Bokelskere.no

Den syke,håpløse fortærende lengsel etter Dem ligger i all denne tid som en mare på mitt hjerte hvert våkent, edru minutt.

Damen som selger tøfler, kommer ut fra sin butikk og tar seg en titt på de nærmeste utstillingsvinduene, med kilovis av åreknuter som lenker rundt leggene.

Når du ser tilbake på hele din latterlige fortid og oppdager hvor latterlig du egentlig har vært i all din naive godtroenhet, får du kanskje lyst til å holde opp med å være ung fra og med nå. Du vil stå stille og vente til ungdommen har revet seg løs fra deg og gått forbi. Du vil se den fjerne seg og forsvinne i all sin forfengelighet, du vil stikke hånden ut i tomrommet etter den og se etter den nok en gang, og når du er helt sikker på at den er borte for godt, vil du ganske rolig gå til din kant og være deg selv. Og i all stillhet vil du begi deg over til den andre siden av tiden for å se hvordan mennesker og ting virkelig er.

Alene hadde de gått og alene skulle de gå, men i en uanselig periode som er gjengitt i denne boka, tilhørte de hverandre.

Det e'n mann har bygd, kan en annen rive ned.

Quando capitano queste giornate mi torna in mente mio nonno. Diceva: se oggi fosse un pesce, lo ributterei in mare.

Tilbake i Åsgårdstrand kunne Munch vie seg fullt til ensomheten, arbeidet og helsen. Han var riktig så produktiv, tok kinin, arsenikk og jern, og vurderte å unne seg et gytjebad.

Da annengenerasjonens kunstnere tok fatt på byggingen av en moderne norsk kunstinstitusjon 20 år tidligere, inngikk de fra første stund i forhandlinger med staten. Resultatet var en egen norsk kulturmodell, vidt forskjellig fra den franske, med en progressiv kunstnerstand som sammen med kunsteksperter og museumsfolk langt på vei styrte kunstlivet i statens navn gjennom tildeling av kunststipender og innkjøp til statens eget museum. For en avantgardist som Munch var dette avgjørende: Selv om en mesen som Olaf Schou var viktig nok, var det staten som til syvende og sist garanterte for hans anerkjennelse og kunstneriske frihet.

Glemskheten hans ble legendarisk; på samvirkelaget kunne han dukke opp med hyssing knyttet rundt alle fingrene på venstre hånd for å huske noe han likevel hadde glemt.

Munch hadde vært en reisende i hele sitt voksne liv, og selv som huseier levde han i en tilstand av kaos og oppbrudd. Kona til Nils, Margrete Kjær, innså at hun var kommet til et ungkarshjem da verten tilberedte fiskemiddagen ved simpelthen å skjære fisken over der innvollene sluttet, før han slengte den nederste delen i kjelen,

De få gjestene han inviterte hjem, glemte det sent. Nils Kjær, for eksempel, hadde knapt kommet innenfor døren før han falt så lang han var. «Det er sant», utbrøt Munch, «jeg mistet et speilegg på gulvet, og glemte å ta det opp.»

"The lodgings were on the top floor next to the well-guarded premises of a respectable dealer in stolen property because, as Granny had heard, good fences make good neighbours."

CHRISTINE--I was like you once--long ago--before--(then with bitter longing) If I could only have stayed as I was then! Why can't all of us remain innocent and loving and trusting? But God won't leave us alone. He twists and wrings and tortures our lives with others' lives until--we poison each other to death!

• Mørket er ikke noe å være redd for, sa Trond Egil. - Alt er jo det samme, eneste forskjellen er at du ikke kan se det, og det er ikke meningen heller.