Bokelskere.no

Det kan nok vere - eg held nok på inkjekjønn fleirtal, ubunden form; dette inkluderer jo både Ragnhild og Didrik. Men ofte tenkjer eg at det er Didrik som ersjølve medmennesket ...

Om "svaret" på gåta hadde vore inkjekjønn eintall, bunden form (som det jo godt kan hende det er dekning for), ville ikkje Medmennesket vere noka modernisering, men heller uttrykk for den offisielle rettskrivinga som òg var gyldig på Duun si tid, men som han hadde ein fri omgang med. Heller ikkje Medmennesker ville vere uttrykk for modernisering, sidan denne forma tilhøyrer ei anna målform enn den Duun brukte.

Kunne vere interessant å få høyre korleis lesarane oppfattar tittelen Medmenneske: Er forma inkjekjønn fleirtal, ubunden form - dvs. at alle desse romafigurane er medmenneske for einannan? Eller bruker Duun inkjekjønn eintall, bunden form - dvs. at Ragnhild er medmennesket? Eller kanskje at Didrik er medmennesket? Han bruker jo ikkje -t i inkjekjønn eintal, bunden form, Duun ... I lys av sitatet "Folk var medmenneske, han hadde dei ikring seg og likte seg ved det" ligg vel den fyrste tolkinga nærmast?

Noen ting bør man ikke eksperimentere med ...

I 2014 ga Stephen King ut boka Revival og den har fått både positive og negative omtaler, men overraskende nok mange positive omtaler. Hans moderne bøker har fått mye kritikk, for mange mener at bøkene hans er ikke som før i tiden. Noe jeg er litt enig i, men har lest noen bra bøker av ham i moderne tid også, blant annet Revival. Selv om han famler litt med bøkene sine, er han fremdeles min favorittforfatter, for han har en særegen måte å skrive på. Det viser han også i Revival.

Oppvekstroman med en smule horror
Revival er en slags oppvekstroman blandet med en liten dose horror. Vi følger Jamie Morton fra han er liten rundt 1960 - tallet og til vår tid. Han vokser opp i Harlow, Maine. Selv bor Stephen King i Bangor, Maine, og i de fleste bøkene hans blir Maine nevnt. (Vil også nevne at King har den tøffeste inngangsporten jeg noen gang har sett). Byen Jamie vokser opp i får en ny prest. Han kommer alene, men flyttende etter kommer hans kone og deres lille sønn. De er gode forbilder for byen og blir godt likt. Men en dag skjer det en tragedie som rammer familien til presten og han blir ikke den samme igjen. Hendeles får ham til å flytte, noe Jamie synes synd for han liker denne mannnen, og de har en kontakt som er unik. Han synes synd på Jacobs, og livet gjør at de møtes under flere forskjellige omstendigheter.

Som ung mann blir Jamie glad musikerlivet, men det har også et bakteppe. Han eksperimenterer med narkotika som nesten tar livet av ham, og blir reddet av Jacobs, som har forandret navn og scene. Jamie liker ikke den nye utgaven av Jacobs. Han er noe skremmende, og han eksperimenterer med folk på en måte som er noe kontroversiell, og Jamie føler seg ikke trygg på det Jacobs gjør. Samtidig drives Jamie av en nysgjerrighet. I mange år senere gjør han research om Jacobs. Han finner ut om ofre av Jacobs "healing" at de lider av etterpåvirkninger, eller skal jeg kalle det bivirkninger, og det virker ikke som om Jacobs tar det alvorlig, eller bare ignorerer det. Jamie er litt usikker angående egen intensjon til å finne Jacobs igjen, men han er nødt til å informere Jacobs om dette, og eventuelt få ham til å slutte med eksperimenterene sine før eksperimentene hans tar overhånd. Kommer han til å finne Jaobs igjen, og vil han ta Jamie på alvor?

Spennende relasjonsutvikling
Likte spesielt godt å lese begynnelsen av Revival, å lese om Jamie som liten og hans gode relasjon til presten, som på den tiden var en trivelig, grei og normal mann, men som etter familietragedien utviklet seg til noen Jamie ikke kjenner igjen. Spennende relasjonsutvikling, og hvordan mennesker reagerer i ulike situasjoner. En av de bedre bøkene til King i moderne tid.

Fra min blogg: I Bokhylla

Stella heter ikke Polaris til etternavn, bare for å understreke det.

Turbulent familieliv
Hovedpersonen Stella har sønnen Marius som betyr alt i verden for henne, og hun har Aleksander, da, som hun er innmari glad i, og som hun har kjent helt fra de var barn, men forholdet deres har vært alt annet enn enkelt. På grunn av mye drikking og han blir fort sint, har forholdet deres vært veldig turbulent. Stella får sitt livs sjokk da hun skal hente Marius i barnehagen. Barnevernet har vært der før henne, og siden det er helg, kan hun ikke ta kontakt før uka etter. Ikke nok med det. Mens hun prøver å vinne tilbake barnevernets tillit, om at at hun er en god nok mor, skjer det mye i privatlivet hennes. Aleksander havner i fengsel, og Stella tar et valg for å få sønnen hennes tilbake, men er det verdt det, og vil det fungere?

I 2017 debuterte Bjerkli med en krimbok etter andre bokutgivelser, og den het Lille Linerle. Stella Polaris er i samme kategori. Om mennesker som har sitt å stri med, og som opplever livets mørke side. Så det er en slags slektskap mellom Lille Linerle og Stella Polaris, som setter fokus på ting mennesker ikke ønsker å oppleve.

Lett gjennomskuelig
Bjerkli skriver godt og levende, det er det ingen tvil om, men når man har lest og sett mye krim og thrillere, ble dette noe platt og veldig likt mye av det man har lest og sett når det gjelder som nevnt, krim og thrillere. Da er det lett at ting blir åpenbart, spesielt mot slutten. Da forsvinner både intensitet og overraskelsesmomenter, noe som er synd. Det blir for lett å gjennomskue det hele. Det som redder boka, og som holder interessen oppe underveis er gode karakterbeskrivelser, og man får sympati for noen av dem, spesielt Stella som må gjennomgå så mye fordi hun ikke er perfekt, men menneskelig, og hun gjør sitt beste, som fleste mennesker gjør.

Som sagt, et tungt og alvorlig tema er ikke alt, selv om det er viktig. Men boka ble for gjennomsiktig og åpenbar denne gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kvinner med styrke, verdighet og med et liv som tar en annen retning enn ventet.

Livet står ikke stille selv når ting stopper opp
Dette er ingen bok om været eller årstid, men det er en roman om forskjellige menneskeskjebner, og deres måte å takle det på. Livet går videre uansett hva som oppstår, og det får Margot erfare. Hun flytter til en leilighet for seg selv, mens hennes mann finner seg en ny kvinne han tilbringer tiden med. Margot kan lese e-postene hans, og hun prøver å skyve sorg og savn fra seg, fokusere på jobben, noe som er alt annet enn enkelt. Hun er lærer ved en skole som er opptatt av nyskapning og mangfold. Elevene hennes er ikke imponerte over jobben hun gjør, noe Margot har vanskelig for å skjønne. Vil hun noen gang få skrapet sammen livet sitt igjen som før? Fra leiligheten ser hun et bål ikke langt unna blokken hun bor i. Hun er nysgjerrig på hvem som holder til rundt bålet, og føler seg ofte dratt mot det stedet. Hvorfor?

I samme blokk blir vi kjent med en eldre kvinne som heter Vera, som har sine helseproblemer og utfordringer. Selv om hun og Margot bor i samme blokk, har de ikke noe med hverandre å gjøre. Vera bærer på en mørk hemmelighet som hun må leve med. Vil hun eventuelt dele den med oss? Og hvem er denne hunden som lusker i næreten av bålet og i området? Tilhører den noen?

Ingen kvinneroman selv om det virker sånn
Dette høres kanskje ut som en "typisk" kvinneroman, men det er det ikke. Dette er en bok om karakterer som er veldig levende, og som man blir godt kjent med, på godt og vondt. De har sitt å stri med, og likevel prøver de å holde hodet over vannet. Handlingen byr på både alvor, humor, og spenning. Man vil lese litt mer og litt mer for å se hva som kommer til å skje med disse karakterene. Av og til er det nesten som å være i boka sammen med dem. Den har mye tragikomisk i seg som er litt å kjenne seg igjen i. Noen ganger føler alle seg litt apatiske i perioder, og denne boka er et godt eksempel på det.

Den vanskelige tittelen Effekten av måneskinn på nyfallen snø er en fin, mystisk og spennende roman om mennesker med forskjellige utfordringer, men som likevel har stor pågangsmot. Jeg var skeptisk til den i starten, men det var det ingen grunn til.

Fra min blogg: I Bokhylla

Når alderdom og farer sniker innpå ...

Bjørnstad blir som mange andre vitne til at foreldre blir gamle, og han kjenner selv alderdommen komme snikende av diverse grunner. Selv plages han av hjerteflimmer som stadig blir verre, og han får andre fysiske utfordringer i tillegg. Likevel reiser han mye for å utføre spillejobber. Bjørnstad har skrevet mange bøker og andre verk oppgjennom årene, men de fleste forbinder ham nok mest som musiker, og han forteller mye om spillejobber i denne boka, og samarbeid med andre musikere, blant annet Erik Bye som han var nær venn med, Ole Paus og Terje Rypdal som også er gode venner av ham. Ekstra morsomt var det å lese om Bjørnstad og Byes vennskap fordi de virket så forskjellige.

Store og småskremmende forandringer
Hjemme skjer det store forandringer. Bjørnstad og hans kone som omtales som C. bestemmer seg for å søke om å bli foreldre. Vil de bestå kravene til å adoptere? Ventetiden er utholdelig og krevende for dem begge. I mellomtiden forsøker de å fungere som vanlige mennesker og la hverdagen gå sin gang. Han engster seg mye for sin egen familie og foreldrene sine, ikke bare på grunn av helsemessige årsaker og alderdom, men også å grunn av store forandringer i verden, som stadig blir mer og mer brutal. Tyvetallet er fra perioden 2000 - 2009, og Bjørnstad har en snerten og fin måte å flette sammen sitt eget liv med snitter fra nyhetsbilde fra den perioden, både når det gjelder store og små saker, og mange av sakene husker man på.

Av sakene som nevnes fra nyhetsbilde, er blant annet terrorfrykten som sprer seg i verden etter 11.september. Kort tid etter er det terror både i Madrid og London. Man leser også om den store finanskrisen i USA. Obama som skaper nytt håp for USA og vinner presidentsvalget. I Norge tar Arbeiderpartiet makten tilbake. Man leser også om Baneheia saken og drapet på Benjamin Hermansen. Det er mye om naturkatastrofer, terror, kidnapping og ulykker, og drap. Det nevnes også noen sportslige nyheter, og det er en god blanding av innenriks og utenriks. En fin miks. Har selv aldri hatt stor interesse av å se nyheter daglig, men man får med seg det som skjer i verden likevel, og det er morsomt hva man husker på mens man leser disse sakene.

Sterk familebånd
Syntes også det var morsomt å lese om Bjørnstads liv. Jeg er ikke interessert i å lese om andre foreldreroller, for synes ikke det er så veldig spennende å lese om, men hvordan han jobber som musiker er spennende. Alle han jobber med, og hvor liten verden er, fordi det virker nesten som om han kjenner alle. Han trenger ikke å reise langt i verden for å møte på noen kjente, og også morsomt var det å lese om hans bånd til foreldrene, fordi han har veldig mye selvironi, og morsomt at de lever tett på hverandre også i godt voksen alder, selv om det gjør vondt å se foreldre bli gamle. Han må etter hvert dele på ansvaret med broren for å se til at foreldrene har det de trenger, og eventuelt dømme om at de har god nok helse til å være alene i det store huset. Man blir kjent med Bjørnstad på godt og vondt, og i viktige faser i livet. Han er også veldig negativ til tider, på grensen til det festlige.

Boka tilhører en bokserie om alle tiårene helt tilbake til sekstitallet, og nevner at man trenger ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge. Selv har jeg ikke lest de tidligere bøkene i serien, så det gikk bra å lese denne som frittstående, og har lyst til å få med meg resten av serien også. Dette er en stor bok på over åtte hundre sider, og jeg liker store bøker, for da får man mer tid til å sette seg ordentlig inn i boka, men følte at enkelte partier i boka var svært langtekkelige, og ikke alt interesserte, blant annet som nevnt farsrollen, og de sportslige partiene.

Det tok sin tid å fullføre Verden som var min: Tyvetallet, men det var vel verdt tiden det tok, siden den inneholdt mye selvironi, varme og kunnskap.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hva har The Thief of Always og Hellraiser til felles? De ble begge skrevet av samme mann, nemlig Clive Barker.

Hellraiser er en "klassiker" fra åttitallet og flere oppfølgere fulgte med, men den første er selvfølgelig den beste. Grunnen til at jeg nevner den i denne anmeldelsen, er fordi Clive Barker har både regissert og skrevet den. Siden jeg har sett Hellraiser mange ganger og sett mange intervjuer av ham, har jeg alltid hatt lyst til å lese noe av ham, og valget falt på The Thief of Always, som muligens er hans mest kjente bok. Boka inneholder også illustrasjoner som han har tegnet selv. Hva er det han ikke får til?

For godt til å være sant?
The Thief of Always er en spesiell og liten bok. Man får kanskje litt sjokk over at samme mann som har laget Hellraiser har skrevet The Thief of Always, fordi dette er to helt forskjellige ting på mange måter. Denne boka inneholder en myk historie om en ung gutt som kjeder seg en dag det regner. Han får besøk av noen utenfor vinduet, men Harvey aner ikke hvordan han er kommet dit, og han vet ikke helt hvem det er. Han blir fortalt om et hus, ikke hvilken som helst hus, men Mr. Hood's Holiday House. Det er et hus hvor man kan leke hele tiden og spise mye deilig mat. Det som også er spesielt med dette huset, er at dagene er lagt opp litt annerledes enn man er vant til. Alle årstider blir skiftet inn i en dag, hver dag, og både Halloween og jul blir skviset inn. Det er som om hver dag gjennomgår et helt år. Det høres ut som et drømmehus for barn som ikke liker å kjede seg. Men dette har også en konsekvens som Harvey ikke kjenner til, men hva? Han føler også et ubehag etter å ha vært vitne til noe. Etter hvert begynner han også å kjenne på en hjemlengsel, og får en forståelse av at noe er galt med dette huset, men hva?

Lite grøssende
Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Barker og utforske forfatterskapet hans, men kanskje The Thief of Always ikke er en bok jeg burde begynne med. Jeg valgte å lese den fordi jeg hadde hørt mye om den på forhånd, og den var for meg, den mest kjente boka av ham. Boka byr på en fin og sår historie, og den har noen uhyggelige øyeblikk, men den er ikke spesielt grøssende, og boka har noe barnslig over seg, noe som kanskje ikke er så rart siden det er fortalt fra et barns perspektiv. Boka er ment først og fremst for barn, men også voksne, men likevel er ikke språket helt troverdig. Boka inneholder også som nevnt illustrasjoner som Barker selv har tegnet. De er enkle, sjarmerende og fine, og må nok innrømme at jeg likte dem noe bedre enn selve innholdet.

Dette er en kort og enkel bok å komme seg gjennom og ikke for skummel for de som ønsker å utforske mer av horrorsjangeren. Det er ikke en bok man blir mørkredd av, dessverre. Her må jeg nevne at det er avslutningen som gir et sterkere inntrykk enn selve handlingen, men det er ikke med på å gjøre boka "bedre". Fin bok, men ikke noe spesielt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Lale og Gita endte til slutt opp sammen i Melbourne, Australia, men veien dit var alt annet enn enkel ...

To personer som møtes under spesielle omstendigheter
De to møtte hverandre under svært spesielle omstendigheter mens andre verdenskrig pågikk. Lale ble forelsket i henne da han så henne i øynene for første gang da han skulle tatovere armen hennes. Følte hun det samme og kan kjærligheten overleve alt? Med Gita og Lales historie skulle man nesten tro det. Som med mange andre havnet de i Auschwitz under andre verdenskrig. Lale blir alvorlig syk, og blir blant annet reddet av tatovøren som tar seg av ham. Når Lale kommer til seg selv igjen, får han tilbud om å bli tatovør. Under slike omstendigheter gjør man alt for å overleve. Med en slik jobb får også Lale bedre goder, som bedre soveplass og litt mer mat som han deler med andre som han tidligere delte brakke med. Han bryr seg om andre og tar vare på de han kan. Livet hans forandrer seg når han skal tatovere armen til en kvinne han straks blir betatt av. Vil han se henne igjen? Han gjør alt han kan for å finne ut hvem hun er, og komme i kontakt med henne. Men føler hun det samme?

Stressende og ukjent hverdag
I Tatovøren i Auschwitz blir det beskrevet rystende episoder, redsel, stresss, søvn og matmangel som de må gjennomgå hver dag. Det er sterkt å lese om hvor fort knyttet man blir til hverandre når man må dele brakke med andre, men samtidig være redd for å knytte seg for mye til hverandre, for de vet ikke når folk forsvinner. Den ene dagen er de der, mens neste dag er de enten fraktet bort eller død. I Auschwitz vet de ikke hva som skjer, og gjør alt de kan for å oppdatere hverandre om hva som foregår. De fleste velger å holde lav profil for å unngå bråk, mens Lale har lett for å glemme seg. Han er snartenkt og kan snakke flere språk flytende, derfor havner han ofte i ubehagelige situasjoner med vaktene. Vil følelsene Lale og Gita har for hverandre, overleve alt annet?

Heather Morris skriver denne boka for Lales vegne. Gita er død og han venter på sin tur. Han har hatt et godt og langt liv sammen med Gita, og sammen med Heather Morris tar han med oss den stressende tilværelsen i Auschwitz, hvor de blir vitne til forferdelige hendelser, og hva de ofrer for stunder sammen. Det er ikke kjærlighetshistorien i seg selv som gjør sånn inntrykk for min del. Kanskje fordi jeg ikke helt tror på den store kjærligheten, men det er hvordan de beskriver stress og vennskap, og hva de er villig å gjøre for de man er glad i. Å leve med den usikkerheten så lenge kan nok ikke beskrives, men man føler den mens man leser. Man føler den stressende situasjonen de er i, og man frykter hele tiden det verste.

Dette er ikke en type roman jeg vanligvis leser. Jeg har lest noen romaner knyttet til andre verdenskrig, men altfor lite. Dette ga mersmak, for det var både ekte og engasjerende å lese om Lale og Gita. Man har aldri kjent dem, men man føler en bånd til dem mens man leser. Noen scener er kanskje litt pompøse, og litt overdrivende, men synes ikke det ødelegger boka. Gita gikk bort i 2003 og Lale tre år senere. Dette er deres historie, og selv om man kanskje ikke liker kjærlighetshistorier i utgangspunktet, er dette likevel en fin historie å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ordet "beskøyt" er ikkje meir nynorsk enn det er bokmål.

Her: https://bokelskere.no/lister/av/Quijote/?let_etter=Island

I skyggen av stråleglansen er hittil en ukjent bok som ikke har fått mye oppmerksomhet, og det er en krim blandet med en dose thriller, som er verdt å sjekke ut.

Mystisk forfølgelse og forsvinning
Det meste av handlingen foregår både i Norge og Irland, og det er om Tommy som bor hos besteforeldrene sine, siden han mistet foreldrene sine i en stygg ulykke da han var liten. Besteforeldrene hans virker å ha sine hemmeligheter, og Tommy forsvinner. Når Eddie Samson og Bernhard Fiske fra Kripos drar til Irland for å finne ham, ser ting mørkt ut. Samtidig har en jente prøvd å komme i kontakt med Tommy. Hvem er de som følger etter henne, og hvorfor? ...

Jan-Erik James Knudsen har vært en ukjent forfatter for meg inntil nå, men han gjør et godt førsteinntrykk med boka: I skyggen av stråleglansen som er en svært mørk bok som tar opp et skremmende og dystert tema, som man ofte har sett om på nyhetene i de siste årene, nemlig om pedofile nettverk. Pedofile nettverk som består av profilerte skikkelser som gjør alt for å beskytte seg selv. Boka tar opp dette mørke og forferdelige temaet på en troverdig måte.

Til tross for at dette er en stor bok på nesten 600 sider, samt at den inneholder et mørkt og ubehagelig tema, er den veldig lettlest, og lesingen går nesten av seg selv fordi handlingen har stort sett et fint tempo, nesten hele veien. Man blir godt kjent med persongalleriet både på godt og vondt, og man blir nysgjerrig på all hemmelighetsskremmeriet. Hvem er jenta og hva vil hun? Hvor er det blitt av Tommy? Er det noe fra fortiden han bør kjenne til? Mange spørsmål oppstår underveis, og det føles ut som om alt sammen spinner sammen rundt i et eneste stort spindelvev.

For mye bakgrunnsstoff dreper litt av spenningen
I skyggen av stråleglansen er en uvanlig krim siden den tar opp et så dystert tema som det ikke skrives mye om, og det er ubehagelig å lese om. Det er viktig å ta opp mørke temaer i krimverdenen også, men synes mye av boka kunne ha vært noe forkortet, fordi det kan bli vel mye faktaopplysninger om ting som grenser til det kjedelige, spesielt enkelte bakgrunnshistorier. Da uteblir spenningen og flyten i lesingen. Det er noen partier i boka som er litt tørre av den grunn. Bortsett fra det, er dette en svært mørk krim som setter lys på et tema det snakkes lite om.

Fra min blogg: I Bokhylla

Livet består omtrent av ritualer og vaner, men hva gjør man når man føler seg opprådd?

En splittet familie med mange utfordringer
Ally, Harriet og Viktor er en familie på tre, eller de var en familie for lenge siden, helt til Viktor ble sammen med en annen kvinne. Nå har han en tenåringssønn med henne. Han prøver å holde kontakt med datteren, men det er vanskelig med tanke på at hun reiser mye på grunn av jobben, og helt siden han fikk en ny kvinne i livet, har ikke han og datteren hatt det samme far og datter forholdet som før. Alt føles anstrengt og fremmed. Det samme føler hun med sin mor. Hun får vite at moren skal selge Allys barndomshjem av en eller annen grunn, og Ally har nettopp funnet ut at hun er gravid, men vet ikke om hun skal si det eller ikke, fordi hun har ikke bestemt seg for om hun skal beholde det eller ikke. Faren hennes sliter også fordi han har nettopp sagt opp jobben på grunn av noe han var uenig i, men holder det for seg selv, foreløpig, og han og hans nye kvinne, som han allerede har vært mange år sammen med, begynner å halte. Vil det noensinne bli bedre?

Ritualer er en roman om mye filosofering, og en splittet familie som på en eller annen måte fremdeles er linket til hverandre, selv om båndet ikke er like sterkt som tidligere. Det er en roman om å finne seg selv, forsøke å gjøre det rette, og samtidig ikke miste seg selv på veien. Alle gjør en feil, og er det for sent å rette på det?

Noe stillegående underveis
Kristin Hauge skriver godt, men det blir kanskje litt for mye filosofering med tanke på at dette er en kort bok, og dermed føles det som om persongalleriet blir en slags skygge av seg selv istedet for å stå i sentrum. Det blir mye om mangt, men lite fremdrift. Jeg liker å lese filosofi, men ønsket samtidig å bli bedre kjent med persongalleriet. Viktor er kanskje ikke den mest eksemplariske i boka, men han var mest spennende å lese om, og som hadde mest å by på. Boka veklser hele veien mellom Ally, Harriet og Viktors perspektiv,og forfatteren gjør det på en ryddig og oversiktelig måte ved å bruke navnene deres som tittel i hver kapittel.

Dette kunne ha blitt en sterk roman, noe på den måte er, men den nådde dessverre ikke helt opp. I midtpartiet er det lett å kjede seg, for da er det ikke mye som skjer, og det er veldig mye snakk om følelser. Interessant filosofering om mange forskjellige temaer, men alt i alt en tungtrødd roman om smått og stort.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hva gjør man når man får følelser for andre, og samtidig føle at man ikke strekker til?

Unormalt opptatt av forelskelse?
Det skjer med Caroline. Hun er en kvinne i midten av trettiårene, men når man leser boka, er det som om man leser om en fjortis. Fordi denne kvinnen er svært opptatt av forelskelse og nærhet. Hun er så opptatt av det, at det er nesten ubehagelig å lese om henne. Skjønner at nærhet er viktig for de fleste, men synes det tok for mye plass i boka.

Husbytte er en psyskologisk thriller om et par som forsøker å leve sammen på nytt etter et svik. Derfor lar de Carolines mor passe deres sønn, mens Caroline og Francis er på ferie alene en ukes tid. Ved den anledning, har de bestilt et hus gjennom en annonse Caroline kom over. De flytter inn i et hus på landet, mens eieren av det huset, låner byleiligheten deres i mellomtiden. Dette paret har nettopp hatt en krise i forholdet. Caroline har flørtet og vært sammen med en yngre mann, som også er hennes kollega. Hun har møtt ham i smug til tross for dårlig samvittighet, mens Francis har jobbet redusert på grunn av depresjon. De prøver å komme over denne kneika, og finne tilbake til hverandre igjen. Det har gått bedre i det siste, men det føles fremdeles anstrengt. Vil denne lille ferien sammen redde siste rest av forholdet, eller blir det bare forgjeves?

Kvelende følelser
Konseptet virket veldig interessant i begynnelsen. Det er ikke spesielt originalt eller forfriskende, men det er noe med konseptet som var forlokkende. Dessverre kveles det hele av følelser, nærhet og det å være trengende på en måte. Trenger man andre for å overleve, eller kan man leve alene? Hvis et forhold går over, er det mulig å komme seg videre? Finner man noen gang ut av hvem man virkelig elsker?

Boka skifter fra Carolines og Francis perspektiv hvordan de forsøker å nærme seg hverandre, og gli fra hverandre. Det er veldig mye frem og tilbake. Er kjærligheten sterk nok til å overleve alt? Det var morsomt å lese fra Francis perspektiv fordi han kommer med noen kommentarer som man nesten ler av. De er ikke ment å være morsomme, men er det likevel. Caroline blir man nesten sliten av å lese om i lengden for hun blir på en måte mye av alt. For mye å håndtere, og til slutt bryr man seg ikke så mye om henne. Man klarer ikke helt å synes synd i henne med tanke på hva hun har gjort. Man føler ikke særlig synd på henne når hun føler seg terroristert. I huset de leier for en uke, finner hun spor som minner henne på noe som er personlig. og det føles ut som det er noen som vil henne vondt. Hvorfor og hvem?

Nesten ingen connection
Dette kunne ha vært en spennende psykologisk thriller hvis det ikke hadde vært så mye om nærhet og begjær. Synes ikke det er så spennende å lese om når det gjelder godt voksne mennesker, og følte heller ikke at man ble godt nok kjent med dem. Man blir ikke godt nok kjent med dem til å skape en slags connection mens man leser, og da bryr man seg lite om både persongalleri og handling. Man klarer da ikke helt å leve seg inn i det som skjer. Man gir nærmest blaffen.

Noen spennende partier var det å lese om, men mye føltes ikke helt ekte. Det meste blir veldig søkt og tilfeldig. En grei bok å lese hvis man vil ha noe lett, men det er ikke en bok man klarer å ta på alvor. Noen ganger er det greit å lese noe, bare for å få litt underholdning. Ikke noe galt i det.

Fra min blogg: I Bokhylla