For en skikkelig Eurovision fan som meg er dette faktisk en kjempestor merkedag!
Jeg var 10 år da Norge fikk sin første seier i ESC, og da hadde jeg allerede vært blodfan i fem år.
Slik jeg leser diktet, er hestene sentrale nettopp fordi de inspirerer diktets jeg-person til å være tilstede i en opplevelse, og ta den inn med alle sansene, og la opplevelesen være akkurat som den er, uten å forkludre den for mye med tanken. Noe jeg-personen opplever om en enorm befrielse.
Det er da ingen grunn til å beklage at du har en annen smak og at dette diktet ikke rører ved noen strenger hos deg.
Jeg leser ikke mye poesi selv, for jeg synes det aller meste som skrives er for sært og utilgjengelig. Dette diktet derimot, er ett av de ytterst få diktene som bokstavelig talt krøp under huden på meg allerede første gang jeg leste det (som pensum på Litteraturvitenskapstudiet), og som jeg leser av og til når ønsker å fremkalle visse stemninger og følelser.
Jeg ønsker ikke å begi meg ut på noen diktanalyse her, for de få diktene som virkelig betyr noe for meg vil jeg helst ikke tenke i stykker. Jeg er litt redd for å redusere diktet til et sett virkemidler og sånn sett ødelegge noe av "magien" jeg opplever når jeg leser det (om det er mulig å "analysere i hjel" et dikt, er en helt annen diskusjon, som eventuelt kan tas opp i en annen tråd).
Men jeg vil kort og godt fremheve hvordan dette diktet - kun ved hjelp av noen ord - klarer å vekke til live en sanselighet og en sterk følelse av samhørighet med naturen. Jeg føler meg rett og slett mer levende etter å ha lest dette diktet. Det kan sammenlignes med hvordan det kan oppleves å komme inn etter en en lang tur i regnet: forfrisket, renset og med et litt klarere blikk på verden.
"Det geniale ved Bohrs syn," tok jeg sats, "var at han klarte å unngå begge de nærmeste fellene som den klassiske fysikken forsøker å forføre oss alle inn i, å få oss til å se på naturlovene som uavhengige av mennesket, og dertil tro at mennesketankene om dem kan bli korrekte. Bohr forsto at det virkelig avgjørende måtte ligge i selve møtet mellom den ytre naturen og det indre mennesket, og mer i hva og hvordan øyet ser, enn hvordan hjernen forsøker å forklare det. Han satte sin lit til innlevelsen som kunne åpne, heller enn å lukke fenomenene inn i mekaniske systemer. Systemer som insisterer på å inneholde alt - men allikevel ikke er i stand til å se lenger enn til blinde, endeløse rader av tannhjul og kjeder mellom årsaker og virkninger. Og sin tro..."
Gleden er på min side!
Jeg tror faktisk at takknemligheten din har inspirert meg til å bli mer gavmild i fremtiden!
Så bra! Da er den herved din :-)
Send meg en privat melding med adressen din, så sender jeg den i løpet av dagen!
Det jeg hadde tenkt da jeg kikket på visittkortet til Villecourt, gjaldt også meg. Det skal ofte ikke mer til enn noen år for å få has på mang en pretensjon.
Hvis noen har lyst på boka som ligger på 3. plass på "Populære bøker nå", og kan hente den på Grønland (hjemme) eller på Solli Plass (arbeid), så send meg en melding!
Hører jeg ikke noe i løpet av noen dager, så settes den på bytte-hylla på jobben.
I dag, 24. april 2015, er det 200 år siden den engelske forfatteren Anthony Trollope ble født
Nei, det visste jeg faktisk ikke, så tusen takk for info! Det MÅ jo være bra det!
For 30 år siden, altså 21. april 1985, døde den norske forfatteren Astrid Hjertenæs Andersen.
Hun skrev et av de vakreste diktene jeg vet om:
HESTENE STÅR I REGNET
Når mitt sinn er fylt av drømmer,
mere dunkle, mere fjerne
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell, som her.
Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten, full av sødme,
sitrende av fromt begjær.
Slik som hester står i regnet
lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet.
Vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.
"To find beauty in ugliness is the province of the poet"
(Thomas Hardy 1840-1928)
I dag, 13. april 2015, fyller nobelprisvinneren i litteratur fra 2008, Jean-Marie Gustave Le Clézio, 75 år.
"TV-serier er den nye romanen" er et utsagn jeg har lest/hørt flere steder den siste tiden.
I hvilken grad stemmer denne påstanden for deg?
For nøyaktig 90 år siden, den 10. april 1925, utkom "The Great Gatsby" av F. Scott Fitzgerald.
Hva går begrepet ut på?
Helt klart Fugletribunalet av Agnes Ravatn!
Vel, glemt og glemt fru Blom, men tvillingsøsteren min kan i alle fall fortelle at hun under et familie-middagsselskap hos vår oldemor, da vi var i 10-12 årsalderen, plutselig oppdaget at jeg ikke satt ved bordet, og at de senere fant meg i et klesskap lesende på en Agatha Christie bok.
Historien om menneskets forhold til naturen vitner om en skremmende arroganse og likegyldighet. Gjennom århundrer har naturen vært underlagt menneskets forgodtbefinnende: Oppfattet som en form for mekanisme har naturen vært frakjent all egenverdi. I denne forstand er den blitt gjort til en ting på lik linje med andre objekter, og som det står mennesket fritt å råde over. Som en hvilken som helst gjenstand har den vært prisgitt menneskets eksperimentering og manipulasjon. Ja, siden mennesket alene er i besittelse av det høyere prinsipp som bevisstheten og friheten utgjør, er mennesket i perioder blitt tillagt en naturgitt rett til å betrakte naturen som et objekt som det kan manipulere. Ikke å gjøre det er av mange blitt oppfattet som ensbetydende med et svik mot den menneskelige tanken og dens streben etter å perfeksjonere seg.
"I filosofiens løpekonkurranse vinner den som kan springe langsomst. Eller: Den som kommer sist i mål."
(Wittgenstein)