Sindets fornemhed synes at være i aftagende hjemme.
Hjemme behøver man egentlig ingen digterværker; man hjælper sig så godt med «Storthingstidenden» og «Luthersk ugeskrift»
Jeg mener, retten har den, som er nærmest i pakt med fremtiden.
Deroppe [dvs. Norge] besørges nemlig kritiken delvis af nogle mere eller formummede teologer; og disse herrer er i regelen aldeles ude af stand til at skrive fornuftigt om digterarbejder. Den afsvækkelse af dømmekraften, som, ifald for gennemsnitsnaturers vedkommende, er en nødvendig følge af længere tids syslen med theologiske studier, yttrer sig nemlig især når talen er om at bedømme menneskekarakterer, menneskers handlinger og menneskelig bevæggrunde. Det praktiske forretningsskøn lider derimod ikke så meget ved studiet. Derfor er de gejstlige herrer meget ofte ypperlige komunalmænd; men de er ubetinget vore sletteste kritikere.
Kan man bli mer ensom og synke lavere når man er langtidssyk og føle at man ikke strekker til?
Å la seg styre av langvarig sykdom er selvsagt ikke lett. Det vet forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold alt om. I lang tid slet hun med ME (kronisk utmattelsessyndrom), noe hun fikk i ung alder. Hun opplevde folk som ga henne opp, og folk som ble for å gi henne støtte. Hun skriver om sin tapre kamp om det å komme seg gjennom hverdagen med en kropp som ikke ville lystre på en jovial og varm måte. Dette er ingen typisk sykdomsbok som blir fortalt i en trist og mørk tone. Snarere tvert i mot. Hun skriver om kampen mot sykdommen og fungere best mulig på en hjertelig og humoristisk tone. Hun beskriver hvordan det å være fokosuret på et bokprosjekt som holdt henne oppe i den mørke tiden. Hun skriver om hvordan hun skriver sin forrige bok Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, for å ha noe annet å tenke på istedet for å synes synd på seg selv hele tide, selv om det hender det også, selvfølgelig. Hun prøvde til og med å studere som alle andre på hennes alder og gjøre hverdagslige ting mens hun strevde med sykdommen, selv om det var dager da det føltes ut som sykdommen ville knekke henne helt.
Jeg ble først oppmerksom på denne boka gjennom Nrk2 - programmet, Bokprogrammet. Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren tidligere, men da hun ble intervjuet på det programmet hvor hun fortalte om boka Monstermenneske, ble jeg meget nysgjerrig. For forfatteren virket som en kvikk og morsom forfatter. Hun var så fascinerende å høre på, og jeg fikk store forventninger til denne boka av den grunn.
Men boka var dessverre ikke like fascinerende å lese som å høre på forfatteren, så det ble en liten nedtur sådan. Men jeg beundrer henne hvordan hun taklet sykdommen og kom seg gjennom det til slutt. Hun overvant alle de årene hun led av sykdommen og det forteller jo mye om en person. For det er ikke bare, bare å leve som alle andre og samtidig slite med sykdom, så der kjenner jeg meg godt igjen. Jeg har ikke ME, og kan måle meg med det, men vi mennesker sliter jo med hvert vårt og har og får forskjellige sykdommer. Og det å være langtidssyk anbefaler jeg selvfølgelig ingen, men det gjorde godt å lese boka selv om jeg ikke har samme sykdom som Annesdatter Skomsvold led av. For det var lett å kjenne seg igjen i frustrasjonen og det å føle seg som en helt annen person når man er syk. Man blir jo rådvill, og mister seg selv litt på veien. Da tar det litt tid til å komme tilbake til seg selv igjen. Så det var lett å kjenne seg igjen i det.
Monstermenneske er en modig bok om et sterkt menneske som overvant sykdommen ME. Hun kom seg styrket ut av det selv om fortvilelsen ble stor i enkelte tilfeller, noe som er forståelig. Selv om Monstermenneske ikke ble helt min type bok, er jeg likevel glad for at jeg leste den.
Is the vampire kiss (bite) a sexual metaphor? Dracula, after all, has always been a sucker for a pretty neck.
Stakkars meg: INGEN!!!!! :(
Du er heldig, som har vore der.
Nei, hadde ikkje tenkt i detalj. Som før sagt: Har full tillit til organisatoren her! Synest du kan bestemme (og sjå om det kjem sterke motreaksjon) om kva slags fleirtalsform vi kan han. Men får bok A 32 prosent og bok B 30 prosent (og dei andre langt mindre), bør vi vel h ein finale der vi stemmer over dei som har fått mest - eller ta bok A som den fyrste boka etter Middlemarch" og bok B som nr. to etter Middlemarch"?
Stemmer for å vente til vi er i den siste delen av Middlemarch. Grei stemmemåte sist; bør kanskje ta omsyn til kva fleirtalet vil når vi er organiserte på denne måten og ikkje er ein fast gjeng møtest fysisk for å diskutere neste bok.
'Gengangere' vil rimeligvis i nogle kredse vække allarm; men det må så være. Gjorde den ikke det, så havde det ikke været nødvendigt at skrive den.
Fint! Eg oppfattar både knark, noldus og sullik som - på kvar sin måte - meir negativt ladde enn det engelske buffer, så vi er vel i grunnen like langt. Omsettaren har vel tenkt i dei same banane. Interessant at du òg fyrst tenkte på miser, men det er vel fordi vi nesten ikkje lenger bruker knark i andre samanhengar enn gjerrigknark, som vel ersynonymt med gniar. Scrooge er vel miser. Husnissen hos Harry Potter, ser eg, heiter forresten Noldus. Elles var det fint at du peika på at ein knark og ein knarkar er - i dei nok aller fleste samanhengar - to forskjellige ting. Heldigvis.
Har så smått begynt på Monstermenneske anmeldelsen, så den kommer nok etter hvert. Energien min er ikke som den en gang var på grunn av langvarig sykdom. Kjipt å bli gammel så tidlig:)
Hadde problemer med Knausgård tidligere jeg også. Aldri i verden skulle jeg lese bøkene hans siden bøkene hans fikk så stor oppmerksomhet, men så var det denne nysgjerrigheten da. Og gjett om jeg ble positivt overrasket over bøkene hans. Heldigvis var det ikke gubbalitteratur som jeg hadde fryktet for, likevel.
Hadde vært artig om du også prøvde deg på Min kamp bøkene hans og høre din mening:)
Godt jobba på nattskiftet! Oxford-ordboka mi seier "a foolishly old-fashioned or incompetent elderly man" - altså har vel vårt "knark" ein dimensjon som "buffer" ikkje ser ut til å dekke. Men sanneleg er det ikkje godt å vite kva vi skal bruke norsk i staden. Sitata som Anniken L kjem med, viser at kvaliteten på omsettinga som heilheit er svært god, så vi får la "knark" stå. Interessant!
Litt forsinket med innlegget mitt. Er fremdeles kronisk døgnvill og kom akkurat på at det er fredag. I går leste jeg ferdig Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold. En skikkelig murstein, men mursteiner skremmer ikke meg;) Har litt blandet oppfatning av boka. Men skal prøve å få til en anmeldelse av den i løpet av helga.
Og i dag har jeg begynt på Harens år av Arto Paasilinna, og jeg skal lese videre i Min kamp 4 av Knausgård (blir nok aldri lei av disse bøkene, de er herlige og glad jeg tok sjansen på å lese dem), og jeg skal begynne på en spenningsbok/thriller som heter Girl in the woods av Jennifer McMahon.
Så her er det både kjente forfattere og forfattere som jeg ikke har lest noe av før. I desiste årene har jeg vært flinkere og tøffere til å lese av forfattere jeg ikke har lest noe av fra før. Så sånn sett har det gått bra. Jeg liker å utforske. Hadde en tendens til å lese mye av det samme før i tiden, men leser gjerne litt varierte sjangre også. Liker å være altetende selv om det er mørk litteratur som står meg nærmest.
Så, går ikke tom for lesestoff denne helga heller. Uansett hvor mye jeg leser, så går jeg aldri tom for lesestoff. Et luksusproblem det der. Ellers blir det nok en rolig helg som vanlig og jeg skal holde meg unna alle sportssendingene. Totalt allergisk:)
Dette er vel mitt korteste innlegg noensinne:) Men har bare ikke mer å tilføye.
God helg:) Og godt nytt år til dere alle:)
Så fint - å finne referanse til vår gamle venn don Quijote hos George Eliot!
«Dime; no ves aquel caballero que hácia nostros [sic] viene sibre un caballo rucio rodado que trae puesto en la cabeza un yelmo de oro?» «Lo que veo y columbro,» respondió Sancho, «no es sino un hombre sobre un asno pardo como el mío, que trae sobre la cabezauna cosa que relumbra.» «Pues ése es el yelmo de Mambrino,» dijo Don Quijote.
Ja. Vi har verbet "knurre", som finst med varianten "knarre" eller "gnarre". Norsk er rikt! Å knarre er å knurre, dvs. å vere gretten (jf. "gjerrigknark"). Ein knark (eller knarr) er ein gretten kar. Men kan du finne kapitlet der dette står i den norske utgåva og sitere ei setning med ordet knark slik at eg, som "er litt over gjennomsnittet interessert i Dickens" (du kan trygt sløyfe litt) lettare kan finne den engelske originalen og sjå kva Dickens har skrive?
Er blogging spennende kun for folk som blogger?
Blogging er vel noe "alle" kjenner til - i hvert fall for de fleste og denne plattformen har virkelig tatt av de siste ti årene. Ikke alle er like flinke med html koder og teknisk kyndige sådan, derfor er blogg et mye enklere verktøy for oss som vil dele noen ord med andre på Internett bortsett fra å være på sosiale medier - så klart.
Da jeg startet en blogg, husker aldri på om det var i 2006 eller i 2007, men innbiller meg at det var i 2006, visste jeg egentlig ikke hva jeg skulle skrive om eller bruke bloggen til. Det eneste jeg ville var å prøve meg på blogging for å se om det var noe for meg eller ikke (har alltid likt å skrive). Og bloggingen ble til en bokblogg for jeg hadde aldri noe å skrive om fra mitt virkelige liv, i hvert fall ikke noe som var interessant nok til å dele på en blogg. Det er bare nå i det siste jeg har skrevet litt om mitt virkelige liv og det å være 100% sykmeldt på ubestemt tid og hvor jævlig det er, men bortsett fra det er jo dette i bunn og grunn en bokblogg, og jeg prøver så godt jeg kan å forholde meg til det.
Boka Gi meg en scene! Norsk blogghistorie - ti år med terror, traumer og dagens outfit som er den egentlige tittelen, ble jeg veldig nysgjerrig på da den kom ut tidligere i høst. Jeg leser mange blogger innenfor mange kategorier og driver jo en blogg selv, så hvorfor ikke lese litt om fenomenet blogging også? Blogging er jo en stor del av livet til veldig mange og hvorfor ikke lese litt om utviklingen gjennom bloggplattformen som har vært de ti siste årene?
Kristian A.Bjørkelo skriver ikke hele boka på egenhånd. Han introduserer boka, han introduserer hver bidragsyter som består av tidligere bloggere og noen bloggere som blogger den dag i dag og legger ut en liten artikkel i boka selv også. Måten deltagerne i boka skriver på minner om å lese bachelor/masteroppgaver med fotnoter og alt. Så det ble ikke helt den boka jeg hadde forventet meg, men litt interessant var det jo å lese om bloggere som blogget innenfor forskjellige temaer før i tiden og bloggere som blogger den dag i dag. Få være med på opplevelsen deres, men samtidig opplevdes noen av disse artiklene i boka som litt vel tørre. De ble ofte lange og gjentagende. Spesielt tørre var artiklene fra bloggerne som blogget om politikk og religon. Temaer jeg er overhodet ikke interessert i.
Gi meg en scene! ble dessverre ikke den boka jeg hadde forventet meg. Jeg skulle ønske den besto av mindre utvalg av bidragsytere og at hovedforfatteren selv skrev det meste. Savnet også litt mer humor og syns nok at rosabloggere fikk mer plass i boka som tema enn det de fortjener, selv om det er nåtidens "fenomenblogging", dessverre. Noen engasjernede tekster i boka var det, men i perioder gikk lesingen meget trått. For meg ble denne boka alt i alt litt en noe tørr leseopplevelse.