Bokelskere.no

Krimbøker leser jeg sjelden for tiden. Men av og til er det noe som fanger min interesse for en krimbok. Når det gjelder boken jeg nå har lest, Storesøster av Gunnar Staalesen, var det en tur til Bergen i vår som la grunnlaget for at jeg fikk lyst til å lese boken. På vei til en omvisning på Nordnes i strålende vær gikk vi forbi statuen av Varg Veum utenfor Strand Hotell; bildet er hentet fra denne artikkelen i VG

Vi var også på «kontoret» til krimhelten. Jeg ble sjarmert av Bergen og av at Varg Veum er «levendegjort» med en egen statue. Selv om det er lenge siden jeg har lest en bok om Varg Veum og sett filmatisering av bøkene, måtte jeg lese Storesøster som ble gitt ut i august 2016.

Forlaget Gyldendal, som jeg har fått et lese-eksemplar av, beskriver handlingen slik her:

«Varg Veum får overraskende besøk på kontoret sitt, av en kvinne som presenterer seg som hans halvsøster. Kvinnen har et oppdrag til Veum. Hennes guddatter, en nitten år gammel sykepleierstudent fra Haugesund, flyttet fra hybelen sin i Bergen to uker tidligere. Siden har ingen hørt fra henne. Hun har ikke etterlatt seg noen ny adresse. Hun svarer ikke på mobiltelefonen. Politiet har ennå ikke tatt saken alvorlig.
Veum påtar seg oppdraget. Etterforskningen avdekker halvt fortrengte ugjerninger og oppmagasinert hat. Den fører Veum til konfrontasjon med en voldelig og kriminell MC-bande og på sporet av et fellesskap som utfolder sin livsfarlige virksomhet i internettets dunkle anonymitet.
Møtet med storesøsteren skal også komme til å vise Veum ukjente sider av hans egen forhistorie. Til slutt ender det med en kamp på liv og død, også for Veum.»

Med tanke på at de fleste forsvinninger og drap har tilknytningen til personer i den nærmeste bekjentskapskrets/familie, virker handlingen i en del krimbøker noe søkt for meg. Men det er en utfordring å lage krim som skal fenge kresne lesere.

Storesøster er krim jeg liker å lese. Forfatteren har ikke fylt handlingen med alskens bestialiteter. Spenningen er der likevel. Flere overraskelser underveis. Forfatteren satser på gode dialoger, det liker jeg. Selv om man ikke kan kreve at fiksjon skal være troverdig, synes jeg troverdighet rundt handlingen er viktigere for handlingen i krimbøker enn annen fiksjon. Varg Veum er litt rufsete og innerst inne en ensom sjel. Kjapp i replikken, og med humoristisk sans. En krimhelt jeg kan tenke meg å følge med fremover.

Til NRK Hordaland antyder forfatteren at neste bok i serien om Varg Veum kanskje er klar allerede høsten 2017:

«Avslører Varg Veums familiehemmeligheter: Gunnar Staalesen sender Varg Veum ut på et dypdykk i sin egen families mørkeste hemmeligheter i boken «Storesøster». – En minioppfølger av bergenstrilogien min, sier forfatteren...Jeg kommer til å holde på så lenge jeg har nye idéer. Den neste Varg Veum-boken surrer allerede ganske så detaljert i hodet mitt. Den kan dukke opp allerede neste høst, sier forfatteren.»

Omtalen er kopiert fra et innlegg på bokbloggen min her

Takk - det ser jeg når jeg sjekker bedre etter.

Det har vært en «blåsebort-dag» i dag, og således en super dag å sitte inne og lese bøker. Jeg har lest boken til Edvard Hoem: Heimlandet. Barndom. Boken har jeg kjøpt. En roman på 168 sider som ble utgitt i 2006, og er oppfølger til denne boken som jeg leste i februar 2014 og skrev om i innlegget:

Mors og fars historie av Edvard Hoem

Begge bøkene synes jeg er fantastiske bøker, og jeg synes at de er minst like gode som bøkene om Slåttekaren. Det han skriver om gjør sterkt inntrykk på meg. Som leser må jeg gjøre meg refleksjoner underveis. På en lavmælt måte får han frem en skildring av et Norge i endring som påvirker Edvard Hoem og hans familie.

En kan lese historiebøker om denne tiden, men det er når dette knyttes til mennesker, som i dette tilfellet Edvard Hoem og hans familie, at en virkelig forstår hvor store endringene i samfunnet var. Boken er verken en tristesse eller romantiserer det livet de levde sammenlignet med samfunnet i dag.

Edvard Hoem ble født i 1949, og er eldstesønn og odelsgutt på gården Bakken i Hoem-bygda der han vokste opp. Moren Kristine hadde en datter med seg inn i ekteskapet med Knut Hoem. Boken er en roman der Edvard erindrer hvordan det var å vokse opp på gården og frem til han er 14 år og reiser fra bygda for å gå på realskole: Molde kommunale høgare almennskule.

Faren var legpredikant, eller emissær som det også ble kalt. Han var derfor på reise store deler av året. En av erindringene er da Edvars sammen med søsteren og faren reiser til kirken. Moren er «blitt tjukk igjen» enda veslebroren bare var et år; det skulle komme mange barn etter dette. En ungeskokk som det ikke alltid var like enkelt å mette. Når faren hjelper presten med å kle på deg, slik moren bruker å hjelpe Edvard, tenker Edvard at det er prest han skal bli.

«Da salmesongen tok til, snudde odelsguten seg og såg på menneska. Det var eit opent rom i ryggstøet, og der kunne han halde auge med dei som sat bak. På kvinnesida var det mest kjerringar med skjerande mål. Men mellom kvinnene og dei sat ein mann med ei vorte på nasen. Han forstod det måtte vera Djevelen. For det var i Vågøy kyrkje han lærte djevelen å kjenne. Han hadde ikkje høyrt om den karen før han kom dit. I det blåmåla kjøkkenet vart ikkje djevelen nemnd. Det var noko forferdeleg med djevelen. Han sat der og heldt auga med dei, og det var ikkje råd å koma unna for heile den lange gudstenesta var over.»

Før Edvard begynte på skolen var hans verden i hovedsak foreldrene, søsken og besteforeldrene. Et av dyrene på gården var den vakre hesten Perle som var like gammel som Edvard. Et annet dyr som er en del av erindringene er Bedehuskalven. En av bestefarens mål i livet er at bygda skal få et bedehus. Søsteren blir sendt rundt for å selge lodd med Edvard, «odelspresten», på slep, og den største gjenstanden var en kvit kvigekalv: Håpet som den ble kalt.

«Systera ville ikkje ha han med, men han trygla og bad så lenge at mora til slutt gav etter, og let han få følgje da Wenche skulle rundt på gardane og samle inn namn i loddbøkene. For odelspresten i Bakken var det ikkje eingong Livets Bok, det var Livets Bøker som skulle sprengast av tallause skarar. Gjennom sommaren gjekk han og systera frå gard til gard. Når ein selde lodd for bedehuset, var det ikkje vanskeleg å finne ut korleis folk hadde det bak sine mørke kjøkkenruter. Det var systera som førte ordet. Han måtte finne seg i å spela rolla som ein slags kontrollør, men denne oppgåva gjekk han inn i med alvor. Han brukte augo alt han vann for å passe på at dei ikkje vart lurte på pengane. Han var ikkje opplagt til det vennlege tullpratet som møtte dei når dei hadde bore fram ærendet sitt, og systera måtte stå aleine for dei lange og kronglete samtalene som etter landsens skikk måtte førast før folk henta tiøringar i syltetøykrukker i skapet og hestehandlarpungar i bordskuffen under voksduken. På Bortegarden sat eit ektepar ved bordet. Han likte seg ikkje da han kom inn, for det lukta ikkje som heime, og lukta gjorde han kvalm. Den gamle herremannen Edvard Eliassen sat i benken og spytta skrå til sides for seg, da hjelpte det ikkje odelspresten at dei heitte det same, han fann namnefellesskapen berre forferdeleg. Men kva måtte han ikkje gjennom når det galdt å drive inn pengar til bedehuset?»

Odelspresten og moren står på loftet og strigråter når den heldige vinneren henter Håpet.

Gården Bakken blir tilkoblet strøm, en stor begivenhet. Men en annen stor begivenhet skjer:

«Da var det slutt på den ulidelege første barndommen, han skulle endeleg få koma på skulen. Han visste godt at lærerinna på Hoem kjende til kor reint han las i bok, og ho hadde ymta frampå om at odelspresten kunne få koma på skulen når han ville. Men faren trudde ikkje det kom noko godt ut av å skilja han ut, og slo fast at han fekk halde følgje med «dei hine». Odelspresten opponerte ikkje mot dette, men syntest det var lenge å vente. No skulle han endeleg sleppe inn i Eit Nytt Liv i den raudmåla vesle bygningen med torvtak på Indre Hoem, der lærarinna Inga Moen Kvalsnes, eller «ho Moen» som dei sa for å harsellere over at ho tviholdt på jentenamnet sitt, regjerte over åndslivet i Karviland med hard hand. Det hadde ho gjort i snart førti år. Halve bygda hadde glede av å gapast over alt dette kvinnfolkgrevet sa og gjorde, men så snart ho dukka opp i ei forsamling, vart det knystrande stilt. Kvinner helste verdnadsfullt, mannfolk og gutungar reiv hovudplagga av. Det fanst ikkje eit menneske som var fødd hitanfor Ålesundsbrannen som ikkje hadde hatt henne til lærar, derfor kjende ho verdien på hauet til kvar einskilt, og kunne minne folk om korleis dei hadde gjort det til folkeskule-eksamen dersom enkelte vart for kjepphøge på det.»

Forventningene ble ikke helt innfridde. Selv om læreren forsøkte å legge til rette for at Edvard skulle få nok utfordringer, ble det til tider kjedelig for han. I tillegg gjorde dette til at han for de andre ungene ble Gullungen. Bygdedyret er også til stede i Hoem-bygda.

Etterhvert som Edvard vokser til observerer han hvordan moren setter seg selv og egne behov til side for at ungene skulle ha det bra:

«Ho snakka til eldsteguten som om han var vaksen, men sa ikkje alt som kunne vore sagt. Den eldste gjekk for å vera snill og hjelpsam, og sa sjeldan imot. Man han var opptatt av seg sjølv til å ha nokon omtanke som gjekk lenger enn til augneblinken. Kanskje var ho sjølv skuld i det. Ho klaga aldri, var ikkje fullt fortruleg med andre enn mannen. Ho snakkja med andre bygdefolk anna enn på misjonsmøter og juletrefestar der ho stilte opp med fem gutebarn i heimestrikka jakker, og ei lita jente i kvit strømpebukse på kneet. Barna skulle vera reine, heile, mette og skuleflinke. Svigerfaren skulle vera reinvaska, mett og ikkje ha noko på henne. Mjølka til meieriet skulle vera bakteriefri og ha rett fettprosent, kalvane skulle vera pussa og velstelte, grisen skulle ikkje vera for feit og ikkje for mager. Det skulle slaktast på aukande måne, og kalvane kom på fallande flo. Ho såg etter flovatnet når det kom kalv til gards, og gjekk og la seg når vatnet steig for å stå opp når det fall, og da kom som regel kalven. Var det midt på natta, vekte ho ikkje barna til å hjelpe seg, for dei skulle kanskje på skulen. Når dei vakna om morgonen, var kalven i bingen.
Ho lærte barna til å tru at dei var noko, men dei skulle ikkje skryte av det. Sjølv var ho flink til å teikne og måle, men fordi ho ikkje hadde tid , hadde ho heller ikkje målarsaker i huset. Verkeleg klok på henne kunne eldsteguten ikkje bli.»

Etterhvert som Edvard vokser begynner han å stille spørsmål til seg selv om den rollen han er tiltenkt. Om foreldrenes levemåte. Han ser hvor fattigslig det er på gården. Barna stiller kritiske spørsmål til troen til foreldrene som gjør at de skiller seg ut. Edvard forstår etter hvert at han må velge, og det å velge medfører som alltid at en må velge bort noe.

Heimlandet. Barndom er som romanen Mors og fars historie en bok som fint kan leses flere ganger.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min - link til innlegget

«Jeg var full av selvtillit og optimisme, skjønt jeg hadde fint lite å rutte med: mindre enn 150 pund; manuskriptet til min første roman, Det synger i gresset, allerede kjøpt av en forlegger i Johannesburg som ikke hadde lagt skjul på at det ville ta sin tid for han utga den, for Det synger i gresset var så undergravende; og noen noveller. Jeg hadde et par store kofferter med bøker, for dem ville jeg ikke skilles fra, noen klær, noen få smykker. Jeg hadde ikke villet ta imot den ynkelige pengesummen min mor ville gi meg, fordi hun hadde så lite selv, og dessuten var hele hensikten med denne reisen å komme bort fra henne, bort fra familien og fra dette fæle, provinsielle landet Sør-Rhodesia, hvor det, hvis det overhodet ble ført en seriøs samtale, alltid dreide seg om raseskillet og de svartes udugelighet. Jeg var fri. Endelig kunne jeg være meg selv. Jeg følte meg selvskapt, selvtilstrekkelig. Er det en tenåring jeg beskriver? Nei, jeg var nesten tredve. Jeg hadde to ekteskap bak meg, men jeg følte ikke at jeg hadde vært virkelig gift.»

Sitatet er fra selvbiografien Skyggevandring av Doris Lessing som tar for seg årene 1949-1962 og som ble utgitt i 1997. Selvbiografien er på 357 sider og boken har jeg kjøpt. Helt til slutt i innlegget har jeg linket til tidligere innlegg om bøker skrevet om og av forfatteren.

Hvilket inntrykk sitter jeg igjen med av Doris Lessing etter å ha lest bøkene? En dame med stort pågangsmot er det vel ingen tvil om. Hun skriver selv at hun ble sett på som sær – taktløs, steil, «vanskelig». Perioden hun beskriver i denne boken var hard for de fleste. Folk i London var slitne etter å ha gjennomlevd blitzen. Det er ingen rik forfatter vi kan lese om, det er så vidt «hjulene snurrer rundt» økonomisk sett i den perioden hun forteller om.

Doris Lessing hadde Peter på to og et halvt år fra ekteskapet med Gottfried Lessing med til London. De to barna fra første ekteskap bor hos faren Frank Wisdom i Sør-Rhodesia. Hun skriver at hun var fullstendig utkjørt etter reisen; Peter, som har det som plommen i egget, våknet klokken fem om morgenen med et gledeshyl og sovnet motvillig klokken ti hver kveld.

Beskrivelse av det London hun møter og hvor raskt en by kan endre seg til det bedre:

«Dette London fra slutten av førtiårene, begynnelsen av femtiårene, er forsvunnet, og nå er det vanskelig å tro at det fantes. Byen var umalt, bygningene var skjoldete og sprukne, triste og grå; den var krigsskadet, noen områder lå fullstendig i ruiner, med hull fulle av skittent vann som en gang hadde vært kjellere, og den var hjemsøkt av plutselige, mørke tåker - dette var før The Clean Air Act. Ingen som bare har opplevd dagens London med sine velholdte, rene bygninger, overfylte kafeer og restauranter, god mat og kaffe, gater som til langt over midnatt er fulle av unge mennesker ute på byen, kan tro hvordan London var den gangen. Ingen kafeer. Ingen gode restauranter. Klærne var ennå «kriseklær» fra krigen, dårlige og stygge. De såkalte Spisesalene, subsidiert under krigen, var ofte de eneste stedene en hel bydel kunne få seg et måltid...Innen tiåret var omme, var det kommet kaffebarer og iskrem, takket være italienerne, og gode, billige indiske restauranter. Klær var fargerike, billige og uhøytidelige. London var atter malt og var blitt lys og vennlig. Det meste av bombeskadene var borte. Fremfor alt var det kommet en ny generasjon som ikke var trettet ut av krigen. De snakket ikke om krigen, og tenkte heller ikke på den.»

Deres første bosted:

«Det første stedet jeg bodde, var i Bayswater, som på den tiden var temmelig medtatt og vanskelig å forbinde med fordums storhetsdager. Prostituerte sto oppstilt langs gatene hver kveld. Jeg skulle dele en leilighet med en sørafrikansk kvinne og barnet hennes: jeg skrev om denne noe utilfredsstillende erfaringen i In Pursuit of the English. Leiligheten var stor og møblert. To rom var leid ut til prostituerte. Da jeg oppdaget dette – jeg skjønte ikke med en gang hvem disse velkledde unge jentene som fór opp og med trappene med menn var – og tok det opp med den sørafrikanske kvinnen fordi jeg ikke trodde de to småbarna hadde godt av de, gråt hun og sa jeg var slem.»

Etter seks uker fikk hun tak i et kvistværelse i Denbigh Road, ved Portobello Road, og det var så lite at hun ikke fikk pakket ut skrivemaskinen. Peter hadde kommet inn i en kommunal barnehage, var sosial og stortrivdes.

Doris Lessing fikk en ny agent som bistod med å løse henne ut av den dårlige avtalen hun hadde med forleggeren i Johannesburg, og fikk solgt boken Det synger i Gresset. Men hun var ikke villig til alle endringer den nye forleggeren ville ha inn i boken, og særlig ikke at Moses hadde voldtatt Mary Turner.

«Hele poenget med Det synger i gresset var de hvites stilltiende, fordekte regler for skikk og bruk, ingenting noensinne sagt, alt underforstått, og forholdet mellom Mary Turner, den hvite kvinnen, og Moses, den svarte mannen, var skildret på en slik måte at ingenting var eksplisitt. Dette skyldtes bare delvis mitt litterære instinkt. Faktum er at jeg aldri har funnet ut om Mary lå med Moses eller ikke. Noen ganger tror jeg det ene, noen ganger det andre. Mens det var ganske alminnelig at hvite menn lå med svarte kvinner, og den stadig voksende gruppen av såkalte fargede beviste dette, hadde jeg bare én gang hørt om en hvit kvinne som lå med sin svarte tjener. Straffen – for mannen – var henging. Dessuten var tabuene svært sterke. Hvis Mary Turner lå med Moses, ville denne fattige kvinnen som tviholdt på bildet av seg selv som hvit frue, ha brutt sammen. Men hun var jo skjør, hun var gal - jo, men hun ville ha blitt gal en annen måte: straks jeg sier det melder uttrykk og ord seg som ville beskrive denne andre formen for galskap. Nei, når alt kommer til alt tror jeg ikke hun lå med ham. Da jeg skrev boken, var jeg sikker på at hun ikke gjorde det. Den episoden historien vokste ut fra, var følgende: jeg overhørte foraktelig og bekymret snakk på verandaene om en kone på en farm i nærheten som «lot kokken knappe igjen kjolen i ryggen og børste håret hennes». Min far mente - med rette, tror jeg - at dette var et uttrykk for grenseløs forakt for mannen: som når aristokrater tillot seg alskens i intim og ufin oppførsel i tjenernes nærvær, fordi de egentlig ikke var mennesker.»

Hun finner et nytt bosted sommeren 1950, Church Street Kensington, en fin liten leilighet i øverste etasje der hun og Peter bodde i fire år. Livet i det forrige huset var som å ha havnet i en viktoriansk roman. Nå ble livet en fortsettelse av tilværelsen i Salsbury der folk stakk innom døgnet rundt til tekopper, mat diskusjon og ofte heftig debatt. Hun kom i kontakt, eller skal vi si fanget, inn i et kommunistisk miljø. Også denne boken er det mye politikk, herunder om hva hun opplevde på en reise til Sovjetunionen. Hun skriver bl a dette:

«Jeg har følt meg fristet til å skrive et eget kapittel med overskriften «Politikk», så folk som synes hele temaet er kjedelig, kunne hoppe over det, men politikk gjennomsyret alt på den tiden; den kalde krigen forgiftet atmosfæren. Og likevel er det vanskelig, fra dagens perspektiv, å begripe et tenkesett jeg nå mener var sinnssykt. Har det noe å si om en kvinne bukket under for galskap? Nei. Men jeg snakker om en hel generasjon, og vi var grepet av en slags massepsykose eller kollektiv selvhypnose. Det er ikke noe forsøk på å rettferdiggjøre dette når jeg sier at jeg nå mener at alle massebevegelser - både religiøse og politiske - er en form for massehysteri, og en generasjon senere vil folk si: Men hvordan kunne du tro . . . hva det nå enn var?
Tro - det er nøkkelordet. Det dreide seg om en religiøs innstilling, identisk med den man ser hos religiøse fanatikere. Arthur Koestler og andre skrev en bok som het Guden som sviktet, og nå er det opplest og vedtatt at kommunismen er en religion. Men å si dette er ikke nødvendigvis det samme som å forstå det. Kommunismen arvet ikke bare en glødende overbevisning, men også et landskap av helter og skurker, de frelste og de ufrelste. Vi arvet kristendommens referanseramme. Helvete: kapitalismen; tvers igjennom ond. En frelser, tvers igjennom god - Lenin, Stalin, Mao. Skjærsilden: du kan ikke lage omelett uten a knuse egg (straffarbeid, konsentrasjonsleire og så videre). Og så paradiset. . . himmelen . . . Utopia.»

Det er enkelt å forstå at mennesker så kommunismen som løsning på f eks den fattigdommen og utnytting av arbeidere, f. eks i gruvene. For å bekjempe raseskillet slik det startet for Doris Lessing. I 1956 la Krustjov «kortene på bordet» angående Stalins forbrytelser. Det viste seg at sannheten var mye verre enn det han fortalte om. Som hun skriver; Hitler er blitt utpekt som vår tids forbryter, mens Stalin var tusen ganger verre og Hitler beundret Stalin. Allikevel får Stalin fortsatt bedre behandling av venstresiden. Doris Lessing ble i Partiet i flere år etter det selv om hun, etter det hun skriver, var skeptisk til mye rundt kommunismen.

«Det som var – er – viktig for dette sjiktet av venstresiden, har alltid vært det dramatiske, for ikke å si det melodramatiske: aldri bare en liten, nøktern, beskjeden innsats. Det finnes riktignok mennesker på venstresiden (og andre steder) som jobber år etter år for å forbedre et eller annet lite aspekt av livet for alle, men aldri den delen av venstresiden jeg soknet til.»

Kjæresten Jack var motvekten til at hun hadde en skepsis til det som ble misjonert. Å melde seg inn i Partiet mente han var en feil.

Jack var en av mennene hun hadde, en mann på «gjennomfart» i livet hennes, og hun var knust da han gjorde det slutt. En annen var en amerikaner, og hun skriver:

«Jeg husker med skam over min egen dumhet at da han kom opp i sengen til meg – jeg tror det var den første natten han var i leiligheten – var det jeg følte, at ensomheten jeg hadde levd med siden Jack forsvant, var over. Det finnes ingen større tosk enn en kvinne som trenger en mann. Det vil si en mann å dele gode og onde dager med.
Dumheten varte ikke lenge. Han var enda en mann som ikke la skjul på at han bare var på gjennomfart.»

Friheten hun hadde kjent ble forstyrret av at moren annonserte sin ankomst:

«Og nå fikk jeg et brev fra min mor hvor hun sa at hun kom til London, hun skulle bo hos meg og hjelpe meg med Peter, og - her var den uunngåelige, surrealistiske, hjerteskjærende ingrediensen – hun hadde lært seg å skrive på maskin og skulle være min sekretær.
Jeg klappet sammen. Jeg gikk rett og slett til sengs og trakk ullteppet over hodet. Da jeg hadde fulgt Peter i barnehagen, krøp jeg inn i mørket i sengen og ble der til jeg måtte hente ham.»

Moren reiste etter noen år tilbake til Sør-Rhodesia – til sønnen, Doris Lessings bror. Forholdet til moren kjenner jeg meg delvis igjen i, og ikke minst det hun skriver her:

«En må være voksen, virkelig voksen, ikke bare av år, for å kunne forstå sine foreldre. Jeg var middelaldrende da det slo meg at jeg aldri hadde kjent min far som den han virkelig var, den han ville ha vært uten den fryktelige krigen. Som ung var han optimistisk og robust, spilte fotball, spilte cricket og biljard på landslaget, gikk og - det var det han hadde mest glede av - danset på alle dansetilstelninger i mils omkrets, tok det som en selvfølge å gå kilometer etter kilometer til en dans, danse hele natten og gå tilbake igjen. Krigen hadde drept denne unge mannen og etterlatt en dyster, hissig mann som snart skulle bli halvt invalid, og så en meget syk mann. Hvis jeg noen gang skulle ha møtt den unge Alfred Tayler, ville jeg ha gjenkjent ham? Og likeledes min mor. Jo, jeg visste at krigen hadde knekket henne også, ikke minst fordi den drepte hennes store kjærlighet, slik at hun til slutt giftet seg med et av krigens ofre - og tilbrakte resten av sitt med å pleie ham. Men det var en annen ting det tok meg lang tid å få øye på. Det var den jenta som hadde trosset sin far for å bli sykepleierske, tålt år da han ikke engang ville snakke med henne. Dette var den kvinnen som gjorde inntrykk på alle hun møtte, med sin styrke, sin dyktighet, sin selvstendighet, sin humor. Jeg tror neppe jeg ville ha hatt stort å si til den unge Emily Maude McVeagh, hvis jeg hadde møtt henne, men jeg ville ha kunnet la være å beundre henne.»

Siste gang hun møter moren er da hun var i Salisbury i 1956:

«Jeg tilbrakte en ettermiddag med min mor. Hun bodde hos sin gamle venninne mrs. Colborne, og vi møttes med vår vanlige høflighet, og under overflaten, verdener av sorg.«

Moren dør av slag i 1957. Doris Lessing blir lammet av sorg, og som vanlig får hun vondt av moren for det forferdelige livet hun hadde hatt, og i denne stormen av medynk kommer tankene hva, hvis...

«Det var en vond, langsom tid, som jeg befant meg på flere tusen meters dyp under seigt kaldt vann. Peter visste at bestemoren hans var død, men hvorfor skulle han bry seg om en gammel dame som hadde vært der en stund og reist? Det finnes dødsfall som ikke er harde slag, men sår som brer seg mørkt, ute av syne, og aldri bli virkelig borte. Det hender at jeg tenker: Sett at hun kom inn her nå, som gammel kvinne, og her sitter jeg og er en gammel kvinne . . . hvordan ville det være? Jeg velger å tro at vi ville dele en slags humoristisk forståelse. Av hva da? Jo, av hvor fordømt smertefullt livet er. Men først og fremst tror jeg at jeg bare ville holde om henne . . . Hvem? Lille Emily, hvis mor døde da hun var tre år og overlot henne til tjenerne, en kald og avvisende stemor, en kald og plikttro far.»

I og med at Doris Lessing er forfatter, er livet som forfatter, ikke minst det å få tid til å skrive, skriveprosessen og forlagsbransjen en del av biografien, der hun bl a sammenligner forlagsbransjen den gang og på det tidspunkt hun skriver biografien.

«Jeg tror en forfatters virkelige liv bare kan forstås av en annen forfatter. Og noen få andre. Før i tiden var disse menneskene forleggere. Forlagsbransjen har forandret seg så mye at det er vanskelig å tro at kjernen i det hele en gang var det personlige forholdet mellom forlegger og forfatter. I femtiårene var hvert eneste forlag blitt startet av en mann - den gangen var det menn - som var forelsket i litteratur. De hadde ofte satset alt de eide, hadde som regel for lite kapital og, jo visst, det hendte at de var dårlige forretningsmenn. De var på utkikk etter nye forfattere, tok vare på dem, utga bøker som kanskje bare solgte i noen hundre eksemplarer. Dagens ordning, hvor alt er rettet mot noen ukers intensivt salg, ble innvarslet av en spøk som - slik det så ofte går - snart slett ikke var noen spøk, men en nøyaktig beskrivelse, brukt av alle i bransjen: «Denne bokens hylleliv er, eller var . . . seks uker . . . to måneder.»

Jeg liker godt Doris Lessings beskrivelser av miljø og møter med ulike mennesker. Hun møtte mange kjente mennesker i og med at hun var forfatter og aktiv politisk. Mange navn og ikke alltid like interessant å lese om. Det som er mer interessant å lese om er møtene med «vanlige» mennesker. Et møte er når hun besøker en av morens bekjente som hun kaller tante Daisy og hennes søster Evelyn i Richmond. Daisy hadde vært sykepleierelev på The Royal Free da moren var avdelingssøster og de ble gode venner. Det var til Daisy moren skrev sine lange ukentlige brev da de bodde på farmen. Slik startet besøket:

«Da jeg besøkte min tante Daisy og hennes søster Evelyn i Richmond, møtte jeg en verden så annerledes enn den bråkete, provisoriske verdenen de fleste av mine venner levde i, at for meg var det en reise til fortiden. Huset var stort og medtatt, trengte maling; det lå i en deilig hage full av fugler. Gamle hus møter deg med en viss reservasjon, holder øye med deg gjennom diskrete vinduer mens du går opp hagegangen, og når du ringer på, er det som om husets beboere, noen av dem rene spøkelser, går i stilling for å hamle opp med denne inntrengeren. For et menneske som meg, som vet alt om England fra hundre romaner og skuespill, utveksler beboerne i et gammelt hus replikker fra romaner de kanskje aldri har lest, ja ikke engang hørt om.
Jeg måtte forberede meg på å være en skuffelse, for tante Daisy var min gudmor, og det var hun som hadde sendt meg bøker om Jesus og apostlene opp gjennom hele barndommen, og her sto jeg, ateist og kommunist.
Jeg ringte på - klokken var høy og skingrende. Var tante Daisy eller tante Evelyn døve? Langsomt gikk døren opp, og der sto to små, smilende gamle damer.»

Det ble flere smakebiter fra biografien enn jeg i utgangspunktet hadde tenkt å gi. Som i biografien Under huden ble det politiske litt vel dominerende. Men som hun skriver, det var en viktig del av livet i denne perioden, og da blir det slik.
Omtalen er kopi av et blogginnlegg på bokbloggen min

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Konklusjonen min blir at dette er som alltid solid håndverk fra forfatteren sin side. Både stil og tema er klassisk Staalesen/Varg Veum. Vår helt Veum har nådd den anselige alder av 61 år, men virker tilnærmet uslitelig. Samtidig er det en stund siden han har overrasket. Man får som forventet.

Utdrag av omtale på bloggen min:
Nybyggerlivet er for såvidt greit beskrevet, men jeg savner litt mer brodd og temperatur i fortellingen. Bedre er det når vi er tilbake i Moldetraktene hos den gamle slåttekaren. Da kjenner jeg igjen noe av magien fra den første boka.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Matre skriver svært virkningsfullt. Hun veksler mellom idyll og desperasjon. Hun gir oss dyp innsikt i angsten til et voldtektsoffer. Hvordan ikke bare offeret ødelegges innenfra, men også hennes nærmeste.

Romanen Mrs Dalloway av Virginia Woolf utgitt første gang i 1925, min norsk oversatte utgave er på 176 sider inkl. etterord, har stått i min bokhylle i mange år. Flere ganger har jeg begynt på romanen, men avsluttet etter noen sider. Men; man ikke være entusiastisk bokleser uten å ha lest en bok av selveste Virginia Woolf. Derfor leste jeg biografien jeg skriver om i innlegget:
Hilde Hagerup: Virginia Woolf

Jeg tenkte at biografien kunne hjelpe meg å forstå grunnlaget for romanen Mrs Dalloway. Det gjorde den, men jeg må være ærlig på at jeg tidvis sleit med å konsentrere meg om det jeg leste.

Det er ikke mye som skjer i romanen – det meste foregår i tankene til personene som er med i handlingen. Ifølge biografien bruker hun teknikken «Stream of Consciousness». Ifølge Wikipedia er dette:

«Stream of consciousness eller bevissthetsstrøm betegner i psykologien den konstante strømmen av vekslende tanker og følelser som et menneske har i bevisst tilstand. Begrepet ble første gang brukt av den amerikanske psykologen William James i boka Principles of Psychology i 1890.
I litteraturteori betegner begrepet en litterær teknikk som i ekstrem grad inntar en indre synsvinkel ved å gjengi en persons bevissthetsstrøm. Begrepet ble introdusert i litteraturteorien av May Sinclair.»

Det er Mrs. Dalloway, eller Clarissa som er fornavnet, som er hovedpersonen. Stedet er London. Tidsrommet er en dag. Big Ben informerer om tiden. Allerede i begynnelsen på romanen får vi en antydning om at Clarissa har tjener og derfor tilhører de øverste klasser, og at hun venter besøk.

«Mrs Dalloway sa hun kunne kjøpe blomstene selv. For Lucy hadde nok å styre med. Dørene skulle løftes av hengslene; Rumpelmayers folk var ventende. Og, tenkte Clarissa Dalloway, for en morgen – frisk som bestilt for barn på badestranden.»

Inntrykk av Clarissa både fra en annens og Clarsissa’s synsvinkel:

«Hun stivnet til på fortauskanten og ventet på Durtnalls vogn var dradd forbi. En henrivende kvinne, synes Scrope Purvis om henne (og han kjente henne som man nå engang kjenner dem som bor dør i dør i Westminster); hadde noe av fugl over seg, av nøtteskriken, blågrønn, lett, livfull, enda hun var over de femti og så hvit som hun var etter sykdommen. «

Det er midt i juni. 1. verdenskrig er over. Den første Clarissa møter er Hugh Whitebrad, en gammel venn, og nå får vi vite at hans kone Evelyn er på en klinikk, for en «indre» sykdom. Videre at Clarissa skal ha selskap og at Hugh er invitert. At det finnes en Richard og en Peter Walsh, og ingen av dem liker Hugh.

«Hun kunne huske scene etter scene på Bourton - Peter rasende; Hugh selvsagt ikke hans likemann i noen henseende, men dog ikke den rene idiot som Peter ville ha det til; ingen pappskalle. Når hans gamle mor ville ha ham til å slutte som jeg er eller følge henne til Bath, gjorde han det uten å mukke; han var virkelig uselvisk, og når han, som Peter gjorde, sa at han ikke hadde hjerte, ikke hjerne, ikke annet enn en engelsk gentlemans manerer og oppdragelse, da var det bare hennes kjære Peter på sitt verste; og han kunne være ulidelig; han kunne være umulig; men skjønn å spasere med en morgen som denne.»

Bourton er barndomshjemmet til Clarissa, og til stadighet går tankene tilbake til Bourton, og hendelser som Clarissa, Hugh, Peter, Richard og Sally var involvert i da Clarissa var 18 år. Peter Walsh som var forelsket i Clarissa skal komme hjem fra India en av dagene.

«For de kunne være borte fra hverandre i hundre år, hun og Peter; hun skrev aldri et brev og hans var så tørre; men så plutselig kom det over henne: hva hvis han var sammen med meg nå, hva ville han si? – noen dager, noen syn brakte ham tilbake til henne rolig, uten den gamle bitterheten; og det var kanskje lønnen for å ha holdt av noen, de kom tilbake midt i St. James’s Park en vakker morgen – det gjorde de virkelig. Men Peter – hvor deilig dagene enn var, og trærne og gresset og den lille piken i rosa - Peter så aldri noen ting av det. Han satte på seg brillene, hvis hun ba ham om det; han så. Det var verdens tilstand som opptok ham; Wagner, Popes diktning, menneskers egenskap i evigheter, og skavankene ved hennes sjel. Sånn som han skjente på henne! Sånn som de trettet! Hun kom til å gifte seg med en statsminister og stå øverst i en trapp; den fullkomne vertinne kalte han henne (hvis hun hadde grått på soveværelset etterpå), hun hadde to i seg til å bli den fullkomne vertinne, sa han.«

Det gikk nesten slik Richard spådde. Hun giftet seg med Richard Dalloway og er høyt oppe i Englands klassesystem. Til og med statsministeren kommer i selskapet senere på kvelden.

Tankene går frem og tilbake mellom nåtid og fortid. Hos alle de som i romanen er gitt en synsvinkel. Lange tankerekker, men ikke hele tiden. Beskrivelser av det miljøet personene som tenker befinner seg i der og da. Tanker de har om seg selv og andre personer. Hun tenker på at Peter har giftet seg med en kvinne han møtte på båten til India, kvinner i India som hun tenker på er dumme, pene, spinkle fjols. Clarissa kan aldri glemme at Peter kalte Clarissa for en kald, hjerteløs snerpe. Han har forsikret Clarissa at han er lykkelig, enda han aldri har gjort noe av alt det de snakket om; hele hans liv hadde vært en fiasko. Ennå kan dette gjøre henne ergerlig.

«Hun er kommet til parkporten. Et øyeblikk stod hun og så på bussene på Picadilly.
Hun ville ikke si om et menneske i verden lenger at de var sånn eller slik. Hun følte seg så ung; samtidig usigelig eldet. Hun skar som en kniv gjennom alt, og samtidig sto hun utenfor og så på. Hun hadde en uavrystelig fornemmelse, der hun stirret på drosjene, av å befinne seg ute, langt langt ute til havs og alene; hun hadde alltid følelsen av at det var farlig, uhyggelig farlig å leve bare en eneste dag. Ikke så at hun syntes hun selv var begavet, eller noe utenom det vanlige. Hvordan hun hadde kommet seg gjennom livet på de brokker av kunnskaper som Fraulein Daniels hadde gitt dem, kunne hun ikke begripe. Hun kunne ingenting; ikke språk, ikke historie; hun leste så å si ikke en bok mer, unntagen memoarer når hun hadde lagt seg; og likevel synes hun livet var så spennende; alt det her; bilder som kjørte forbi; og hun ville ikke si om Peter; ikke om seg selv; jeg er sånn, jeg er slik.»

I boken er det en person, Septimus. Hilde Hagerup skriver:

«Hun har i flere bøker skildret leger som begår overtramp og setter gale diagnoser. Det var hennes egen erfaring med helsevesenet. I boka Mrs. Dalloway skildrer hun hvordan legene forholder seg totalt uforstående til Septimus Warren-Smiths store, desperate sorg. Septimus har kommet mentalt skadet tilbake fra første verdenskrig, og hans oppfatning av virkeligheten stemmer ikke med det resten av samfunnet ser som normalt. Virginia tar Septimus' side - det er noe rasjonelt over galskapen hans. I hvert fall skildres han med stor innlevelse. Det er legene som framstår som idioter. De snakker om frisk luft og sunn mat og hvor viktig det er å sette ting i perspektiv, men både Septimus og leseren oppfatter det de sier som latterlig. Behandlingen Septimus får i boka minner om det Virginia selv ble utsatt for. Opplevelsene hun hadde som trettenåring skulle gjenta seg flere ganger seinere i livet. Legene og de som pleiet henne hadde en enorm makt. Når hun ble syk, var det andre som tok avgjørelsene om livet og hverdagen hennes. Det ble neppe snakket om, men Virginia visste hva som kunne skje og hvor hun kunne ende opp. Halvsøsteren Laura må ha eksistert i bevisstheten hennes som et dystert spøkelse. Noen syke mennesker ble sperret inne og fikk aldri slippe ut igjen. Dersom det hadde skjedd med Virginia Stephen, hadde vi aldri sett noe til forfatterskapet hennes.»

Om det selvbiografiske i romanen skriver Hilde Hagerup også dette:

«Mrs. Dalloway og Septimus møter hverandre ikke, men historiene deres bindes sammen på slutten av boka gjennom en av legene, Sir William Bradshaw, som altså kommer for seint til Clarissas fest når Septimus tar livet sitt. I virkeligheten er det ikke Sir Bradshaw som er linken, det er Mrs. Dalloway og Septimus. Er Mrs. Dalloway og Septimus to sider av Virginia selv? Mrs. Dalloway minner om Julia, moren til Virginia. Hun er opptatt av blomster, av hvem som skal få komme på festen og hvem som er kjedelige og som hun helst ikke ønsker å invitere, hun er en perfekt vertinne. Men på innsiden likner hun på Virginia likevel. Hun har den samme følelsen av at tilværelsen er meningsløs. Det er ikke bare døden som er forferdelig, det er selve livet også. Livet er kanskje enda verre, for hvorfor i all verden går man rundt og gjør alle disse tingene når de ikke skal vare? Hvorfor organiserer hun disse festene, hvorfor introduserer hun folk for hverandre? I de valgene hun har tatt, har hun også mistet noe; noe hun har hatt i seg tidligere som aldri vil komme tilbake, de andre mulighetene. For eksempel forholdet til den småsprø, lesbiske venninnen Sally Seton og til vennen Peter Walsh, alt det hun kunne ha valgt. Det er Septimus som hopper ut av vinduet fra huset i Bloomsbury, og selv om hun aldri får høre detaljene, regner vi med at Clarissa på en eller annen måte forstår at han hopper. Døden er løsningen på et liv som i bunn og grunn er meningsløst.»

Jeg hadde neppe fått det jeg fikk ut av romanen uten å ha lest biografien om Virginia Woolf. Jeg synes den tidvis er utilgjengelig på grunn av de lange avsnittene med lange setninger – tankerekker. Men hele romanen er ikke slik. Hadde det vært faktum, hadde jeg neppe lest den. Greit at forfatteren gir leseren motstand, men for meg finnes det grenser for hva jeg bruker lesetiden på.

Jeg har kjøpt flere bøker om og av Virginia som jeg skal lese:

Bjørg Vindsetmo: Virginia Woolf en biografi
Virginia Woolf: Til fyret

Virginia Woolf: Et eget rom

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget

Link til omtale på bloggen min: Lykkejegeren

Lenke til omtale på bloggen min: Mysterieavenyen

I tre innlegg på bloggen min har jeg gitt smakebiter fra portrettene av de 44 amerikanske presidentene så langt. Jeg har en nyere utgave av boken fra 2013 som også gir et portrett av Obama. Boken er omfattende, men absolutt lesverdig.

Link til det siste blogginnlegget om boken

Det var kanskje ikkje anna å vente at Nobile blei uglesedd i Noreg. Han hadde jo på sett og vis gjort heltane våre til narr. Han viste dei vintervegen, sjølv om han ikkje kunne gå på ski eller kjøre hundespann. Ved hjelp av kunnskap og ei vitskaplig innstilling klarte han det Amundsen ikkje klarte: å fly over polarområdet for eigen maskin.»

Sitatet over er slutten av boken jeg nå har lest: Tragedien Umberto Nobile Polarhelt eller svikar? av Steinar Aas. Det var tilfeldig at jeg fant boken utgitt i 2002 på loppemarked. At Roald Amundsen kunne være en drittsekk og at det ligger mange lik i hans fotefar, var jeg kjent med etter å ha lest disse bøkene som jeg har skrevet om i innleggene:

Biografi: Roald Amundsen av Tor Bomann-Larsen - virkelig verdt å bruke tid på å lese!

Ragnar Kvam Jr.: Den tredje mann - Beretningen om Hjalmar Johansen

Ragnar Kvam Jr.: De fire store og hvordan de ledet sine menn:

Det overrasker meg heller ikke at man den gang ikke kjente til Roald Amundsens drittsekkfakter. Men at han fortsatt i dag ikke har fått den slagside han burde ha, er mer enn interessant. Samtidig burde det ikke overraske meg. Det er sider ved norsk sjåvinisme som gir meg vond smak i munnen for ofte.

Historien rundt luftskipet Norge er beskrevet i Tor Bomann-Larsens biografi. Lite om historien om luftskipet Italia. Tidlig i boken til Steinar Aas beskriver han det som skjedde da skipet Città di Milano kom til Narvik med de overlevende fra Italia-ekspedisjonen, herunder Nobile.

«Om bord satt ein nedtrykt mann, installert som om han var fange, med pålegg om ikkje å ha kontakt med nokon av dei frammøtte journalistane som stod og venta inne på land. I ein månad hadde ei heil verd vore opptatt av lagnaden til italienarane som no satt på «Città di Milano», og i malmbyen var det fleire som spurde seg om dei ikkje burde vore skambanka. Andre meinte at dei ikkje burde sette føtene sine på norsk jord, langt mindre få lov til å reise gjennom Noreg.
Italienarane hadde lagt ut på ein ekspedisjon med luftskipet «Italia» i polarområda våren 1928. På den siste av tre turar over polhavet havarerte luftskipet 25. mai. Ti av mannskapet fall ned på isen da gondolen dei satt i, blei slått mot drivisen aust for Nordaustlandet på Svalbard, og seks forsvann sporlaust med restane av luftskipet ut i isøydet. I over ein månad var store internasjonale hjelpeaksjonar i sving med isbrytarar og fly for å finne og berge havaristane. Mellom redningsmennene var Roald Amundsen og eit mannskap på fire i flybåten Latham. 18. juni letta det tunglasta flyet fra Tromsø, og kom aldri tilbake. Den norske polarhelten var borte for alltid.»

Stopp en halv, var det første jeg tenkte, det var vel ingen som trodde at en mann som gjorde alt for å få oppmerksomhet hadde ve og vel til Nobile & co i tankene da han bestemte seg for å bli med på redningsaksjonen. Tor Bomann-Larsen skriver i sin biografi om Amundsen som bruker denne reisen til å rømme fra en kvinne som er på vei for å gifte seg med han:

«Men venter brudgommen på sin brud? Tvert imot. Han setter himmel og jord i bevegelse for å komme vekk. Det kan se ut som Roald Amundsen heller vil omfavne sin verste fiende på et isflak nord for den 80. breddegrad, enn å ta imot den kvinnen som har lagt alt bak seg for å komme ham i møte med amerikabåten. Det er mer enn et tankekors. Det ligner en flukt - en flukt over hals og hode - fra Uranienborg, fra et liv som pensjonist, fra en død bak huset og fra kvinnen som kommer.
Han rømmer tilbake til helterollen, til det gamle eventyret - inn i rampelyset. Der kan han sitte, midt i verdens oppmerksomhet, godt skjult i ridderens rustning. Tydeligere enn noen gang demonstrerer Roald Amundsen at han er en mann med svekket kjerne; han kan bare eksistere i kraft av verdens beundring.»

En mann med svekket kjerne, det var jaggu godt sagt om Amundsen.

Nobile var luftskipsingeniør og tegner, og en kunnskapsrik forsker på sitt område. Han var i utgangspunktet ikke opptatt av polarområdene, og slett ikke noen polfarer.

«Sett med norske auge var ikkje Nobile nokon eigentlig polarhelt. Han representerte noko heilt anna enn det heltar som til dømes Amundsen og Nansen gjorde. Ikkje var han fysisk sterk. Han var heller ikkje ein representant for den einslige heltens kamp mot isen, eller mannen med stor M. Nobile var familiemannen som følte med kona si, og nærte ei kjærlig omsorg overfor barnet sitt. Han var polarhelten som skreiv eit eige kapittel om hustrua i boka om polarbragdene, og som tok bilde av sine to kjære med seg i gondolen for å døyve saknet.»

Det var Amundsen som kontaktet Nobile.

«Den 15. juli 1925 mottok Umberto Nobile eit telegram frå Oslo. Det kom frå den verdskjende polarforskaren Roald Amundsen som ville møte Nobile til viktige og hemmelige forhandlingar. Telegrammet skulle komme til å prege resten av livet til Nobile.»

Det aspektet burde Amundsen & co hatt med seg da de utsatte Nobile for den voldsomme kritikken i ettertid.

«Thommessen var Nobile sitt faste anker i førebuingane. Han visste ei heilt anna openheit enn dei to andre hovudaktørene. Mussolini og Amundsen. Mussolini hadde ein eigen agenda for ekspedisjonen. Dersom ferda lukkast, kunne han nytte ho i propagandasamanheng. Han heldt ein relativt låg profil enno, men stilte raust opp med ressursar til forebuingane.
Kva så med Roald Amundsen? Nobile hadde stor respekt for Amundsen, men då han blei spurd om han likte han i eit intervju i Dagbladet i 1953, tenkte Nobile lenge over spørsmålet for han svarte: «Likte og likte. Jeg beundret ham.» I andre samanhengar var ikkje Nobile like diplomatisk. Det er ikkje til å stikke under ein stol at Nobile følte seg liten i Amundsen sitt selskap. Nobile hadde vanskar med å bli akseptert av Amundsen. Han påstod mellom anna at Amundsen rekna luftskipet som ein drosje og Nobile som ein drosjesjåfør, og at han var einspora og eigenrådig alt i planleggingsfasen.
I forebuingane var det lite kontakt mellom Nobile og Amundsen. Roald Amundsen heva seg liksom over alle trivielle diskusjonar. Hjalmar Riiser-Larsen og Lincoln Ellsworth fekk ta seg av det. Dei var blitt ein del av Amundsen sitt hoff etter dei to siste flyoperasjonane til Amundsen i 1925. Riiser-Larsen stod for den flyfaglige kompetansen, medan Ellsworh var den amerikanske rikmannssonen som hadde forbarma seg over Amundsen, di alt såg som mørkast ut for finansane til den gamle polarkjempa. No skulle dei to få betalt for sin lojalitet overfor Amundsen og delta i det store prosjektet.
Amundsen hadde ikkje tenkt å gi ved dørene. Dette var hans ekspedisjon. Nobile skulle raskt oppleve det. I tida som kom, var han ei lita brikke i eit større spel. Både Mussolini og Amundsen kjempa kvar på sin kant for heider og ære, og midt mellom dei stod Nobile.»

Riiser-Larsen, Amundsen, Ellsworh, Nobile og Titina– kilde for bildet: https://www.spitsbergen-svalbard.com/spitsbergen-information/history/the-race-to-the-pole-3.html

Det var ikke så viktig for Amundsen at luftskipet holdt seg i luften som det var for Nobile. Om de landet på polen skulle de alltids komme seg ut på egen hånd; det ville bli en ny stordåd for «Chefen». At Nobile tok med seg sin hund Titina, var ikke noe Amundsen likte. Men, dette skriver Tor Boman-Larsen i sin biografi:

«Når polfareren tenker nærmere etter, kan dyret vise seg å komme godt med. Han ser på Wisting og husker Slakteren. Nobiles nipsdyr anslås til fem kilo. Wisting vet å partere hunder og å få mest mulig ut av dem. Det blir ikke mye på hver mann, men den skal deles likt. I det øyeblikk de går ned på isen, er det ham, Chefen, som bestemmer, over mennesker, dyr og dagsrasjoner.
Hundekoteletter er godt. Altmuligmannen kan sine kokekunster. Retten kalte de bare «bikkje». Polfareren kaster et blikk på det spisse, mørke, lille hodet. Kroppen er glatt og hvit. Er det i det hele tatt noen hund?
Det vil vise seg.»

Kilde: http://barkpost.com/first-dog-to-fly-over-north-pole-titina/After the success of the mission, Nobile refused to be photographed without his precious Titina, and eventually she became more famous than the rest of the crew.

Titina var med på begge ekspedisjonene og ble berømt – fra boken til Steinar Aas:

«Nobile var bymannen som helst såg på hunden som ein venn og turkamerat. Han tok med seg fanghunden Titina, ein liten spisshund, og Titina hadde ingen annan funksjon på reisa enn å vere ein kjær følgjesvein. Det var alt Nobile trong av venner om bord, skreiv han seinare.
Dermed fekk Titina ein viktig plass både i reiseskildringar og bilde fra ekspedisjonane. Han blei den mest berømte polarhunden i historia, trass i at han trulig passa best trygt heime i Napoli, som turkamerat når familien Nobile gjekk ein kveldstur på den nærmaste piazza. Titina blei ikkje berre gjord udødelig gjennom polarlitteratur, fotomateriale og annan dokumentasjon. Den dag i dag kan ein sjå den høgt elska hunden til Nobile utstoppa på Museo Storico-Aeronautica Militare i Vigna di Valla, like Nord for Roma. Slik behandla ikkje dei norske polarheltane sine hundar. Kjenslene deira for andre heldt dei for det meste for seg sjølv. Nobile fann plass for Titina i bøkene sin om polferda, og forholdet mellom Nobile og hunden hans var nær sagt rørande.»

I et privat brev til Amundsen kalte en god venn av Amundsen, apoteker Zappfe i Troms, italienerne som var med på ekspedisjonen over Nordpolen for svarte tatere. De passet ikke inn blant «Nordmænd». Vel, historien viser at hadde man en venn som Amundsen fikk man en fiende på kjøpet. Umberto Nobile har bare gode skussmål når man trekker fra de som var under hælen til Amundsen. Nobile fikk sin oppreisning i alle andre land enn Norge. Etter å ha lest boken til Steinar Aas mener jeg at Nobile ihvertfall ikke var en sviker.

Fra slutten av boken til Steinar Aas:

«Den norske behandlinga av Umberto Nobile er eit svart kapittel i nyare norsk historie. Rykte og indisium, klappjakt og lynsjestemning skapte ei felles norsk haldning. Kulturelle og rasemessige fordommar florerte og førte til at anti-italienske haldningar fekk utvikle seg og feste seg blant den jamne nordmann.
Historia om Nobile-tragedien fortel om eit folk som blei lurt opp i stry, og som med sin flokk-mentalitet gjekk rett inn i ein mørk tunnel. Det korkje evna eller ønskte å snu, men ville heller halde fram med å kverne vidare på den betrevitande, nasjonale arrogansen.
Det mest skammelige er likevel at dette skjedde med hjelp fra norske avisfolk og utan at norske politiske eller intellektuelle miljø mukka. Når journalistar kastar seg samstemde inn i hekseprosessen og det elles er taust på alle kantar, er det alvorlig. Like alvorlig er det når representantar for den norske staten får den same kollektive blackouten.
Kva så med norske historikarar og polarforskarar, kunne ikkje dei ha gjort noko? Nobile-saka vitnar om at norske forskarar og vitskapsmenn på det polarhistoriske området ikkje har evna å rive seg laus frå den ishavsimperialistiske og rekordfokuserte polartradisjonen. Enno i 2002 driv ein på og dyrkar dei gamle nasjonale heltane.»

Omtalen er kopi av et blogginnlegg på bloggen min - link til innlegget

Havboka/Skrova - eller hvordan å befinne seg midt i ei bok. En kombinasjon av bokomtale og reiseskildring. Les mer på bloggen min.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Mer troverdig er hun da i sin beskrivelse av det daglige politiarbeidet. Hun skifter stadig synsvinkel, slik at vi opplever etterforskningen gjennom øynene til flere av politifolkene. Dette gjør hun på en elegant måte, slik at vi kommer ganske så tett inn på de forskjellige aktørene, både gjennom arbeidet, men også i små glimt av deres privatliv.