Bokelskere.no

Har hørt mye om denne på youtube av booktubers. Blir alltid skeptisk til bøker som får mye skryt og oppmerksomhet, men får likevel lyst til å lese den. Det er bare det at jeg blir ofte uenig når jeg har lest en overhyped bok, men hvem vet?

Selv om man ikke er religiøs, er det noe med det overnaturlige som; spøkelser, demoner, poltergeists, som fascinerer meg ...

Lena Ranehag er kjent fra TV - programmet Åndenes makt, og det programmet har jeg vært fast seer av siden første episode. Åndenes makt viste første episode i 2005, og jeg har fulgt med siden. Lena Ranehag er en av de synske som er med. Hun har også skrevet en del bøker. Bøkene jeg har lest av henne tidligere er; Levende bilder fra åndeverdenen og Universets plan (sjelens kreative og åndelige utvikling).

Litt rart kanskje at jeg som er ateist leser slike bøker og ser på programmer om det overnaturlige. Selv om jeg ikke er religiøs i det hele tatt synes jeg som sagt at spøkelser, demoner, poltergeists og så videre er veldig interessant, og har lest noen bøker og sett en del programmer om det. Mitt favorittprogram om dette området, folk som har opplevd noe overnatrulig er A haunting. Det gikk på TV før på Discovery, men de fleste episodene finnes nå på youtube. Det er verdt å sjekke.

Å være observant
Men tilbake til De dødes avtrykk. Siden Lena Ranehag har skrevet en del lignende bøker før lurer man på om hun har noe mer å by på. Svaret er både ja og nei. Hun er kunnskapsrik i sitt område og det er opp til hver enkelt hva man skal tro på og ikke. Så enkelt er det. Selv om hun er kunnskapsrik med det hun driver med, kan også bøkene hennes være gjentagende. I Levende bilde fra åndeverdenen får vi vite mer om Lenas liv og hvordan hun oppdaget sine "evner", og Universets plan (sjelens kreative og åndelige utvikling) er om at universet har en plan for hver og en av oss, at det består av forskjellige dimensjoner og hvordan hun er som medium og hjelper andre. I De dødes avtrykk forteller Lena Ranhag om hvordan man kan lytte og finne tegn til noen som har dødd, og som viser seg å være i nærheten fremdeles. Hvis du har mistet noen som står deg nær, hvordan kan man vite at hun/han er "hos" deg fremdeles og hvordan kan du vite at det er virkelig hun/ham som prøver å få kontakt med deg? Hun skriver en del om det. Hvordan hun selv har opplevd det og andre. Hun forteller rett og slett om å være ekstra observant. Det er det alt dreier seg om.

Noen bøker må leses med et åpent sinn
Selv om man kanskje ikke tror på noe sånt så er det likevel fascinerende fordi det er ikke alt man skal forstå her i livet, samme hvor logisk man ønsker å være. Lena Ranehag er et medium (et medium betyr at de døde kommuniserer gjennom han eller henne og som formidler noe videre, gjerne et budskap til de levende). Og det er en del interessant det hun forteller, men likevel blir mye veldig repeterende og det er vanskelig å tro alt samme hvor hardt man prøver å lese med et åpent sinn. Lena Ranehag er en type person som setter lesere og andre på prøve.

Det beste med boka er historien om en mor som mistet sin sønn i Utøya - tragedien. Det beste med den historien er at det får en til å undre om alt er bare en tilfeldighet eller ikke.

Ellers er det egentlig ikke så mye å si om De dødes avtrykk med tanke på at den boka er relativt kort, og da blir det ikke så mye å skrive om, heller. Og jeg vil understreke at selv om jeg ikke er religiøs så synes jeg at det overnaturlige er spennende, spesielt alt som har med hjemsøking og den grøssende delen å gjøre. Det er et interessant tema, men dette var dessverre ikke den rette boka for meg. Den ble for gjentagende og for sentimental for min smak. Jeg er ikke spesielt sentimental av meg så det sentimentale i boka ble fort masete. Forfatteren bringer heller ikke mye nytt i de 221 sidene, og da blir det fort monotont og uengasjerende.

Hehe, ingen grunn til perstasjonsangst og takk for at du tok deg tid til å gi meg en tilbakemelding. Det setter jeg pris på.

Synd at den ikke nådde helt opp og første bøker i en trilogi/serie bruker ofte mye td på at leserne skal bli godt kjent med personene og da går handlingen gjerne sakte. Skjønner greia. Selv om den ikke nådde opp skal jeg undersøke boka og se om jeg får tak iden:)

Disneyskurker fra diverse eventyr er samlet på samme øy som det ikke går an å rømme fra, eller finnes det en rømningsvei likevel?

De fortaptes øy er en forløper til Disneyfilmen Descendants som kom ut i fjor. Jeg har ikke sett filmen så jeg skal bare konsentrere meg om boka i denne anmeldelsen. På denne øya bor kjente disneyskurker med deres barn som er like skurkeaktige. På øya herker disse mest og er mest nevnt: Maleficent (fra tegnefilmen med samme navn), Jafar (fra tegnefilmen Aladdin), Crullla De Vil (fra tegnefilmen 101 dalmatinere) og Evil Queen (som er kjent for å være Snehvits onde stemor fra Snehvit og de syv dvergene). Barna deres (rikting nok som de ikke har felles); Mal, Jay, Carlos og Evie.

De som befinner seg på De fortaptes øy minner meg på The Addams Family. De på De fortaptes øy liker heller ikke glede eller lykke. De liker å manipulere, være så ekkel som mulig, drikker sur og fæl kaffe og så videre .. helt i kontrast med vår verden. Øya er innestengt av en slags usynlig kuppel. Det er rykte om et magisk septer. Den skal være en slags utgang ut av den øya. Disse tenåringene bestemmer seg for å lete etter dette mystiske septeret, og underveis lærer de en del om seg selv. Kommer de noen gang til å forandre seg og finne gode sider av seg selv, eller kommer de alltid til å være like onde som de beryktede forelderene deres?

Hvem liker vel ikke Disney?
Denne boka har et fint utgangspunkt, men dessverre er den noe slapt gjennomført. I mange år har jeg vært fan av Disney, men jeg er mer fan av old school disney (altså de gammeldagse filmene) fremfor de moderne. De nyeste disneyfilmene har mistet noe av gnisten man fikk i de eldre filmene og man blir noe lei av at alt skal være i 3D eller animert istedet for laget som en ordentlig tegnefilm. Nå virker de mest opptatt av de teknologiske utviklinene istedet for å fortelle en god historie. I de fortaptes øy møtte jeg mange kjente disneykarakterer fra 80 - 90 tallet, både de gode og onde blir nevnt og jeg kjente igjen alle.

Svake karakterer
Melissa de la Cruz har god innlevelse, ingen tvil om det, men karakterbeskrivelsene hennes kan være noe svak. Noen av dem blir for svake og karakterene manglet en del dybde. Savnet også mer humor i og med at dette er disneyrelatert og humor er deres viktigste tegn uansett hvor mørk en situasjon kan være. For oss voksne blir også handlingen veldig forutgsibart. Vi vet hva karakterene pønsker ut og hva som skjer videre lenge før det skjer og det er ikke noe som overrasker. I boka skjer det mer for de yngre leserne enn hos voksne. Spenningen er heller ikke til å ta og føle på.

De fortaptes øy er en øy full av mystikk, særinger, og nevner mange kjente og kjære disneykarakterer. Det er egentlig ikke så mye å si om denne boka i og med at den er relativt kort og da kan man ikke si så mye før noe blir røpet og det vil jeg gjerne unngå. Selv om jeg er voksen så er jeg fan av Disney fortsatt, men dette var litt i det barnsligste laget og passer nok best som høytlesning for småbarnsfamilier. Det tror jeg blir godt tatt i mot. Igjen beklager jeg for denne korte anmeldelsen, men ikke alle bøker passer til lange anmeldelser og sånn ble det med denne saken.

Ser ut som jeg bør skaffe meg den. For jeg har lenge vært nysgjerrig på boka Room i flere år. Så det er vel på tide å lese den. Jeg får skaffe meg den og lese den i februar. Takk for tilbakemelding:)

Hvordan liker du den? Har lenge tenkt på å skaffe meg den boka, men vært usikker. Daughter of Smoke and Bone er bra, men de to siste i trilogien kan ikke måle seg med den første:/

Ja, jeg kunne godt ha gitt bort den indre klokka mi til hvem som helst, men det er ikke mulig. Da jeg var i arbeidslivet og hadde et liv så gikk klokka sabla fort, men i de siste årene har jeg måttet krangle med den. Uansett hva jeg gjør så går klokka fryktelig sakte, selv når jeg leser. Så krangler med tiden hver dag og prøver å kvele dagene, haha. Grotesk måte å forklare det på, men det er sånn det er :)

Jeg er ikke mye ute jeg heller. Er stort sett inne så trenger egentlig ikke å bry meg om snøen jeg heller. Er kun ute når jeg har time hos fysioterapeuten eller når jeg må gå ut med søpla og hente posten, men ellers holder jeg meg inne. Er stort sett inne uansett årstid egentlig:) Har stort sett alltid vært en innesitter:)

Jeg kommer til å skaffe meg The Forgotten Girls etter å ha fått vite din mening og hvis du synes den er bra;)

Jeg sliter fortsatt med tiden så skjønner ikke hva du snakker om:) Her går tiden så sakte at dagene må kveles:) Det er en forbannelse. Jeg tror jeg er den eneste som krangler med tiden og som ikke får den til å gå:)

I hele uka har det snødd og uka før der igjen. I de siste to ukene har det snødd så mye at de har brøytet både dag og natt. Jeg har aldri likt vinteren av en eller annen grunn. Jeg er og blir et høstmenneske, elller et uværmenneske for jeg foretrekker drittvær. Jeg synes bunn i grunn at høsten er mye vakrere enn vinteren:) Men jeg kan for all del bare bli snødd inne for jeg har både mye kaffe og bøker;)

Natt til torsdag ble jeg ferdig med Jeg gir deg sola av Jandy Nelson og samme natt begynte jeg på Irma Dahl (Den dedikerte begravelsesagenten) av Kristine S. Henningsen. Jeg skal også lese videre i Søndager med The Supremes av Edward Kelsey Moore. Og hvis og når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Stoner av John Williams.

Ellers skal jeg se på sjakk. Tata Steel Chess begynte forrige lørdag og varer til neste lørdag:) Jeg er en nerd og må følge med på det fordi det er den eneste "sporten" jeg liker.

Ps: The Forgotten Girls har jeg hørt om og har vært veldig spent på den. Håper jeg får høre din mening om den:)

I 2011 leste jeg Shantaram og var sikker på at det ikke var en bok for meg, men jeg tok sjansen. Det var ikke størrelsen på boka som skremte meg for jeg er vant til store bøker, men trodde det ikke var en sjanger for meg til tross for at jeg utforsker mange sjangre. Senere ble jeg lettet over at jeg ga den boka en sjanse for jeg likte den kjempegodt. Men hvordan er det med oppfølgeren?

Fjellets skygge er en enkeltstående oppfølger av Shantaram. Man trenger som sagt ikke å lese Shantaram før Fjellets skygge, men anbefaler på det sterkeste Shantaram først og Fjellets skygge etterpå.

I Fjellets skygge møter vi igjen Lin. Han er fremdeles i Bombay og har blitt noe roligere enn før. Selv om han føler et savn for en annen fra fortiden, har han likevel funnet kjærligheten på ny, og han har en tendens til å komme i ufrivillige voldsituasjoner som før,og løser ting på sin egen måte. Han er også en som tåler det meste og mange respekterer ham for den han er; han er karismatisk, går overens med stort sett alle, og siden han tidligere har vært avhengig av herion kan han det meste av gatenes regler.

De som har lest Shantaram vet hvem Lin er. Lin er basert på forfatteren selv. En fyr som rømte fra det strengeste fengselet i Australia på høylys dag og rømte til Bomay. Forfatteren var tidligere heroinmisbruker og ranet bank. Så Shantaram er båd basert på forfatterens liv, og dels fiksjon. I Fjellets skygge følger samme spor bare at det er to år senere og Lin har både gamle kjente og nye personer i livet sitt. De som har lest Shantaram vet hva man får. I Fjellets skygge fortsettes det i omtrent samme tone, men Shantaram var så mye bedre.

Flaue gjentagelser
Her prøver forfatteren å bli like poetisk som forgjengeren, men i Fjellets skygge blir det mer oppbrukt og klisjefylt, nærmest banalt. Man klarer ikke å ta det like seriøst. Det er som om forfatteren gjentar seg selv. Vi vet han kan å skrive for det beviste han i sin forrige bok, men denne boka er ikke like spennende,og visdomssitatene hans blir bare mer og mer latterlige istedet for alvorlige og fornuftige slik som i forrige bok.

En oppfølger om ingenting
Dette er en monsterbok på 847 sider. Jeg har som sagt lest mange tykke bøker oppgjennom årene, både på engelsk og norsk, så det gjør meg ikke noe og jeg avbryter heller aldri bøker samme hvor mye jeg misliker de jeg virkelig misliker. Det har jeg ikke samvittighet til. Så jeg holder alltid ut til the bitter end. Og selv om denne boka er stor så er det forbausende lite som skjer. Jeg er ikke en person som krever action gjennom hele boka. Jeg liker langsomme handlinger også, men i denne utgaven prøver forfatteren så hardt å være poetisk og være full av visdom at man klarer ikke å ta det alvorlig, og handlingen går dermed trått. Det funket bra i hans forrige bok for da passet det, men nå blir det bare masete og latterlig på mange måter, og opphakket. Han prøver å gjenoppta suksessen til Shantaram, uten å lykkes, og det er trist. Jeg likte Shantaram så godt og jeg ville at denne boka skulle være i samme stil, men istedet ble det bare en blek kopi. Til tross for en svak og traurig oppfølger så vil jeg påstå at jeg fortsatt liker karakteren Lin. Han er fremdeles seg selv i oppfølgeren også og det er nesten det eneste positive med denne boka; å få et innblikk i livet hans igjen.

Dette ble en lang bokanmeldelse om ingenting, akkurat som med selve boka. Fjellets skygge er en bok som tar lang tid å lese og som sagt, en gjentagelse fra forrige bok og det eneste positve var å lese om Lin igjen. Bare synd at forfatteren ikke brukte samme magien og innlevelsen som i forrige bok. Gledelig gjensyn, men ikke noe annet enn det. Jeg likte oppfølgeren godt i begynnelsen, men så ble det bare verre og verre, dessverre ...

(Jeg har gitt den en meget svak treer for å understreke det).

Nettopp. Og det er en sjelden egenskap å skrive en bok som er forutsigbar og likevel engasjere og skape spennende karakterer! Så da gjorde det ikke noe at man visste hva som ville hende fordi karakterene var svært livaktige. Så det er få forfattere som klarer å gjøre leser engasjert selv om man vet resten av handlingen:)

Jeg leser veldig mye om natta og da kan det bli både fem og seks om morgenen fordi jeg sliter med søvnmangel, men det er lenge siden jeg har lest en bok nå som virkelig har engasjert og det er et savn:)

En genial musiker med en genial slutt som ga ut sin siste plate på bursdagen sin og laget musikkvideo som symboliserte døden. Hans egen måte å a farvel på og han gjorde det han elsket helt til siste slutt. Genialt og beundringsverdig. Han var en av de store som inspirerte mange andre og laget sin egen sjanger. Synd at han døde så ung:/ Men musikken hans vil alltid leve videre, heldigvis:)

Jeg hørte mye på David Bowie og Michael Jackson før jeg gikk over til black metal og heavy rock. Nå for tiden hører jeg mye på Dimmu Borgir, Sixx:A.M og Marilyn Manson men jeg hører mye på David Bowie og Michael Jackson nå også.

Det er ikke meningen å være så kritisk til bøker, men desto mer man leser dess mer kresen blir man. Sånn er det med meg og jeg har vel alltid vært kritisk av meg:) Jeg leser en del ungdomsbøker jeg også, men det som er så synd er at bøkene for ungdom nå for tiden har en tendens til å bli altfor like. Personlig foretrekker jeg bøker i min målgruppe, for voksne, grøss, psykologiske thrillere og sånn, men leser gjerne ungdomsbøker av og til for jeg liker å holde meg oppdatert på hva både voksne leser og ungdom, samt utforske mindre kjente bøker innimellom:)

Men kos deg med boka, jeg tror du vil like den bedre enn meg:) Spent på din mening til slutt:)

Bøker jeg leste i 2016

Alle har sett både bra og dårlige skrekkfilmer fra 70-80 – tallet. Noen var virkelig gode, noen var dårlige, men likevel underholdende. Det sistnevnte beskriver hvordan Richard Laymons bøker er ...

Richard Laymon døde av et massivt hjerteinfarkt i 2001, men han rakk å skrive mange bøker før hans tid var over. Han var Stephen Kings B-versjon. King skriver skrekk av kvalitet, mens Laymons bøker er mer humorskrekk; banalt og underholdende. Man må bare ta det man får. Så han kan ikke sammenlignes med King kvalitetsmessig, men det gjør ikke noe. Laymons bøker er underholdende og noe vågalt. After Midnight er en av de bøkene.

Voldelig bok med full av suspense
I After Midnight møter vi Alice. Alice er ikke hennes egentlige navn, men det er hun som «skriver» boka, og siden boka er om henne har hun skiftet navn. Alice bor i en leilighet på toppen av en garasje hos venninnen og hennes familie. (De bor langt ut i ingenmannsland). Alices venninne og hennes mann er veldig rike. De har et gigantisk hus og utendørs basseng. Alice får bruke huset deres de gangene eierne er bortreiste. Da de skal være borte i en ukes tid, bestemmer Alice for å tilbringe tiden der, siden det er større plass og større luksus. Hun liker ikke å være der på kveldstid siden hun er mørkredd og er noe paranoid av seg. En person som er redd for sin egen skygge, og ting blir ikke bedre da en mann kommer ut av skogen og bruker bassenget etter mørkets frembrudd. Ved en tilfeldighet ringer telefonen og det viser seg at fyren Alice har snakket med, har ringt feil, men han merker at hun er redd. Han sporer henne opp, og siden hun er redd for mannen som har brutt seg inn i eiendommen, tror hun at det er han som ringer på, men det viser seg at hun angriper en mann som kom for å redde henne. Dette er bare starten på en lang reise hvor Alice tvinner seg inn i en serie uheldige hendelser, og hun kjenner til slutt ikke igjen seg selv. For hvor langt er man villig til å gå for å overleve?

Av og til skriver jeg svært korte handlinger om en bok og en del lange. Og jeg prøver å være konkret og ikke avsløre noe. Selv om noe ble røpet en smule denne gang, så er beskrivelsen i handlingen bare starten for boka. After Midnight er en bok der det skjer masse, så jeg har ikke avslørt noe som helst, selv om det kan virke som det, for denne boka serverer den ene overraskelsen etter den andre for stadig er det noe som skjer og boka blir bare sprøere og sprøere. Ordet sprø kan ikke beskrive denne boka en gang. Man vet ikke hvordan en Richard Laymon bok er før man har lest en selv.

Jeg har lest noen Richard Laymon bøker før, og jeg oppdaget bøkene hans rundt 2008/2009. Bøker jeg har lest av ham tidligere er; Night in the Lonseome October, Among The Missing, All Hallow's Eve, Blood Games og No Sanctuary.

Legg fra deg fornuften
After Midnight er ikke hans beste, men kanskje hans mest vågale? Boka er voldelig, setter leserne på prøve og provoserer (noe jeg liker). Når man leser denne boka og andre bøker av Laymon ellers, må man legge fra seg all fornuft til sides for bøkene hans er hinsides. Man må bare akseptere at det som skjer det skjer og la seg underholde av det mørke. Karakterene i After Midnight er morbide og man vet ikke hva de er i stand til å gjøre. Uansett, dette er en mørk og underholdende bok som ikke er for sarte sjeler. Den er underholdende på en mørk og sjokkerende måte. Til tross for at After Midnight ikke er Laymons beste så ser jeg ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere av hans bøker. Av og til må man lese ufornuftige bøker også og bare la seg underholde.

Spoiler! (ikke les videre hvis du ikke vil finne ut hvordan man finner the hidden message/budskapet i boka):

Viktig: Boka består av en introduksjon, 59 kapitler og en epilog til slutt. Hvis man setter sammen hver første bokstav fra hvert kapittel og den første bokstaven i introduksjonen og epilogdelen (da snakker jeg om første bokstav i første setning, fra hvert kapittel og det samme i introduksjonen og epilogen, den første bokstaven i første setningen), så får man opp en setning med et budskap hvem Alice egentlig er og hennes "budskap". Ganske utspekulert, eller hva?

Enig og selv om den er forutsigbart og man vet hva det er som skjer, så gjorde det ikke noe for min del, for spennende var det:)

En bok om mot, den siste tsarfamilien og fortellerglede, men som lett blir overdrevent ...

Innholdet har et interessant utgangspunkt om den russiske revolusjonen og den siste tsarfamilien, Romanovfamilien, som måtte bøte med livet på en helt forferdelig måte. Fortid møter nåtid. Boka begynner med at vi møter den vel voksne Maria som tilfeldigvis møter på en forfatter. Maria brenner med å få historien sin fortalt, og de to starter et samarbeid med å få historien hennes fortalt.

Vi får også et innblikk fra 1918, og om det forferdelige som skjedde da og har Maria noe sammenheng med det? Hvorfor brenner hun, en dame på over 100 år, sånn etter å fortelle historien sin som fører så langt tilbake i tid?

Dette var en stor bok å begynne på, men heldigvis har jeg lest mange tykke bøker oppgjennom årene, så det gjør ikke meg noe. Jeg var bare litt redd for at dette ville gå tregt i og med at jeg hadde en mistanke om at dette kanskje ikke var en bok for meg, og da ville lesingen gå ekstra trått. Men jeg liker å utvide lesehorisonten, så jeg satte i gang å lese Himmelfall til tross for mine bange anelser. Og grunnen til at jeg ikke sier så mye om handlingen er for at det skal ikke mye til for å avsløre noe når det gjelder en slik bok. Til tross for at dette er en stor bok så er det ikke akkurat mye som skjer. Det er derfor jeg ikke vil si så mye om handlingen generelt. Det er ikke mye å fortelle om handlingen før noe blir røpet og det vil jeg ikke skal skje. For all del!

Overdrevent språk
En bok på over 700 sider er en stor bok, men likevel var ikke Himmelfall tung å lese. Grunnen er at den er ganske beskrivende (kanskje til tider for boskrivende?), språket har en fin flyt og det føles bare ikke anstrengende å lese boka i det hele tatt. Det jeg irriterte meg grundig over boka var at jeg fikk en chick-lit følelse over måten historien ble fortalt på. Jeg likte språket fordi den hadde en fin flyt, men jeg mislikte tonefallet i språket fordi det minnet meg for mye på chick -lit. Tonen blir da overdrevent, hysterisk og det blir fort drama av ingenting. Det er det jeg mener med chick -lit språk. Jeg foretrekker et mer nøkternt fortellerstil uten overdrevent hysteri. Chick-lit tonen blir fort overdramatisert og det har jeg ikke helt sansen for. Og selv om Himmelfall ikke er chick-lit så er det den følelsen man nettopp får.

Alle karakterene er ikke spesielt overbevisende og av og til blir tilfeldighetene litt for store. Man kjøper det ikke helt. De fleste av karakterene manglet også dybde. Selv på over 700 sider blir man ikke godt nok kjent med noen av dem. Man blir bare ikke knyttet til dem på noen måte. Alt blir fort overflatisk mens man leser. Det skaper ingen følelser, man blir ikke knyttet til karakterene og spenningen er heller ikke helt til å ta på. Men det forfatteren skal ha pluss for er at hun fint klarer å bytte fortid og nåtid på en naturlig og oversiktlig måte.

Roman vs virkelighet
Egentlig vil jeg ikke bruke så mye tid på å skrive om Himmelfall så jeg lar denne bokanmeldelsen være kort denne gang. Jeg foretrekker å skrive lengre bokanmeldelser, men det er egentlig ikke så mye mer å si om boka. Det er jo heller ikke nødvendig å gjenta seg selv. Det vil bare kjede både meg selv og dere i hjel. Himmelfall var helt grei lesing og det var noe interessant å lese om den russiske revolusjonen og den siste tsarfamilien. Derimot skulle jeg heller ha lest dette som en biografi eller en historiebok enn som en roman. Det tror jeg hadde vært meget interessant.

Da jeg slo på tven tidlig mandags morgen håpet jeg at det var plata hans de anmeldte men så var han død:/ Men slutten hans var genial. Ga ut plata på sin siste bursdag og ga ut en siste musikkvideo som handlet om døden. Han hadde sin måte å ta farvel på og det var på en kreativ måte. Han gjorde det han elsket helt til siste slutt og det er beundringsverdig med tanke på hvor syk han var, men lot seg ikke stoppe av den grunn:) Så han var genial helt til siste slutt.Han blir savnet av mange og det med god grunn:)

Jeg har hørt mye på David Bowie gjennom livet så det er trist at han er død. Heldigvis lever musikken hans videre. Man tror jo at de med et navn lever for alltid, men sånn er det dessverre ikke. Men musikken vil alltid leve videre og jeg skal bestille en biografi av ham i løpet av helga:) Tror han har levd et hardt og rikt liv:)

Jeg sitter fremdeles i David Bowie bobla mi, og kan ikke tro at han er død. Mine barndomshelter var Michael Jackson og David Bowie. (Nå er det black metal og heavy rock som gjelder, slik som Dimmu Borgir,Marilyn Manson og Sixx.A.M.). Og begges bortgang var like sjokkerende. Syntes avslutningen på Bowies liv var genial. Han ga ut sin siste plate på bursdagen sin og gjorde det han elsket helt til siste slutt, og det er beundringsverdig. Det bare viser hvor kunstnerisk og kreativ han var og hva som bodde i ham. Har sansen for folk som går egne veier.

Du er heldig som har lest en sekser bok. Så langt har jeg bare lest fire bøker i år og gitt alle terningkast tre, så det er ikke helt det store. Det er ikke meningen å være så kritisk, men det er bare sånn det er. Jeg har lett for å henge meg opp i småting:)

Torsdag ble jeg ferdig med Knuste hjerter og halve sannheter av Geir Sætre så i kveld skal jeg begynne på Søndager med The Supremes av Edward Kelsey Moore. Og nattlektyren er Jeg gir deg sola av Jandy Nelson som jeg skal lese videre i. Blir det tid til overs skal jeg begynne på Irma Dahl (Den dedikterte begravelsesagenten) av Kristine S. Henningsen.

Ellers skal jeg også få med meg sjakk som begynner i morgen. Tror jeg er den eneste i verden som ser på sjakk i 8 - 10 timer i strekk og ikke går lei:)

Godt du koser deg med The hunger games bøkene. Selv har jeg bare lest den første i den trillogien og ble ikke særlig imponert. Syntes den var hauset opp for mye:/ Og filmene gidder jeg ikke å se for jeg klarer ikke Jennifer Lawrence fordi hun har bare ett ansiktsuttrykk:)

God helg:)