Bokelskere.no

Skolemassakre kan skje overalt, når man minst venter det, også i litteraturens verden.

En High - School blir plutselig angrepet av tre personer som gjemmer seg bak hockeymasker med hver sin farge. De braser inn på skolen og skyter vilt rundt seg. Hva er det som skjer? Hvem er det og hvorfor gjør de dette? Har de en tilknytning til skolen i det hele tatt eller er det bare et tilfeldig angrep?

Samtidig er det politietterforsker Jacob Strikers første dag på jobb etter seks måneders fravær. Han har tatt seg fri fra jobb etter at han mistet kona si på et tragisk vis og må ta seg av tenåringsdatteren Courtney alene. De går som regel godt overens, men også de har sine feider. Første dagen hans på jobb blir mer dramatisk enn forventet og etter den grusomme tragedien på den lokale skolen må han finne ut hvem som står bak denne massakeren og finne ut hva som var motivet. Vil han finne ut hvem de skyldige er? Første dag på jobb blir på ingen måte rolig eller kjedelig.

Den kanadiske forfatteren Sean Slater og Jørn Lier Horst har noe til felles, de er begge politietterforskere i virkeligheten og forfattere, så her er det snakk om realistisk krim på høyt plan. The Survivor er Slaters debutroman og han har gitt ut flere bøker siden. Jeg fikk denne av forlaget hans for et par år siden da jeg drev en engelsk bokblogg samtidig med den norske. Etter hvert kuttet jeg ut den engelske bokbloggen fordi jeg fant ut at jeg har ikke krefter/energi til å drive to bokblogger og ville konsentrere meg om min norske bokblogg istedet.

Boka begynte veldig lovende og var stappet med action, men så begynte det å ta mange forskjellige vendinger at det til tider føltes ut som å lese flere historier blandet i en. At det kom inn mange sideveier og det føltes ut som om man leste til slutt en helt annen bok enn den man egentlig begynte på. Det ga en rar følelse egentlig. Jeg sier ikke at det ble til det verre, men savnet at hovedplottet i historien kunne ha blitt strammet mer opp istedet for å ta så mange unødvendige sidesprang eller hva jeg skal kalle det. Det gjorde til at tempoet i historien gikk litt tregere enn det jeg hadde håpet på.

The Survivor hadde en lovende start der sidene ble vendt i en fart, så ble det roligere og forskjellige intriger oppsto etter hvert mot en slutt som minner meg om en dårlig Hollywood-film. Savnet også litt sterkere karakteroppbygging. Savnet å komme mer i dybden på dem, ikke bare på overflaten. Alt i alt en grei krimbok, men ikke noe særlig minneverdig. Om jeg skal lese flere bøker av Sean Slater? Jeg har ikke bestemt meg ennå. Vi får se!

Jeg er fullstendig klar over det:)

Det er ikke alle som reagerer på kaffe. Jeg gjør ikke det. Jeg blir ikke en gang mer våken av det.

Det varierer veldig. Når jeg er i storform og har litt ekstra tid så leser jeg 2-3 bøker i uka (da er jeg fornøyd), men alt varierer fra hvor tykke bøkene er og hvor tunge eller lette de er å komme inn i handlingen. Alt varierer stort sett etter humøret:)

Pet Sematary (altså, Dyrekirkegården) av Stephen King fordi jeg liker atmosfæren så godt i den boka.

Jeg prøvde meg på Gillian Flynns sine bøker: Flink pike og Mørke rom som var rost opp i skyene, men syntes de var kjedelige og platte. Så sånn sett er jeg som deg. Skeptisk til bøker som får mer oppmerksomhet enn nødvendig og blir mer glad i bøker som får litt lunkne omtaler og mindre publisitet. Sikkert bare jeg som er litt sær ...

Children of the Jacaranda Tree følger flere personer over en tidsperiode fra 1983 til 2011. Romanen starter med en svært sterk skldring av Azar som skal føde sin første datter i fengsel. Neda, som datteren blir kalt, blir en positiv distraksjon for Azar og de andre kvinnene som sitter fengslet, men lykken skal ikke vare. I romanen stifter vi også bekjentskap med andre karakterer som hver på sitt vis blir påvirket av måten regimet i Iran behandler opposisjonelle, eller mennesker myndighetene anser som en trussel.

Delijani har skrevet en svært sterk og bevegende bok. Åpningsscenen sitter rett i magen, og hun skriver og skildrer med så sterke følelser at det er umulig ikke å bli grepet - ikke til å undres over egentlig, siden forfatteren har sagt at hun skriver om sin egen slekt. Skrivestilen er intens og tett. Det er mange sterke skjebner i denne boken, og det de opplever gir også et innblikk i måten regimet i Iran opererte på. Jeg leste ut boken på en dag, men den satt i meg en stund etterpå.

Det er flere temaer som behandles i romanen: det handler om hvordan urett kan påvirke og i visse tilfeller skade fremtidige generasjoner. Det handler om kjærlighet, mellom mann og kvinne og mellom barn og deres foreldre. Det handler om å ta farvel og hvor vanskelig dette kan være. Children of the Jacaranda Tree skildrer håpløshet og lengsel, men er samtidig en bok om å finne håp på de mørkeste steder. Delijani har også mange ord til ettertanke og refleksjon, noe hun deler med Khaled Hosseini. Det er flere sitater å merke seg i boken, som dette:

Hele anmeldelsen her

Jeg syns det er en av hans tammeste bøker. Men hver sin smak og behag. Det er det som gjør oss bokelskere så spennende. Anbefaler gjerne Pet Sematary, Salem's Lot og Misery av ham hvis du ikke har lest de?

Pet Semetary er boka jeg liker best av King. Liker atmosfæren så godt i den boka. Aner ikke hvorfor. Syns den er herlig.

Jeg leste 182 bøker i 2013.

Her er mine 37 favoritter blant dem, uavhengig av utgivelsesår.

Ja, jeg hadde en sånn godhelg forrige helg da sidene bare flyr av gårde, så håper den samme leserytmen kommer igjen snart. Det er herlig når sidene bare går av seg selv:)

Så effektive dere er da:)

Jeg skal ikke ha for høye forventinger med andre ord? Har du lest Et skrik i natten av MHC? Jeg syns helt klart det er hennes beste så langt selv om den boka er litt gammel.

Elsket Middagen. Den var absolutt herlig! Forfriskende lesing og The Survivor er slett ikke verst om du liker litt action. Og vi har nok samme mening når det gjelder Anne Rice. Jeg liker atmosfæren og at hun beskriver vampyrene slik de skal være, men handlingen er litt vel småtreg. Men jeg skal nok komme meg gjennom den. Det er noe med boka som pirrer nysgjerrigheten min ennå.

Noen hemmeligheter bør forbli hemmelige?

Ekteparene Paul og Claire, Serge og Babette spiser middag sammen en kveld på en veldig fin restaurant der man må bestille bord flere måneder i forveien. Serge er kjent i miljøet siden han kanskje blir Nederlands neste president. Så langt ser det lovende ut. Broren hans Paul ser ikke frem til denne middagen. Han har nettopp oppdaget noe på en videosnutt som involverer sønnen hans, Michel, og en av sønnene til Serge og Babette. Guttene har begått en forferdelig kriminell handling. Videoen blir vist på TV med uklare bilder, men som faren til Michel sier i boka, så kjenner han igjen sønnen sin overalt, og han kan ikke forstå at det er han som er med i videoen og gjør noe så rystende. Han vet ikke om kona Claire kjenner igjen sønnen på videosnuttet og dermed velger han å ikke si eller spørre henne om hun vet at det er sønnen deres som er en av guttene på videoen. Samtidig er sønnen til broren hans involvert. Har broren hans, politikeren, også sett klippet og gjenkjent guttene? Skal Paul nevne saken under middagen eller skal han bare holde kjeft? Han står overfor et vanskelig valg.

Jeg har såvidt hørt om denne boka på forhånd. Bestilte den gjennom bokklubben under påskehamstringen siden de la ut en del bøker for salg og Middagen ble en av mine utvalgte, og hvorfor jeg ventet så lenge med å lese den skjønner jeg ikke. Jeg skulle ha lest den mye tidligere for dette er psykologisk thriller/drama med stor P! Kanskje det hjalp med at jeg ikke hadde så store forventinger. I det siste har jeg hatt store forventninger til bøker som har blitt rost opp til skyene og gitt meg den ene forventningen etter den andre og bare blitt skuffet. Så jeg hadde ingen spesielle forventninger til denne boka bortsett fra at jeg hadde hørt litt om den på forhånd. At den skal være litt spesiell. Det var det eneste jeg visste på forhånd.

Denne psykologiske thrilleren har blitt sammenlignet med Gone girl (norsk tittel: Flink pike) av Gillian Flynn. Jeg skjønner ikke hvorfor. Ja, begge er psykologiske thrillere/drama. Begge består av syke/vanvittige karakterer, men bortsett fra det er bøkene helt forskjellige etter min mening. Jeg likte ikke Gone girl noen særlig. Først og fremst likte jeg ikke Flynns skrivemåte og syntes at både plottet og troverdigheten var svært platt. Herman Koch mestrer alt dette mye bedre! Og ikke minst var boka hans meget spennende i forhold til Gillian Flynns bok/bøker. Jeg prøvde meg på to av hennes bøker før jeg bare ga henne opp, men nok med denne sammenligningen ...

Herman Koch har en fremragerende måte å skrive på, både når det gjelder miljøbeskrivelser, karakterinnsikt og spenningsnivå. Dette er spenning gjennom dialoger og de få episodene som skjer utenfor selve middagen. Men stort sett foregår handlingen rundt restaurantbordet og det var så levende beskrevet at det føltes ut som om jeg satt der selv. Det føltes ut som om jeg satt på enden av bordet og betraktet disse to parene i all stillhet mens jeg koste meg med en kopp kaffe. Studerte reaksjonene deres og hørte hvordan samtalene utartet seg. Smilte djevelskt etter hvert som dramatikken steg.

Hollywood har kjøpt filmrettighetene til denne boka og jeg gleder meg stort til å se den selv om jeg også er litt skeptisk. Boka har blitt sammenlignet med den danske filmen Festen, som jeg ikke har sett. Noen som har det og som har lest boka? Stemmer det eller er det bare noe de "sier"?

Middagen er en fantastisk spennende og engasjerende psykologisk thriller som er lett å leve seg inn i. Hva gjør man selv i en slik situasjon og flere spørsmål oppsto under lesingen. Det liker jeg. Les den!

Visste du at Middagen er som på baksiden "sier" har tatt utganspunkt i en sann historie?

Hvordan likte du Stille som i graven? Jeg har den i hylla og har tenkt å lese den i sommer samt Øyenvitnet av samme forfatter siden det er veldig lenge siden jeg har lest noe av henne. Har lest en del bøker av henne. Det er sånn kosekrim som jeg kaller det så fint:)

Ser ut som vi har samme vanen:)

PS: Jeg leste Datter savnet av Nicci French for noen år siden. Slett ikke verst. Men har lest bedre bøker av ekteparet Nicci French:)

Endelig helg etter en lang uke. "Phew".

Jeg ble ferdig med Middagen av Herman Koch i forrige helg. Leste den ut på bare to dager (det er lenge siden jeg har lest ut en bok på så kort tid). Fantastisk psykologisk thriller/drama. Med hånda på hjerte så strevde jeg med å legge fra meg boka. Anbefales!

Nå leser jeg The Survivor av Sean Slater (politidrama/krim). Handler om tre personer som har på seg hockeymasker av forskjellige farger. De går rett inn på en skole og begynner å skyte vilt rundt seg. Spennende!

Og jeg er ennå ikke ferdig med En vampyrs bekjennelser av Anne Rice. Jeg liker den. Så det er ikke det som er problemet. Den er bare litt tung eller kanskje det er jeg som er litt smålei av vampyrer generelt for tiden? Jeg er ikke sikker. Uansett skal jeg lese den ferdig. Jeg liker atmosfæren i boka veldig godt.

Ellers så har jeg ennå ikke ferie, men det er ikke lenge tid. Nå pøsregner det som bare det og jeg syns det er herlig. Jeg liker høsten bedre enn sommeren. Høsten er en vakker årstid og jeg har aldri hatt noe i mot regn.

God helg og god ferie til dere som har det!:)

Tror det funker bra. Jeg husker jeg var besatt av disse røde Disney kassettene som ble utgitt på 80/90 - tallet hvor det fulgte med en bok som man kunne lese med og se bilder i. Savner den tiden da alt var bekymringsløst. Men i voksen alder har jeg ikke vært like glad i lydbøker, men jeg liker Radioteateret. De gjør det mer levende istedet bare for å lese. Det kan jeg gjøre selv:)