Bokelskere.no

Siden den tredje boken (Maddaddam) har kommet ut måtte jeg kaste meg rundt å lese denne, og det angrer jeg ikke på. Atwood skriver godt og maler et troverdig bilde av en mulig fremtid.

I boken følger vi Snømann som vi skjønner befinner seg i vår verden, etter den store katastrofen har inntruffet, den som tar liv av menneskeheten. Snømann lever ensom som menneske, men sammen med Crakere som er menneskelignende skapninger. Disse er fremstilt, splicet som det herter. Når boken begynner følger vi Snømann sin interaksjon med Crakene og alle hans tankeflash til tiden før katastrofen, tiden med Oryx og Crake.

For hvem var Crake, skaperen av Crakene og hvorfor lagde han dem? Hvorfor er ikke Crake der for å ta vare på dem? Snømann/Jimmys liv rulles opp og gjennom hans erindringer får vi som lesere vite hva som har skjedd med Crake, med verden og med Oryx. Vi får ta del i Jimmys sorg for menneske han har mistet, ensomheten han føler og skrekken over å leve i en ny og forandret verden.

Jeg likte boken veldig godt og gleder meg til å lese oppfølgeren Flommens år. Atwoods skarpe kritikk av vårt bruk og kast samfunn, vår vilje til å leke med kloining og genmanipulering tas til nye høyder. I boken finnes det mange sammenblandinger av dyrearter som blant annet en vandrende kyllingklubb uten hode som kun trenger uker før den kan slaktes å spises. Verden Atwood maler viser liten nåde og større klasseskiller enn vår verden, men den er ikke for utrolig. Dessverre er den ikke for grusom, kynisk og egoistisk til at jeg kan tro den. Det er det som gjør boken så grøssende god, uten å være grøsser.

Jeg har lest den på engelsk så det er mulig noen av begrepene jeg bruker ikke er like som den norske versjonen.Men i følge anmeldelser skal oversettelse være god.

Les den hvis du liker god fortellerkunst og alternative fremtidige verdener.

Quiz får meg til å grøsse, samme om det er påskequiz, julequiz eller quiz generelt. Fordi det ordet minner meg på disse "overraskelsesprøvene" vi fikk på skolen av og til da jeg selv var elev for mange år siden, og var jeg forberedt? Nei, for jeg leste aldri til en prøve før i siste liten (gjerne natta før) og da disse quizzene kom som vi ikke visste på forhånd var jeg helt uforberedt, og prøvde å gjette så godt jeg kunne. På merkelig vis så overlevde jeg disse fordømte quizzene ved å gå etter "magefølelsen".

I denne påskequizboka tilbys det variante spørsmål og faktasvar i alle sjangre som andre quizbøker. Quiz selges ikke bare i bokformat for tiden, men også som kort i boks for det virker som det har blitt mer populært enn "vanlige" brettspill. I denne påskequizen finner du spørsmål fra sjangre som; 1980 - tallet, verdenshistorie, teater, norsk politikk, amerikansk sport, dataspill, tegneserier, musikk fra 1960 - tallet, Game of Thrones, hovedsteder, norsk historie, skjønnlitteratur, fra mytologiens verden, kunst, gammel film, brettspill, heavy metal og mye, mye mer. Sjangrene er mange og varierende og boka består av til sammen 2500 spørsmål! Så det finnes quizsjangre i boka for alle i forskjellige målgrupper. Skal dere på en lang og kjedelig biltur, ha en rolig helg på hytta eller tilbringe litt kvalitetstid med familie eller venner en kveld, så er det bedre å underholde med quiz enn å "kvele" hverandre hvis man går lei av hverandre når en dag eller en kveld blir kjedelig. Og det har vel ingenting å si om at tittelen på boka er Påskequiz og spørre hverandre spørsmål fra den boka på denne årstiden. Det er jo en quizbok som generelt kan brukes året rundt.

Dette blir en veldig kort anmeldelse fra meg enn til vanlig siden det å anmelde quizbøker er litt spesielt. Påskequiz er en fin og varierende spørreundersøkelse for alle som er interessert i å bli underholdt og kanskje lære noe nytt. Quizbøker kan jo også brukes som en slags faktabok i seg selv. Selv er jeg ingen quizmenneske, men likevel leste jeg denne boka fra første til siste side akkurat som jeg gjorde med Guinness World Records 2015 som jeg leste i fjor. Da leste jeg alle rekordene, side opp og side ned, så jeg leser bokstavelig talt alt det jeg kommer over, haha.

Påskequiz er en kjekk bok for både familie og venner, og angående sjangre med spørsmål og fasitsvar er oversiktelig. Personlig er jeg ikke glad i quiz. Syns det er generelt litt kjedelig. Da foretrekker jeg heller brettspill og kortspill istedet. Grei bok for folk som er over gjennomsnittet glad i quiz.

Ser såpeserier på dagtid jeg også når jeg ikke orker å lese og da ser jeg på I gode og onde dager, Dr. Phil, Home & Away og Hotel Cæsar. Det er ikke serier som er all verdens å se på, men det kveler jo litt tid. Syns det er mindre å se noe på tv. Så vi har jo litt til felles. Såpeserier er ikke all verdens, men når jeg ikke gidder å lese så følger jeg med på det. I gode og onde dager har jeg fulgt med på siden ungdomsskolen selv om det er ikke noe som skjer. Savner X-files fordi det var min serie, men de skal HELDIGVIS begynne å lage nye episoder igjen. De skal bli gjenforent. Spent på om de får til den samme magien som på 90-tallet:)

Tv'n har jeg stort sett på som bakgrunnstøy fordi det er så dårlige programmer som sendes for tiden ... Leser litt hver dag og når jeg ikke leser blir jeg sittende og stirre på bøkene som burde blitt lest og ligger på sofaen og sturer når jeg ikke orker å se på bøkene. Leser hver dag, men antall sider varierer hver dag, men skal få til å lese tre bøker i uka igjen som før.

Black metal er min greie og min form for terapi:) Dance og techno liker ikke jeg heller. Skjærer av meg ørene istede for å høre på den sjangeren gitt.

Lydbok har jeg prøvd, men liker det ikke. Enten irriterer jeg meg over stemmen eller så leser de opp altfor tregt. Men liker radioteateret da. Der er det mer stemningsfullt og atmosfære, men vanlig opplesning gidder jeg ikke. Da foretrekker jeg å lese bøkene selv heller:)

Ja får bare overleve selskapet imorgen og håpe det varer i kun få timer. Jeg får slå meg i lag med hunden der mens jeg er der på besøk for det er jo ingen hemmelighet at jeg liker dyr bedre enn mennesker. De er mye lettere å komme overens med:)

Vi får håpe formen vår holder seg såpass at vi får lest så mye så mye som vi ønsker. God helg videre:)

Jeg er en av de som elsker Sookies univers, det på papiret, og ikke vil at det skal ta slutt. Med Midnight seiern tar forfatteren oss tilbake ditt. Inbyggerne i Midnight er hovedpersonene i boken. Vi møter perifere personer fra Sookie serien, og vi møter de samme, pluss noen nye, overnaturlige vesner. Boken forteller om innbyggerne i byen ved å veksle mellom hvem som følges. Og i denne byen florerer det av hemligheter... Les de hvis du likte bøkene om Sookie. Detter er bok nr. to i serien.

I dag har det ene tantebarnet mitt bursdag, men den skal ikke feires før på søndag da han skal feire den felles sammen med begge foreldrene siden de alle har bursdag på under en måned så de slår det sammen. Jeg hater slike anledninger, bursdager altså. Synes det er kleint, men heldigvis er det ikke min bursdag så jeg skal nok overleve. Er ikke spesielt sosial av meg og smalltalk er som kjent min store skrekk (derfor foretrekker jeg bøker og dyr), mye lettere å være sammen med.

Men nok om det og hva jeg skal lese i helga. Jeg har begynt på Sovende hunder av Roar Ræstad som er krim, med handling i Trondheim på 40-tallet. Som nattlektyre leser jeg: Den usynlige mannen fra Salem av Christoffer Carlsson (som også er krim). Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Nyanser av svart (historien om norsk black metal) av Harald Fossberg. Den gleder jeg meg til fordi black metal er min favoritt musikksjanger, og Dimmu Borgir er og blir mitt favorittband. (Har vært fan av dem siden 2001) og Dimmu Borgir er terapi for meg:) Har jo vært mye sint de siste årene og har mine grunner til det, haha.

Siden jeg ikke har fullført en eneste bok så langt denne uka har jeg som mål å bli ferdig med to av de nevnte bøkene før helga er omme. Leser som regel tre bøker i uka, men må også bare
gå etter formen. Noen dager leser jeg masse og andre dager lite, men uansett hvordan formen er leser jeg hver dag.

God helg.

Hva om Norge ble splittet i to?

Er det noe jeg er livredd for så er det å anmelde dystopier/fremtidsromaner fordi det syns jeg er konsepter som er vanskelig å forklare på en "fornuftig" måte ... Så jeg har grudd meg lenge til å anmelde denne boka for å si det sånn. Jeg har jo lest noen dystopier oppgjennom årene selv om det ikke er helt min sjanger. Og noen dystopier har jeg likt bedre enn andre. Syns dystopier har så blandet kvalitet. Men en dystopi som jeg virkelig liker er Fluenes herre. Liker noen andre også som jeg syns det er unødvendig å ramse opp her og nå ...

Splittelsen handler enkelt og greit om Nord-Norge mot Sør - Norge og selve splittelsen skjer i Trondheim (av alle steder) som er min nærmeste by. Teknisk sett er Orkanger min nærmeste "by", men siden Orkanger ikke fikk bystatus før i fjor og ikke ligner en by i det hele tatt så klarer jeg ikke å ta Orkangers bystatus så veldig seriøst. Dessuten er jeg heller ikke glad i det stedet eller folka som bor der heller. Har møtt mange orkdalinger og de fleste er temmelig kalde og egoistiske. Men nok om det. Splittelsen i boka skjer i Trondheim hvor det blir laget et avgrunn ved hjelp av et kraftig jordskjelv. Ordføreren i Tromsø Kommune, Martin Varg, benytter seg da av anledningen til å nekte å samarbeide med folk i sør lenger. Norge blir fra da av delt i to. Og tiden vi er i er mellom 2036 og 2103. Vi møter også blant andre Gabriel Swahle Barth - Kræmer (et stødig navn kan man si) som er en voksen mann i sine beste år og han er løytnant. Han får et oppdrag om å være en slags representant/advokat for en veldig ung fange som nekter å kommunisere og har blitt tatt til fange for mistanke om å være en landssviker. Kommer Gabriel til å få fangen til å kommunisere i det hele tatt? I tillegg er Gabriel far til Max og de går ikke alltid like godt overens. Begge er noen stabeister og har vilje av stål. Så her er det både litt jobbproblemer og familieproblemer, noe som regel alle sliter med en gang i blant, men det store spørsmålet for Gabriel og alle de andre karakterene i boka er ... vil Norge noensinne forenes til en nasjon igjen? Eller kommer Nord og Sør alltid til å være fiender og jobbe mot hverandre?

Av en eller annen grunn har jeg alltid vært skeptisk til dystopier, men som sagt før så har jeg da også lest og likt noen dystopier. Jeg liker bøker som er annerledes, men syns av og til at dystopier kan være litt vel hinsides. Misforstå meg ikke. Jeg liker å lese både virkelighetsbøker og bøker som dikter opp det ene og det andre, så jeg er åpen for alt når det gjelder bøker, men det jeg har i mot dystopier er at det er en sjanger som lett blir hauset opp av andre og det er mange bøker som har fått mye skryt fra den sjangeren som jeg ikke har likt, men som har blitt elsket av mange andre. Derfor er jeg spesielt skeptisk til dystopier.

Men det interessante med dystopier en gang i blant er at det er jo litt moro å tenke på hva om det og det skjedde i virkeligheten? Hva om det ene etter det andre systemet bare kollapset og hele verden blir ut av styr og når en slags apokalypse? Det er litt moro og prøve å forestille seg det å våkne opp til et helt nytt samfunnssystem med helt nye "regler" eller ingen regler i det hele tatt. Det hadde vært utrolig rart.

Splittelsen er vel den første dystopien jeg har lest som er satt i Norge og det gjør det hele mer "virkelighetsnært". Man "føler" akopalypsen "nærme" seg på en helt annen måte enn man gjør når man leser amerikanske dystopier. For samfunnsnedbrytelse tror man jo ikke kan skje i "trygge" Norge, så det er litt artig å lese en bok som et eksempel på det og få noen til å forestille seg hvordan det ville ha vært. Det blir samtidig litt virkelighetsfjernt også, men det er det som gjør boka hovedsakelig interessant. Hva om noe sånt virkelig skjedde i Norge? Hvordan ville folk ha reagert da og hvordan ville ting ha blitt annereldes hvis en slik landskatastrofe skjedde?

Boka inneholder mange spennende karakterer og oppbygde situasjoner. Det er spennende å lese om en tid vi selv ikke befinner oss i og man vil se utviklingen videre. Personlig savnet jeg litt mer hardbarket språk, mer vold (i og med at dette er en dystopi), og noe sjokkerende. Savnet å lese om noe som skikkelig rystet. Det er jo det som er meningen med dystopier. Det skal være rystende lesing, men Splittelsen var ikke så rystende som jeg hadde håpet på den ville være. Alt i alt en en god bok jeg leste på få dager og en av de bedre (få) dystopiene jeg har lest på en stund.

Hysteriske kvinnfolk, hverdagsdrama og hukommelsestap. Alt dette i en og samme bok ...

Alice våkner opp i et treningssenter og tror hun er ti år yngre enn det hun egentlig er (i virkeligheten er hun 39 år), og hun tror hun opplever sin første graviditet når hun våkner opp. At hun er bare noen uker på vei, noe som er helt feil for hun har allerede tre barn og hun husker selvfølgelig ikke hvorfor hun er i en alvorlig konflikt med sin mann og hvorfor de midlertidig ikke bor sammen. Og hva var det som var årsaken til at Alice kollapset og at hun fikk hukommelsestap? Og kommer hun noen gang til å huske de ti siste årene igjen og bli kjent med sine egne barn på samme måte som før? Er det noe hjernen hennes prøver å fortrenge? Eller vil livet hennes bli forandret for bestandig?

Jeg leste Ektemannens hemmelighet i fjor av samme forfatter og hadde da ingen høye forhåpninger (som vanlig), og likte den noen få hakk bedre selv om Ektemannens hemmelighet ikke var all verdens heller, men Det Alice glemte var katastrofalt i forhold.

Det Alice glemte er en veldig ensformig bok, og boka er på nesten 600 sider. Hele boka dreide seg nesten bare hennes første graviditet. Det var et gjentagende tema som jeg ble innmari lei av å lese om. Er det noe jeg hater så er det dagens mødre, spesielt de gravide og de nybakte. De tror de har førsteprioritering på alt og eier hele verden, og ser ned på oss som er single og barnløse. Lurer på hva vi i all verden bruker tiden til. Dessuten liker jeg ikke barn heller så denne boka var skikkelig en pine for meg å lese. Dessuten likte jeg ikke noen av karakterene heller. De ble for dramatiske, oppmerksomhetssyke og det blir som å lese om "fotballfruen". Alt skal være perfekt og strukturert, fra A til Å.

Handlingen besto heller ikke av annet enn spekulasjoner, sladder og spørsmål. Handlingen var bare vås i grunn. Ingen fremgrang og ofte føltes det ut som om "handlingen" sto fullstendig stille. Så mange sider, men ingen spenning. Er det rart man føler seg litt snytt når man endelig har lest ferdig boka og tenker; var det alt? Jeg hadde forventet meg noe stort, noe gigantisk, en rystende avsløring. Hva som helst og da jeg ble ferdig med boka satt jeg igjen med ikke noe annet enn en stor skuffelse. Selv om det er en stor murstein, brukte jeg heldigvis bare få dager på å lese den ferdig fordi den var jo veldig lettlest og ikke spesielt utfordrende på noe vis.

Det Alice glemte er noe jeg helst vil bare glemme og heldigvis er den fort glemt også. Syns skrivemåten og handlingen var bare irriterende og kjedelig. Det var mange av karakterene jeg hadde bare lyst til å riste i og klappe til. Boka ble rett og slett for masete enn underholdende. Jeg fikk helt vondt av boka og ville bare bli ferdig med den fortest mulig. Chick - lit (damelitteratur) er visst ikke noe for meg. I hvert fall ikke noe ofte.

Ingen årsak:) Jeg ble mest lei av å lese om den kvinnelige sjefen og mannen hennes. Hverdagsproblemstyr som jeg kaller det, haha. Syns det ble for mye av det private enn den kriminelle saken:/

Steampunk er en undersjanger av fantasy jeg oppdaget for ikke så lenge siden. Her er en liste med 55 steampunkbøker gjort av buzzfeed.
Her er link

Du har jo alltids denne da om du vil lese mer...After Dead

Ingen grøsser ...

Denne boka leste jeg for akkurat en måned siden, men ikke vær bekymret. Jeg har ikke glemt innholdet. Jeg glemmer aldri innholdet i en bok samme om det har gått uker, måneder eller år. Ligger litt etter med anmeldelsene på grunn av formen, men prøver så godt jeg kan. Vil jo gjerne blogge jevnlig og leser som sagt hver dag selv om jeg er fanget i en 90 år gammel kropp. I alle fall er det slik det føles som.

Krø er stemplet som en grøsser, nærmere bestemt en nygotisk grøsser, men det må jeg si meg uenig i. (Det er vel ikke noe nytt i at jeg er uenig i noe ...). Vil heller kalle Krø for en roman, en mørk roman sådan som handler om Adam. Han er en voksen mann, tidligere narkoman og prøver å få skikk på livet sitt. Han har en fast jobb (jobber som 3D - animatør) og på fritiden er han avhengig av å designe sine egne verdener med disse 3D-programmene på laptopen. I tillegg til jobben er han forelsket og er i forhold med Ylva. Ylva har en sønn fra et tidligere forhold som heter Dennis og han har diagnosen; leukemi (blodkreft). Adam og Ylvas sønn, Dennis har en god tone og går godt overens.

Adam har sine indre demoner som alle oss andre og forholdet til foreldrene hans var stort sett fraværende. De hadde aldri tett familiebånd. Og livet som narkoman var heller ikke noe å skryte av. En dag får han en beskjed om at bestefaren hans ikke har lenge igjen og litt motvillig drar Adam til hjemstedet Krø. En øy som virker "gudsforlatt". Han bestemmer seg for å bli der noen dager og møte bestefaren sin. De var aldri noe nære de heller. Vil Adam lære nye sider ved seg selv og hjemstedet sitt? Vil han få vite mer om familibakgrunnen sin eller vil denne turen bare bli et "vanlig" avskjed med hans bestefar?

Siden boka ble beskrevet som en nygotisk grøsser hadde jeg sett for meg noe mørkt, skrekkelig og krypende uhygge, men det var det dessverre lite av. Ingen tvil om at boka var mørk, at den hadde mørkt innhold (det har jeg sansen for), men syns grøssende elementer og den krypende uhyggen var fraværende. Så sånn sett ble jeg skuffet, spesielt siden den snikende uhyggen ikke var der for jeg hadde håpet det ville bli en slik bok, men det var det ikke. Styrken i boka er karakterbeskrivelsene; hvordan personlighetene deres fremstår, men selve miljøbeskrivelsene og drivet i handlingen var litt tregt og kjedelig. Jeg forventet mer spenning og noe som ville overraske. Savner bøker som forbauser og sjokkerer meg. Det er altfor lenge siden sist.

Ingen tvil om at Didrik Morits Hallstrøm skriver godt. Han har ordene med seg og er spesielt god i karakterbeskrivelser, men syntes bare ikke at handlingen engasjerte noe særlig. Det var grei underholdning for noen dager, men dessverre ikke noe som ga evig inntrykk. Samtidig ble jeg litt skuffet over at det var ikke en grøsser som jeg hadde håpet på. Syns boka ble litt for lettvint og beveget seg inn i en helt annen retning enn det som kan kalles en grøsser. Jeg hadde håpet på at den ville påvirke meg på en eller annen måte, men det gjorde den ikke. Krø er en god bok for all del, men selv savnet jeg mer trøkk og enda mer mørkhet ...

Moderne vampyrisme er dønn kjedelig ...

Vampire Academy er en serie som består av seks bøker og siden jeg har hørt så mye om den serien, ble jeg til slutt fristet til å "teste" den første boka. Selv om jeg ikke er glad i moderne vampyrer (de fremstilles helt feil i mine øyne) så tenkte jeg i alle fall å gi første boka et forsøk.

Bestevenninnene Rose (som egentlig heter Rosemarie) og Lissa (som egentlig heter Vasilisa) har en spesiell "connection". I to år har de levd i frihet etter å ha rømt fra internatskolen (St. Vladimir’s Academy) før de blir huket inn igjen og gjett om de får gjennomgå for det av administrasjonen. Selve internatskolen består av tre forskjellige vampyrraser. Den ene vampyrrasen kalles moroier. De har magiske evner og er i stand til å gjøre mange overnaturlige ting. (Veldig godt forklart, ikke sant? ...) Den andre vampyrrasen kalles strigoier og de er de farligste av alle disse tre vampyrrasene som befinner seg på internatskolen. De er på en måte på skyggesiden, og man er kun en strigoi hvis man har drept noen. Og forskjellen på strigoiene og de andre vampyrrasene på internatskolen er at strigoiene er udødelige, mens de andre er bare "halvt" vampyrer. Og strigoiene er fiende med moroiene. Den tredje og siste vampyrrasen kaller seg dhampirer. (Utrolig vanskelig å gi disse vampyrrasene "norskaktige" uttrykk). Den rasen er beskytterne til moroiene og lærer seg å kjempe og slåss. Siden Lissa har prinsessetittel og er den mektigste moroien føler Rose ekstra trang til å beskytte henne (Rose er jo dhampir). Samtidig blir Rose opplært til å beskytte moroiene ved å fighte og oppgradere seg som en slags bodyguard, men problemet er; hun er stormforelsket i mentoren hennes; Dimitri. Ikke er han bare mye eldre enn henne, men de kan ikke være sammen på grunn av interne regler. St. Vladimir’s Academy er en internatskole med mye kaos og drama med andre ord. Og beklager på det sterkeste at dette ble langt og veldig rotete forklart, men gjorde så godt jeg kunne ...

Jeg var nysgjerrig i starten på denne serien siden den er så populær, men fant fort ut at jeg ble skuffet og at denne serien ikke var noe for meg. For det første hater jeg hvordan moderne vampyrer fremstilles. De dør ikke av sola og de er mer sexy en skumle. Moderne vampyrer har tatt en helt feil vending. Dessuten var hovedpersonen Rose meget slitsom. Jeg har aldri lest om en hovedperson som er så høy på seg selv som henne. Makan til kvalm kjerring ... Her er et godt eksempel på hvor forelsket hun er i seg selv:

It was almost like he'd been taken by surprise, like he'd never noticed me before. Had it been any other guy, I would have said he was checking me out. As it was, he was definitely studying me. Studying my face, my body. And I suddenly realized I was only in jeans and a bra - a black bra at that. I knew perfectly well that there weren't a lot of girls at this school who looked as good in bra as I did. Even a guy like Dimitri, one who seemed so focused on duty and training and all of that, had to appreciate that.

Jeg har ikke tenkt å gi flere eksempler på hvor høy hun er på seg selv for da trenger jeg en spypose i nærheten og jeg sliter med kvalme fra før av ...

Og jeg er klar over at dette er en ungdomsbok, men syns skrivingen blir altfor lettvint og rett frem. Syns boka er like dårlig skrevet som Twilight. Forfatteren har amatørmessig språk. Hun bruker lettvinte setninger og uttrykk. Og det er ingenting mellom linjene og konseptet har ingen dybde. Man vet på en måte hva man får og alt er forutsigbart. Det er heller ikke noe nytt i denne boka som tilhører paranromal romance og urban fantasy. Her består ingdrediensene av tapt kjærlighet, forbudt kjærlighet, sjalusi, drama, varme følelser og trekantdrama. Hvor mange ganger har vi ikke lest om dette i slike bøker? Det er på tide å komme med noe nytt, spesielt i vampyrsjangeren. Jeg savner vampyrbøker som ble skrevet på 1800 - tallet da de var farlige, døde av sol og manipulerte. Folk fryktet dem. Folk ble ikke forelsket i dem som i dagens vampyrlitteratur. Det blir for dumt ...

Boka hadde også lite spenning i seg. Som første bok forventer man jo at den skal være så spennende at man vil lese resten av serien også, men slik blir det ikke for min del. Selv om boka var bare på 332 sider føltes den drøy og lite engasjerende. Jeg ble lei av alt dramaet som var på ungdomsskolenivå og det kjedet meg til vanvidd. Det føltes ut som om den samme krangelen mellom karakterene ble tatt opp om og om igjen. Boka ble en evigvarende repetisjon.

Nei, Vampire Academy er definitivt ikke noe for meg og jeg kommer ikke til å lese resten av serien. Hvorfor denne serien er så ekstremt populær skjønner jeg ikke noe av og vil heller ikke bruke mer tid på å prøve og skjønne det heller. Innholdet var for tullete og kjedelig. Det ble for barnslig for meg og jeg ble ikke engasjert i hverken plottet eller karakterene. Boka/serien har også blitt til film. Etter å ha sett filmtraileren (som var temmelig latterlig) velger jeg å styre langt unna filmatiseringen. Tror ikke jeg går glipp av noe ...

Denne boka leste jeg for noen år siden og jeg husker hvordan jeg slet med å komme meg gjennom den (avbryter aldri en bok). Husker boka kjedet meg enromt og syntes det var veldig lite som skjedde. Jeg ble bare lettet over å være ferdig med den.