittig! Frastøtende! Å, jeg hater deg for det mer enn alt annet. Gå, forsvinn fra dette hus. Jeg tåler ikke synet av deg med det uttrykket i ansiktet, den angrende horebukken! Du får ingen syndsforlatelse av meg — aldri! Jeg finner meg ikke i å bli holdt for narr lenger! Vær snill og gå! La meg være i fred!»
Hvermann av Philip Roth er ikke en trist roman, men en roman jeg som leser tvinges til å tenke gjennom mangt og mye imens jeg leser. Det er en roman som omtales å ha elementer som alderdom, sykdom, begjær og død som tema. En av setningene i romanen som kan oppsummere mye er:
«Alderdommen er ikke en kamp; alderdommen er en massakre.»
Jeg har sett meg ut en annen roman av Philip Roth som er omtalt i boken til Brenner og som jeg tenker å lese: Portnoy's Complaint (1969) på norsk Portnoys besværlige liv.
Omtalen er kopi av et innlegg jeg skrev på bokbloggen min her
Jeg har i et innlegg i januar 2013, faktisk et av de første innleggende på bloggen, skrevet om mitt forhold til Richard Herrmanns bøker mv:
En smakebit på søndag fra Dronning Victorias liv fortalt av Richard Herrmann
Jeg mangler kun en bok utgitt i 1976, Kvinner for freden, og to lydbøker; samlingen er derfor nesten komplett. De fleste bøkene har jeg kjøpt brukt. Over til London fra 1967 er en bok jeg ikke har lest tidligere.
Boken består av seksten kapitler. Ikke alle temaene er like interessante for meg, som f eks kapitlene om daværende statsminister Harold Wilson og utenriksminister George Brown. Det han skriver om cricket er for meg verdt hele boken på 191 sider. Det er lenge siden jeg har lest noe som er så morsomt formulert og så levende beskrevet. Jeg har aldri sett noen spille cricket annet enn på film, og da tenker på «landsby-cricket» og det er det som han beskriver så morsomt.
Boken innledes slik, og det er litt interessant med tanke på dagens Brexit – blir Brexit et nytt vendepunkt for britene – er det en mulighet for at det ikke blir noe av Brexit osv osv.
«Storbritannia er litt — eller mye — av begge deler. Og det har sine grunner. I det hele tatt, britene har større grunn til å være nettopp det de er enn noe annet folkeslag i verden.
De lever i verdens eldste nasjonalstat. Deres politiske tradisjoner går direkte og uten brudd helt tilbake til Wilhelm Erobreren. Parlamentet i London har nettopp feiret sitt 750-års jubileum, og mange av skikkene i det gotiske palasset ved Themsen er like gamle, tungvinte og ubekvemme som Wilhelms rustning.
Da denne normannerhøvdingen gikk i land på sørkysten i det Herrens svarte år 1066, trakk han forresten rustningen på seg bak fram. Krigerne hans tok det som et tegn på ulykke. Men Wilhelm snudde rolig jernbrynjen sin og sa:
«I dag opplever vi et vendepunkt i historien.»
Og det ble faktisk det eneste vendepunkt å snakke om i de siste tusen år, selv om det måtte en Winston Churchill til for å hindre et nytt da Adolf Hitler trodde han kunne gjenta normannernes invasjon i 1940.»
Et kapittel er viet Buckingham Palace, og der skriver han bl a:
«Og aldri har den britiske kongefamilien vært så populær og stått så trygt blant folket som i idag. Aldri har britisk republikanisme vært så absolutt død som nå til dags.»
Dette skrev Richard Herrmann i 1967, og de royale er ikke mindre populære i dag.
Da Richard Herrmann skrev sin bok i 1967 var pundet i 20 NOK. Storbritannia hadde ikke fått innvilget medlemskap i EU. Det har vært endringer på mange områder etter 1967, være seg overhuset, parlamentet, innvandring, osv osv. Det vet en når en leser faktabøker av eldre årgang. Samtidig er det interessant fordi han også skriver de historiske fakta bak institusjonene, f eks Eton. Forfatteren har også tanker fremover. Det er det samme som de som i dag spekulerer i konsekvensene av en Brexit, både for Storbritannia og Europa forøvrig.
Han avslutter kapitlet om cricket og boken slik:
«I 30-årene var det engang en landskamp med Australia oppe i Leeds, det var midtsommer og hetebølge, og australierne slo engelskmennene veggimellom. Det var da det ble sendt budstikke over Leeds: «England i fare, gå i gang og fyr på i peisen!»
De gode borgere av Leeds lempet køl i solen og varmen, og det brant og røk, og røken hyllet inn byen, tykk og brun.
Australierne så ikke ballen til slutt, øynene rant, de slo i tomme luften. Og da dagen var ute, gikk det forløsende ord ut til borgerne: «Thank you, dere kan slutte å fyre. Vi greide det. Vi fikk uavgjort.»
Slik lyder i hvert fall historien, og vi utvalgte i livet som tror på cricket — vi tror på alt.
Og kanskje det ikke er så dumt likevel dette med cricket, nasjonalidretten som er blitt en livsform for britene:
Hvor selv de gebrekkelige i verden får slippe til, hvor man tar tiden til hjelp, hvor man går under tak når det regner, hvor man kaller det te når det er øl, og hvor man glemmer kone og barn og liv og lemmer i kampen for et hederlig uavgjort.»
Den neste i rekken av bøker skrevet av Richard Herrmann er Paradisveien En gate i London som ble utgitt i 1968. Den har jeg lest tidligere, og husker boken som veldig god.
For noen år tilbake var jeg på en reise i Cornwall – da bodde jeg flere netter på The Headland. Cornwall er en flott del av England og å bo på hotellet var en fin opplevelse. Det er et historisk sus over stedet. På hotellet ble bl a The Witches innspilt, etter en bok av Roald Dahl.
Noen bilder jeg tok av hotellet og området rundt:
Omtalen er kopiert fra et blogginnlegg på bloggen min Tones bokmerke
Hannah Ryggen (1894-1970) var helt ukjent for meg til jeg leste en anmeldelse av biografien skrevet av kunsthistorikeren Marit Paasche: Hannah Ryggen En fri. Anmeldelsen var i Aftenposten – link til anmeldelsen der anmelderen skriver:
Marit Paasche med formidabel biografi om Hannah Ryggen Godt tenkt og formidlet om en av de største i norsk kunst. Marit Paasches biografi er en livsfortelling man blir berørt av.
Fra biografien:
«Hanna Josefina Maria Jonssön, som hun var døpt i Malmo i 1894, kom ikke fra privilegerte forhold. Hennes foreldre var fra arbeiderklassen. Moren, Kama Gall Jönsson, var opptatt av at de tre barna hennes skulle tjene til livets opphold. Både Hannah og lillesøsteren Agda Jönsson ble utdannet til barneskolelærere, mens broren Erik Gustav William Jönsson fikk arbeid i bank. Men læreryrket fylte ikke Hannahs tilværelse med nok mening. Med støtte fra søskenbarnet Emil Nilsson, som hun var spesielt knyttet til, tok hun derfor initiativ i kunstnerisk retning.»
Ved siden av sitt yrke som lærer tok hun utdannelse med sikte på å bli maler. Det var da hun av på en reise til Tyskland i 1922 at hun møtte Hans Ryggen som hun senere ble gift med. I 1923 bestemte hun seg for å slutte å male og gå over til å veve.
«Det er vanskelig å si hvorfor hun slutter med maleri akkurat idet hun er i ferd med å mestre det. Det vi vet, er at Hannah Ryggen ønsket å arbeide med hendene og at hun tidlig skjønte at hun kunne uttrykke noe annet i veven enn i maleriet. Veven knyttet an til folkekunsten og håndverket, og i dette lå det et politisk aspekt som hun tidlig identifiserte seg med og som var til i stede gjennom hele hennes virke: Det ble en egen måte å erfare på, et henders blikk.»
Hannah Ryggen uttalte at hun vevde uten mønster og ville utrykke sin samtid i veven: vev handlet ikke om mønster og kopiering, men om å skape med utgangspunkt i forestillingsevnen. Hun trakk også frem likheten mellom å veve og det å male.
«Som en maler står foran sitt tomme lerret mener jeg billedveversken skal sitte foran sin vev, uten mønster, uten ytre hjelpemidler. Som maleren ut av sin fantasi skaper maleriet på lerretet, vil jeg veversken skal skape veven ut av sin fantasi. Først da blir nemlig vevning en kunst.»
Hennes syn på forholdet mellom det sivile samfunn var i overensstemmelse med Arts and Crafts-bevegelsen som hadde slagordet – Kunst for alle, kunst i alt – som reflekterte at bevegelsen var svært opptatt av folkeopplysning og tilgjengelighet. Teppene hun laget var ment for allmennheten; de skulle henge i offentlige bygninger, skoler og andre steder. I tillegg mente hun at kunsten skulle virke i samspill med naturen.
«I årene fra 1935 til 1956 viet Hannah Ryggen billedveven til et forsvar for enkeltmennesket som trådte ut av fellesskapet for å si sin mening; til den som betalte en høy pris for å la sin stemme bli hørt. Samtidig ga hun også rom for å la hverdagen, livet på gården og naturen få komme til syne i veven.»
Og hvilken bok er det jeg leser om igjen annet enn Henry D. Thoreaus Walden Life in the Woods:
«Thoreau og Ryggen delte en uromantisk ærbødighet og vilje til å bruke naturen, samt et sivilisasjonskritisk ønske om å være i et med naturen. De delte også en politisk grunnholdning.»
De store teppene hun laget var svært arbeidskrevende, og hennes kunstneriske virksomhet var i begynnelsen et økonomisk tapsprosjekt for familie.
Biografien er lærerik. Konflikter og dystre hendelser i hennes levetid og som hun vevde inn i sine tepper, var det mange av. Som blir mer levende ved å lese om dem og se teppene hun vevde for å protestere. Som historien bak dette teppet Etiopia (1935) – Italias invasjon av Etiopia:
«Den etiopiske hæren var dårlig utstyrt; de fleste soldatene hadde bare håndvåpen å forsvare seg med. Haille Selassie måtte flykte. Selassie henvendt seg til Folkeforbundet, i en tale der han ba om militær støtte. Talen er godt kjent og ble avsluttet med ordene: « It is us today. It will be you tomorrow.» Folkeforbundets svar var imidlertid unnvikende og resultatet var kun en finansiell og handelsmessig boikott av Italia. Den passive holdningen ble inntatt fordi England og Frankrike ønsket å ha Mussolini som en alliert mot Hitler. Først da Italia offisielt ble med i andre verdenskrig på tyskernes side, gikk britene inn med militær hjelp og var med på å gjøre Etiopia til et selvstendig land igjen.»
På en utstilling i Paris ble verket sensurert – for ikke å støte de italienske representantene, ble den delen av verket der Mussolinis hode gjennomboret av spyd, brettet dobbelt.
Hvor store de største verkene til Hannah Ryggen er, vises dette bildet fra en utstilling ved Nasjonalgalleriet i 2015 – det er teppet Verden i veven (1942) med Churchill i midten der han vokter sitt land:
I tillegg til Hannah Ryggens kunstneriske virke, kan vi lese om hennes liv sammen med Hans Ryggen og datteren Mona på Ørlandet.
En absolutt lesverdig biografi om en sterk person som hadde en klar retning for sin kunst. Jeg har lånt boken av biblioteket.
Omtalen er kopiert fra et innlegg på bokbloggen min Tones bokmerke
Biografien er utgitt på Pax Forlag i 2016 og forlaget beskriver biografien slik:
«Hannah Ryggen (1894–1970) var utdannet maler, men valgte å uttrykke seg kunstnerisk, politisk og personlig gjennom billedveven. Hun ble født i Malmø, men bodde mesteparten av sitt liv på Ørlandet og i Trondheim. Hennes rike kunstnerskap sprang ut av en nær tilknytning til naturen, og en sterk interesse for maleri, folkekunst og politikk.
Hannah Ryggens arbeider utgjør en egen form for modernisme. Hun var fri i sin kunst og hadde en enorm tro på kunsten som uttrykk – på mange måter målte hun krefter med Picasso. Et viktig trekk ved Hannah Ryggens tepper er de monumentale og sterke anti-fascistiske teppene, som Etiopia (1935), der vi ser Mussolinis invasjon av Etiopia og Gru (1936) av Francos herjinger i Spania. Eller Drømmedød (1936) der fredsforkjemperen Carl von Ossietzkys kamp mot nazismen er tema. Arbeider som dette vakte stor oppmerksomhet på 1930- og 40-tallet, og i europeisk sammenheng er de unike. Denne boken bygger på et omfattende kildemateriale, som bringer oss tett på Hannah Ryggens kunstnerskap.»
Romaner som inneholder en historie, der en del av spenningen er hvordan det skal gå med personene i handlingen, forsøker jeg å være forsiktig med hva jeg røper fra handlingen. Slik er det med Bror din på prærien av Edvard Hoem. Jeg overlater til forlaget å beskrive innholdet – se til slutt i innlegget. Romanen er en fortsettelse av romanen jeg skrev om i dette innlegget:
Slåttekar i himmelen av Edvard Hoem
Bror din på prærien har stått ulest i bokhyllen siden den ble kjøpt i 2015, samme år som den ble utgitt. Ikke fordi jeg ikke trodde jeg skulle like å lese den, men fordi bøker jeg låner av biblioteket alt for ofte blir lest foran bøker jeg har kjøpt.
De historiske rammer hva angår den tiden handlingen er hentet fra, er ikke ukjente for meg. Men det blir mer levende når Edvard Hoem trekker frem enkeltpersoner som har gjennomlevd denne historien og fyller på med diktning. Han har gjort denne historien levende for meg, romanen gir troverdige bilder.
En ting er historien som fortelles. Som er spennende fordi en ønsker å vite hvordan det går med personene i handlingen. Men i tillegg gir romanen grunnlag for refleksjoner opp mot det norske samfunnet idag.
Det var mennesker fulle av pågangsmot som utvandret til Amerika. De hadde ikke noe sikkerhetsnett i form av ytelser fra det offentlige. Verken i Norge eller dit de kom. For de som reiste til Amerika var håpet om en bedre fremtid skapt av de som hadde reist foran og reklame for det forjettede land. Akkurat som foreldrene til Doris Lessing, ble realitetene for mange som reiste noe helt annet. De måtte slite hardt for å livberge seg. Spørsmålet for Eilert blir om han klarer å skape seg en bedre fremtid enn den han ville hatt om han hadde blitt i Norge. Slåttekaren Knut Hansen Nesje alderspensjon er at et av barna vil overta det lille bruket han har slitt og strevet for. Det er hans håp.
Bror din på prærien er en roman, 466 sider, som kommer til å sitte igjen lenge etter at jeg har lest den. Den neste boken av Edvard Hoem som jeg skal lese er Heimlandet. Barndom som er en fortsettelse av en annen god bok av Hoem som jeg skrev om i innlegget: Mors og fars historie av Edvard Hoem
Oktober forlag omtaler handlingen i Bror din på prærien slik:
Eilert Knutsen er berre seksten og eit halvt år gammal da han går om bord i dampskipet S/S Juno i Kristiansund, med kurs for Amerika. På kaia står far hans, slåttekaren Knut Hansen Nesje, sterkt prega av stunda. Seks veker seinare bankar Eilert på døra hos tante Gjertine i Day County, Sør-Dakota.
Eilert er ein vakker ung mann, godt over seks fot høg, og jentene i det nye landet set blikket rett på han. Da han kysser den romantiske Rosa Edelblad, er det med både sterk lyst og frykt for å bli bunden. Eilert forsøker å la arbeidet styre han.
Det skal kome ei stor og gjennomgripande vending i Eilerts liv, som om han har vore på feil spor. Etter tolv år som fri arbeidshand i Sør-Dakota, Minnesota og Wisconsin bryt han opp – slik 50 000 andre nordmenn i si tid gjorde – og startar på den lange reisa til prærien i Canada. Hausten 1905 tar han land ved Eidswold (Donalda), Alberta.
Heime i Norge ser Nesje at åra går, og han uroar seg for om han skal få sjå sonen sin att i dette livet.
Inspirasjon til å kjøpe og lese Doris Lessings selvbiografi Under huden fikk jeg fra boken jeg skrev om i innlegget:
Biografi: Doris Lessing En litterær forfølgelse av Elisabeth Beanca Halvorsen
Doris Lessing ble født i 1919 og døde i 2013. Selvbiografien ble utgitt i 1994 og tar for seg tiden frem til hun flyttet fra Sør-Rodesia, dagens Zimbabwe, til England i 1949. Den er på 404 tettskrevne sider. Interessant, underholdende og godt skrevet. Livet hun har levd og samfunnet hun var en del av, har gitt grunnlag for bøkene hun har utgitt. Beskrivelsen av perioden hun var med i kommunistgruppen, Left Book Club, i Salisbury kunne for min del kunne vært kortet ned.
«Men min mor var samvittighetsfull, arbeidssom, gjorde alltid det hun mente var best. Hun var et godt, hederlig menneske. Det hendte aldri at hun slo eller fikte til et barn. Hun snakket ofte om kjærlighet.
Ømheten hun aldri hadde lært, kom ut som bekymring og engstelse, og - i min brors tilfelle - gjennom å gjøre ham 'svakelig', slik at hun kunne pleie ham; i mitt tilfelle, gjennom faktisk å gjøre meg syk en stund.
Far var kjærlig, men ikke øm. Ingen av mine foreldre likte å vise hva de følte. Hvis min mors datter hadde vært som henne, av samme stoff, ville alt ha gått bra. Men hun var så uheldig å få et overfølsomt, alltid observerende og dømmende, opprørsk, kjærlighetshungrende barn. Som manglet ikke bare ett, men flere lag hud.»
Det var i yrket som oversøster på et sykehus i England moren møtte faren. Han måtte amputere et ben å ha vært i skyttergravene i 1. verdenskrig. En krig som forfulgte foreldrene, men også fikk følger for Doris oppover i barndommen.
Doris, broren og foreldrene bodde de første årene i Persia (dagens Iran). Faren var bankansatt. Doris har mange erindringer fra denne tiden.
«I årevis hadde jeg lurt på om jeg kunne skrive en bok, en personlig historie, men fortalt gjennom drømmer, for jeg husker drømmer godt og har tidvis skrevet dem ned. Graham Greene har prøvd noe slikt. Denne ideen om en drømmebiografi ble til verdenen bak veggen i En overlevendes erindringer. Jeg brukte barneværelset i Teheran og mine foreldres personligheter, begge overdrevet og forstørret, for slik er det i drømmeverdenen. Jeg brukte den siden av min mor hun selv beskrev som 'jeg har ofret meg for mine barn'. Den tidens kvinner hadde ingen hemninger mot å si dette; de fleste hever seg over det nå. Hun var den frustrerte, klagende kvinnen jeg først møtte som min mor, men som ofte har dukket opp i mitt voksne liv, noen ganger som en venninne. Hun snakker ustanselig om hvilken byrde barna er for henne, hvordan de sliter henne ut, hvor mye hun har brent inne med og hvor lite hun blir satt pris på, for bare en mor vet hvor mye av seg selv hun må gi til utakknemlige barn som suger til seg hennes dyrebare talenter og safter som svamper.
Poenget er at denne typen snakk foregår i barnas nærvær, som om de ikke var der, ikke kan høre henne fortelle verden hvilken byrde barn er, hvordan de tar livet av henne.»
Faren var bitter og anså England som fullt av selvgode skurker som hadde beriket seg på krigen. Folket som ikke hadde den ringeste skyttergravene hadde vært.
I 1946 reiste familien til England via Russland med tog. En strabasiøs reise. Etter seks måneder i England reiste de til Afrika. De var blitt oppfordret til å dra til Sør-Rhodesia – de ble forespeilet at de ville bli rike på fem år av å dyrke mais. Forberedelser var det mange av, moren hadde store forventninger til det livet de skulle leve og gjorde derfor store innkjøp. Men en av forberedelsene er nærmest grotesk og tragisk å lese om:
«Bortsett fra å handle på Harrods, Liberty's og Army & Navy-butikkene, fikk begge to trukket alle tennene. Tannlegen og legen sa de måtte. Tenner var årsak til utallige onder og lidelser, de var bare til besvær, og dessuten ville det ikke finnes gode tannleger i Sør- Rhodesia. (Løgn.) Denne vanvittige selvlemlestingen var alminnelig den gangen. 'Vi fortsetter a brenne lys i kirker og konsultere leger' - Proust.»
Men ingenting gikk som forventet:
«Begge to trodde i årevis at lykken ville snu seg for dem. Kanskje innså hun ikke med en gang at den uføre mannen hennes ikke ville være i stand til å hamle opp med bushen, og at de aldri ville tjene seg rike, som utstillingen hadde lovet, men hun innså iallfall at det var slutt på det livet hun elsket, med middagsselskaper, musikkaftener, teselskaper og pikniker. Hun må ha følt seg dypt og inderlig snytt. Da de dro til Persia, hadde hun med seg alt som trengtes til et middelklasseliv. Hun kom til Afrika med klær til å gå på besøk i og til å ta imot gjester i, visittkort, hansker, skjerf, hatter og fjærvifter. Selskapskjolene hennes var langt mer elegante enn noe en kunne vente seg å se selv i Government House den gangen. Hun trodde antagelig det var dit hun ville bli invitert. Hun hadde nok kanskje trosset sin far for å bli noe så alminnelig som en sykepleierske, men hun hadde aldri tenkt å gi avkall på familiens middelklassestatus. Barna skulle leve opp til hennes ambisjoner, og vel så det. Så det første året, da hun ble grundig klar over sin egen situasjon og hva slags naboer hun hadde, utsatte hun dem bare. Farmen ville snart gå godt, og da kunne hun reise hjem til England, få barna inn på gode skoler, og det virkelige livet ville begynne. I mellomtiden kunne hun ikke ha gjort mer effektiv, oppfinnsom, energisk bruk av det hun fant rundt seg i bushen og på farmen.»
Moren ble foreskrevet å gå til sengs en periode med det Doris mener etter dagens diagnoser var angst. Doris kokte når moren sutret over situasjonen og sa til dem «Stakkars mamma, stakkars syke mamma» og ville klemme dem. For å hjelpe mor kom den grusomme og alkoholiserte Mrs Mitchell med sin tyranniske sønn. Men det var fortsatt moren som underviste Doris og broren Harry.
Her er et av minnene som har bitt seg fast i Doris hukommelse som forteller om hvordan de svarte ble behandlet og farens holdning til dette:
«Jeg har et skarpt lite minne fra den tiden, og det var lignende episoder opp gjennom hele barndommen. Min bror, eller jeg, gjorde som vi hadde sett andre gjøre, og ropte til husboyen at han skulle komme med skoene våre - som var i samme rom. Far ble kok rasende - høyst ulikt ham. Hvordan våget mor å la barna bli ødelagt, hvordan våget hun å la oss kalle en voksen mann 'boy'? Brydde hun seg ikke om at vi ville bli bløtaktige og bortskjemte av å bli vartet opp? Dette fikk det bli slutt på. Denslags ville han ikke ha noe av. Han hadde ikke for vane å slå i bordet, men i dette tilfellet gjorde han det. Gjennom hele barndommen irettesatte han mor, mer bedrøvet enn sint, for galskapen i å vente at en mann som kom rett fra en hytte i bushen, skulle forstå betydningen av å dekke bordet med sølvtøyet i riktig rekkefølge, eller hvordan han skulle ordne børster og speil på et toalettbord. For allerede meget tidlig hadde mors stemme steget til den skingrende fortvilelsen typisk for hvite fruer hvis syn på seg selv, sin familie, avhang av at det hersket middelklassenormer hjemme. 'For Guds skyld, jenta mi, ' sa han, mildere i tonen straks han så engstelsen i det sinte fjeset hennes. 'Skjønner du ikke? Det er rett og slett latterlig.' 'Men det er jo jobben deres, ikke sant?'»
Når moren er ulykkelig over ikke å bo i England, sa faren til henne at hun måtte tenke på at England var ikke noen dans på roser med tiggerne, de arbeidsløse, krigsveteranene og de lettsindige jentene. For foreldrene var krigen et stadig tilbakevendende samtaleevne, ikke minst for faren med hans stadige klagesang, sviket mot soldatene, makthavernes hjerteløshet og korrupsjon.
For all del, biografien er ikke noen tristesse. Før Doris begynte på Klosterskolen, var hun innom to skoler. Da hun gikk på Rumbavu Park, rett utenfor Salisbury, bodde hun hos en Mrs Scott som drev et pensjonat. Biddy er en jente som passet på barna en periode. Nancy var datteren til Mrs Scott:
«Jeg var allerede et sosialt vesen, ivrig etter å glede folk med opplysninger om andre. Jeg fortalte Mrs. Scott at mannen hennes hadde sagt god natt til Biddy da hun var i bare underkjolen. Stemmen jeg brukte var mine foreldres - verdensklok og misbilligende. Jeg ante ikke hva jeg sa. Om Mr. Scott ga Biddy en klem, og sto med kinnskjegget, duftende av Pears såpe, trykket mot øret hennes, var det bare et tegn på en allmenn menneskevennlighet jeg lengtet etter. Men Mrs. Scott la øyeblikkelig budbringeren for hat, og skjelte ut mannen sin»
Doris var åtte år da hun bodde hos dem. I tillegg til den uvennlige Mrs Scott ble hun mobbet av datteren i huset, Nancy. Oppholdet på åtte måneder var tilstrekkelig til at hun i lange tider etterpå ble uvel av å kjøre forbi huset deres.
En redd og ulykkelig pike begynte på Klosterskolen. Utrolig hva foreldre kan utsette barn for når en leser om hvordan de katolske søstrene behandlet barna. For noen må det ha vært selveste House of horror. Det eneste som var positivt var at det fantes ingen mobbing på skolen.
«Jeg gikk på Klosterskolen i fire år. Eller i en evighet. Jeg pleide å våkne om morgenen når klokken ringte, og ikke tro at jeg ville overleve den endeløse dagen til det ble kveld. Og etter denne endeløse dagen ville det komme en til. Og en til. Hjemlengselen herjet meg som en sykdom. Det er en sykdom. Da jeg var i slutten av sekstiårene og bukket under for sorg, tenkte jeg: Herregud, det er dette jeg gikk gjennom som barn, jeg hadde glemt hvor forferdelig det var. Hva lengtet jeg etter? Hjemme. Jeg ville være hjemme. Jeg savnet moren min, faren min og lillebroren min, som inntil han var åtte år, fremdeles bodde hjemme. Jeg savnet hundene, og katten min. Og savnet å være i nærheten av fuglene og dyrene i bushen. Jeg vansmektet, higet etter at denne pinselen skulle være over. Jeg trodde den aldri ville ta slutt. Jeg har utvekslet minner med menn som ble sendt på kostskole i England da de var syv år, og noen husker denne bunnløse fortvilelsen. Det må finnes hundrevis av memoarer og selvbiografier som vitner om fortvilelsen til små barn som ble sendt for tidlig på skole. Det er grusomt å sende små barn på pensjonatskole. Vi vet del alle sammen. Men likevel gjør folk som utmerket godt husker hvordan de led, som ble sendt hjemmefra da de var syv eller åtte, det samme mot sine egne barn. Dette sier noe ganske viktig om den menneskelige natur. Eller om engelskmenn.
Jeg kan neppe ha levd konstant med denne smerten i fire år, men hver gang jeg tar frem mine indre bilder av Klosterskolen, blir jeg overveldet av sorg.
Når jeg dro hjem i feriene, virket slutten av dem så langt borte at det var som en benådning. Seks uker. Selv fire uker. Når hver dag var endeløs, var selv en uke et osean av tid.»
Det hun lengtet hjem til var de fine opplevelsene i feriene som det var mange av. Hun undrer på hvorfor da de vonde opplevelsene de fire årene er sterkere den gode, og hva det kommer av.
Bøker var en stor del av barndommen til Doris. I begynnelsen barnebøker i bokpakker fra London:
«Problemet med disse bøkene var at de var så forførerisk lette, som å spise karameller. Noen ganger undres jeg over barnebøker. Hvis ingen sier om Dickens eller en hvilken som helst annen voksenbok at den kanskje er for vanskelig, snubler og sjangler du deg gjennom bøkene, og hopper over det du må, men det varer ikke lenge for du får tak i dem. Barnebøker tar fra en appetitten på å anstrenge seg. Jeg leste disse bøkene i årevis, dysset meg i søvn med dem, dagdrømte over dem. Jeg levde nesten utelukkende i dagdrømmer. Bortsett fra når jeg var med broren min i bushen, hvor du måtte være våken.»
Doris klarer å skape bilder av hvordan det var å leve på farmen; lyder, lys, lukter osv. Et av de øyeblikk som hun følte seg levende til stede i livet:
«Jeg kommer gående opp fra bushen hvor jeg har vært alene, og stopper da jeg ser foreldrene mine sitte i hver sin stol foran huset. Av en eller annen grunn, kanskje noe jeg har tenkt på i bushen, ser jeg dem meget klart, men fra et barns synspunkt, to gamle mennesker, grå og trette. De var ennå ikke femti. Begge disse gamle ansiktene er engstelige, anspente, fulle av bekymring, nesten sikkert om penger. De sitter i skyer av sigarettrøyk, trekker røyken inn og slipper den langsomt ut, som om hvert drag er narkotisk. Der sitter de, sammen, sitter fast sammen, holdt der av fattigdom og - mye verre - av hemmelige, forbudte behov fra dypet av deres to så forskjellige livshistorier. På meg virker de patetiske, ikke til å holde ut; det jeg ikke orker, er hjelpeløsheten deres. Jeg står der, et sint, nådeløst, trassig barn, og sier t i l meg selv: jeg skal ikke. Jeg skal ikke. Jeg skal ikke bli sånn. Jeg skal aldri bli sånn som dem. Jeg skal aldri sitte og trekke ekkel røyk ned i lungene og holde sigaretter med nikotingule fingre. Husk dette øyeblikket. Husk det bestandig. Ikke glem det. Ikke bli som dem.»
Det er mye mer jeg kunne skrevet om denne biografien. Notatene er mange. Om mennesker hun har kjent, mange som har gitt ideer til karakterer i romanene. Livet hun levde etter at hun flyttet til Salisbury. Det kompliserte forholdet til moren. Giftemål, barn og skilsmisser. Jobber hun hadde. Hennes politiske liv. Tidsånden. Biografien er rikholdig. Men skal jeg få lest flere bøker, etterhvert biografien som tar for seg livet etter at hun flyttet til England, stopper jeg her. Juni har helt klart vært en måned for biografier, og flere skal leses fremover.
«Virginia Woolfs liv ble svært ulikt det livet moren, Julia, hadde levd. Hun ble aldri et speil der mennene rundt henne kunne se seg selv i dobbelt størrelse. Hun ble aldri sykepleier, hun fikk ikke barn å ta seg av, hun engasjerte seg ikke spesielt i skjebnene til fattige enkeltmennesker eller syke, gamle slektninger. Ekteskapet med Leonard liknet heller ikke på foreldrenes ekteskap. Var Virginia ødelagt av de mennene som hadde forgrepet seg på henne da hun var liten? Hadde hun, ved å velge bort den måten å være kvinne på som moren ville akseptert, valgt seg over i en slags maskulinitet? Ble hun mindre kvinne fordi hun valgte å jobbe og å tenke? «
Sitatet over er fra boken om Virginia Woolf av Hilde Hagerup.
Det skal godt gjøres om navnet Virginia Woolf ikke dukker opp i en eller annen sammenheng innenfor litteratur. Hvem var denne kvinnen som gjør at hun nevnes så ofte. Hva er det med bøkene hennes som gjør at hun er så kjent.
Romanen Mrs Dalloway av Virginia Woolf står i min bokhylle. Antakeligvis kjøpt en gang det var månedens hovedbok i Bokklubben. Påbegynt flere ganger, men det var ingen kjemi mellom meg og romanen.
Virginia Woolf var tema i denne boken jeg skrev om i innlegget:
Michael Cunningham: Timene (The Hours)
Men det var Mari som har bokbloggen Flukten fra virkeligheten som tipset meg om boken til Hilde Hagerup her
Boken jeg nå har lest er på 96 sider er en del av IKON serien til Gyldendal forlag. Målgruppen er i utgangspunktet unge lesere. Men jeg har lest mange biografier skrevet for unge lesere som har vært mitt i blinken for meg, og det var Hilde Hagerups bok også.
For boken fikk Hilde Hagerup Kulturdepartementets pris for beste fagbok for barn i 2011, og juryens skriver om sin begrunnelse;
"Hilde Hagerup skriver med stor entusiasme om emnet sitt, noe som smitter over på leseren. Vi får innblikk, ikke bare i Virginia Woolfs dramatiske liv, men også i diktningen hennes på en levende og forståelig måte. Forfatteren bruker sin egen stemme og sine egne erfaringer i teksten, uten å bli for subjektiv eller flytte fokus over på seg selv. Dette er en biografi som formidler Woolfs utfordringer og prestasjoner på en måte som vil kunne treffe unge lesere."
Jeg kan slutte meg til begrunnelsen. Jeg har nå et bedre grunnlag for å lese Mrs Dalloway, og har også kjøpt følgende bøker:
Bjørg Vindsetmo: Virginia Woolf
Virginia Woolf: Til fyret
Virgina Woolf: Et eget rom
Hilde Hagerup presenteres slik på Ubok.no:
«Hilde Hagerup er født i 1976. Etter barndom og ungdom i Fredrikstad dro hun til Storbritannia, der hun bl.a. har studert den 3. verdens historie ved Universitetet i London.
Hilde Hagerups bøker har fått stor oppmerksomhet og anerkjennelse og er utgitt i Danmark, Sverige, Island, Litauen, Tyskland, Frankrike, Thailand, Finland, Nederland og Kroatia. For "Bølgebiter" (1998) ble hun tildelt Kulturdepartementets debutantpris. "Høyest elsket" utkom i 2000, og for "Løvetannsang" (2002) mottok hun Kritikerprisen, Sonja Hagemanns barnebokpris og Skolebibliotekarenes pris. For "Bittet" (2007) ble hun tildelt Kirke- og kulturdepartementets litteraturpris.
Hilde Hagerup har også skrevet en biografi om Agatha Christie, flere noveller og skuespillet "Kolibri". I 2005 kom romanen "Lysthuset", hennes første bok for voksne. I tillegg til sine egne bøker har hun bidratt med noveller i en rekke antologier.»
Ved å lese boken har jeg fått et innblikk i livet til Virginia Woolf fra hun blir født 25. januar 1882 til hun begikk selvmord 28. mars 1941. Med steiner i lommene gikk hun ut i elven Ouse, og ble funnet tre uker senere.
Virginia Stephen blir født inn i en familie med «mine, dine og våre barn». Sammenlignet med hovedvekten av britiske borgere på denne tiden, var familien godt stilt materielt sett.
«Virginias familie tilhørte den øvre middelklassen. Rike barn som Virginia hadde guvernante eller nanny, som bodde hos familien og sov i et rom i tilknytning til
barneværelsene. Barneværelsene i 22 Hyde Park Gate 18 i fjerde etasje. De besto av to rom; et soverom, der guvernanten sov sammen med de fire yngste barna, og et lekerom, der de oppholdt seg på dagtid. Det var som en egen verden. Utenom turene i Kensington Gardens, var det på i barneværelsene de tilbrakte det meste av tiden. Hvordan var det å være et barn og skulle sove, spise og leke på to mørke rom i fjerde etasje? Hva fant de på dagen lang? Noe av det første Virginia husket fra barndommen sin, var verden slik den så ut under bordet i lekerommet.»
Som de fleste andre rike mennesker på den tiden, dro familien Stephen til et landsted ved sjøen om sommeren: et hus utenfor St Ives i Cornwall som de leide mange år på rad. Forfatteren mener at det er ingen tvil at Virginia har brukt sin egen familie og egne minner derfra i romanen Til fyret. Jeg har vært i St Ives, og her er et bilde jeg tok dengang:
Selv om faren Leslie støttet ideen om at kvinner burde få utdannelse, fikk dette ingen betydning for Virginia og søsteren Vanessa. Brødrene Thoby og Adrian fikk gå på privatskoler og senere på Cambridge. Virginia og Vanessa fikk hjemmeundervisning som foreldrene stod for. Det gikk ikke alltid så bra. Farens undervisning i matematikk som eksempel var ikke bedre enn at Virginia måtte legge sammen på fingrene resten av livet. Men det var en positiv ting for Virginia: hun fikk fri tilgang til farens bibliotek, og det var gjennom bøkene hun leste at hun fikk sin intellektuelle ballast.
«Likevel var hun bitter hele livet, hun følte at brødrene hadde hatt tilgang på kunnskap hun selv hadde blitt snytt for. Og hvorfor det? Virginia irriterte seg over at hun ikke fikk måle seg mot andre:
«Var jeg smart, dum, pen, stygg, lidenskapelig eller kald», skrev hun seinere. «Delvis fordi jeg ikke har gått på skole og aldri har konkurrert på noen måte med barn på min egen alder, har jeg aldri hatt mulighet til å sammenlikne talentene og feilene mine med andres.»
Det stemte nok ikke helt, hun var i hvert fall veldig klar over at hun kunne bli forfatter og likte at folk skrøt av henne. Faren var enig. Han mente også at hun burde skrive. Det i seg selv var en kompliment, det var jo nettopp litteraturen som var Leslies egen verden. Særlig fordi faren så talentet hennes, virker det ekstra urettferdig at Virginia aldri fikk lov til å gå på skole.»
Allikevel, for Virginia og Vanessa hadde foreldrene et mål, døtrene skulle bli gift. Men Virginia var opptatt av å være selvstendig, også økonomisk. Hun jobbet som lærer i litteratur på en kveldsskole og tjente penger på artikler hun skrev. Tema rundt at hun som en av victoriatidens kvinner hele livet skulle passes på av menn tok hun opp i Et eget rom som ble utgitt i 1929 og er basert på forelesninger hun holdt på Cambridge året før.
Da Virginia var tretten år dør moren plutselig av revmatisk feber, superkvinnen som hadde vært full av omsorg for alle, men samtidig vært pen og feminin.
«Var det noe maskulint bare over det at man i det hele tatt hadde mål og ambisjoner? Det er kanskje ikke så rart at det var faren Virginia hadde sterkest bånd til av foreldrene. Følelsen av å måtte velge mellom det å skrive og det å være kvinne, skulle forfølge Victoria hele livet.»
Morens død utløste Virginias første depresjon, og legen beordret hvile og frisk luft, men aller viktigst var det at Victoria sluttet å skrive og tenke:
«Leger i victoriatiden mente at psykisk syke eller nervøse kvinner var en fare for seg selv. De måtte beskyttes, spesielt mot intellektuelle aktiviteter. Det å lese og skrive var direkte skadelig for en nervøs jente. Man trodde at for mye kunnskap og tenking kunne føre til at jenter ikke kunne få barn! Det var altså bedre å være en dum mor enn en klok enslig kvinne. Virginias familielege bestemte at undervisningen hennes skulle stoppes. I stedet anbefalte han at hun var mye ute. Halvsøsteren Stella marsjerte henne gjennom London Zoo, de besøkte portrettgalleriet og nasjonalgalleriet, og Virginia fikk oppgaver hjemme i hagen.»
Dette var noen smakebiter fra boken til Hilde Hagerup. Det skjedde mye i livet til Virginia Woolf. Et liv som i stor grad ble styrt av menn. Brorens overgrep ikke minst som fikk negativ betydning for henne. Men til tross for all motbør hun fikk, også fra depresjonene som satte henne tilbake i perioder, fikk hun skrevet mange bøker som fortsatt leses. Bøker som er inspirert av livet hun levde og tiden hun levde i. Det er også skrevet mange bøker om Virginia Woolf. Boken til Hilde Hagerup er en inspirasjonskilde til å lese flere bøker skrevet om og skrevet av Virginia Woolf.
Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bokbloggen min Tones bokmerke
Å lese boken Veien ut: en mann, en skog, ett år, ingen plan av Bjørn Gabrielsen fikk meg i godt humør. Jeg har humret meg gjennom store deler av boken. Den var interessant og lettlest. Skal jeg trekke ned på noe, fant jeg en del språkfeil. Det er synd. Men i og med at jeg likte boken av andre årsaker, har jeg ikke hengt meg opp i dem. Formen han har valgt minnet meg om boken jeg har lest av Bill Bryson:
Bill Bryson: Hjemme. En kort historie om de nære ting
Boken ble utgitt i 2006 og var helt ukjent for meg for meg før jeg ble tipset om den som en kommentar til dette blogginnlegget:
Henry D. Thoreau: Walden Livet i Skogene
Om i hvor stor grad Bjørn Gabrielsen ble inspirert av Thoreau til året i skogen er uklart for meg. Men han nevner Thoreaus bok flere ganger, som her:
«På mange plan var Thoreau en pirkete og selvhøytidelig kødd. Walden er full av klapp på egen skulder, som der han filosoferer over hvor bra det er å ikke ha noe mat å tilby gjester, for da står i stedet samtalen i sentrum. Men på sitt beste er Thoreau enormt inspirerende, et oppkomme av både dyster sannsigelse om utviklingen i vestlige samfunn, og av observasjoner av både naturen og menneskesinnet. Thoreau flyttet ut 4. juli, på den amerikanske grunnlovsdagen. Datoen var selvfølgelig ikke tilfeldig, et mål med prosjektet var å feire sin egen uavhengighet, i en tid der han mente at sambygdingene og medamerikanere hadde gjort seg til slaver.»
Over er et bilde av Bjørn Gabrielsen (f. 1967), kilde Dagbladet.no. Gabrielsen er i tillegg til å være forfatter næringslivsjournalist og litteraturkritikker
Kagge forlag beskriver innholdet i boken slik:
«17. mai 2005 feirer Bjørn Gabrielsen sin egen uavhengighet ved å flytte inn i en spartansk hytte i Nordmarka utenfor Oslo. Uten husleie eller strømregning (og i og for seg uten strøm) og andredistraherende elementer fra storsamfunnet sikter han mot en mest mulig uavhengig tilværelse i skogen. Han rydder seg en potetåker mellom trærne, han hogger ved til vinteren, han stopper sokkene, han bruker bikkjene til transport av parafin, vann og byggematerialer. Valper fødes, et svalepar bygger reir i mønene under verkstedet og hønene verper. Men bakom synger sosiale forpliktelser, gamle løfter og de ubetalte regningene.»
En feil; hønene verper ikke fordi det ikke ble noen høner. Årsaken til dette kan en lese i boken. Men boken inneholder så mye mer. Det er Gabrielsens betraktninger og skråblikk på mange temaer som gjør denne boken interessant for meg å lese.
Årsaken til at han valgte å flytte ut i skogen:
«Jeg har fatt nok av å ikke vite hvor noe av maten min kommer fra, av ikke å kunne reparere tingene som omgir meg, av følelsen av ikke å kunne skille mellom det som er viktig og det som bare er tull. Når jeg ser tilbake på mitt liv, kan jeg virkelig ikke tro all den tiden jeg har brukt på å koble meg til internett eller konfigurere printere. Jeg vil leve rent og nært.
Jeg har ingen planer om å bli en eremitt, for jeg har ikke fått nok av familie eller venner. Jeg kommer til å beholde jobben fordi jeg, i teorien, synes man skal betale sine regninger. Og det synes, i praksis, også mine kreditorer. Jeg kommer til å bruke moderne teknologi og hjelpemidler der det passer seg. Det er ingenting skittent i kunnskap eller fikse løsninger.
Det jeg vil prøve, er å finne en vei ut, men uten å melde meg ut. Alle kan ikke bruke en million på å pusse opp et småbruk og leve det gode liv. Alle kan ikke tømme sparebøssa og leve tredve år på seilbåt. Jeg har en skeiv liten bu i skogen utenfor byen, tre sykler, noen bikkjer, litt lån og noen gamle regninger. Det er startgrunnlag bra som noe.»
Gabrielsen flytter også ut på grunnlovsdagen, og etter noen betraktninger om 17. mai skriver han om hans grunnlov for det neste året, der § 7 er slik:
«Å bruke minst mulig av verdens ressurser, men samtidig oppføre meg noenlunde normalt sammen med andre.»
I § 8, den siste, står det at dersom det blir konflikt mellom paragrafene 1-7, gjelder til enhver tid § 7.
Så er han i gang:
«Hva pleier man å si når man holder 17. mai-tale? Noe om krigen, gjerne. Og om hvor heldige vi er. Nordmenn vet at de ikke egentlig står i sentrum for verdens oppmerksomhet, det gjør den voldsomme feiringen litt rar. Jeg kikker bort på hundene. Pastor logrer ivrig med halen, han tror alltid det skal skje noe artig når jeg ser på ham. Jeg løfter ølboksen.
«Skål,» sier jeg. «Nå er det oss.»
Om hyttelivet:
«Her er noe av hovedpoenget med den gammeldagse form for hytte: Man vinges til å reflektere over hvordan i huleste ens forfedre overlevde. Det er lett å le av tradisjonelt norsk hytteliv, hø hø, folk bruker tid og penger og krefter på å gå på utedo når de har tipp topp OBOS-leilighet og så videre, men egentlig er det reinspikka forfedredyrking. Å hogge sin egen ved er en anerkjennelse av at ens gener er blitt ført gjennom historien ikke bare takket være ren flaks, men gjennom ufattelig blodslit.
Generasjonen som nå sitter og myser gjennom sykehjemmenes persienner, er de siste deltakerne i det ultimate realityprogrammet. De er de siste med minne i egne bein og muskler fra en tid der det å «unne seg noe» en dag kunne bety katastrofe neste onsdag. De fikk seg aldri til å dusje hver dag selv etter at de fikk varmtvannsbereder, fordi instinktet til å spare på varmtvannet aldri forsvant. De klarer ikke å ringe etter drosje, selv om de vet at de har råd.»
Gabrielsen reflekter over amishfolket som ønsker å være uavhengige av storsamfunnet og avslutter kapittelet slik:
«Motvilje mot det å la egne barn få en sekulær utdannelse, kombinert med en villighet til å nyte godt av moderne vitenskap, er en av de tristeste selvmotsigelsene i samfunn som forfekter «atskillelse» fra storsamfunnet. I den arabiske verdenen, med tre hundre millioner mennesker, store oljerikdommer og dessuten vuggen til legevitenskapen, publiseres færre forskningsrapporter enn i Israel, som har seks millioner innbyggere. Og Israels prestasjon skyldes ikke hjelp fra landets ultraortodokse, som foretrekker at kvinnene lager mat og føder barn mens mennene studerer religiøse tekster. Men i det øyeblikk prostataen begynner å bli vanskelig, er brått storsamfunnets tilbud helt ok, både for emirer og hasider. La de vantro ta opp lån for å gjøre ungene til kirurger, så kan de lappe oss sammen når det passer oss, for de selv drar til helvete.»
I kapitlet om lesing og skriving, skriver han bl a dette:
«Jeg har jo som jobb å lese. Jeg leser og leser, og så skriver jeg i en næringslivsavis litt om hva bøkene handler om, og om de er noe særlig å spare på. En sjelden gang hender det at jeg i ettertid skjønner at jeg tok helt feil. Det handler ganske sjelden om at bøker jeg trodde var gode, viser seg å være helt idiotiske. Som oftest går det den andre veien, bøker jeg syntes virket uviktig, lever videre og durer og murrer inne i hodet.»
Jeg innser at jeg gjennom dette innlegget ikke har fått frem hva jeg syntes var så morsomt i boken. Men det er nå en gang slik at det ikke er en setning, men noe som kommer forut som gjør at nettopp en setning eller avsnitt fikk meg til å humre. Dessuten er det jeg synes er morsomt nødvendigvis ikke det andre trekker på smilebåndet av.
Uansett, som jeg skriver innledningsvis: til tross for en del språklige blemmer likte jeg denne boken veldig godt. Absolutt en bok jeg kommer til å huske at jeg har lest. Boken er på 254 sider og jeg lånte den av biblioteket.
«Men hun skriver ikke for anmelderne. Hun skriver for å tømme dagens tanker ned på papiret. Hun skriver for å rydde i seg selv, hun skriver for å merke at hun hver dag tenker en tanke hun vil huske for ettertiden. Hun skriver for å vekke avisleserne, for å ruske i det oppblåste borgerskapet, for å utgjøre en forskjell! Og av og til skriver hun for ikke å gå under. Akkurat der gjør hun som dikterne i Kristiania, hun holder i pennen som om det er en livbøye.
Hun flytter stolen i en ny vinkel, slik at ettermiddagslyset faller som gull på papiret.
Alle disse som hugger og hugger i fjellet utenfor – de er det som fortjener hennes energi!»
«Ellisif Wessel (1866-1949) kunne med enkelhet valgt å se på samfunnet utenfor ved å trekke tunge fløyelsgardiner litt til side. Men hun gjorde ikke det, hun valgte et stormfullt liv i samfunnets ytterkant. En tilværelse der hun ble hatet, der avisene kalte henne for Morderengelen.
Hva drev henne til å mene så sterkt om samfunnskreftene at store deler av landet ønsket å stille henne for retten? Og spyttet når de hørte navnet hennes?
Det var det som vakte min interesse og nysgjerrighet.»
Sitatet over er fra forordet til romanen Himmelstormeren av Cecilie Enger. Romanen ble utgitt i 2007. Men den var helt ukjent for meg før den var hovedboken i Bokklubben i mars (?) i år, og jeg leste om den her.
Jeg har kjøpt boken og "spart" den til Ingalills biografisirkel der månedens tema er I rettferdighetens navn. Romanen er et portrett av Ellisif Wessel, men jeg antar at jeg kan snike den inn som en biografi.
Romanen var like god som forventet. Det er litt underlig at jeg ikke kjente til denne delen av historien som Ellisif representerte. Selv om jeg vokste opp i Vest Finnmark, og hendelsene rundt Ellisif utspant seg i Øst Finnmark, burde jeg vel strengt tatt ha lært om henne. Men de kontroversene som var rundt henne, ikke minst det at hun var begeistret for den russiske revolusjon, er muligens årsaken. Eller var hennes bidrag ikke stort nok i den tid der mennenes bragder har vært trukket frem som viktig.
Ellisif Müller ble født inn i en borgerlig tilværelse. Faren var lege. Hun ser de fattige rundt seg. Som kvinnen Ellisif og moren møter. Kvinnen som drar på en vogn med liket av sønnen. Moren som har en sterk gudstro, troen som Ellisif etterhvert forlater:
«Om kvelden sa moren at det aller viktigste ved kristendommen var at den ikke bare skulle læres, den skulle også leves.
Gutten på vognen hadde fylt fem år, hadde ett yngre søsken, med en annen far. Oline Larsson var ikke gift, hadde gått utfordrende kledt da hun var yngre, hun hadde satt håret sitt opp i frisyrer så nakken og huden bak ørene ble synlig. Til tross for at hun kom fra et godt hjem. Fattig, men godt.
Moren til Ellisif lukket øynene der hun satt ved sengeenden, og ba Gud om å se til den døde gutten på vognen.
Og hun bad også om at Herren skulle se til Oline Larsson i hennes sorg, og at hun skulle forstå at skurvsopp måtte behandles.»
Kvinnen som jeg skrev om i dette innlegget bidro også til Ellisifs engasjement:
Lady Barbara Arbuthnott og hennes menn – av Eiliv Odde Hauge
«Den britiske kvinnen lady Arbuthnott representerte den nye tiden. For Ellisif ble hun blikket inn i fremtiden!
Ellisif fikk lytte til diskusjoner og problemstillinger hun aldri tidligere hadde hørt tale om. Lady Arbuthnott som kjente (og diskuterte med!) menn som dikterne Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie.
For ikke å glemme den sjokkerende, til tider gudsbespottende og gudsfornektende ordbruken til ladyens mange venner, eller ideene om at Ellisif, som kvinne, burde foreta sine egne livsvalg. Disse menneskene kikket over vinglassene og sa med høylytt sikkerhet at Ellisif om ikke lenge, når mennesker som dem selv ble mange nok, ville kunne ta examen artium. De reiste seg ustøtt og entusiastisk fra dypet av burgunderrøde stoler, eller fra sennepsgule sjeselonger, de tok bena ned fra skamlene og snakket oppglødd om at det nå var like for kvinner ville få adgang til universitetet, og de så på Ellisif som om hun representerte den rene moderniteten, når de så at hun også kom til å få oppleve at det svake kjønn fikk stemmerett.
Men aller viktigst, mente de, var det å skrive sant. For å skrive sant, var å være i sannhet. Det var slik de uttrykte seg. Og å være i sannhet var det eneste riktige, uansett pris.»
Faren til Ellisif hadde vært lege for Barbara Arbuthnotts sønn, og det var slik hun ble kjent med ladyen. Barbara Arbuthnott fikk betydning for Ellisifs kamp helt konkret som jeg kommer tilbake til.
Ellisif var 16 år da hun forlot Dovre med tog for å begynne på Nissens Pikeskole.
«Det er faren hennes som har ønsket det, og hun har ikke strittet imot et sekund! Ellisif skal ta middelskoleeksamen for piker. Hun skal få være blant de aller første som får forsøke seg, et resultat av en flammende krig tre ar tidligere om hvorvidt jenter skulle få ta guttenes eksamen, selv om kravene i matematikk ble redusert. Hun vet ikke om moren har vært like begeistret for ideen.»
Hun skal bo hos samme vertinne som fetteren Andreas Wessel. Han er da 24 år og halvveis til medisinsk embetseksamen.
Ellisif nyter å være i hovedstaden, med alt den har å by på. Hun får ikke lov, men vandrer rundt på egen hånd. Ellisif begynner å tvile på Den hellige ånd, hun trekkes mot unitarismen og teosofien. Hun trekkes mot de som kjemper for kvinners rettigheter. En av dem er Gina Krogh som klassevenninnen snakker om:
«Hun har aldri hørt om denne Gina Krog.
- Neivel, sier Kristine, og ser opp på de gylne septemberbladene som skjelver på den store ospen som vokser tett inntil muren, på utsiden av skolegarden.
- Moren min sier hun er fremtidens bolverk. Kristine smiler.
- At hun er giftig? spør Ellisif.
- Sannsynligvis betyr det bare at Gina Krog er mer moderne enn min mor, sier hun. - At hun snakker om ting som overdøver kjedsomheten hjemme hos oss. Søsteren min sier at Gina Krog i våres har sagt at kvinner bør få delta i stortingsvalgene. Og at hun nettopp har dannet noe som heter Norsk Kvinnesaksforening, med en mann som formann!
- Hun vil ikke engang høre tale om en slik forening.»
Ellisif trekkes også mot Andreas, mot kjærligheten. Til tross for den motstand de møter mot at fetter og kusine skal gifte seg, gifter de seg 4. mars 1886 i Dovre kirke. Morens motstand er så sterk at hun ikke er til stede i datterens bryllup. At hun med dette mister kontakten med moren skal bli en av Ellisifs sorger i livet. På gavebordet ligger det som skal bli Ellisifs viktigste verktøy i den kampen hun går inn i – å dokumentere den sosiale nøden og urettferdigheten hun møter nordpå:
«Det er en bryllupspresang Ellisif ser lenge på, nesten uten å våge å røre ved den, i frykt for at den kan løse seg opp som en drøm mellom hendene hennes: Fra lady Arbuthnott har hun (ikke begge to) fått et fotografiapparat. Det ligger i en egen koffert med utstyr, glassplater, stativ, kamerahus. Og ladyen har sagt at det er det beste fra Sverige, et Hasselblad 9 x 12.
Om ettermiddagen reiser Ellisif og Andreas Wessel. Ingen av dem aner riktig hvor de skal, det er for fjernt og fremmed. Og for langt.
Andreas er nyutnevnt distriktslege i Sør-Varanger.
Ellisif er nitten år, og nå reiser hun til Kirkenes.»
Når Ellisif kommer til Sør-Varanger bor der 337 nordmenn, 733 samer og 862 finner. Gruvedriften med opprettelsen av Syd Varanger øker befolkningen. Virksomheten tiltrekkes arbeidere som lever på et eksistensminimum. Som utnyttes for profitten som eierne er ute etter. Fra før er samfunnet preget av fattige mennesker. Disse møter Ellisif når hun er med Andreas ut til pasienter. Når de kommer til legekontoret.
Ellisifs største sorg er barna som hun føder for tidlig. Den blir ikke mindre når hun ikke får gravlegge dem på kirkegården.
«Presten griper hendene hennes. Hun vil kaste opp.
- Hvis vi begynner å gravlegge mennesker som, ja, som ikke er døpt. Som ikke er frelst og innviet hos Gud. Så mister kirkegården sin, skal vi kalle det... sin renhet. Det er rett og slett galt.
Han har et tonefall som Ellisif ikke kan tolke. Skulle hennes lille sønn, som aldri rakk å gjøre en eneste ond gjerning på jorden, aldri tenke en dårlig tanke, skulle han skitne til de andre døde?»
Sønnen, Peter Jan, som får leve til han dør av tuberkulose når han er elleve måneder. Anders er samtidig sørpå og blir behandlet for samme sykdom. Det er hjerteskjærende å lese om.
«Andreas kaller tuberkulosen for en ondskapsfull tiggerkjerring.
For i Finnmark, og i Sør-Varanger spesielt, sniker den seg rundt fra bosted til bosted, langs fjorder og over vidder. Den hvite pesten bærer hun med seg, skjult i hoste og spytt, hun er kledt i skitne klær, og hun søker seg særlig til steder der menneskene bor tett, der hun kan stikke seg bort i en mørk krok, for noen legger merke til henne. Der det er trangt og lysfattig, og der lyden av surklende lunger er så alminnelig at infeksjonen uforstyrret får spre seg i blodet. Hun skiller ikke mellom forsørgere, spedbarn eller mennesker på spranget inn i voksenlivet. Hun bryr seg ikke om det er høytid eller sorg. Hun er målrettet, hun går helt inntil, hoster eller prater lavt, slik at den hun henvender seg til noen uker senere kjenner hvordan trettheten får alt til å dreie seg om den søvnen som fyller nettene med svette og feber.»
Ellisif var en sterk og modig kvinne. Det er sterkt å lese om hennes historie og det samfunnet hun var en del av. Hun kjempet for de som ikke hadde muligheter for å kjempe for seg selv. Ga en stemme til de fattige i samfunnet. Hun var med på å stifte fagforeningen Nordens klippe. Protesterte mot urettferdigheten hun observerte - skriftlig og muntlig. Diskuterte. Kompromissløs selv om hatet fra motstanderne var sterkt. At hennes voldsomme engasjement var skremmende for de borgerlige, som kjente sin tilværelse truet, er enkelt å forstå. Særlig det at hun var tiltrukket av den russiske revolusjonen. Gå nå hjem lille legefrue, var det mange som sa og tenkte. Andreas var ikke alltid enig med Ellisifs metoder, men kjempet for saken på sin måte. Også han fikk utrettet mye. Johan Falkberget var også en av Ellisifs støttespillere.
Himmelstormeren er en en gripende og tankevekkende historie som kommer til å stå som en klippe i bokhyllen. Som vil minne meg på at det er noen som har kjempet for alt det jeg tar som en selvfølge. Ellisif ville vært stolt om hun hadde sett at jeg med den største selvfølgelighet har tatt mine valg i livet. Uten å kjenne skam for at jeg jeg har valgt bort å ha mange barn. Valgt å være i arbeid hele livet fordi det var det beste for meg. Er republikaner. Kan ærlig si at jeg tviler på at det finnes en Gud. Har vært organisert hele arbeidslivet selv om jeg ikke er organisert under arbeiderbevegelsens faner. Er tillitsvalgt med en arbeidsgiver som må ta foreningen vår på alvor. Slik at vi arbeidstakere ikke må stille med lua i hånda. Slik kunne jeg fortsatt i det evinnelige. Takk til Ellisif!
Omtalen er kopi av et blogginnlegg på bloggen min Tones bokmerke
Lenke til omtale på bloggen min:
De skriver med en troverdighet som gjør at jeg føler varmen, insektene, fuktigheten og luktene inne i jungelen. Jeg blir en fjetret tilskuer til maktspillet i Det Hvite Hus. Jeg føler desperasjonen i livene til de 10-12 år gamle leiemorderne helt innerst i bakgatene i Bogota.
Nå er det bare noen dager til jeg skal på fotokurs. Da jeg fikk tilsendt programmet, fikk jeg kalde føtter. Typisk deg, var kommentaren jeg fikk her hjemme. Mye sannhet i det.
Det er lenge siden jeg gikk på nybegynnerkurs - i mars 2012. Før kurset var jeg totalt blank. Kunne ingenting om kameraets funksjoner, hva ISO, blender og lukketid var. Men jeg lærte såpass mye gjennom kurset at jeg ikke bruker de ferdigstilte funksjonene på kameraet. Forøvrig et veldig flott og inspirerende kurs, og jeg var klar for fortsettelsen. Blant annet å gå på flere kurs som fotografen hadde.
Men så flyttet fotografen ut av Norge. Jeg har tatt en del bilder, men jeg er fortsatt en amatør. Jeg har bl a lest en fotobok av en amerikansk forfatter. Men det er noe med å bli inspirert av levende mennesker.
Hell og lykke – akkurat som jeg trengte det kommer fotografen en tur innom Norge og satte opp et videregående kurs der jeg er påmeldt. Men før jeg meldte meg på, måtte jeg forsikre meg om at jeg hadde noe på kurset å gjøre. Mener selv at jeg burde tatt nybegynnerkurset om igjen nå når jeg har mer erfaring. Men fotografen mente kurset var greit også for meg, så til helgen braker det løs med et tre dagers kurs.
Boken til Tom Schandy og Baard Næss: Fotoinspirasjon – Bli en bedre fotograf kjøpte jeg da den ble utgitt i desember 2014. Lest litt i den tidligere, men det er så mange andre bøker som alltid har kommet foran. På grunn av kurset var det på tide å lese den fra perm til perm. Det har jeg gjort, og det er en veldig flott bok. Den er som tittelen beskriver: inspirerende og grunnlag for at en kan bli en bedre fotograf.
Boken er inndelt i kapitler med ulike tema som: Hva skal jeg velger av utstyr, grunnleggende kamerakunnskap, det gode landskapsbildet osv osv. Den er illustrert med mange bilder der de tekniske detaljene er opplyst. Lettlest slik at den er en bok også for de som er helt blanke som jeg var første gang jeg gikk på kurs. Jeg har ingen problemer med å anbefale boken. En blir selvsagt ikke en god fotograf av å lese en bok, men teori er alltid greit å ha med seg. Og jeg er kommet til en erkjennelse: noe må man bare pugge seg til kunnskap.
Boken har gjort meg tryggere på at jeg ikke kommer på kurset som fullstendig novise. Og en ting er å si, jeg har ikke mye kamerautstyr. Et billig kamera, to linser og et billig stativ. Så får jeg etter kurset vurdere om jeg skal investere i noe bedre og mere utstyr. Mulig jeg kjøper meg en snorutløser før kurset. Men en utstyrsfreak vil jeg neppe bli.
Her er en link til foto.no der boken er anmeldt:
De prisbelønte fotografene Tom Schandy og Baard Næss har laget en introduksjonsbok i fotografi for de som ønsker å bedre basiskunnskapene.
Sist sett
