Bokelskere.no

Er totalt allergisk mot sport, men det hender seg at jeg ser superbow (finalen i amerikansk fotball). Litt rart med alt oppstusset når den tiden kommer. Det er nesten jul og bursdag samtidig for amerikanerne. Skjønner ikke alle reglene, men liker at spillerne blir litt hissige:) Så ser vel på sport en gang i året. Ellers er jeg så og si allergisk mot sport, spesielt fotball grøss

Denne uka leste jeg ferdig The Coldest Girl in Coldtown av Holly Black, den var så som så.
Og jeg har nå nettopp begynt på boka Fangirl av Rainbow Rowell og ved siden av leser jeg fortsatt i The Jungelbooks av Rudyard Kipling og Barfotdronningen av Ildefonso Falcones.
Jeg har to bind i en bok i The Jungelbooks, og har tenkt å lese bare den første boka i den serien og utsette den andre til en annen gang.

Ellers har det blitt kaldere og høsten ligner mer på høst enn sommer og det er på tide. På tide med mer regn og vind. Heldigvis blir det fortere mørkt om kveldene. Høsten er og blir den beste årstiden. Det passer så innmari godt til det mørke humøret mitt mohahaha.

Og Halloween nærmer seg med stormskritt. Er for gammel til å gå rundene, dessverre, men har kjøpt noen Halloween stæsj for å pynte bokhyllene med og snop som jeg skal ha selv.

God helg til deg og dere andre også.

Skjønte jo hensikten med Mørke rom, men til tross for at jeg er veldig glad i dyster bøker/filmer så syns jeg den var tvers gjennom kjedelig, dessverre.

Og Flink pike var ikke så original som mange "hevdet" at den var.

Jeg har lest både Flink pike og Mørke rom, men syns ikke noen av bøkene var noe spennende. Så hun er vel ingen forfatter for meg og syns hun er oppskrytt på mange måter:)

Enig. Leste både Gone girl (Flink pike), og Mørke rom av henne, men likte ingen av bøkene hennes noe særlig. Så syns hun er oppskrytt forfatter og jeg er glad for at jeg ikke er den eneste som synes det:)

Skjønner hva du mener. Er gjennom omtrent det samme. Forskjellige spesialister, men testene er stort sett det samme og ingen blir særlig klokere. Har vært innom både sykehus og de som har egne klinikker. Ventelister over alt, frem og tilbake osv. Samtidig har jeg ikke mye energi heller, men møter opp der jeg har time uansett. Men som sagt, utredning tar tid og ventelister har jeg vært mer uheldig med samme om man ringer og presser på. Ventelister varer omtrent 3-4 mnd overalt. Det er kjipt. I desember har jeg hatt det sånn i to år og er mektig lei. Samtidig kan jeg ikke søke jobber osv når jeg har det sånn. Må bli friskmeldt og ha noe å stille opp med før jeg kan søke på noe osv. Så det er stort sett bare venting og falske forhåpninger. Krangler med tiden og tålmodighet:/

Leser stort sett krim jeg også, året rundt, men rundt denne tiden må jeg ha noe mørkere og dystrere. Litt snikende uhygge. Det elsker jeg. Har sett så mange skrekkfilmer og lest så mange grøsserbøker gjennom årene at jeg tror jeg er kurert, men det er sjangre som jeg rett og slett aldri blir lei av:)

Og det er utrolig hva overlevelsesmekanisme kan gjøre. For deg var det nok at du blir mer positiv, min overlevelsesstrategi for meg for tiden er bøker, kaffe og blogging (bokblogg). Det er de eneste få tingene som holder meg litt oppegående og som jeg klamrer meg fast til hehe, men skulle gjerne ha hatt noe mer å fylle dagene med. Gjør jo husrengjøring og noen dagligdagse ærender, men stort mer enn det klarer jeg ikke. Svimmelhetsanfallene slår meg ut, det er det som er greia. Men ved siden av lesing og blogging, skulle jeg ønske jeg kunne være opptatt av noe som kunne hjelpe meg ved å få tiden til å gå litt fortere.

Og takk for at du/dere tar meg for den jeg er:) Har ingen venner i virkeligheten (de har forlatt meg i årenes løp) så har bare mine nærmeste. Setter jo pris på dem og alt sånt, men det er lett å bli isolert gitt. Ikke rart jeg drukner meg selv i bøker:)

Ja, det er greia med at alt tar så lang tid som er det verste og legene/spesialistene har ikke funnet til en bestemt årsak til symptomene ennå. Det har bare vært kanskje svar og mulige teorier, men ingenting konkrekt, så er fremdeles under utredning. Ventelister er jo berømt for å være ekstremt lange hehe ... Så det er bare å dra frem og tilbake. I mellomtiden er det stort sett venting og finne ute måter å drepe tid på.

Halloween prosjektet mitt går ut på å lese noen grøsseraktige bøker. Har satt opp en liste over bøker jeg har tenkt å lese i forbindelse til Halloween og utover høsten. Det vil bestå av grøsserbøker og bøker med forskjellige typer spøkelseshistorier. Nå er det jo en fin tid å lese litt sånt litteratur. Litteratur med uhygge:) Leser litt grøss året rundt, men det er ekstra spesielt å lese det denne måneden og utover høsten. Da blir det det lille ekstra:)

Takk for at jeg får lov til å være ærlig angående min håpløshet og tunge hverdag. Vet jo at folk foretrekker å snakke om og høre om det positive her i livet, men man må få innrømme at livet kan være fælt også. Og jeg er en person som alltid snakker med levra. Er alltid ærlig:) Så bare si fra hvis det blir for mye negativitet eller syting fra min side. Jeg tåler å høre det også:)

Ja, med oppsummerende mener jeg at det blir for oppramsende og at forfatteren ikke går inn i dybden i ting. Alt er på en måte "utenpå" teksten, og med fortellende mener jeg flere episoder der og da, gå inn i historien betraktelig og flere dialoger. Synes boka ble litt for anonym og tam. Min første bok av Toril Brekke for min del. Hun skriver godt det er ikke det, men tror kanskje ikke bøkene hennes er noe for meg, men jeg har i det minste prøvd:)

En slekt bestående av særegne personligheter ...

Det er bisettelse, og perspektivet veksler mellom Gudny som er død og Carla, ett av barnebarna til Gudny og Gudnys favoritt, som filosoferer over bestemorens liv og hennes mange etterkommere.Det ikke mange vet om den avdøde, er at Gudny ikke likte sine egne barn noe særlig, og en av årsakene er at hun selv kom fra et uelsket hjem.

Toril Brekke er ingen ukjent forfatter for meg, men jeg har bare aldri lest noe av henne før, men nå fikk jeg sjansen. Har blitt flinkere til å lese norsk litteratur i det siste. Jeg liker både utenlandsk og norsk litteratur like godt (ja takk, begge deler), men har blitt mye flinkere til å lese norsk litteratur nå enn før. Før i tiden gikk det mest i engelske bøker, så det skader ikke å lese noe av norske forfattere også en gang i blant. Jeg liker tross alt variasjon.

Dette er en fin bok på mange måter. Om etterkommere som går gjennom vonde, triste, sårbare, men også små gleder gjennom livene. Men jeg skulle ønske at Toril Brekke skrev på en mer fortellende måte istedet for en slags oppsummering. Med en "fortellende" skrivemåte er jeg sikker på at boka ville ha fått både mer dybde og sjel. Men når alt blir på en måte "oppsummert" blir det fort glemt for leseren etterpå. Jeg husker boka selvsagt ennå, men det jeg mener er at boka ville ha vært mer hjemsøkende og blitt et tydeligere minne hvis den ble skrevet på en mer fortelleraktig stil. Oppsummeringer blir jo fort kjedelig og fargeløst, i hvert fall for min del.

Men forfatteren skal ha ros for å bygge opp levende og troverdige karakterer som er litt "skrudde" på sin måte. Om generasjoner som er litt utenom det vanlige. Man får nesten lyst til å treffe noen av disse karakterene i virkeligheten for noen av dem har svært fargerike personligheter. Fine særegenheter.

Dette blir en kort anmeldelse fra min side i redsel for å røpe noe om boka. Siden boka er oppramsende fortalt, er det lett å si for mye og jeg vil ikke ta spenningen bort fra andre. Og håper det er forståelig. Dette er vel en av de tynneste anmeldelsene jeg noen gang jeg har skrevet, men som sagt, dette er en bok som er vanskelig å si noe om uten å røpe for mye. Det er det som er greia.

Marmor er en fin, småsær og sprø oppvekstroman som blander fortid med nåtid. Det er en fin og rar bok å få med seg, men dessverre ble den ikke minnerik. Jeg hadde forventet meg noe mer, men vet bare ikke hva.

Bra at du har kommet deg såpass godt gjennom det. Selv føles det ut som om jeg har kjørt meg fullstendig fast, og vet ikke hvordan det er å være frisk/opplagt/oppegående. Alt er bare så monotont og ikke noe å se frem til. Da er det jo lett å ha det sånn som det er. At livet føles kjipt. Alt tar så lang tid. Det er det som er det verste med alt og ikke ha så mye å se frem til heller.

Så bra at du også kom gjennom det for jeg vet hvor langt ett år er og selv har jeg trødd hjemme litt over ett år nå og vet ikke hvor lenge jeg må trø hjemme. Umulig å si når jeg blir friskmeldt osv osv, det er det verste.
Jeg er selvsagt glad i dyr og jeg stoler mer på dyr enn mennesker:) Men akkurat nå har jeg ikke form til å ha ansvar for noen dyr. Får svimmelhetsanfall når jeg har gått et lite stykke og jeg tåler heller ikke å stå lengre enn 5-6 minutter før jeg får tåkesyn og da må jeg bare finne meg et sted å sitte. Utrolig rart, men sånn har det blitt. Så i skrivende stund må jeg nok vente med å skaffe meg et dyr., Men har katt da, på en måte, som jeg skaffet meg da jeg var 18. Men da jeg flyttet hjemmefra for litt over to år siden valgte jeg å la ham bli boende hos foreldrene mine for var redd han ville rote seg bort i område på et nytt sted og det ville ha vært vanskelig for meg hvis han rotet seg bort og jeg aldri fikk se ham igjen. Så jeg valgte å la ham bli værende hos foreldrene mine, men er hos foreldrene mine omtrent en gang i uka og da får jeg møte ham:) Så det er et av de få høydepunktene jeg har.

Vet ikke hvorfor jeg deler alt dette med dere og hvordan jeg har det, men er bare ærlig. Er lei av folk som svever på rosa skyer og påstår at livet er fantastisk. Det er bare noe sprøyt:) Så jeg velger å skrive ting som det er. Hater livet mitt og jeg kan ikke noe for det. Leser så mye som mulig og drikker masse kaffe. Og blogger om bøker. Det er en av de få tingene jeg holder fast i for tiden. Min overlevelsesstrategi:) Skulle bare ønske jeg kunne finne en måte å få tiden til å gå. Det er det som er det verste.

Takk for omtanke:) Er vel vant til å ha det vondt og vet nesten ikke hva det er å være frisk og fornøyd lenger. Mens andre lever livene sine, sitter jeg hjemme og krangler med tiden. Nesten som en forbannelse, gitt. Ikke rart man blir mørk da, men så har jeg heller aldri vært positiv:)

Lesing er vel den eneste hobbyen jeg har for tiden. Malte litt før i tiden, men det har jeg ikke hatt helt energi til og venner har jeg ikke. Jeg hadde det en gang i tiden, men er flink til å få folk til å forsvinne haha. Så har bare de nærmeste som kommer innom av og til. Det er vel det eneste sosiale jeg får. Men så har jeg aldri vært særlig sosial. Savner å være opptatt med noe og få tiden til å gå. Det er et savn, men aner ikke hva det skulle være ...

Godt å høre at du kom deg gjennom den vonde tiden. Å sitte i klisteret er virkelig ikke noe gøy mens andre "bestemmer" over deg lege, nav osv... Livet er ikke annet enn kjipt. Så jeg drukner meg selv i bøker:)

Og en klem tilbake til deg:)

I motsetning til dere, strever jeg med å få tiden til å gå, selv når jeg leser. (Kjipt) Er bare så sur og gretten for tiden. Det blir man av å trø hjemme. Har vært sykmeldt og hjemmeværende i ett år og to måneder nå. Råtner opp snart. Har sikkert råtnet opp for lenge siden, haha. Det eneste positive her i livet nå er bøker og kaffe, og at det endelig er oktober. (Min favorittmåned). For da er det endelig ordentlig høst. Jeg liker ruskevær (regn, vind mørke kvelder osv).

Jeg har nettopp blitt ferdig med Marmor av Toril Brekke, og i kveld skal jeg starte på The Coldest Girl in Coldtown (en av bøkene som jeg har bestemt meg for Halloweenlesing - prosjektet mitt). Siden det er høst og det nærmer seg Halloween og som den grøsseelskeren jeg er må jeg lese litt grøssere også.

Ved siden av skal jeg lese videre i Barfotdronningen av Ildefonso Falcones og The Jungle Books (to bind i en) av Rudyard Kiplling. Så jeg går ikke tom for lesestoff denne helga heller. Vet ikke om jeg blir ferdig med noen av disse før uka er omme (har jo all verdens tid til å lese), men vi får se. Alt er etter dagsformen og har ikke samme konsentrasjon som jeg en gang hadde. De forbanna svimmelhetsanfallene/og tåkesyn altså. De stjeler all energi ut av meg.

Jaja, håper dere har og får en bedre helg enn meg:)

Er livet ditt bra nok som det er, og er det sjarmerende eller bare tull å ha forbudte følelser?

Ane er en voksen og kreativ dame, bor sammen med en fantastisk mann og har to skjønne døtre. Hun er keramiker og elsker jobben sin. Kan hun få det bedre?

Det er bare et problem. Hun er stormforelsket i en kollega og hver eneste øyeblikk sammen med ham, er en drøm. Stundene sammen med ham er en fryd og de gjør alt de kan for å skjule forelskelsen. De vil jo ikke at andre skal finne det ut. Men hvor lenge kan dette pågå? Og den dårlige samvittigheten river og sliter i Ane. Skal hun slutte med denne romansen mens leken er god eller skal hun ta vare på alle øyeblikkene med denne kollegaen som gjør henne så levende?

Voksne mennesker i midtlivskrise. Det er vel det boka egentlig dreier seg om. Som prøver å gjøre de beste og rette valgene her i livet, men likevel er de aldri fornøyde og gjør alt de kan for å bli og være lykkelige. Men sånn er livet, man prøver og feiler, noe som er et av budskapene i boka. Vi er bare mennesker og noen av oss våger å følge drømmene våre, andre ikke.

Det er ingen tvil om at forfatteren oser av skriveglede (og håper nå virkelig ikke at jeg dreper skrivelysten hennes fullstendig). Hun er debutant, men selv om hun er debutant dømmer jeg hennes bok på samme nivå som forfattere som har skrevet i flere år. Jeg kan ikke gjøre forskjell på det. Det føles feil. Jeg anmeldeler boka hennes på samme måte som andre bøker jeg leser og skriver mine egne meninger, som alltid. Og selv om jeg i enkelte anmeldelser kan virke krass og kanskje brutal, håper jeg at jeg hverken tar debutanter eller andre forfattere fra gleden deres til å fortsette og skrive. Jeg får jo dårlig samvittighet hver gang jeg skriver negative anmeldelser, men som sagt så kan man dessverre ikke like alle bøkene man leser. Det hadde ikke vært menneskelig. Grunnen til at jeg ikke likte boka noe særlig er på grunn av at den traff meg ikke på noen som helst måte. Jeg prøvde å sette meg selv inn i situasjonene til karakterene, leve meg inn i historien, men likevel fikk det meg ikke til å like boka bedre. Jeg opplevde karakterene som masete, en smule patetiske, og for ikke å snakke om hysteriske. De lever som fjortiser og lar følelsene deres overgå seg selv. Det blir litt drygt og pinlig i lengden. Og jeg irriterte meg grønn over alle skrivefeilene. Boka oversvømtes av skrivefeil og den kunne godt ha gått grundig gjennom språkvasken en gang til.

Det som er bra angående boka er at forfatteren skriver om voksne mennesker som er redde for å gå gjennom livet uten å bli elsket, leve ensomt og våge å oppfylle drømmene sine i stedet for å drømme. Likevel ble denne boka en smule hysterisk og masete. Jeg ble fort sliten av så og si alle disse karakterene. En fin og kanskje morsom roman for noen. For meg ble dette dessverre en plagsom leseopplevelse.

Jeg ble kjempeskuffa over boka. Oppskrytt. Syns ikke den var så original og voldsom som de fleste påsto at den var. For meg ble det for forutsigbart og lite fengslende, dessverre ...

Troll er da bare folketro, eller? ...

Året er 1887 da Oslo den gang ble kalt Kristiania. Edvard Frost er en guttunge på bare fjorten år og er så og si foreldreløs. Han har ingen tilhøringhet bortsett fra at han bor på et barnehjem og han gjør noen ærender for en som kaller seg professor Wolf (ekspert på overnaturlige vesener). Edvard er tross alt bare fjorten år, men han har allerede grått hår, noe som er spesielt siden han er så ung. En dag blir han kastet ut i et oppdrag sammen med professor Wolf. Sammen må de dra til Østerdalen for å finne ut noe for en rik mann som samler på temmelig spesielle objekter. Det hevdes at det er blitt funnet en diger skalle i Østerdalen og denne rike mannen vil at de to skal legge ut på denne reisen for å undersøke om denne skallen stammer fra et troll eller ikke. Men de to er ikke helt klare over hvor farlig dette oppdraget er og blir!

Boka består av norsk folketro; og da er det naturlig å ta med troll. Det finner man jo overalt i norske turistbutikker. Og det skrives ikke mange bøker der troll er involvert, så litt gøy at den har en liten rolle i moderne litteratur. Det betyr at det ikke er en døende rase, og norsk folketro er viktig å ta vare på selv om alle disse sagnene ikke er sanne. Men det skader jo ikke å tenke på hva som finnes i norsk skog. Innbille seg hva som er der ute etter mørkets frembrudd. Leke litt med tanken. Det er det denne boka oppfordrer oss til å gjøre. Leke litt med fantasien og bli kjent med norsk folketro, for det er ikke bare troll som dukker opp i boka, men også mange andre kjente skogsvesener og da snakker jeg ikke om dyr ...

Men boka består ikke bare av tusser og troll, men også mange forskjellige menneskelige karakterer. Og de nevneverdige er hovedpersonene professor Wolf og unggutten Edvard. Det er to forskjellige mennesker og på denne reisen lærer de mye om seg selv og hverandre, og de møter også på andre karakterer som de blir kjent med. Gjennom farer prøver de å overleve ved å hjelpe hverandre. Men spørsmålene er: Kommer alle til å overleve? Det de trodde bare fantes i eventyr, får de se med sine egne øyne. Hvordan takler de det? Og kommer de til å komme uskadet fra alle de fæle vesenene de møter på? Villmarken er jo fulle av farer! Mange spørsmål dukker opp mens man leser og mens man leser klarer man heller ikke å la være og tenke hva man selv ville ha gjort under en slik spesiell reise. Underveis i boka oppstår det både småskremmende scener, og spennende øyeblikk.

Trollskallen er nok en mer festlig lesing for eldre lesere og kanskje mer skummelt for målgruppene (barn/ungdom) boka egentlig er basert på. Dette er ingen klassiker, men tipper den vil slå an blant barn og unge som høytlesing i klasserommet. Kanskje vekker det leselysten deres også! Festlig bok, men personlig savnet jeg mer "skumle" scener og mer beskrivelse av skrømtene de møter under reisen.

Jeg ble dessverre kjempeskuffa:/ Boka ble for barnslig og irriterende. Lettet da jeg ble ferdig med den. Glad du fikk en bedre opplevelse enn meg:)

Takk får bare litt dårlig samvittighet av å ikke like en bok, men man kan dessverre ikke like alle bøkene man leser. Det er ikke naturlig. Det ser ut som vi er enige angående boka. Jeg syns denb ble for irriterende og barnslig i lengden. Og som deg likte jeg bokomslaget, men innholdet ble dessverre skuffende. Det ble for barnslig og som du sier for mye oppramsing enn handling, egentlig. Det var ikke noe driv selv om jeg leste ut boka temmelig fort. Ikke på grunn av at den var spennende, men ville helst bli ferdig med den. Boka ble mest en irritasjon enn skummel og fornøyelig lesing. Jaja ... som sagt, man kan ikke like alt:)

Enkelte steder har mye historie i seg.

West Hall er et lite sted i Vermont. Mon skulle tro det aldri skjedde noe der, men innbyggerne har lenge vært plaget av mystiske hendelser. Forskjellige innbyggere har forsvunnet og aldri blitt funnet igjen. Den mest kjente historien blant de innbyggerne var om mora Sarah som mister datteren sin i et dødsfall. Noen få måneder senere blir Sara funnet drept bak huset.

Ruthie flytter inn i det huset sammen med moren og lillesøsteren sin hundre år senere. En kveld Ruthie blir kjørt hjem av kjæresten sin, finner hun ikke moren noe sted i huset selv om lyset er på, men lillesøsteren er hjemme. Dagen etter er det fremdeles ingen tegn til moren deres. Dager går, og det er fremdeles ingen tegn til henne. Bør de ringe til politiet selv om moren hennes har mye i mot dem? De kan vel ikke klare seg alene? En mystisk gjest dukker opp hos dem, og de befinner seg straks i fare. Vil de komme til å finne ut hva som har hendt moren deres eller vil det bli en gåte for alltid?

Jeg har lest en bok av denne forfatteren, Jennifer McMahon før så hun var ikke helt ukjent for meg. Jeg leste da Girl in the woods en tid tilbake. Jeg var ikke særlig begeistret over den, men valgte å gi forfatteren en ny sjanse. Men dessverre likte jeg ikke denne boka noe bedre heller. Den var lettlest, hadde en del overnaturlige elementer i seg og fortid som møter nåtid. Men jeg synes mye ble for forutsigbart og kjedelig i lengden. Dessuten var det mange av karakterene som irriterte meg grundig. De var ikke troverdige og jeg irriterte meg ofte over forfatterens barnslige skrivemåte. Det opplevdes nesten mer som en barnebok enn en bok for voksne. Det var den følelsen jeg fikk i hvert fall.

Jeg liker gode spøkelseshistorier og nå er jo tiden inne for det. Men at man flytter inn i et gammelt hus, finner en dagbok der en kvinne påstår at hun kunne se døde mennesker, folk som forsvinner og stedet de flytter inn i består av mange legender. Det blir litt for typisk for min del. Her er det ingen fnugg av originalitet. Den er fraværende. Boka er lettlest, men ikke særlig spennende. Ganske tidlig i boka skjønner vi hva som kommer til å skje og jeg savnet mer undertoner og atmosfære. Det føltes ut som om hele handlingen og karakterene var laget av papp. Lite interessant. Det er ikke meningen å virke krass, men jeg hadde nok forventet meg noe mer. Jeg savnet mer dybde, originalitet, levende bilder, men hele handlingen var temmelig stivt. Og slutten var så banal at det ble nærmest latterlig. Jeg godtar det meste, men denne boka ble nesten som en komedie for meg istedet for grøss/thriller. Og det er så skuffende. Handlingen hadde et godt utgangspunkt, men gjennomføringen ble for stusslig og tamt. Historien ble for "vanlig".

Vinterfolket ble en real nedtur for meg, dessverre ... Jeg hadde forventet meg noe mer. Jeg forventet mer atmosfære og mer liv. Men hele fortellingen opplevdes som dødt og det var lite som skjedde. Da har jeg lett for å kjede meg og jeg mistet fort interessen underveis. Synd, for denne boka så jeg frem til å lese, men man kan ikke like alle bøkene man leser. Det er ikke menneskelig ...