Bokelskere.no

Denne helga leser jeg Det blir aldri lyst her av Tina Åmodt. Tipper jeg blir ferdig med den i morgen. Ved siden av leser jeg: Fossefall(55) Hånd i hånd av Jorunn Johansen (som er den siste boka i fossefallserien). Og jeg leser litt av og på i Good omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman.. Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Undis Brekke av Gunnhild Øyehaug. Kommer selvfølgelig ikke til å bli ferdig med alle bøkene i helga, men liker å ha "mye" å lese i.

Her er det fremdeles forbudt med VM i og med at jeg er allergisk mot sport. Sådan er det godt å bo alene og får bestemme selv over fjernkontrollen;)

Ps: Hvordan likte du Du forsvinner av Jungersen? Regner med du er ferdig med den nå.

God helg.

Det er arkeolog Siri Sande ved Det norske institutt i Roma som seier dette i artikkelen "keiser Augustus - det selvoppdagede geniet".

(Sjokkerende kjedelig av en sjokkrocker).

Bandet Marilyn Manson har klart å sjokkere verden med det ene og det andre, men selve boka er langt fra sjokkerende. Det er mer eller mindre som forventet ...

Marilyn Manson er ikke en artist, men et band (bare for å gjøre det oppklart, blir alltid "irritert" når noen tror at det er artist). Frontfiguren Brian Warner, som er hans egentlige navn (gammelt nytt), har satt sammen navnene Marilyn Monroe og Charles Manson (gammelt nytt det også) som en inspirasjon til bandnavnet. Brian Warner forteller i boka om hans oppvekst, om at han aldri passet inn noe sted og som alltid har en trang til å gå sin egen vei. Han forteller om familien, oppveksten i Ohio og at han gikk på kristen skole mot sin vilje. Videre forteller han om voksenlivet, hvor han en tid jobbet i en platebutikk og en periode som musikkjournalist før han fulgte drømmen om å starte et band. Noe som ikke var bare, bare siden han aldri har hatt tillit til folk og folk kom og gikk i livet hans, og mange ville ta ulike retninger. Og vi får også innblikk i den harde livsstilen deres gjennom dop og alkohol, pluss mange andre indre demoner som tok plass i hans og bandmedlemmenes liv. Boka er en slags hyllest til den lange, harde veien det tok for Brian Warner og bandet å oppfylle drømmen deres; som var å starte et band som ville skremme livskiten ut av USA og resten av verden med deres egen livsfilosofi.

Jeg har vært fan av bandet siden de kom ut med albumet Mechanical Animals i 1998 (samme år som denne boka ble utgitt) og jeg mener fremdeles at det er deres beste album den dag i dag. Et annet album jeg liker veldig godt av dem er også; Holy Wood. Med de albumene var de på det mest provoserende og sjokkerende i musikkarrieren deres. De gir ut fremdeles musikk, og jeg liker også den nyeste plata deres som kom ut i januar i år; The Pale Emperor. Det er et av de bedre albumene de har gitt ut de siste årene, men ikke på samme høyde som med Mechanical Animals og Holy Wood. De er ikke like provoserende som de en gang var, og det er et savn. Men nok musikksnakk og tilbake til boka ...

Marilyn Manson skrev denne boka sammen med Neil Strauss (musikkjournalist og forfatter). Neil Strauss har blant annet vært med og skrevet rockbiografien The Dirt som han skrev med bandet Mõtley Crüe (som jeg leste for noen år siden). Selv om de var to om å skrive boka The long hard road out of hell, og jeg vet at Marilyn Manson skriver gode sangtekster, så var bokas innhold skuffende kjedelig. For det første var det ikke så mye nytt og for det andre så var de sjokkerende episodene ikke fullt så sjokkerende likevel, fordi det var forventet på en måte. Jeg savnet mer gnist i selve skrivingen og noe mer opprivende.

The long hard road out of hell består av oppvekstskildringer, bandskildringer, fotografier, dikt og tekster som Marilyn Manson skrev da han var yngre, et gammelt intervju av ham som ikke ble publisert, vitneutsagn av personer som har vært på Marilyn Manson konsert og diverse utdrag fra en turneringsdagbok. The long hard road out of hell er en informativ bok både for fans og for andre som er fascinert av bandet, men skrivemåten og hvordan innholdet er satt opp er litt kjedelig, dessverre.

Stor kunst er aldri eindimensjonal. Ta vår eigen Ludvig Holberg – figurar som Jeppe på berget og Erasmus Montanus har begge både komiske og tragiske sider. I denne syntesen blir det store født. Eller også don Quijote hos Miguel de Cervantes. I år er det 400 år sidan andre bindet av Don Quijote de la Mancha kom ut. Visst er den vandrande riddaren ein fantast som prøver å gripe tak i den gamle verda, altså mellomalderen, mens den nye, råe tida er på veg inn, ein konfrontasjon vi òg møter i [King Lear] av William Shakespeare frå den same brytingstida, begge to verk som peikar ut over si tid. Men ikkje berre verkelegheitsfjern. Ikkje berre komisk. Tragisk òg, ja visst, men også realist nok til å vere ein alliert i den striden som nå går over store delar av Europa.

Og nettopp nå har han stått fram som inspirator. Den 30.januar i år samla det nye, spanske partiet Podemos store folkemassar i Madrid for å demonstrere for ein ny politikk, for endring. Podemos er ei original nyskaping. Namnet betyr «Vi kan», og o-en i partinamnet er løfta fram som ein ring, eit symbol på ubryteleg einskap og samhald. Dette grepet, som det heiter i dag, sett resten av ordet, demos i relieff –og det er jo nettopp dette som partiet står for; demos er jo det greske δῆμος, «folk», ikkje berre «folk», men «vanlege folk», «folk flest».

I talen sin på Puerta del Sol i Madrid trekte leiaren av Podemos, Pablo Iglesias, fram partiet som don Quijote. Dette er interessant: Den spanske infinitiven poder betyr «kunne» (substantivet poder betyr «makt»). Don Quijote bruker nettopp dette verbet når han seier det som i Arne Worrens omsetting er «Alt er mulig»: «Todo puede ser,» seier mannen frå La Mancha. Alt kan vere, står det. Alt er mogleg. I denne replikken samanfattar han heile renessansens credo – dette er Leonardo da Vincis perfekte menneske, dette er William Shakespeares lovprising av kva mennesket kan få til, «What a piece of work is man». Det er denne tenkinga Iglesias nå faktisk trekker fram.

Samtidig speler partinamnet heilt tydeleg på Barack Obamas «Yes, We Can»-tale. Når Iglesias opp att og opp att slår fast at «Vi drøymer» («Soñamos»), skapar han assosiasjonar til både Martin Luther Kings «I Have a Dream» og John Lennons «Imagine» – «Maybe you say I am a dreamer, but I’m not the only one. / I hope some day you’ll join us. And the world will live as one.»

Den som har lese Don Quijote, kan ikkje ha unngått å merke seg dei orda som i nøyaktig fire hundre år i år har inspirert folk i Spania og andre stader til å kjempe for ei betre verd: «Friheten, Sancho, er en av de mest dyrebare gaver himmelen har gitt menneskene; med den kan ikke skattene som jorden skjuler eller havet dekker, sammenlignes,» seier hovudpersonen i Worrens språkdrakt (del II, kap. 58 – denne boka kom altså ut i 1615).

I eit referat frå talen heiter det m.a.:

«Vi kan drøyme, vi kan vinne,» ropte Pablo Iglesias framfor ei
oppglødd folkemengde. For dei frammøtte presenterte han Podemos som
ein don Quijote. «Vi treng verdige galningar som trassar makthavarane.
Vi treng modige drøymarar som er i stand til å drøyme om ei betre verd
og som våger å kalle ein spade ein spade; vi treng drøymarar,» sa
Iglesias, «som våger å forsvare dei som er nedst og trasse dei som er
øvst.» «Vi treng quijotar,» la han til. «Vi drøymer som don Quijote,
men vi tek draumane våre svært alvorleg.»

Men også i vår eigen litteratur finst liknande tankar. I «Svar» snakkar Rudolf Nilsen om «vårt drømte, frie land», og i «Nr. 13» kan vi lese

Men ennu våker noen. Det er ganske unge menn, som bøiet over bøker
leter drømmen frem igjen, slik den engang strålte om en vismanns gylne
penn!

Denne drøm som natten avler og som dagen slår i hjel om Atlantis,
Utopia – om en bedre lodd og del enn et liv, hvor andre eier selv ens
hjerte og ens sjel.

Og det raser i de unges bitre hjerter: Våk og lær, at du klart og nært
og koldt igjennem drømmens gylne skjær ser veien til et land, hvor Nr.
13 ikke er!

Etter demonstrasjonen og folkemøtet dukka det opp ei karikaturteikning der don Quijote seier: «Eg har nettopp meldt meg inn i Podemos, for det er så mange drittsekkar som går laus, utkledde som vindmøller. Denne gongen vinn eg.»

I «Vær utålmodig, menneske» minner Inger Hagerup oss om at draumen alltid var «vår ytterste virkelighet» …

Interessant. Uttrykket "post-kolonial litteratur" kan definerast som litteratur "affected by the imperial process from the moment of colonization to the present day", altså, slik eg oppfattar det, som litteratur skriven etter at eit land vart kolonisert, ikkje etter frigjeringa frå kolonialismen (Nigeria vart sjølvstendig i 1960).

Den siste boka jeg kjøpte var en jeg bestilte på bokklubben.no som jeg venter å få i posten når som helst. Boka var: The Gift of Fear av Gavin De Becker. Det er en bok basert på instinkt. Der sanne historier fortelles om mennesker som har unngått å havne i farlige situasjoner kun fordi de hørte på insinktet sitt. Jeg er ikke spesielt interesert i instinkt generelt, men elsker å lese ekle/forferdelige historier fra virkeligheten. Så tror det blir spennende lesestoff.

Kjenner til den problemstillingen, men har blitt litt flinkere til å lese både moderne litteratur og ta frem bøker som jeg ikke har lest som har stått ulest lenge i hyllene. Prøver å veksle litt:)

Takk! Eg kjenner litt til boka frå før,men eg har aldri lese ho. Sist eg las "The Second Coming", tenkte eg at det er jo her Achebe har tittelen *Things Fall Apaart" frå, men nå, som eg er i gang med romanen, måtte lenkja di til for å minne meg på det. Eg synest at fyrste delen veldig fint skildrar den kulturen som etter kvart skal komme til å rakne. Fyrste ordet er "Okonkwo"; både fyrste, andre og tredje kapitlet begynner med namnet på hovudpersonen. Ingen helt, men kanskje inkarnasjonen av dei verdiane som går tapt når landet hans blir kolonisert.

Fin bok, men dessverre skuffet den meg litt:/

Nei, dette er ikke en faktabok om hunder ...

Men ren fiksjon om en liten guttekvalp som går seg vill i skogen ved et uhell. Vi følger hans reise gjennom utfordrende dager i ukjent terreng og i tøffe værforandringer. Vil han finne veien hjem igjen eller kommer han til å forville seg i naturen for bestandig?

Jeg kjøpte denne boka på mammutsalg for flere år siden, men uansett hvor mange år som går er det bøker man skaffer seg som man aldri glemmer. Den henger over deg som en sky som forteller deg at den må leses. Og på et eller annet tidspunkt føles det rett å lese den og den boka. Flere som har det sånn? At av og til glemmer man aldri en bok man har skaffet seg, venter på rett anledning og på et eller annet tidspunkt så må man bare lese den. Flere som har det sånn eller er det bare jeg som er helt fjern? Antagelig det sistnevnte ...

Uansett, det er ikke ofte jeg leser dyreromaner selv om jeg er en ordentlig dyrevenn, så tenkte det var på tide å lese Hunden. Og det er tross alt bedre sent enn aldri. Jeg har alltid vært en dyrevenn og har alltid likt dyr bedre enn mennesker. Syns det er alltid verre at det skjer noe med dyr på film og i bøker enn når det skjer noe med mennesker, og det virker som om dyr liker meg bedre enn mennesker generelt. Det er bare noe jeg har lagt merke til. Jeg går bedre overens med dyr og dyr er ekte.

Svenske Kerstin Ekman beskriver godt fra et hundeperspektiv. Hvordan hunden oppfatter naturen, hvordan den føler usikkerhet, rådvillhet, redsel, kulde og sult. Man føler det hunden går gjennom, og man vil bare hunden vel fordi det er ikke vanskelig å synes synd på den. Vi blir også med på dens møte med andre dyr i skogen og farer. Ekman skriver så troverdig og beskriver naturen så godt at det er nesten som å gå ved siden av hunden.

Hunden er en fin og vemodig dyreroman om hundens mot og innsikt. Har aldri før lest en dyreroman fra et dyreperspektiv og det var interessant. Selv om boka består av troverdighet, følelser og spenning, savnet jeg likevel noe mer. Jeg savnet noe mer under huden. Noe som sitter i en lenge etterpå. Lenge siden jeg har lest en bok som hjemsøker lenge etterpå, men for all del en fin og vemodig bok dette på mange måter som er verd å få med seg.

Takk for forståelsen:) Setter pris på det.

Er ikke så flink i sjakk selv og har ikke spilt det på flere år, ikke siden ungdomstiden, men kjenner til grunnreglene/hva brikkene har lov til å gjøre, så da krever jeg ikke å vite mer:) Syns det er interessant å følge med og er alltid fascinert over konsentrasjonen til sjakkspillerne. Så har ikke så mye greie på sjakk selv annet enn at jeg vet reglene på brikkene, men som sagt så er det interessant å følge med på det og det er heller ingen masete sport. Synd det ikke er sjakkturneringer på tv på lenge nå. Men det kommer vel på tv-skjermen en dag igjen får vi håpe:)