Bokelskere.no

I dag har jeg kjøpt vin på polet og hentet "Så den store fuglen ikke tar deg" på biblioteket. Prioriteringer :)

Angående kvinnesynet i en 70 år gammel bok: En bok som blir fremhevet som en 'klassiker' bør kunne leses med dagens briller på, synes jeg, ellers er det ingen klassiker. I min bok. Jeg skrev forøvrig 'Som barn av sin tid levnet ikke Bradbury store tiltro til kvinne...'for å vise en smule formildende omstendighet for stakkars Bradbury i sin tid. Men egentlig synes jeg han kunne gjort dette så meget bedre, selv på 50-tallet. Det skorter ikke på ekte klassikere med viktige kvinner i hovedrollene og kvinner som har noe vettugt å si. Mange mannlige forfattere opp gjennom tidene har fikset dette. Det kunne Bradbury og.

Sensurdebatten er et sidespor. Bradbury hevder boka aldri handlet om sensur av bøker, han ble rett og slett sur av at folk leste boka slik. Boka handler om hvordan mennesker av egen vilje slutter å interessere seg for bøker. Det var ikke ytrepåført. Myndighetene bare utnytter dette for å hindre at folk tilegner seg kunnskap om noe som helst og tenker sjæl, så myndighetene kan styre slik de vil. Det var en slik utvikling Bradbury ville advare mot.

Ikke slutt å lese. Les gjerne en klassiker. Vær kritisk.

Gode poeng! Jeg sier meg helt enig.
Angående politikken; hvem andre enn meg tenker at presidentvalget i Fahrenheit 451 er rigga? Folket kan velge mellom 'Winston Noble' og 'Hubert Hoag', liksom og Hubert er ugly og står og peller seg i nesa i debattene. hmmmm..spill for galleriet av et totalitært styresett.

Takk! Jeg må kanskje prøve meg på Koontz. Man har jo lest sin Stephen King, men ikke lest noe av Koontz hittil.

Da har jeg lest hele "Fahrenheit 451" (utgitt 1953) og her kan det komme noen spoilere, så den som ikke har lest hele ennå kan stoppe her.

Jeg synes bokens premiss er fascinerende; at folk har mistet interessen for bøker og er mer opptatt av underholdning (vold/sex), TV, reality - i en slik grad at de ikke lenger er i stand til å holde en samtale. Samt at myndighetene har støttet opp under dette for å få en lydig befolkning. Det heter seg at hvor smart det er for en politiker å være smart kommer an på hvor smart folket er. Men når folket har mord og råskap på åpen gate som tidsfordriv og moro, så kan vel ikke dette samfunnet henge sammen så veldig lenge, skulle jeg tro. Et minimum av orden og lovlydighet skulle være påkrevd. På den andre siden blir den mannlige befolkningen lydige soldater i de krigene som den amerikanske regjeringen fører. Mot en motpart vi aldri får kjennskap til. Det er for så vidt greit; jeg kan like at enkelte ting blir hengende litt i luften. Jeg synes dessuten Bradbury var ganske framsynt i sitt samfunnsskildring her når det gjelder bruk av sosiale medier og "skjermavhengighet".

Det jeg ikke er så begeistret for er at språket er så lite elegant, og plottet litt...enkelt. Jeg leste Harper Collins paperback fra 2008, på originalspråket. Samtalene i boken har veldig "muntlig" karakter; springende på en måte som antagelig passer bedre i et filmmanus enn i en roman. Bradbury selv skriver i forordet at boka ble skrevet i underetasjen til biblioteket på UCLA, der man kunne leie en skrivemaskin for 20 cents i timen. Et greit utgangspunkt for å skrive en bok raskt, men kanskje ikke det beste for språket. Jeg begynte å tenke på en annen apokalyptisk bok; Down to a Sunless Sea (1979), av David Graham. Graham har samme korthugde skrivestil, men dessuten irriterende mannsjåvinistisk (så ikke en bok jeg kan anbefale). Det kom ikke ut til Bradburys fordel at jeg assosierte Fahrenheit 451 med Grahams bok..

Men det bringer oss over på neste uunngåelige tema: kvinnene i Fahrenheit 451. Som barn av sin tid levner ikke Bradbury stor tiltro til kvinnene i boka si - med et hederlig unntak i den unge og fagre Clarisse McClellan. Som riktignok forsvinner fort ut av historien. Heller ikke "leseringen" av bokkyndige menn som vår mann snubler over ved elvebredden har noen kvinnelige deltagere. De sitter nok hjemme foran sin vegg-til-vegg TV, forstås. Ironisk nok forutså ikke Bradbury at nettopp kvinnene ville utgjøre det store flertall av engasjerte boklesere 70 år inn i fremtiden. En andel av dem får i riktig Fahrenheitsisk ånd tvilsomme økenavn som Kulturkjerringer. Bradbury innså til slutt at han burde latt Clarisse overleve, for som han forklarer i forordet: "She was too wonderful a character to be allowed to die and I realize now that I should have allowed her to appear at the end of my book."

Indeed.

Jeg har kommet eksakt halvveis. Slått av hvor fremsynt boka er. TVen var nylig kommet i folks hus, og Bradbury forutså avhengigheten den kunne skape. Underholdningens makt. Kunnskap er også makt, og i boka bestemmer myndighetene hva slags kunnskap som skal tilflytes folket. I samtalene var 'God' brukt som utropsord, som fikk meg til å lure på hva som egentlig hadde skjedd med Bibelen i dette samfunnet. Allerede på neste side fikk jeg svaret på det. Jeg er ikke så sikker på at en styresmakt først og fremst ville fjernet religionen hvis de ønsket en lydig/likegyldig befolkning. Religion gjør jo folk ganske forutsigbare og ensartede, vil jeg si, og dermed lettere å kontrollere. Vi får se om vi får noen forklaring på akkurat det. Liker forøvrig at vi bare gradvis får vite hvordan samfunnet fungerer i dette regimet, og at vi vet lite om verden utenfor.

Da er vi jo enige. Jeg må si jeg lurte lenge på underveis i lesinga hva Nedreaas egentlig ville fortelle med boka. Det ble klarere etterhvert, bl.a. med tema som en trøblete barndom og et syn på barn/barneoppdragelse som antagelig kaster lange skygger over Herdis' videre liv. Det aner meg det blir enda mer trøblete i oppfølgeren. Jeg tror imidlertid Nedreaas med vilje unngår å male med for bred pensel. Hun kan skrive veldig hudløst og sårt hvis hun vil, slik hun gjorde i den første novellen i Trylleglasset (jeg har bare lest de første to novellene). Men hun skriver ikke like hudløst i boka om Herdis; mer distansert her. Mer fokusert på de ytre rammene, tror jeg.