Bokelskere.no

I.3.V Et brennende hjertes skriftemål. «Med hælene i taket»

Dmitrij greier ut om pengeproblema og er avhengig av hjelp frå faren for å komme seg ut av situasjonen han sjølv har skapt. Han fortel om brevet frå Katerina, som vil gifte seg med han, men sjølv vil han gå til Grusjenka.

Dette kapitlet varslar kva som vil komme, men gir ikkje svaret.

«I så fall begår jeg et mord», seier Dmitrij om faren - «Jeg hater dette strupehodet, denne nesen hans, øynene, denne frekke latteren.»

Dostojevskij viser oss at Dmitrij har eit motiv.

I.3.IV Et brennende hjertes skriftemål. I anekdoter

Dmitrij held fram, fyrst litt genrelt («jeg har alltid foretrukket sidegatene, de øde og mørke smugene bak torvet, - det er der man finner overraskelsene, gullet i skitten» […]. Jeg elsket lasten, også lastens skjensel.»), så om fantestrekane med Agafja Ivanovna og systera, som viser seg åbvere Katerina Ivanovna. Da er vel dette kapitlet opptakt til møtet mellom Aleksej og Katerina? Vel så interessant er orda om at Aleksej er på den same stigen som Dmitrij, berre mange trinn under («Den som setter foten på det nederste trinnet, kommer sikkert en gang til å stå på det øverste»).

I.3.III Et brennende hjertes skriftemål. På vers

Aleksej trur nå det han vil om farens avgjerd om klosterlivet og tenkjer meir på Katerina Ivanovna, som han meiner er så storsinna at ho vil redde Dmitrij. Forteljaren slår fast kva eg alt hadde tenkt om Rakitin og omtalar han som han som «visste alt om alle i denne lille byen»…

Men så er det ikke Katerina som Aleksej snakkar med; det er ein halvfull Dmitrij, som seier til Aleksej at han - Aleksej - er «en engel på jorden».

Kvar verselinjene

Ære være Gud på jorden, Ære være Gud i meg!...,

Tro ikke mengdens tomme løgner, glem tvilen i ditt bryst…,

Måtte mennesket være edelt!

og

Og Silenos med nesen rød rider på et ustøtt esel, -

er henta frå, veit eg ikkje (eg ville gjerne ha hatt ei kommentert utgåve for handa, men det er interessant å tenkje sjølv fyrst og så sjå kva ekspertane seier etterpå). Nordahl Grieg slo forresten derimot fast at mennesket er edelt…

Dmitrij både referer til og siterer frå Schillers «An die Freude». Det verkar som om Kjetsaa gjendiktar Schillers dikt frå russisk; eg har funne ei nettside som har den tyske originalen og ei dansk gjendikting ved sida av einannan.

Diktet han deklamerer («Naken, sky og vill seg skjulte / Troglodytten i sitt berg»…), klarer eg ikkje å plassere; ein troglodytt er vel ein holebuar, utan at det fører meg til noka oppklaring.

To interessante sitat frå dette kapitlet (det vanskelegaste til nå) er

Mennesket knuges av altfor mange gåter. Vi får prøve å løse dem så godt vi kan og forsøke å komme tørrskodd opp av vannet. Skjønnhet! Jeg orker ikke å tenke på alle disse edle og kloke menn som begynner med Madonna-idealet og slutter med Sodoma-idealet.

og

Fins det skjønnhet i Sodoma? Ja, det er nettopp her den finnes, for de aller fleste mennesker, - er du klar over denne hemmelighet? Det uhyggelige er at skjønnheten ikke bare er forferdelig, men også hemmelighetsfull. Her kjemper djevelen med Gud, og slagmarken er menneskenes hjerter.

Er det mulig å endre seg selv fra å være en drittsekk til en bedre person?

Sær hovedkarakter
Møt Eddie (Edgar Paasche). Han er ikke som alle andre. Han er en lagerarbeider og truckfører med sine sære meninger, og blir ofte betraktet som usympatisk. Livet dreier seg ofte om fest og øldrikking med kompisene. Han er også vel direkte. Dametekken derimot er ikke all verdens å skryte av. Han er kanskje en ganske ung drittsekk, og uansett alder, gammel eller ung, går det an å forandre seg eller er det for "sent" uansett? Er man som man er for bestandig? En dag møter han en uforglemmelig person. Kan denne personen få Eddie på andre tanker, eller er alle personer upåvirkelige for hans del?

Geir Sætre har skrevet en bok om en manns ego og han skriver det med både humor og alvor. Denne boka får meg til å tenke på Fifty Shades of Grey (som jeg aldri har lest, men hørt mye om) og Sex og singelliv (som jeg ikke er fan av). Dette er en slags "krisebok" for menn i romanform med en dose humor. Mange menn virker å være veldig sikre på seg selv i enhver situasjon, men er de virkelig det eller er det bare en fasade?

For mye av det gode?
Dette er muligens ikke en bok for alle. Mange tåler vel bøker med fyll, masse sexprat og sær humor. Av og til kan det bli litt vel mye av alt dette i boka. Noen liker det, andre ikke. I enkelte partier slår humoren an, og man får argumentasjoner som man ikke glemmer med det første, men ofte underveis føles boka likevel anstrengende. Det bli mye av det gode. Svært mye er ganske urealistisk og det er også meningen med boka. Karakterene er overspilte, handlingen noe pompøst og humoren funker kanskje ikke på alle. Dette er en utrolig sær bok som er vanskelig å beskrive. Dett er er en typisk bok man må bare lese og avgjøre selv fordi den er veldig absurd og man vet aldri helt hvor man har karakterene hen for det skjer stadig noe underveis. Man klarer ikke å ta boka alvorlig, noe som altså er meningen.

Utrolig irriterende er det at boka består av svært mange korrekturfeil. Korrekturfeil kan skje med den beste og det er menneskelig at det skjer. Ingen er feilfrie, men her er det i overkant mye skrivefeil. Ord som sitter sammen og spesielt mange ganger blir et nytt avsnitt delt opp midt i en setning. Det ødelegger flyten i lesingen. Spesielt for de som henger seg opp i slike ting og når det skjer gjentatte ganger så blir man lei og man prøver så godt man kan å overse det. Man prøver jo å ikke la det påvirke leseopplevelsen. Det er selvfølgelig heller ikke det som legges mest vekt på i anmeldelsen. I hvert fall ikke alt.

Knuste hjerter og halve sannheter er en oppfinsom roman blandet med både humor og alvor. Selv om man tåler en dose grov humor og sarkasme så blir det noe trøttsomt i lengden. Enkelte partier er morsomme og dramatiske, men underveis går man noe lei av både hovedkarakteren og smålighetene. Er sikker på at denne boka blir hysterisk morsom for noen, men for andre blir den lett masete, og man kommer kanskje ofte til å heve øyenbrynene i vantro mens man leser. Som sagt, vulgær humor og tull tåler man, men i dette tilfellet oppleves innholdet fort som noe vel "barnslig". Det positive med denne boka er at den kanskje kan gi menn leselyst og gi dem mersmak når det gjelder lesing generelt. Hvem vet?

Dette er forresten første bok i Force Manjeure - serien.

gysje er det same som skrøne.

I.3.II Stinke-Lisa

Skildringa av bakgrunnen til den «stakkars Herrens vanvittig»e Stinke-Lisa, også den naturalistisk, fortel mykje om forholda for psykisk funksjonshemma før i tida. Det går rykte om at ingen annan en Fjodor Pavlovitsj Karamasov er faren til barnet; var det derfor den trufaste Grigorij sa til Marfa i I.3.I at gråten dei høyrde frå huset der Grigorij fann Lisa, stamma frå den avdøde sonen deira? Barnet overlever, men Lisa døyr. Sonen Pavel (kalla Fjodorovitsj) veks opp hos Grigorij og Marfa og får namnet Smerdjakov som familienamn, etter mora, som stinkar («смердеть»). Dostojevskij er, om eg hugsar rett frå førre gongen eg las desse bøkene, ironisk når han får forteljaren til å seie at «det blir sikkert anledning til å komme tilbake til Smerdjakov tidligere». Også det stinkande, i fleire tydingar av ordet, lyt vi da ta opp grundigare.

Jeg har lest to bøker av Jodi Picoult og det er Nineteen minutes og Historiefortelleren. Jeg likte Nineteen minutes best og anbefaler den hvis du ikke har lest den:)

I går kveld ble jeg ferdig med Everest av Odd Harald Hauge. Og jeg har begynt å lese Maestro av Geir Tangen. Jeg skal fremdeles lese The Diviners av Libba Bray som jeg begynte på i forrige helg. Hvis jeg blir ferdig med en av de to skal jeg begynne på Night Shift av Stephen King. Stephen King er jo min favorittforfatter som jeg leste mest av på ungdomsskolen og videregående så jeg skal bli flinkere til å lese bøker av ham nå også:)

Selv er jeg på en måte ikke klar over at det er påske snart for jeg har ikke noe tidsbegrep for tiden. Selv om jeg ikke har noen jobb å gå til så står jeg opp tidlig hver dag likevel (mellom 4 og 6 på morgenen), men har ikke noe påskefølelse eller noe så vanskelig å forestille seg at det er snart påske.

I.3.I I tjenerfløyen

Kapitlet opnar med ei skildring av huset til Fjodor Pavlovitsj Karamasov, der han bur saman med rotter og sonen Ivan. Tenarane, i sidebygget, er Smerdjakov og ekteparet Grigorij og Marfa. Liveigenskapet er nå oppheva (det skjedde i 1861), men Grigorij vil ikkje reise frå herren: «Forstår du hva plikt er for noe?» spør han kona og passar lojalt på bajasen. Vi får vite at Grigorij hadde hata Adelaida Ivanovna, men var positiv til Sofia Ivanovna, og at hans og Marfas polydaktyle son («en djevel») døydde tidleg (eg har ikkje klart å finne ut spesielle truer knytta til polydaktyli). Favorittlesinga er Jobs bok - boka over alle bøker om liding og sorg - og han står nær flagellantane, dei som pinte seg sjølve for verkeleg å følgje Kristus. Forteljinga om guten og reaksjonen til foreldra på dødsfallet dannar innleiing til historie om «Stinke-Lisa» og barnet hennes.

I.2.VII En streber
Sosima legg ut om det han meiner blir framtida til Aleksej: «Din plass er ikke her. Jeg velsigner deg til en stor gjerning.» Han sender Aleksej ut i verda slik Jesus sende ut læresveinane, sjølv om bodskapen er ein annan: «søk lykken i lidelsen.»

Både Aleksej og Rakitin leitar etter grunnar til at Sosima hadd bøygt seg i støvet for Dmitrij. Også Rakitin spår: «det kommer snart til å skje noe i denne familien din. Noe mellom dine brødre og din rike far.» «I din familie er alle fylt av et sykelig begjær», legg han til. Vi får vite at Grusjenka er namnet på kvinna som Dmitrij «foretrekker […] fremfor sin forlovede» Katerina Ivanovna; Grusjenka («en tidligere konkubine») har òg ytra ønske om å treffe Aleksej: «Ta ham med opp til meg, så skal jeg nok rive munkekutten av ham.» Det er Rakitin forteljaren bruker for å kaste lys over tankar, ord og gjerningar i Karamasov-familien, m.a. at Ivan prøver å kapre Katerina Ivanovna frå Dmitrij, som, på same måten som faren, vil ha Grusjenka. Det var Katerina Ivanovna som i kap. IV sende brev til Aleksej der ho bad om å få møte han; da vart det sagt (s. 69) at ho har gjennomgått mykje.

Aleksej forsvarar Ivan, og diskusjonen med Rakitin tilspissar seg mens dei går til abbeden, ikkje minst da Aleksej nemner eit mogleg slektskap mellom Rakitin og Grusjenka. Tittelen på neste kapittel, «En skandale», skjønner vi når vi opplever korleis dei andre bryt opp frå middagen hos abbeden.

Dostojevskij er ein meister til å la kapitla gli over i einannan.

I.2.VIII Skandalen
Poenget med kapitlet er vel fyrst og fremst å vise stadig verre sider ved den «bajasaktige» Fjodor Pavlovitsj Karamasov. Dessutan blir handlinga driven litt framover ved at faren bestemmer seg for å ta Aleksej ut av klosteret (og slik begynner vel da staretsens ord om framtida til Aleksej å gå i oppfylling. Fleire enn eg har lurt på kven von Sohn er, spørsmålet har til og med vorte stilt i til dels kraftig språkbruk, men svaret på nettsida er sikkert riktig.

Blir man aldri kvitt fortiden? ...

Store forviklinger
Erling Verner er kamermann og frilanser som samarbeider med NRK. Både han og samboeren hans jobber for NRK og de har sine problemer. Hun setter ham etter hvert på prøve. Samtidig prøver han å passe inn i jobben, noe som er vanskeligere enn gjort. Fordi han har gjort noen dårlige valg i livet som han ikke klarer å slutte med og som setter ham i enda større risiko. Samtidig får han to oppdrag samtidig; Være med på Nobels fredspris angående dens produksjoner, og dokumentere en del branner som oppstår og som virker å være påsatte. Gamle bygninger i Oslo som blir utsatt for mistenkelig ild. Som sagt har Erling Verner gjort dårlige valg i livet (dop) som fremdeles påvirker ham, og det gjør til at han havner i søkelyset angående to forbrytelser som oppstår og ting forvikler seg til det verre.

Forfatter Jarle Sten Olsen debuterte med denne boka i 2014, og det er et godt førsteinntrykk. Thrilleren er stødig, det er mye som skjer, men likevel er det enkelt å holde tråden med det hele. I dette tilfellet var persongalleriet mer fascinerende enn selve handlingen. Som kjent er det karakterer som bærer handlingen, men i dette tilfellet var karakterene sterkere enn handlingen. Man blir mer nyrsgjerrig på karakterene enn det som skjer rundt dem. Underveis blir man også usikker på om man skal like karakterene eller ikke. Som leser blir man ikke helt enig i de valgene karakterene tar.

Mye erfaring fra virkeligheten
Det er ingen tvil om at forfatteren har mye erfaring innen TV-produksjon. Han har selv jobbet innen TV-produksjon opptil flere år og det vises i boka. Vi får mye innføring når det gjelder både produksjon og kamerabruk, og hvor viktig timing er for å få ting å klaffe. Mange må samarbeide og man må være veldig fokusert for at ting skal gå som planlagt i TV-produksjon, så her er det snakk om disiplin. Til tross for at det blir en del innføring om dette så går det ikke ut over handlingen. Det blir ikke satt en demper på det av den grunn og alt er forståelig og enkelt forklart. Tittelen Steady kommer fra Steadycam som er et kamera som er mer bevegelige enn andre kameraer. Du kan filme som du vil og likevel er bildene stødige. Man kan bevege på kamerane uten at bildene blir utydelige av den grunn.

Boka består av flere hendelser og perspektiver. Ikke alt var like interessant å lese om. Det beste var å følge Erlings perspektiv for han blir man mest kjent og får en viss sympati for selv om han tar noen dumme valg av og til. Han er tross alt bare et menneske han også som prøver å gjøre sitt beste. Det litt morsomme er at Erling og en annen hovedperson har mye til felles enn de selv aner.

Steady er en bra debutantthriller som er vel verdt å få med seg. Det er en realistisk bok med levende karakterer, så regner med at dette ikke blir første og siste bok av denne forfatteren.

I.2.VI Hvorfor er et sånt menneske i live?
Sjelegranskaren Dostojevskij beskriv, gjennom forteljaren, Dmitrij Fjodorovitsj like nøye som ein naturalist ville gjort. Denne Karamasov-broren er prega av rangling og har ein «splittet og ubalansert natur». Når han skal forklare korfor han kom så seint, får vi for fyrste gong høyre om Smerdjakov, «fars tjener».

Diskusjonen held fram mellom Ivan Fjodorovitsj og Pjotr Aleksandrovitsj Miusov, som fortel ei historie om Ivan; han skal ha sagt at «om man utryddet menneskehetens tro på udødeligheten, ville ikke bare kjærligheten, men også all livskraft forsvinne med en gang» - «da ville det ikke lenger være noe som var umoralsk, alt ville være tillatt» (s. 88). Er vi her ved ein kjerne hos Dostojevskij? Spørsmålet om kva livet ville vere utan Gud?

Dmitrij tek opp att, nesten ordrett, men ikkje heilt, noko av det Miusov tillegg Ivan: «for et slikt menneske måtte ikke bare egoismen bli tillatelig, - den måtte til og med erkjennes som nødvendig, som den nødvendigste og forstandigste utvei for alle gudløse mennesker».

Fjodor Pavlovitsj samanliknar Ivan med Friedrich Schillers rollefigur Karl Moor i Die Räuber (frå 1781), mens Dmitrij blir, i farens auge, ein Franz Moor. Eg har faktisk ikkje lese stykket, men skal vi tru Friedrich-Schiller-Archiv, er det lett å finne parallellar. Schiller skreiv sjølv:

'Ein fränkischer Graf, Maximilian Moor, ist Vater von zween Söhnen,
die sich an Charakter sehr unähnlich sind. Karl, der ältere, ein
Jüngling voll Talenten und Edelmut, gerät in Leipzig in einen Zirkel
lüderlicher Brüder, stürzt in Exzesse und Schulden, muss zuletzt mit
einem Trupp seiner Spießgesellen fliehen.'

Og Schiller-arkivet held fram:

Sein jüngerer Bruder Franz lebt noch beim Vater. Er ist ein heimtückischer und schadenfroher Charakter und versucht, seinen Bruder bei seinem Vater in Verruf zu bringen, seine Braut Amalia für sich zu gewinnen und den Vater zu vernichten, um selbst an die gräfliche Macht zu gelangen. Durch die Fälschung eines Briefes sorgt Franz dafür, dass ein Bruder Karl enterbt wird.

Faren kritiserer livsførselen til Dmitrij, pengeforbruket og kvinnehistoriene hans - «bryr du deg ikke om min faderlige velsignelse?». Jo, parallellen med Dævel-Didrik hos Duun er slåande…

Dmitrij slår tilbake: «Og nå klager De over at jeg er svak for denne kvinnen som De selv har oppfordret til å lokke meg i sine garn!» Under krangelen roper Dmitrij det som er tittelen på kapitlet: «Hvorfor er et sånt menneske i live?». Fjodor Pavlovitsj kaller Dmitrij «fadermorder». I samtalen blir det referert til kvinna «som levde eit syndefullt liv» (Luk 7) som fekk syndene sine tilgjevne:

Dei mange syndene hennar er tilgjevne, difor har ho vist stor kjærleik. Men den som får tilgjeve lite, elskar lite.» Så sa han til kvinna: «Syndene dine er tilgjevne.» Då tok dei andre gjestene til å
tenkja med seg: «Kven er han, som jamvel tilgjev synder?» Men Jesus sa til kvinna: «Trua di har frelst deg. Gå i fred!»

Starets Sosima bøyer seg i støvet for Dmitrij, og Pjotr Aleksandrovitsj vil bryte med Fjodor Pavlovitsj. Så ber det til middag hos abbeden. Miusov tenkjer at Ivan er ein «tykkhudet fyr med karamasovsk samvittighet». Ingen karakteristikk å fryde seg over.

Akkurat det er jeg enig i. Ville ha foretrukket å lese om vikingtiden istedet for å leve i den epoken. Ville ikke overlevd særlig lenge likevel;) Har lyst til å lese noe om vikingtiden så får gjøre litt research etter valg av bok:)