Bokelskere.no

En uvanlig roman som minner om et leksikon bestående av essays.

Gledelig "gjensyn"
Knausgård har jeg lenge vært fan av (selv om jeg er større fan av Stephen King). Jeg utsatte å lese Min kamp bøkene hans lenge for jeg var lei av å høre om dem hele tiden og bestemte meg til slutt å lese dem etter at stormen hadde lagt seg, og jeg angrer ikke et sekund. Jeg likte Min kamp bøkene hans mye bedre enn forventet, og jeg har stor sans for hans brutale ærlighet. Skuffelsen var stor da han etter Min kamp bøkene var utgitt påsto at han ikke skulle skrive mer, men heldigvis ombestemte han seg.

Dette er helt annerledes enn Min kamp bøkene. Om høsten er et slags leksikon da han ventet på at et av barna hans skulle komme til verden, og forberedte barnet verden ved å forklare hva diverse ting er i enkle kapitler. Han beskriver blant annet solen, skumring, tenner, frosker, piss, blod, lyn, senger, løv og mye annet. I hvert kapittel beskriver han noe nytt alt fra kroppsdeler, til dyr og været og skriver det på essayaktig vis, og hvert kapittel er på bare to-tre sider. Så han forklarer ting presist og effektivt. Dette er altså en lett bok å komme seg gjennom.

Like personlig, men viser mer sentimentalitet
Knausgård skriver igjen personlig innhold og gir perspektiv på ting. Min kamp og Om høsten er to helt forskjellige sjangre. Virkelighet bærer preg på begge, men på forskjellig måte. Om høsten er som en blanding av personlig brev og leksikon hvor han forklarer sin ufødte datter hva som venter henne når hun kommer til verden. En fin tanke i grunn, men er det noe jeg misliker å lese om så er det graviditet. Sentimentale bøker og filmer inneholder gjerne graviditet og det er så klisjeaktig som det går an å bli, og å lese om graviditet er et tema ikke alle er interessert i å lese om, i hvert fall ikke jeg. Bøker og filmer der graviditet er i fokus er ofte ubehagelig fordi bøker og filmer der graviditet er i fokus ofte fisker etter sympati. Det er ikke alle som er interessert i graviditet eller er glade i barn, og kan da oppleve dette som "masete" eller typisk.

Så dette er en helt annerledes bok enn det Knausgård har skrevet tidligere. Her skriver han med mer sympati, og er heller ikke ute etter å sjokkere på noen måte. Noe som er litt uvant fra hans side. Forfattere har jo selvfølgelig flere sider av seg selv de også som alle andre.

Om høsten er den første boka i en serie på fire der alle titlene refererer til de fire årstidene. Om høsten er lettlest, gir litt perspektiv på det hverdagslige man vanligvis ikke tenker over og innholdet har noe poetisk over seg. Selv om denne første boka i en ny serie er temmelig ulik enn Min kamp serien, så kommer jeg selvfølgelig til å få med meg de andre bøkene i denne serien også, for de er jo tross alt skrevet av Knausgård. Det er en god grunn nok i seg selv.

Bøker som har tema kreft, i hovedsak barnekreft eller barne/ungdomsbøker

Stephen King er og blir min favorittforfatter. Men jeg har ikke lest noen bøker under hans andre navn; Bachman. Så denne skal jeg prøve å få tak i og få med meg. Takk for tips:) Min favorittbok av ham er Pet Sematary:)

Det er jeg jammen meg enig i:) Ja takk til å bo i en hytte langt til skogs med naboer ca en mil unna. Hadde ikke sagt nei til det. Du ville nok ikke likt å ha meg som nabo for jeg hører ofte på metal og heavy rock på høyt volum, men jeg bruker headphones da;) Selv om jeg bor alene;) Godt at det ordner seg slik at dere fikk lov til å flytte i andre etasje:)

Den vesle vampyren bøkene og Grøsserne var nok også mine første kjærlighet og som virkelig økte leselysten min. Så der har vi nok til felles:) De bøkene har jeg i hylla mi. Jeg har mange andre bøker i esker hos mine foreldre som jeg har sagt at de kan kaste alt etter meg bortsett fra bøkene, hehe:)

Fascinerende fotografier, men slapp historie ...

Under hele oppveksten har Jacob hørt på bestefarens fantastiske og veldig utrolige historier. Han fortalte ofte historier fra et barnehjem han bodde i, og der som barn selv bodde han sammen med andre barn som hadde rare og underlige evner. Jacobs bestefar har gamle fotografier av disse barna og Jacob tror på det bestefaren forteller. Men jo eldre Jacob blir, jo mindre tror han mindre på bestefarens rare historier. Etter en tragisk familiehendelse får tenåringen Jacob større forståelse for bestefaren. Jacob og faren hans drar til en øy utenfor Wales. Øya er isolert og har en mystisk atmosfære og det er også øya hvor barnehjemmet hvor bestefaren hans var før i tiden skal ha funnet sted. På denne øya føles det for Jacob å være på et eventyr der han vil vil få mulighet til å jobbe med tapet over bestefaren, og muligens finne ut hva øya skjuler. For han er sikker på at dette er ingen vanlig øy ...

Mye omtalt
Miss Peregrine og øyas hemmelighet er en mye omtalt bok. Den har fått mange blandete tilbakemeldinger, men har stort sett fått skryt. Miss Peregrine og øyas hemmelighet er første bok i en serie. Det har kommet ut to andre bøker allerede og tror også at fjerde bok er planlagt. Uansett, jeg har bare lest den første og det blir for meg den siste. Så jeg har ikke tenkt å lese resten av serien.

Grunnene til det er mange. Dette er en bok jeg så gjerne ville like for det virket som min sjanger. Omslaget og baksiden viser "småskumle" bilder, og boka virker som å passe horrorsjangeren, men det gjør den ikke. Innholdet viser tydeligere mysteri og fantasy fremfor horror. Det er ikke hovedgrunnen til at denne skuffer meg, men hverken bildene eller innholdet veier opp for hverandre. Bildene i seg selv er forunderlige og fascinerende, men i sammenheng med innholdet blir de bare bleike.

Noen gode utgangspunkt
Det som er styrken i boka er forholdet til Jacob og bestefaren som har et nært forhold. De har disse historiene til bestefaren hans til felles. Man blir også vitne til Jacobs forandring både som tenåring og hvordan han reagerer etter bestefarens død. For hvordan kommer man over en person som har betydd så mye? Og hvor mye vet man egentlig om sine nærmeste? Boka handler nettopp om å gå sine egne veier og stå for det man tror på, rett og slett.

Ransom Riggs har levert et spennende og annerledes konsept, men dessverre klarer han ikke å gjennomføre det hele veien. Jeg syntes det var mer spennende å se på fotografiene fremfor å lese historien, og jeg syntes ikke at evnene som barna visstnok hadde hverken var imponerende eller spesielt urovekkende. Hele historien var ikke så spennende og unik som jeg så for meg at den skulle være og det ble en nedtur. Jeg vet man ikke skal ha høye forventninger og det har jeg sluttet med for lenge siden for da blir man ikke så lett og fort skuffet.

Miss Peregrine og øyas hemmelighet hadde et uvanlig konsept som kunne ha blitt til noe større. Jeg kan godt forstå hvorfor så mange liker denne boka, men for meg ble den dessverre noe barnslig og lite engasjerende. Jeg forventet meg et fyrverkeri av spenning og en uforglemmelig bok. For min del ble det bare grei lesing og jeg likte å de gamle fotografiene bedre enn selve historien. Det ble bare ikke den spesielle leseopplevelsen man tror man vil få fra en slik bok.

Skjønner problemet så da er det vel godt å komme seg til etasjen over. Jeg bor heldigvis i en en etasjesbygg og har heldigvis ingen boende over meg, og slipper tramping og annet bråk. Og jeg bor heldigvis i et veldig rolig strøk på bygda. Det er nesten ikke en gang en bil å se en gang, kanskje fem-seks biler å se i løpet av en dag og bussene som går hver time. Så man blir ikke forstyrret av trafikk heller:)

Jeg også var stor fan av R.L. Stine. Han leste jeg mye av både Grøsserne og Fear Street bøkene, og så hver eneste epiosde av Grøsserne:) Har ikke sett filmen ennå, men det skal jeg:) Jeg leste mye R.L. Stine før jeg gikk over til noe mørkere som Stephen King:)

Jeg også var med i Grøsserklubben og det var høydepunktet i måneden:) Bøker og kule stæsj i samme pakke. Det var stas. Jeg har alle grøsserne bøkene i hylla og jeg har noe av stæsjet jeg fikk av grøsserklubben fremdeles:) Har hele tiden vært en leser fra jeg var liten, men tror det var Grøsserne og Den vesle vampyren bøkene som økte leselysten:)

Er spent på Metro 2033 jeg også. Har lest en del dystopiske thrillere som har skuffet, men håper ikke denne gjør det:) Lykke til med flyttingen og husk å ta det med ro underveis:)

Jeg flyttet i 2012 og aldri mer skal jeg flytte, i hvert fall ikke tanke med alle bøkene jeg er nødt til å drasse på. Så her har jeg tenkt å bli boende lenge. Så det er bra jeg er en bygdeperson og ikke et bymenneske. Tror ikke jeg ville ha trivdes i en by.

Jeg leser for tiden Red Rain av R.L. Stine (R.L. Stine er mest kjent for å ha skrevet Grøsserne/Goosebumps) bokserien som det har vært både tv serie og film av. Red Rain er denne gang en bok for voksne selv om R.L. Stine oftest skriver for ungdom. Og jeg leser In the dark av Richard Laymon. Tror jeg blir ferdig med begge i helga og da skal jeg begynne på Metro 2033 av Dmitri Glukhovsky. Flere bøker rekker jeg vel ikke å begynne på i helga selv om jeg har all verdens tid. Men det er jo monotont å lese absolutt hele tiden så jeg spiller litt dataspill og fargerlegger litt ved siden av.

Lykke til med flyttingen og håper du også får tid til litt lesing:)

Leste Kims lek i fjor og det er en god bok. Og gratulerer med dagen.

Etter en grufull opplevelse overlever Lily Blake, men til sin store forskrekkelse oppdager hun at barna hennes er kidnappet, og hun får en stygg følelse av hvem som kan ha kidnappet dem ...

Etter en brutal kidnappingssak blir Lily satt på umenneskelig prøve. Selv om hun har sin mistanke over hvem som kan ha kidnappet barna, så er det en gåte å finne ut hvor de befinner seg og vite om de er i det hele tatt i live eller ikke. Som mor føler hun seg maktesløs og hun gjør hva hun kan i sin makt å finne dem igjen. Da det tar noe lenger tid enn antatt å finne hint eller spor hvor de kan være, synes Lily at hun ikke får god nok hjelp av politiet og tyr til andre midler. Er man desperat nok, gjør man alt man kan for å finne sine nærmeste om det har skjedd dem noe. Det er i menneskets natur.

Av og til må man ta saken i "egne" hender
Lily går så langt som å kontakte George Iron Walker som bor ganske øde og han har indiansk bakgrunn. Med hans røtter tror han at det finnes mer mellom himmel og jord. Til tross for at hun selv er en skeptisk person er hun villig til å gjøre hva som helst for å finne barna uansett hvor de er. Akkurat nå befinner hun seg i en såpass håpløs situasjon at hun må sette sin tvilende tro til side. Selv om hun ikke tror på det samme som George Iron Walker, så er hun villig til å gjøre hva som helst for å barna hennes tilbake. Hun får vite at George Iron Walker ve hvordant å påkalle Wendigo. Wendigo er en kjent amerikansk vandrehistorie; Wendigo er et halvt monster med menneskelige egenskaper. Wendigo er også kannibalsk. George Iron Walker påkaller dette vesenet, Wendigo, i håp om at det skal hjelpe dem å finne Lilys barn, men det har sin pris og det er en høyere pris Lily har forestilt seg ...

Dette er en meget spesiell horrorbok og den kan høres noe voldelig ut, men den er ikke så voldelig til tross for at den også har sine scener. Det er ikke det voldelige som overdøver og dominerer boka, bare for å understreke det, men det er atmosfæren og mystikken som innholdet virkelig skal ha æren for. Dette er en original bok som blander både horror og en kjent vandrehistorie sammen. Denne leseren er interessert i både horror og vandrehistorier, men man trenger ikke å være det i utgangspunktet for å sette pris på spenningen i Edgewise.

Fascinerende personligheter
Til tross for at vi ikke får vite så mye bakgrunn av karakterene så gjør det ikke noe, fordi det er mer enn nok til å lage et inntrykk av dem likevel og man rekker å bli kjent med dem i denne korte boka. Av og til er lite akkurat nok. Karakterene i Edgwise består av nokså svært forskjellige personligheter som gjør det hele fargerikt. Karakterene er like spennende som mystikken i handlingen.

Edgewise kan virke som en grotesk og voldelig bok, men den legger mer vekt på mystikk, overtro, og frykt. Frykten for det ukjente og hvor langt et menneske er villig til å beskytte sine nærmeste. Uansett hvor mørkt ting kan se ut, gjør man hva man kan for å overleve situasjonen. Edgewise er en bok som er full av spenning og den har en fin blanding av horror med mystikk. Edgewise fortjener mer berømmelse og jeg kommer definitivt til å lese flere bøker av Graham Masterton, og jeg har ikke lest noe av ham tidligere. Noe som er rart siden horror og psykologiske thrillere er sjangre jeg leser mest av.

Jeg vet at det ikke er meg du spurte, men jeg avbryter aldri en bok samme hvor mye jeg misliker den. Jeg har lest bøker på 600 sider og over 800 sider som jeg ikke har likt, men likevel fullført. Jeg har ikke samvittighet til å avbryte en bok og dessuten driver jeg en bokblogg og det gir meg mer driv til å fullføre bøkene. Jeg har bare ikke samvittighet til å avbryte en bok samme hvor mye jeg misliker den:) Jeg starter å lese en bok og fullfører den:)

Den er også veldig opplagt og masete;)

Der er vi ikke helt enig. Savner deg synes jeg er en av hans svakeste til tross for at Coben er en sterk psykologisk thriller forfatter. The woods (I den skogen), og Hold tight (Hold tett), er hans sterkeste bøker. Meget spennende:)

Jeg kommer naturligvis til å skrive anmeldelse av den, usikker på når for jeg ligger etter med andre anmeldelser, men jeg gjør så godt jeg kan;)

Du har rett. Historien er sterk og selvopplevd av forfatteren. Og om det er en forfatter eller forteller vi har med å gjøre angående denne boka er et godt spørsmål:) Men vi har vel å gjøre med begge deler:)

Jeg kunne ha lest den på fransk hvis jeg hadde kunnet det, men det kan jeg ikke:) Jeg tok fransk på ungdomsskolen og interesserte meg ikke annet enn å få godkjent i akkurat det faget;) Tror det var det og matte jeg interesserte meg minst i:)

Hei og beklager for sent svar. Jeg har ikke skrevet anmeldelse av den ennå, men det blir etter hvert. Men det jeg kan si er at jeg likte historien fordi den er sterk. Det er bare det at det var noe med fortellermåten som skurret og som jeg ikke falt for helt. Om det er oversetteren sin feil eller ikke, vet jeg ikke. Jeg likte historien, men ble ikke helt fan av fortellermåten. Så jeg ga den terningkast tre. Vet at mange elsker boka, men jeg ble bare ikke helt bergtatt:/

På tirsdag ble jeg ferdig med Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis. Og jeg har begynt på Silber (drømmenes første bok) av Kerstin Gier og jeg skal fortsette å lese i In the dark av Richard Laymon. Hvis jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Red Rain av R.L. Stine. R.L. Stine er forfatteren bak bokserien Grøsserne (Goosebumps) som jeg var fan av da jeg var yngre og har alle de bøkene fremdeles. Den bokserien har blitt til både tv - serie og film.

Ellers har det vært mye snø i det siste, og håper den forsvinner snart og det er ikke mer sjakkturnering å se på tv enn så lenge:( Så det blir en kjedelig helg i vente:)

Noen har ønsket at jeg skriver oppfølgere med spoilere, men det tør jeg ikke. Selv om man markerer spoilere kan man risikere å få kjeft likevel. Dessuten foretrekker jeg å skrive bokanmeldelser om oppfølgere på helt vanlig måte som i andre bokanmeldelser, uten å røpe noe.

I 2013 møtte vi for første gang Hirka, som riktig nok som befinner seg i en helt annen tid, nemlig i norrøn tid. Hirka er i tidlig tenårene, og hun har ikke hale. I alle bøkene er hun i forskjellige verdener som jeg helst ikke vil skrive nærmere om fordi det avslører for mye for de som ikke har lest de tidligere bøkene i trilogien. Men det jeg kan si om Evna, som er den siste boka er at Hirka prøver å tilpasse seg i en verden hun ikke føler seg helt hjemme i. Så hun får testet tilpasningsevnene sine grundig denne gang. Samtidig har ikke Hirka noe valg enn å overleve den sitiuasjonen hun er i.

Endelig en forandring på standardformelen i fantasysjangeren
Dette er altså slutten på Ravneringene trilogien, og til tross for at jeg synes at den første boka, Odinsbarn er best, så er hele trilogien verdt å få med seg. Jeg bruker som regel ikke å like bøker som andre liker og omvendt. Så jeg automatisk forventet ikke at jeg ville like denne trilogien, men jeg likte den mye bedre enn forventet. Grunnene er at dette er en original fantasyserie med forfriskende nye elementer. Et lite avbrekk fra standardfantasy som man har fått de siste årene, og jeg sier ikke nei til forandringer når det gjelder litteratur. Man blir jo lei av den samme formelen, men her får man noe nytt. Det er ikke bare instalove (gutten og jenta i en bok blir hodestups forelsket i hverandre med en gang), og at de har overnaturlige evner. Ravneringene byr på mer enn det som er standardoppskriften i fantasybøker som har vært i det siste. Standardoppskrifter blir man jo etter hvert lei av.

Ikke like betatt som mange andre
Mange har blitt betatt av denne trilogien, men for meg er nok den første den beste. Bok to; Råta var grei som oppfølger og holdt på interessen til å lese tredje og siste bok; Evna. Det var ikke bokas tykkelse som trakk ned leseopplevelsen for jeg er vant til tykke bøker, men syntes bare ikke den hadde den samme gnisten som jeg vet at Siri Pettersen kan skape med språket. Men en trilogi er aldri helt jevn. Ofte har jeg opplevd at første bok har vært best, og at bok nummer to ofte har vært bare et bindeledd til bok tre og ikke noe mer enn det, og at den tredje og siste boka ikke alltid har levd opp til forventningene. Så det er ikke med Ravneringene det for første gang skjer. Jeg har aldri lest en trilogi eller en serie hvor alle bøkene har vært like bra og like jevnt.

Evna er en tykk bok med en langsom start som gjør oss kjent med omgivelsene Hirka befinner seg i og denne gang befinner hun seg i en kald verden på mange måter, både når det gjelder de hun har rundt seg og været. I tredje og siste bok står Hirka overfor en av de vanskeligste utfordringene hun noen gang har hatt. Nemlig å finne ut hvem og hvor hun tilhører; er det de blinde eller ætlingene? Hun står nå foran et vanskelig valg. Gjennom hele trilogien blir vi vitne til Hirkas store forandringer.

Det er egentlig ikke så mye mer å se om Evna i fare for å avsløre for mye. Det vil jeg helst unngå. Evna var ingen avslutningsbok som tok meg med storm, men det er vemodig å avslutte denne trilogien, men alt tar jo slutt en eller annen gang. Selv om avslutningen ikke ble så voldsom og hjemsøkende som jeg hadde håpet på, så var Evna en verdifull siste bok i en original fantasytrilogi. Første bok, Odinsbarn er selvfølgelig best, men hele trilogien er verdt å få med seg og dette er en type trilogi som passer både for ungdom og voksne.

Jeg har ikke fullført en eneste bok så langt denne uka og det har ikke skjedd på lenge. Men regner med jeg blir ferdig med begge jeg leser i nå i løpet av helga, siden jeg har kommet langt i begge. Jeg leser i bøkene: Stoner av John Williams og Irma Dahl (Den dedikerte begravelsesagenten) av Kristine S. Henningsen. Hvilken jeg blir ferdig med først vet jeg ikke, og når jeg blir ferdig med en av dem skal jeg lese: Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis.

Episoden om Katie Beers har jeg hørt om. Slike fæle historier fra virkeligheten er grusomt, men spennende å lese om og se programmer om. Jeg må bli flinkere å lese true crime bøker for det leste jeg mye av før.

Ellers har jeg bursdag på søndag. Er det noe jeg hater så er det bursdager. Morsomt da man var yngre, men synes bare nå at bursdager er en tåpelig greie. Jeg kan ikke noe for det:) Skal feire med mine nærmeste så det blir en kort og enkel feiring. Får håpe jeg overlever:)

Jeg tror det er den tryggeste måten for jeg blir så fort skuffet;)
Ps: Jeg leser alltid bøker og gjør andre ting med lave forventninger for da tar man ikke skuffelsen så hardt etterpå:)