Jeg tror det kan være nyttig å være impusliv [sic], hvis du bare innser hva konsekvensene kan bli før du stuper uti hendelsene.
Så ser jeg ikke noe galt i det å være impulsiv.Ikke så lenge det kombineres med litt fornuft!
Det var godt ha en slik vennine , som hun kunne snakke med om alt, og til og med kjefte på og ta imot kjeft fra, uten at det ødela vennskapet.
I helga gjenleser jeg en bok som jeg leste i mine unge år, Natt i New York av Ellinor Rafaelsen. Det er en serie på 15 bøker og minner litt om frøken detektiv. I voksen alder er bøkene litt for barnslig lesning, men absolutt grei lesning:)
[...] Interneringen var basert på frykt. frykt for et menneskes opphav.
Jeg la blomstene foran gravsteinen til Joe og hvisket: husker du disse? jeg hadde noen slik i bilen da vi møttes. Centaurea cyanus. Jeg tok dem ut på kjøkkenet ditt og du fylte en vase med vann. Husker du? Jeg knelte ned og ble sittende på hælene mens jeg ventet på å merke ham. Hvor han enn var, var det ikke her. Sannheten er at jeg fortsatt ikke kan tro det, sa jeg. En del av meg tror ennå at du kommer til å dukke opp et sted. Er ikke det sprøtt?
Hvor mye visste jeg på et eller annet nivå, under overflaten, som jeg ikke ville bringe opp ved å stille et enkelt spørsmål? fordi jeg hadde min egen frykt.
Det er grenser for hva et menneske kan tåle i livet sitt. Grenser for hva en familie kan tåle.
Det har begynt å gå opp for meg ... å være perfekt er en vekt ingen av oss kan bære, levende eller dø.
Få mennesker er i stand til å elske et barn slik foreldrene gjør.
Der i den skogen forsto jeg hvorfor man kunne kalle en skog fortryllet. Omgitt av store, eldgamle og levende trær kan man få en følelse av noe mystisk, noe av en annen verden.
[...]Stans litt og se på dette øyeblikket.
[...] Og pappa har sagt at jeg alltid skal fortelle sannheten,uansett.
Endring kan være av det gode.
Gleden var håndgripelig og ofte høylytt. Andre ganger stilnet den til Zachs melkeduftende pust mot halsen eller Annies hår om fingrene når jeg flettet det, eller Joe som nynnet på en gammel låt fra Crowded House i dusjen mens jeg pusset tennene.
Dette innlegget har jeg skrevet i seriebokgruppa på Facebbok. Men vil legge ut innlegget her også.
Det provosere meg langt inn i margen at ikke serieromaner blir anerkjent i flere kretser.... Serieforfatterene selger like godt og kanskje mer enn de høy litterære forfatterene. Men allikevel kommer de ikke inn som pensum i litteraturvitenskap eller ikke blir godtatt av den norske forfattterforeninga.Det at en serieroman er dypt engasjerende,underholder, lærer deg noe og får mange lesere er kvalitet for meg... Ja, jeg vet at det finnes ulike meninger om hva kvalitet er og man kan sikkert diskutere det i uendelige. Jeg håper en dag at serielitteraturen blir anerkjent og at man tar den for det den er!!!!
Sette søkefunksjon på diskusjoner øverst og synlig istedfor nederst og lite synlig.
Ser på Natalia hver dag og tenker hvor mye kommer jeg til å huske?. Ønsker å ha en fullkommen hukommelse, jeg vil huske hver dag, hver time og hvert minutt av hennes liv.
For meg har bibelen vært god hjelp. Der finner jeg håp og krefter til å leve videre. Jeg tror at Gud ser mine smerter og han støtter meg i den vanskelige tiden.