Bokelskere.no

Ingen kan jo slå skrekkongen, King da:) Og takk for det. Vet ikke når jeg kommer til å lese boka. Men den er i skal lesebunken og tar det etter tur:)

Og det er kong Karl Johan som Balzac siktar til her!

Fire!

Jeg leser stort sett ferdig bøkene jeg starter på. Hovedgrunnene er nok at jeg er en smule sta av meg og at jeg har lest såpass mye at jeg vet at bøker kan gi store leseopplevelser, selv om de ikke umiddelbart fenger. På samme måte er en fengende start ingen garanti for at jeg kommer til å like boka.

Noen ganger kan avbrutte bøker bli liggende lenge før jeg får et innfall og prøver meg igjen. Ulysses måtte jeg starte på flere ganger, Foucaults Pendel likeså: begge er etter endt lesing i dag blant mine favoritter. Bibelen og Tolkiens Silmarillion er bøker jeg har avbrutt, men ennå ikke gitt opp.

Grunnene til å avbryte ei bok er flere: av og til passer det meg bedre å lese krim enn tunge romaner, i blant får jeg ei såpass interessant bok mellom hendene at alle andre leseprosjekt må vike. So many books, so little time...

Gleder meg til denne. Har den i lesebunken og jeg liker grøssende bøker, og bøker med overnaturlige elementer i:)

Av og til er det delvis som å lese om seg selv ...

Hovedpersonen er fra Oslos østkant. Han har aldri vært populær, han og broren er totalt forskjellige og hovedpersonen føler ingen særlig tilhørighet noe sted. Vi blir kjent med hovedpersonen fra han er smågutt til voksen alder. Men etter hvert kommer han inn i den rette vennegjengen da de kommer over et band som en av fedrene deres presenterer for dem og livet blir aldri det samme. Gjennom musikken fra bandet Jokke & Valentinerne, blir denne guttegjengen sammensveiset for livet og de deler hverandres oppturer og nedturer. Vi følger hovedpersonens glød til bandets musikk, vennskapet til de få vennene han har, mobbingen fra andre, militærtiden og hans sjenanse til kvinner.

Etter russetiden vet han ikke hva han skal gjøre med livet sitt. Alt er helt rotløs. Han er skuffet over seg selv og føler han skuffer sine nærmeste. Dagene bare flyter forbi, og siden han er så interessert i favorittbandet sitt, begynner han selv å skrive for å få tiden til å gå. Det blir hans terapi mens han prøver å "snekre" sammen livet/fremtiden. Vil han noen gang finne fotfeste i livet eller kommer det bare til å fare forbi? Boka er løselig basert på forfatterens eget liv/scener og hvordan livet var på Oslos østkant på 80/90 - tallet. Debutant Yngve Kveine skriver med sylskarpt språk.

Har alltid vært skeptisk til debutanter. Aner ikke hvorfor. Jeg er ikke redd for å lese noe av forfattere jeg ikke har hørt om før og nye forfattere, men er vel skeptisk av gammel vane. Men som leser liker jeg å utvide horisonten, og jeg angrer ikke. Selv om jeg aldri hadde noen forhold til bandet Jokke & Valentinerne selv, var dette en underholdende og vemodig bok å lese. Jeg var veldig ung da bandet var populært (jeg er 83-modell), men kjenner til musikken og husker noen biter av den gjennom min bror som hørte en del på dem. Ellers har jeg ingen forhold til bandet. Jeg liker litt hardere og mørkere variant (black metal osv ... det er mer min gate), men selv om jeg ikke hadde eller hatt spesielt forhold til Jokke & Valentinerne, var boka vel verdt å lese på mange måter.

Det var mange måter å kjenne seg igjen i bokas innhold. Jeg levde ikke et liv på fylla og var ikke i samme miljø som hovedpersonen, men likevel kjente jeg meg selv i hovedpersonen på så mange andre måter. Han opplever motgang etter motgang, og den ene skuffelsen etter den andre, håpløsheten og tomheten. Hvordan komme seg videre i livet når man ikke har konkrete planer. Akkurat sånn har jeg det selv. Har vært sykmeldt over i ett år nå og føler at hele livet har gått rett i dass, møtet med kjedsommelige dager er en real tålmodighetstest og føler at hele fremtiden allerede er over og forbi. Føler meg like ødelagt som hovedpersonen i boka, og følte at jeg leste boka på riktig tidspunkt. Godt å lese om andre som strever også for nå til dags skal alle være så flinke til alt, være så positive og lykkelige at det er til å bli kvalm av, så det var godt å lese om livets mørke sider og om personer som sliter også, til tross for at det er oppdiktede personer det er snakk om, i alle fall de fleste.

Lyden av asfalt er en hard og brutal oppvekstroman om livets positive og negative sider. Og det var mye å kjenne seg selv igjen i selv om man ikke er fra samme miljø, og man trenger ikke å være fan av Jokke & Valentinerne for å like boka, og det er jeg et levende bevis på!

Er nok bra grøss for de unge ja og jeg har lest alle bøkene i Grusom - serien som har kommet ut så langt og mine favoritter hittil er En smak av zommer og Rom 33:)

Kan man overleve selve katastrofen?

Hun har mistet resten av familien. Tenåringsjenta Hedvig har mistet sine nærmeste i en forferdelig febersykdom som herjer verden rundt. Det ligger lik overalt. Ikke bare i huset hennes, men også ute i gatene og hvor hun enn ser. Folk er døde og hun er fremdeles i live. Hun er ikke blitt tatt av febersykdommen som har tatt livet av de andre. Betyr det at hun er den eneste overlevende i verden, eller kommer hun til å finne andre som fortsatt er i live? Sjansene er små, men hun kan ikke bli værende hjemme. Hun begir seg ut i håp om å finne et livstegn, men er det for mye å håpe på i en slik situasjon? Og vil hun i det hele tatt overleve på egenhånd med tanke på hennes unge alder?

Svenske Sofia Nordin har skrevet begynnelsen av en dystopisk trilogi, og den dystopiske sjangeren har virkelig vokst de siste årene. Selv har jeg ikke blitt helt fan av sjangeren, selv om jeg prøver. Jeg har lest en del dystopiske bøker de siste årene, som blant annet The Hunger Games som jeg ikke ble noen fan av og andre tilsvarende bøker, men de få bøkene jeg virkelig har likt er den klassiske Fluenes Herre av William Golding og jeg hadde også sansen for Veien av Cormac McCarthy. Og som "alle" vet handler dystopiske bøker om mennesker som blir satt på prøve, må finne overlevelsesinstinktene sine og et eget/nytt samfunn blir dannet.

Har sansen for konseptet i denne sjangeren, men dessverre blir de fleste bøkene i den dystopiske sjangeren litt for tamme. Savner noe mer sjokkerende og noe mer brutalt. Det savnet jeg i denne boka: Ett sekund om gangen. Syns boka blir litt treg og for stillegående til tross for at det er den første boka i en trilogi. Følte heller ikke jeg ble godt nok kjent med hovedpersonen og brydde meg egentlig ikke hva som ville skje med henne eller om hun ville finne noen andre overlevende. Hun hadde for lite personlighet og var ikke interessant nok til å få meg til å bry meg om henne eller omgivelsene hennes. Og elementene som blir brukt i denne boka for denne dystopiske sjangeren, blir litt for standardaktig. Det kommer ingen nye elementer og jeg savnet noe mer originalt. Dette virket bare som nok en overlevelseshistorie vi har lest så mange ganger før og innholdet minte meg også på boka The Road (Veien) for yngre lesere i grunn.

Dette ble en kort bokanmeldelse i forhold til andre bokanmeldelser jeg skriver fordi det er relativt en tynn bok som bare består av 215 sider, og jeg vil jo ikke røpe noe for noen som ikke har lest boka ennå, men som har tenkt å lese den. Vil ikke ødelegge innholdet for andre lesere ved å røpe noe som helst. Så da skriver jeg en kort og tynn bokanmeldelse heller.

Ett sekund om gangen er starten på en svensk dystopisk trilogi om febersykdom som tar livet av folk. Det er et enkelt, men kanskje ikke så originalt konsept, og passer nok for nybegynnere og yngre lesere, som målgruppen boka er basert på enn oss som er eldre og har lest en del av sjangeren fra før, blir vel dette mye av det samme vi har lest tidligere når det gjelder denne sjangen. Lettlest leseopplevelse, men dessverre ikke noe mer enn det.

Jo, det er jo dette med å skildre miljøet og personane grundig, det å få til ein vekselverknad mellom menneske og miljø. Ofte er vel Dickens noko meir humoristisk i skildringane sine, men også hos Bakzac ser vi, som mange har peika på, underfundige innslag. Artig observasjon, dette!

Kan man elske noen før man har møtt den utkårede?

Ethan er en enstøing som elsker å lese og har bare en bestekompis. Han mistet moren sin i en bilulykke og faren hans er en levende død. Faren hans har stengt seg inne på sitt kontor for å skrive en ny bok, og har på en måte meldt seg ut av familien. Men Ethan er ikke alene. Han har tross Amma som fungerer som familiens overhode som egentlig er en ansatt hushjelp. Hun tar av seg matlagingen, vasking av hus og sørger for at tenåringen Ethan våkner tidsnok til å komme seg avgårde til skolen.

Som sagt er tenåringen Ethan en fyr med få venner, og han leser mye. Han bor i en liten småby som heter Gatlin. Et sted hvor ingenting skjer og alle kjenner alle. Ingen dør av spenning der med andre ord. Men en morgen våkner Ethan midt i en drøm og våkner opp av en mystisk og fremmed sang på ipoden som han sverger på at han ikke har lagt inn selv. Noen dager senere kommer det en ny innbygger. Nemlig den mørkehårede jenta Lena som skal bo hos sin sære onkel som er beryktet for småbyen som nesten aldri viser seg i dagslys og holder til hjemme hos seg selv. Hun begynner på skolen til Ethan og gjett hva? Nettopp! De blir forelsket. Og ikke nok med det! De kan lese hverandres tanker, overføre samtaler gjennom tanker (telepati) og på flere andre måter viser det seg at Lena slett ikke er en vanlig jente. Ethan oppdager mange nye sider av henne, både fine og noen skremmende, og han er allerede fortapt i henne. Men er følelsene for hverandre sterke nok til å vare med tanke på at de har en fortid sammen som hører langt, langt tilbake i en fjern tid?

I flere år har jeg vært nysgjerrig på denne boka/serien. Dette er den første boka i Caster Chronicles - serien. Og endelig fikk jeg sansen etter mye nøling. Har alltid vært skeptisk til bøker og bokserier som får mye skryt for opptil flere ganger har det hendt seg at jeg har lest mange bøker som har fått mye skryt, men som ikke har falt helt i smak. Angående denne boka sitter jeg igjen med litt blandede følelser. På en måte så liker jeg den og på en annen måte gjør jeg ikke det. Føler meg ganske splittet.

Atmosfæren i boka var spesiell. Jeg likte den. Jeg likte at settingen fant sted i Gatlin, et oppdikted sted som man blir nysgjerrig på, hvor det er sumper og stedet er fylt av historiske hendelser. Man får nesten lyst til å dra dit selv om stedet ikke eksisterer, men man får nesten lyst til å dra til et sted som ligner. Ellers ble jeg egentlig skuffa over handlingen for den virker som mange andre urban fantasy bøker der ute. Fremmede personer (en gutt og en jente), møter tilfeldig hverandre, oppdager at den ene (av og til begge) har overnaturlige krefter og de prøver å finne ut om de passer hverandre i alt dette rotet. Med andre ord; ikke noe nytt der i gården. Og det jeg ikke er fan av i denne sjangeren er "øyeblikkelig kjærlighet". Det hender i nesten alle urban fantasy bøkene, i hvert fall de jeg har lest hittil og det er en formel jeg er temmelig lei av. Det er på tide med en ny oppskrift i denne sjangeren. Men må si jeg likte sarkasmen i boka, og noen scener var spennende og selv om tykke bøker (mursteiner) ikke skremmer meg, opplevde jeg denne som litt langtekkelig, i hvert fall i enkelte partier. Av og til tok det lang tid før det skjedde noe og ofte følte jeg at samtalene mellom Ethan og Lena ble gjentatt litt vel mange ganger. Litt for ofte. Det skjedde ikke mye nytt. Det var lite fremgang i det meste.

Beautiful Creatures var en bok fylt av herlig setting, inneholdt noen få herlige karakterer, men dessverre ble jeg ikke helt bergtatt som så mange andre lesere og jeg er høyst usikker på om jeg vil fortsette med serien. Savnet litt nye elementer med tanke på denne sjangeren og mer fart. Innholdet ble litt for langdrygt og gjentagende. Ønsket meg mer mystikk og litt mer undertoner for jeg må innrømme at jeg slet litt med å holde på interessen underveis. Jeg er glad for å ha lest boka, men skulle ønske jeg fikk et større inntrykk, men forventningene ble dessverre for store og da blir man lett skuffa. Boka er som kjent filmatisert. Om jeg skal se filmen eller ikke gjenstår å se.

Det fine med språk er at det aldri er eit spørsmål om heilt blank eller heilt perfekt (kva det nå måtte ligge i dette siste). Ein kan alltids lære seg litt og ha glede av det som ein skjønner og det ein får sagt og/eller skrive. Les nokre sider på norsk fyrst, du, og så ser du på den franske teksta etterpå og kan bli overraska over alt du skjønnr. Eller omvendt - og opp att og opp att, så går det etter kvart framover. "C'est en forgeant qu'on devient forgeron," som det heiter der nede.

Eg les Gallimards 1999-utgåve: 410 sider før notane, men Félicien Marceaus forord (som eg vil vente med å lese) går fram til s. 18. Del I: "Une pension bourgeoise", del II: "l'Entrée dans le monde", del III: "Trompe-la-mort" og del IV: "La mort du père".