Skulle ønske at Rocky Horror Picture Show var basert på en bok. Da ville jeg definitivt ha lest den for det er min favorittmusikal!
Skal flytte i sommer, men flyttingen skjer ikke før etter den 15. Kommer da til å shoppe litt til den nye leiligheten, ting jeg mangler (grøss og gru, jeg hater shopping), men i mellomtiden håper jeg at det blir tid for å ta igjen litt lesing. Har ikke vært så mye lesing på meg i det siste som planlagt. Så håper jeg får tid til å ta igjen det i sommer selv om 3 uker ferie går fort unna.
Jeg vil absolutt anbefale de to første bøkene. Askepott, den aller første, er en pageturner fra ende til annen. Den finnes i pocket. http://www.haugenbok.no/resverk.cfm?st=free&q=askepott%20ohlsson&p=1&r=2&cid=218007
Leser når som helst, hvor som helst. Drar aldri noen sted uten en bok. Det er krise. Men jeg leser aller best om natta. Da er det nesten som å ha hele verden for seg selv. Da gir jeg blaffen i hvor sent det er. Har aldri vært god på beregning av tid så døgnrytmen min har alltid vært rar. Men sitter gjerne oppe langt på natt, med en kopp kaffe eller flere og leser time etter time. Det er herlig! Mens jeg leser foretrekker jeg også å ha headset på. Spiller som oftest Dimmu Borgir og 30 seconds to Mars. Da koser jeg meg gløgg ihjel:)
Richard had noticed that events were cowards: they didn't occur singly, but instead they would run in packs and leap out at him all at once.
Prologue
The night before he went to London, Richard Mayhew was not enjoying himself.
He had begun the evening by enjoying himself: he had enjoyed reading the goodbye cards, and receiving the hugs from several not entirely unattractive young ladies of his acquaintance; he had enjoyed the warnings about the evils and dangers of London, and the gift of the white umbrella with the map of the London Underground on it that the lads had clubbed together to buy him; he had enjoyed the first few pints of ale; but then, with each successive pint of ale he found he was enjoying himself significantly less; until now he was sitting and shivering on the pavement outside the pub in a small Scottish town, weighing the conflicting merits of being sick and not being sick, and not enjoying himself at all.
Chapter One
She had been stumbling for four days now, a harum-scarum tumbling flight through passages and tunnels. She was hungry, and exhausted, and more tired than a body could stand, and each successive door was proving harder to open. After four days of flight, she had found a hiding place, a tiny stone burrow, under the world, where she would be safe, or so she prayed, and at last she slept.
Første avsnitt av Prolog og Kapittel En fra Neverwhere, av Neil Gaiman.
Helt enig. Han er en mester til å blande krim med det overnaturlige. De dødes tjern er den beste norske krimboka jeg har lest og liker også flere andre av hans krimbøker. De er geniale! Skulle ønske han skrev flere.
Jeg vil ikke gi denne boken noen karakter fordi jeg føler at denne boken er mer for barn eller yngre ungdommer enn det jeg er, derfor bør jeg igjen forstå at livet går fremover og alle bøker er ikke sydd til folk på min alder. Jeg blir eldre, men bøkene blir som før. Den var jo søt da. Og passer helst for 15 åringer og nedover spør du meg.
Folk undervurderte tankens hastighet. Det var mulig å dekke omtrent hver eneste større hendelse gjennom et helt liv i løpet av en opptreden fra et gjennomsnittlig barband.
"Lyst til å komme ned til oss igjen?"
"Nei."
"Det blir lettere hvis vi kan snakke sammen alle tre."
"Jeg vet hva dere vil snakke om."
"Hva da?"
""Mamma og pappa har problemer, så vi kommer til å flytte fra hverandre. Men det betyr ikke at vi ikke er glad i deg, bla bla bla." Sånn. Nå behøver jeg ikke komme ned."
Herregud, tenkte Tucker. Seks år gamle unger, og så er de allerede i stand til å parodiere det ekteskapelige sammenbruddets språk.
Han hadde aldri kjent kribling, på samme måte som to tilstøtende brikker i et puslespill aldri kjente kribling, så vidt han kunne forstå. Hvis man som et utgangspunkt for diskusjon tenkte seg at puslespillbrikkene hadde tanker og følelser, da var det mulig å tenke seg at de sa til hverandre: "Jeg blir her. Hvor skulle jeg ellers dra?" Og hvis en ny puslespillbrikke dukket opp og fristet med sine inn- og utskjæringer i et forsøk på å lokke en av brikkene på avveier, ville det være lett å unngå å falle i fristelse. "Hør nå," ville gjenstanden for forførerens beundring si. "Du er en bit av en telefonkiosk, og jeg er ansiktet til Maria Stuart. Vi ville rett og slett se rare ut sammen." Ferdig med dét.
Hun lurte på hvorfor noen gadd å skrive slikt, men "Hvorfor gidder dere?" var et spørsmål man nesten aldri kunne stille om noe som helst på Internett, for da ville hele greia skrumpe inn til ingenting, som sukkerspinn.
"De var kommet med fly fra England til Minneapolis for å se på et toalett. Det gikk ikke opp for Annie at det var akkurat det de hadde gjort, før de faktisk sto der: Bortsett fra graffitien på veggene - en del dreide seg på en eller annen måte om toalettets betydning i musikkhistorien - var det klamt og mørkt, luktet vondt og var fullstendig uten særpreg. Amerikanerne var veldig flinke til å gjøre det maksimale ut av kulturarven sin, men selv de kunne ikke gjøre stort med dette."
Nick Hornby, Juliet, Naked.
Det er ikke bare deg, har ikke sett snakk om uker, men en stund la jeg merke til at tidstellingen begynte på 1 dag. Men jeg tror det har stabilisert seg nå.
Ultimately, though, it's living people that frighten me the most. It's always seemed to me that nothing could be scarier than a person, because as dreadful as places can be, they're still just places; and no matter how awful ghosts might seem, they're just dead people. I always thought that the most terrifying things anyone could ever think up were the things living people came up with.
A thought rose in my mind before I could stop it.
Something incredibly evil is resting here - something that used to live in the vicinity. I'm sure of it.
I can't explain why I felt this way. Maybe there used to be a statue of Jizō or something here, but it broke - maybe that's all it was? Or maybe someone carried it off? I tried to believe this. But it wasn't true. Something hung in the air there, without a doubt - a passion of terrible intensity that had kept accumulating new layers over the years until it became one dense mass. The feeling that came over me then was so creepy that I just stood and stared.
As I looked more closely, I noticed ten or so pitch-black stones, each shaped like a small egg, that had been arranged in a circle right in the middle of the shrine. There was something very eerie about them too.
I got out of there quick, trying as much as possible to keep the ring of stones out of my view. During my travels, I had come across such things. There are, without a doubt, places in this world where something has settled, and it's best for us little humans not to get involved.
You should try it- leave something on top of the wardrobe before you go. If there's something you want to say to someone but you can't, write it down and leave it behind for someone else to read.
Det finnes bare 4 typer jenter i virkeligheten. Jenta som lekte med ilden. Jenta som åpnet Pandoras eske. Jenta som ga Adam eplet. Og jenta som hadde en bestevenn som stjal kjæresten hennes.
Jeg tror ikke det er så mange for øyeblikket som gjør det.
De fleste viser til innhold, noen ganger reflekterer overskriften et bredt tema, og snevrer inn med selve innlegget som starter tråden, og sånn må det jo nesten være. Ellers ville det blitt mange laaange overskrifter, som ofte kan være mye mer forvirrende.
Noen ganger kan det mistenkes at det er et bevisst trekk, skriv en halv setning, få folk til å lure, og lokk dem inn. Andre ganger er det bare kanskje ikke gjennomtenkt, men i så fall er man sin egen verste fiende og tråden synker raskt vekk og forsvinner.
Det sagt, så er jeg i blant litt fortvilet de gangene oversikten over diskusjonstrådene ser ut som et "chat-room" i overskriftene. "Hei", "fin dag," "hjelp!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!", osv.
Men alt i alt så synes jeg vi er flinke jeg.