Bokelskere.no

Lasaruseffekten er en varm, interessant og humoristisk thriller med temaet om sjelen. Lever den videre etter vår død? Vent litt. Jeg må bare sjekke om jeg har sjel først ...

Nei da, jeg bare tuller ... eller gjør jeg det? Siden Tom Egeland kom ut med ny bok tidligere i høst, ville jeg lese hans forrige bok først, nemlig Lasaruseffekten. Jeg er ikke så pertentlig nøye på å lese bøker i kronologisk rekkefølge hele tiden, men siden jeg allerede hadde Lasaruseffekten liggende, var det en grei løsning å lese den først.

Lekende "lett"
Lasaruseffekten virker som en tung bok, ikke bare på grunn av sideantall, men også temaet. Overraskende nok var det ikke det. Egeland skriver lett og flytende. Man blir godt kjent med Bjørn Beltø. En usikker mann med masse selvironi som er lett å like. Han vet om sine sterke sider, også sine svakheter. Han får et oppdrag om å finne De dødes bok. Mange andre har vært på jakt etter manuskriptet før ham, og hvorfor vil oppdragsgiveren holdes utenfor offentligheten? Underveis i oppdraget får Bjørn tilsendt anonyme avisartikler om savnede barn. Hvem er de barna? Har de noe til felles? Hva er det den anonyme senderen prøver å fortelle ham? Flere ting oppstår. Blant annet kommer han kontakt med en mystisk kvinne som er veldig gåtefull, som han blir meget betatt av. Hun har en datter, Winona som er et spesielt barn. Bjørn blir informert om et medisinsk institutt hvor de forsker på hva som skjer når man dør, og om man vil huske tidligere liv. Finnes det et gen i kroppen vår som gjør til at noen av oss kan huske våre tidligere liv? Forskningsskremmeriet kaller de Lasaruseffekten. Vil Bjørn Beltø tro dem, på hans mystiske kvinne, eller er alt bare humbug og kanari? Og vil Bjørn Beltø gjøre alt for å redde den mystiske kvinnen og den like mystiske datteren hennes?

Har man lest bøker av Tom Egeland før, vet man omtrent hva man får, men det gjør ikke noe da de fleste av bøkene hans er underholdende, og det var denne også. Plottet er drivende god, karakterene er spennende å lese om, og det er umulig å ikke bli glad i Bjørn Beltø. Enkelte partier er forutsigbart, og man synes ikke boka er et stort mysterium sånn egentlig, men det er skrevet med intensitet. Man må bare lese noen sider likevel for å se om man har rett. Det er en slik type bok.

Tung, men interessant filosofering
Boka er delt opp i flere deler, og det var den tredje delen jeg slet mest med. Det er for filosofisk for min del. Jeg liker å filosofere om alt og intenting selv, men å lese om det kan bli noe tørt i lengden, så slet akkurat litt med den delen. Tror man på et liv etter døden selv? Lever sjelen og tankene videre selv om kroppen råtner opp og forsvinner? Jeg er både døpt og konfirmert, men er jeg religiøs? Ikke i det hele tatt. Jeg konfirmerte meg på grunn av tradisjon og ikke noe annet. Føler meg mer som ateist enn kristen, hvis jeg skal være ærlig. Selv om man ikke tror på dette "sprøytet", så er det interessant lesing, selv om det er noe småtørt og hinsides. Men det setter i gang en tankeprosess, og filosofering om alt og ingenting er av og til gøy, for man vet ikke hvor filosoferingen fører til. Det er bare morsomt å teste seg selv å tenke på både dype og latterlige ting. Ikke alt trenger å være så alvorlig hele tiden. Det er det man har spenningsbøker til. For å underholdes, filosofere og la seg rive med enten man tror på temaene man leser om, eller ikke.

Hva man tror på eller ikke ... fascinerende thriller er det uansett.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hun ville bare gi søsteren sin en fin førtiårsgave, men ikke alt går som planlagt hele tiden ...

Å nyte utsikten fra en varmluftballong høres ut som en fristende og rolig affære, men er det det? Det får ikke menneskene i åpningen av Sharon Boltons Dødsdømt erfare, snarere det motsatte. De blir vitner til noe helt forferdelig. De ser en mann drepe noen, og når han oppdager dem i varmluftballongen, har han bare en mission, og det er å ta dem alle siden de har sett ham. Utfallet blir tragisk, og Jessica har et mål; å overleve. Hun har sett hvordan morderen ser ut, og han har sett henne. Ingen skal få ødelegge for ham, koste hva det koste vil. Boka er også mer kompleks enn som så. Ved siden av jaktingen får man et innblikk i Jessicas tidligere år, nemlig forholdet med søsteren hennes.

Bedre utvikling
Jeg har lest noen bøker av Sharon Bolton tidligere, De utvalgte og Livredd, og synes bøkene hennes har vært veldig varierende. Dette er helt klart den beste jeg har lest av henne så langt. Kanskje det hjalp at jeg ikke hadde hørt om boka tidligere, og ikke visste så mye om den på forhånd? Selv om man har sett denne type katt og mus lek mange ganger før på film, så hadde denne historien en slags friskhet over seg. Vet ikke om det var varmluftballongen, persongalleriet eller noe annet, men denne boka opplevdes ikke så traurig som mange andre krimbøker. Jeg liker krim ennå og leser mye av det, men har opplevd sjangeren som meget ukreativ og tungtrødd i det siste. Denne var ikke voldsom kreativ, men likevel hadde den en friskhet over seg som er vanskelig å forklare. Den hadde en intensitet som mange krimbøker har manglet den siste tiden.

Endelig en hovedkarakter man liker
Katt og mus - leken er like oppbrukt som Tom & Jerry, men underholdende er det likevel. Selv om man har sett lignende filmer der morderen gjør alt for å finne vitnet før, så var det skrevet på en god måte, og Sharon Bolton bidro med realistiske og gode personbeskrivelser. Man vet hvem man skal heie på, og av og til føles det ut som om man flykter sammen med Jessica, fordi man blir litt knyttet til henne. Man vil at hun skal riste av seg etter disse galningene som er ute etter henne, og som bare vil henne vondt.

Det er mye som kunne skrives om Dødsdømt, men det er mer underholdende å lese den enn å lese om den. Det er i hvert fall en av de bedre krimbøkene jeg har lest i det siste, og Sharon Bolton har vist sin styrkhet i denne boka som er; intensitet og undertoner. Håper hun beholder denne skrivestilen fremover.

Fra min blogg: I Bokhylla

Vart forsinka med lesinga, men eg hadde lese Dvergen for mange år sidan - utan at ho gjorde det heilt store inntrykket den gongen. Forsåvidt ikkje nå heller; tematikken er jo velkjent i litteraturen: Dostojevskij, Duun, Golding, Camus, Bjørneboe og andre har behandla det vonde minst like godt. Men romanen er eit viktig innlegg - frå borgarleg-humanistisk synsvinkel - mot krig og fascisme. Reint meisterleg er ironien i skildringa av korleis hovudpersonen ivrar for krig og mot fred.

Aller først er det viktig å understreke at dette er en sterk historie skrevet av en modig kvinne. Likevel vurderer jeg denne boka på samme måte som med andre bøker, gjennom ærlighet, uansett hvor vond denne historien var å lese.

Veronica Kristoffersen beretter en historie hun opplevde for noen år siden og som utspinner seg i tid. I boka forteller hun at hun er skilt og har tre barn. Hun har utført gode utdannselser og har en jobb hun trives i, og hun trives også med tilværelsen. Hun har mange venner på Facebook som hun har kontakt med over hele verden, og er med i en MC-profil/side, for de som er opptatt av motorsykler, noe hun er. Det er der hun møter Bill fra Hellas. De får en fin kontakt sammen og de bestemmer seg for å møtes. Det ender opp med at hun inviterer ham hjem til seg, og han tilbringer noen få dager der. Til tross for litt nervøsitet, finner de fort tonen også i virkeligheten og alt er bare dans på roser. De blir veldig avhengig og sterkt knyttet til hverandre. Etter litt pendling frem og tilbake, bestemmer de seg for at Bill flytter til Norge, hjem til henne. Han ofrer jobben sin og alt for å være sammen med henne. De har fremdeles en god tone og er oppslukte av hverandre. Men etter hvert som tiden går, og forskjellige utfordringer oppstår, merker både Veronica og barna hennes nye sider av Bill. Noen mørkere sider, og når Veronica er alene med ham, får hun kjenne på en stor angst som utvikler seg til skrekk. Det viser seg for at hun er voldelig og sjalu, og hun må passe på hva hun enn gjør for å ikke gjøre ham sint. Er forholdet til å holde ut? Kan kjærligheten overvinne alt?

Kan ikke skjønne alt
Man blir oppgitt over å høre om kvinner som tar tilbake menn som er voldelige, fordi det ligger en dyp kjærlighet der som vi utenfor ikke klarer å forstå. Det blir nesten som Stockholm - syndromet der gisselet forelsker seg i gisseltakeren. Det henger ikke på greip. Men som mange andre kvinner, prøver Veronica Kristoffersen å huske på de gode stundene med Bill, og derfor ønsker hun mange ganger å redde forholdet. Noe som blir bare verre da Bill setter ut dårlige rykter om henne til vennene hennes på Facebook, i sosiale omkretser og i nabolaget hennes. Det går så langt at han gjør alt for at hun skal føle seg mer og mer maktesløs og isolert. Det hjelper heller ikke at de har gjort det slutt og ikke lenger bor med hverandre. Selv under besøksforbud finner han ut måter å terrorisere henne på mens hun må leve med en frykt som sliter henne fullstendig ut.

Det er nettopp det Jeg er fremdeles her går ut på. Hvordan være glad i en person i begynnelsen for så å gå over i hat og vold. Ofte hører vi i media om partnerdrap og ekteskapdrap, også her i Norge. Her får vi et innblikk i hvorfor noen går tilbake til sin voldelige kjæreste, og samtidig beskrive redselen, og hvordan man hardt prøver å stå i mot å gå tilbake til de voldelige ekskjærestene sine. Det er modig av Veronica Kristoffersen å skrive en slik åpen og ærlig bok om alt hun har gjennomgått, og beskriver denne boka som en terapi for henne. Hun følte hun fikk terapi av å skrive om hendelsene for å gi henne klarhet i ting. Det er fint at man finner ting som hjelper at en føler seg sterkere og gå videre på, og hun er et eksemplar på det.

Fortellerstemmen treffer ikke
Problemet for meg angående boka var at skrivestilen ble et irritasjonsmoment for meg. Noe som er slemt å si, kanskje, men som sagt, jeg ønsker å være ærlig. Det er ikke for å være et nettroll, for det er jeg virkelig ikke. Det er forskjell på å stille spørsmål og gi konstruktiv kritikk, og det å gå ut mot andre bare for å starte drama. En slik person er jeg ikke og ønsker ikke å være, heller ikke i anmeldelsene mine. Grunnen til at jeg ikke likte skrivestilen noe særlig var på grunn av at kapitlene er altfor korte, og det er masse avsnitt. Det som "irriterte" meg mest var unødvendig bruk av utropstegn der det ikke trengs. Både oppsett og skrivestil føles litt bloggaktig. Det høres ut som jeg går i mot meg selv nå siden jeg er en blogger selv, en bokblogger, men det er stor forskjell på blogg og bokformat. Så sånn sett kunne jeg ha tenkt meg at historien hennes ble skrevet noen av andre. Noen skriver personlig beretning selv, andre lar noen gjøre det for seg når man gir ut bøker innen denne sjangeren. Det varierer veldig, har jeg sett. Denne gang fikk jeg ikke noen connection med boka, og det er trist å si med tanke på et så alvorlig tema. Jeg er heller ingen kald person, så misforstå meg ikke. Men noen bøker går man rett og slett ikke overens med, samme hva temaet er, om det er fiction eller noe fra virkeligheten. Sånn er det.

Uansett, selv om det ikke var en bok for meg, er det likevel modig av henne å dele sin historie, og at hun beviser at mennesker kan være sterke når det gjelder. Den kommer også til å hjelpe andre som er i samme situasjon eller har vært i samme situasjon som henne. Hun er modig som deler denne historien med andre, både muntlig og skriftlig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Etter å ha mistet sin aller beste venninne i en dramatisk og mystisk drukningsulykke, er ingenting som før.

Man kan ikke bare flykte fra fortiden...
Når en slik hendelse skjer, kan snakking lett oppstå og det gjør til at Brynna (også kalt Bryn), og foreldrene hennes flytter til et annet sted for å begynne et nytt liv. En måte å komme seg "videre" på, men Bryn sliter. Hun har slitt med alkoholisme for å døyve smerten over tapet på bestevenninnen sin. Hun føler det hele er hennes skyld at hun druknet, og forsvant under en utfordring. Hun prøver å få sitt "nye" liv til å fungere og synes det er deilig at ingen på den nye skolen kjenner til hennes historie. Likevel er skyldfølelsen like stor. Det hjelper heller ikke når hun plutselig en dag ser en tweet fra bestevenninnens Twitterkonto. Etter det skjer det rare ting, og ofte tror hun at hun får et glimt av bestevenninnen hennes overalt, men er ikke hun død? Sakte, men sikkert kjenner Brynna at det rabler for henne. Er det noen som kødder med henne og vil henne noe vondt, eller prøver omgivelsene bare å fortelle henne noe?

Siden det nærmer seg Halloweensesong trenger man litt ekstra med lesestoff fra thriller og horrorsjangeren, og da bryr jeg meg ikke om det er litteratur for voksne eller ungdom. Jeg er svak for mørk litteratur, men dette ble en dårlig start, for denne boka er syltynn på mange måter, og da snakker jeg ikke om sideantall. Det jeg mener er at denne historien er for tynn til å være med i en bokformat i det hele tatt.

Gjennomsiktig konsept
Det er ikke bare det at historien er syltynn, men mye annet også. Selve hovedpersonen, Bryn, er utrolig irriterende å lese om. Man skjønner at hun har vært gjennom en tøff periode, som hun fremdeles jobber med og bærer på tung skyldsfølelse. Likevel blir man mest irritert på henne istedet for å føle sympati, for synes hun dramatiserer stort for hver minste hendelse. Det blir noe dramadronningaktig over det. Det er også typisk i ungdomsbøker når jenter flytter til et annet sted, får de nye venner og kjæreste nesten med en gang. Ikke helt troverdig ... Har heller ikke særlig sansen for instalove (at man blir sammen før man rekker å bli kjent med hverandre). Det er i hvert fall ikke troverdig, og hva er greia med det i dagens ungdomsbøker? Jeg bare spør ...

Selve historien var ikke så like boka og filmatiseringen I Know What You Did Last Summer, men selve stemningen, og jenta som ikke blir trodd på det hun ser og hører konseptet. Bryn føler seg alene med alt som skjer rundt henne, for hvem vil vel tro henne at noen fra de døde (om hun er død), har kommet tilbake bare for å skremme henne? Hvem rundt henne vil tro på noe sånt? Lyder konseptet kjent? ...

Savner virkelig thrillere med mer intensitet istedet for drama og intriger. Det er spennende det også, men når jeg leser thrillere vil jeg ha action, litt creepy elementer og gjerne en intentistet med undertoner. Thrillere var flinkere til sånt før i tiden. Nå ligner thrillersjangeren mer og mer på drama. Jeg liker noen thrillere enda og har heller ikke gitt opp sjangeren, men det tar tid før man finner perlene.The Dare var dessverre langt i fra en perle.

Fra min blogg: I Bokhylla

Klimakrisen er en evig diskusjon.

Er klimakrisen menneskeskapt eller ikke?
Leif Linge som er forsker, enn så lenge, blir satt på prøve da han gjennom en algoritme mister all troverdighet, spesielt av vitenskapsmenn, som igjen fører til at han blir arbeidsledig en god stund. Samtidig har han en bror som han alltid uroer seg for. En bror som sliter med psykisk sykdom, og som vandrer rundt omkring uten mål og mening. Han føler et visst ansvar for ham siden de er brødre. Gjennom en tilfeldighet møter også Leif sin gamle flamme, Carina og gamle flammer gjenoppsår, men er det gjensidig? Klarer han å redde sitt eget rykte, få broren på rett spor igjen og få kjærligheten til å fungere, eller blir det for mye ansvar på en gang?

Forfatter Petter Fergestad debuterte med denne boka som forfatter i syttiårene. Det er beundringsverdig og han er et bevis på at det er aldri for sent å gjøre det man drømmer om. Hvorfor skal man nøle? Han har også kommet med en litt annerledes krim med tunge og relevante temaer. Så hvorfor likte jeg ikke boka?

For mye om gamle følelser
For min del er jeg hverken interessert i matematikk eller religion, men ville lese boka likevel. For det første var det omslaget som fristet, for den har frisk atmosfære over seg, samtidig mørkt og dystert. Derfor ville jeg gi boka en sjanse. Men for min del ble det for mange irritasjonsmomenter til at jeg kunne like boka. Grunnen var for det meste persongalleriet. Jeg klarte ikke å like noen. Når man ikke klarer å føle connection med noen i persongalleriet, blir man fort likegyldig, også til plottet. Slik er det for min del, og den delen som irriterte meg mest var kjærlighetsdelen mellom Leif og Carina, som møtes igjen etter mange år, og gamle følelser vekkes til live igjen. Det var for standard, og syntes det overdøvde selve sakene jeg heller ville lese mer om. Hvis jeg ville lese om "romantiske følelser", ville jeg ha tatt en bok fra romantikksjangeren istedet. Leser romantikk en gang i blant også, men når jeg skal lese krim, vil jeg lese "ordentlig" krim, ikke en "følelsesbok".

Dette blir en kort anmeldelse enn til vanlig grunnet det er ikke så mye mer å si uten at jeg gjentar meg selv. Det er det ikke noe vits i. Armageddon-algoritmen hadde et godt utgangspunkt med originalt tema, men her var det persongalleriet som ødela veldig mye for meg, og avslutningen ble altfor forutsigbar.

Fra min blogg: I Bokhylla

Heldigvis er Tv-serien mye bedre, før de begynte med reboot. =)