Dessverre. Nok pest i hverdagen som det er. Jeg venter på at Ted Chiangs "Exhalation" skal komme i postkassa. Exhalation: Stories contains nine stories exploring such issues as humankind's place in the universe, the nature of humanity, bioethics, virtual reality, free will and determinism, time travel, and the uses of robotic forms of A.I. (Wiki). :) Ted Chiang har dessuten skrevet novellen som filmen Arrival er basert på. Spennende forfatter.
Der hun stod med ordførerens dagbok mellom hendene, ble hun uvel ved tanken på at den tyske funksjonæren likevel hadde beholdt embetet og kontoret sitt og fortsatt å styre byen helt til Den røde armé marsjerte inn og han flyktet vestover. Likevel har hun aldri klart å glemme det han skrev om at han ville hjem, bare hjem, som et rop fra et barn som er villig til å gjøre hva som helst for å slippe å se, men i det korte øyeblikket da han likesom slo hendene for øynene, hadde selv den pliktbevisste tyske funksjonæren forstått at hjemme aldri mer kom til å bety Bayern, aldri mer nordsjøstrender eller Berlin, hjemme var forvandlet til selve tiden som lå bak ham, Tyskland var for alltid forvandlet til noe legemsløst, den fortapte ånd som verken visste om alle grusomhetene eller behøvde forestille seg dem.
De første kapitlene var nydelige og jeg gledet meg til fortsettelsen. Men der ble jeg skuffet. Romanen er unødvendig ullen, bare enkelte personer er navngitt og jeg klarer ikke henge med i forbindelsene eller hva som egentlig skjer med enkelte av karakterene. Dette er en hus-krønike, der vi følger eierne av huset opp gjennom tidene, sånn i motsetning til en slekts-krønike. Det er et spennende grep! Det er også noe tydelig Jon Fossesk over skrivestilen, med stadige gjentagelser av linjer og hele avsnitt - men der dette grepet har en manende effekt hos Fosse, gir det bare inntrykk av latskap hos Erpenbeck..
Jeg er også usikker på om jeg egentlig lærte mer tysk historie av romanen. Tror nok det hadde vært en fordel om jeg kunne mer tysk historie før jeg leste den. Men jeg ble mer nysgjerrig på å lese mer om DDR-tiden etter krigen i alle fall. Dessuten kommer det skrekkelige ordet "avjødifiseringsgevinst" til å henge ved; den tyske stat krevde at tyskeren skattet av fortjenesten han fikk når han kjøpte hus og hjem billig av flyktende jøder. Overgrep satt i system der altså.
Som huskrønike har romanen en gripende tittel: Hjemsøkelse (på tysk Heimsuchung). Det handler om mennesker som søker hjem, lengter hjem, hjem til trygghet, hjem til det vante og kjente, hjem til en tid som er tapt og ikke finnes. Innledningsvis siterer Erpenbeck "Akk, min barndoms skoger, når jeg kommer, kan dere gi meg min ro tilbake?" (Friedrich Hölderlin). Min barndoms skog er tapt og borte, erstattet av nye, store bolighus, så jeg kjenner følelsen. I tysk sammenheng, med den turbulente historien de har gjennomgått med skyld og skam må hjem-søkelsen være desto mer desperat. Vi trenger noe i livene våre som er bestandig, som står der og er slik det alltid har vært. En skog, en hage, et hus.
Den aller siste neandertaler satt kanskje en kveld og så ut over gresslettene. Han så havet i det fjerne. Et rådyr tuslet frem med skumringen. Han hørte rugdas vingeslag i den tidlige vårnatten. Han reiste seg, stabbet inn, la seg under fellen. Og sovnet. Ilden sluknet.
Og der slutter verden for neandertalerne. Cirka 32 000 år før vår tid.
“Neanderthals cared deeply about death and the dead: burials were deliberately placed in dug graves, and bodies were sometimes accompanied by grave goods and red ochre – a natural powder-based mineral paint. They took considerable care over the burial of children and older, physically disabled people, who would not have been able to survive outside what must have been a small, robust but nonetheless caring community. Sadly, as we will see shortly, our Neanderthal cousins were to learn that small, caring communities don’t last long when the competition for survival begins to hot up. […] When feeling depressed, I sometimes wonder whether the ability and instinct to carry out genocide isn’t one of the defining characteristics of Homo sapiens. The ruthless use of force against the last real competitor we’ve ever had to face up to gave us the edge to survive in the Later Ice Age world. Without it, who knows – we may well have perished. Seen in the crudest Darwinian terms, it may have been legitimate thirty thousand years ago; but we still can’t shake the habit off.”
Tillat meg å starte omtalen av «Neandertal» med et sitat av feltarkeolog Francis Pryor, forfatter av “Britain BC” (2003). Det var nemlig den boken som gjorde at jeg umiddelbart grep fatt i «Neandertal» da jeg oppdaget den i bokhandelen. Pryors ord hadde ligget og gnagd i bakhodet mitt ett års tid, men så dukker en hel bok om neandertalerne opp, på norsk! Skrevet av to forfattere som virkelig kan formidling og skriver så lettfattelig at det er en fryd! Når historikere skriver bøker klarer de ofte ikke å begrense seg eller holde seg til èn historie. Men forfatterne av «Neandertal» er ikke historikere. Temaene er nennsomt velsortert og informasjonen er strukturert og porsjonert ut, alltid med en gjennomgående rød tråd. Jeg savner stadig vekk bilder da, underveis, for boken er helt bildefri, med unntak av på innsiden av permene. Dette medførte litt Googling.
Men, til min smule forundring går de ganske langt i å omtrent frikjenne Homo sapiens for folkemord på neandertalerne. Det bringes i hvert fall til torgs en lang rekke ulike hypoteser for hvorfor neandertalerne forsvant, for ca. 35.000 år siden, og Homo sapiens kan ikke lastes for alle, i hvert fall ikke for f.eks. klimaet. Den gang da. Apropos klima; boken vier allerede kapittel 2 til en innføring i klimaendringer i istidene som har vært. Det er virkelig interessant. Men så må jeg skrape bort en fet prikk fra terningen, for den naive kommentaren på side 51 om nåtidens klimaendringer «[Temperatur]Økningen skal ha vært spesielt bratt de siste 60 årene, hvilket nok har noe med våre aktiviteter å gjøre, men […]»! Jeg skjønner at klimaendringene i 2021 ikke virker like truende etter å undersøkt temperatursvingningene i Pleistocene, men altså man kan ikke avfeie alvoret i klimaendringene vi står overfor på en så lettvint måte. På samme måte som neandertalerne gikk dukken blant annet på grunn av klimaendringer, kan – om ikke Homo sapiens forgår så lett – så i hvert fall veldig mange dyrearter forsvinne i et mye varmere fremtidig klima. Et klima som blir så hurtig varmere at arter raskt vil falle fra. Dette har stor betydning for diversiteten av dyrelivet som kommer ut i den nye «mellomistiden» en gang i en veldig fjern fremtid. Forfatterne refererer flere ganger til Brian Fagans bøker – men da er det rart de ikke har fundert mer over konsekvensene av tørke, som Fagan diskuterer i det vide og brede i bøkene sine.
Men det er ellers så mye bra informasjon om neandertalerne og deres liv og virke i denne boka, så jeg anbefaler den virkelig til alle. Og som en god bok skal, så sitter man igjen med flere og nye spørsmål etter å ha lest den.
Vi trenger alle kjærlighet for å overleve.
Jeg har lest de fleste bøkene til Hislop med glede, og Øya har nok vært favoritten, men dette? Nei takk - dette var svært lite engasjerende. Merket forsåvidt tidlig i boken at dette var tynn suppe, men fullførte i håp om at den skulle ta seg opp underveis. Det gjorde den ikke.
Slukte halvparten av boka i en fei, fikk deretter skikkelig lesetørke, og slukte nettopp nå siste halvpart av boken da innleveringsfristen til biblioteket var overskredet og vel så det. Men jeg likte boka! Det var så befriende med en nøktern, korthugd fortellerstil, etter å ha lest litt for mange omstendelige klassikere og taletrengte amerikanere. Jeg må rett og slett lese mer av japanske forfattere! Dessuten er romanen helt etter mitt hjerte, med de store evige spørsmål om "hvem er vi" og "hvor går vi", ikke bare i en mannsalder frem i tid, men i århundrer og årtusener frem i tid. Endelig noen som tør! Å tenke stort, skikkelig stort! Jeg er ikke ferdig med å fordøye innholdet ennå, tror den kommer til å henge ved meg i en tid.
Det som ligger bak oss kan vi ikke forandre på. Vi kan ikke gjøre noe med det, uansett hvor inderlig vi ønsker det. Fremtiden derimot, det som ligger foran og venter på oss, det kan vi gjøre noe med.
Du må ikke tro at du kan måle rikdom i døde ting, Aurora. Rikest er du hvis du alltid kan bære med deg den lille pakken som du har her inne. Hun løftet hånden og pekte på brystet sitt.
(...) sterkest er vel de menneskene som våger å vise seg svake.
Fordi livet, Aurora, er som en tykk bok. Det består av mange kapitler. Hver gang ett kapittel tar slutt, begynner vi pånytt. Vi kan ikke skrive det samme kapitlet to ganger. Det vil kanskje kunne minne om det forrige kapitlet, dersom vi prøver på det, men det kan aldri bli det samme, og sjelden like bra. Da er det faktisk bedre å begynne på et helt nytt kapittel, enn å prøve gjenskape det forrige.
Det hadde slått ham hvor modige dyr var. Selv etter år med vonde opplevelser kunne de klare å legge fortiden bak seg og la seg lede av et nytt menneske, uten å vite hvilken fremtid som lå foran dem.
Nesten hvert ord i avisen synes å ha
en av bokstavene i navnet ditt
nesten alle trappeoppganger
har noe i seg
som minner om øyenfargen din
selv fra minareten nede i byen
synges det nesten bare om deg
sånn har det blitt
De prøver stadig å forstå
hvordan jeg er skrudd sammen
det kommer jeg aldri til å si til deg
for jeg er livredd for at du
skal gå rett hjem
og lage deg en helt ny
Jeg har sett at dere har noe lite håndfast
som er veldig stort
jeg har sett at dere får plass til det
mellom hendene når dere leier
allikevel er det stort nok
til å romme alt det dere går der og leier for.
Om du bare kunne renne saktere ut
mellom fingrene mine
skal du forsvinne
og det er best om du forsvinner så sakte
at jeg er for alltid tror det er litt igjen
selv om det ikke er det
Gud i himmelen
noen dager kjennes det
som himmelen er nærmere jorden
enn den pleier
fint om du lar dette bli en sånn dag
Og lettlest. jeg slukte de første 100 sidene i et jafs. Nå har jeg roet tempoet litt. Lurer på hvor de forskjellige stemmene bor. Japan og USA er greit, men den tredje; på en halvøy med lavendel, fisk som fanges med hendene, der hat er tabu og personene har (ti)tall til navn. Er det hos grekerne? Eller i Arabia?
det blir litt dumt dette her
du hater
det beste du har:
beina dine
fører deg
mot de høyeste topper
armene dine
klemmer rundt
de du elsker mest
magen din kinnene latteren
føttene og den ryggen
som stadig bærer tungt
for ikke å snakke om
ansiktet
det som lyser opp
andres liv
du hater det du er
selv om du er
kraft