Bokelskere.no

For slik er livet: Du får aldri ro,
i kroppen slåss det triste mot det glade.
Der finnes viljen til å være god.
Der finnes lysten til å skade.

For mennesker kan gjøre stygt til pent
og stort til smått, det lave til det høye,
alt hvitt til svart, og skittent om til rent
når de, nissen, har en splint i øyet.

Kan hende nissen er et speil som gjør
at menneskene vet hvem de skal være?
Og når de ser ham streve med sin bør,
forstår de hva de selv må kunne bære?

Så nissen har erfart at man må streve.
Men meningen med livet er å leve.

Når barn og nisse møtes slik en kveld,
vil barna kunne ane nissens smerte.
Og uten at de kanskje vet det selv
ler barna veien åpen til hans hjerte.

De treffer blink selv om de skjøt i blinde,
og nissen lagrer latteren i minnet.

Det er over tre år siden dei døde denne hausten, og det er liksom ikkje like vondt å tenke på dei som det var i byrjinga. Det er ikke den same overraskande bølgja som fer gjennom kroppen, som er like vond kvar gong eit minne, eit ansikt, ei stemme dukkar opp så plutseleg og her og der og alle stadar.

Virkeligheten slår deg i trynet av og til[...]

Samtidig er det noe utenfor meg selv, noe uforklarlig og uangripelig som forandrer følelsene enten jeg vil eller ikke. Uansett hvor mye jeg prøver å fremkalle det aller vondeste, ved å legge meg i senga hans, lukte og kjenne, ved å stirre på bilder av ham, se ham i øynene og stryke pekefingeren over neseryggen hans, kinnene og panna, så er det ikke lenger det samme. Det gjør ikke like vondt, det er ikke den samme smerten.

Det er rart å kjøre den samme strekningen til jobb som jeg gjorde for to år siden, før Tarjei døde. Rart at jeg har kjørt her så mange ganger da han var i live uten at jeg tenkte over det, at Tarjei fantes i verden. Nå fylles hele de seks kilometerne med tanker om at han ikke gjør det.

Hva gjør man egentlig på en grav, annet enn å se og tenke og savne, når det praktisk er unnagjort? Når blomstene er vannet, lyset tent?

Det er desember 2012 og over fem år siden han døde. Likevel kan jeg våkne om morgenen og fremdeles glemme at han ikke lever. Eller fremdeles sitte som nå, på jobb uten å gjøre noe, tenke på hva vi skal ha til middag, og automatisk se for meg fire middagstallerkener, beregne fire laks - som om Tarjei fremdeles levde og Julie fremdeles bodde med oss.

Hun og jeg var de neste nye innflytterne på mange år, og vi var uansett annerledes enn de andre, fordi vi ikke hadde vokst opp der, ikke visste om alle løypene og stiene i alle skogene, alle snarveiene og alle de gamle hemmelighetene i alle familiene.

Livet er tilfeldig, og valgene man tar, er ofte tilfeldige.

Den i dag fremkaller julen barndommens sitrende forventing. Duftene av kongerøkelse og juletre. Matosen fra kjøkkenet. Pakkene under treet. Jeg ser for snødekte åkre og en liten,opplyst kirke. En bestemor med et lunt smil. Vi bærer alle i oss våre egne bilder av jul.

Jeg tenkte på at også uvitenhet kunne forme oss. Fravær. Ensomhet. Alt som ikke var hendelser kunne forme oss.

Å være forelsket uten å vite det. Da har man krefter til å gå lange omveier.

[...] Julen er ikke den var, men samtidig er den det, for hver jul er et gjenferd som går igjen år etter år, sprer de samme duftene, synger de samme sangene og bringer min barndom tilbake, som om den aldri var forbi, noe den selvfølgelig ikke er heller , så lenge jeg bærer den i meg, og det gjør jeg til den dagen dør, eller til min døyand dag som min mor ville sagt, og som hun sier fremdeles når jeg tenker på det.

Helt siden Trygve døde for seks måneder siden, tror jeg alle rundt oss har gruet seg til jul, til at alt som er jul bare er jul hvis det ikke mangler noen. Og jeg tror de andre i bygda gruer seg til å tenke på oss, til å synes synd på oss, til å møte oss på butikken, i kirken, på veien og vite at det er jul for oss også.

Jeg så helt tydelig hvordan vi kom til å krabbe langsom rundt treet, og lese til/fra - kortene, og forestille oss hva som var inni det myke, det harde, de små gavene, de større. Vi kom til å gli rundt treet som ringene rundt den melankolske planeten Saturn. Bildene av hva denne dagens kulle være, var så klare. Røde gavebånd, snipp og snapp i Donalds juletre, kald ribbe og varm fløtesaus, ligge mett på teppet under bordet, amndariner. Hender rundt treet, julestjernen som var viklet skjevt rundt toppen. Ennå, mens jeg lå i den smale sengen i mørket, hadde juleaften alle disse levende bildene i seg. Gavene var ikke noe jeg tenkte tilbake på som et barndomsminne, de var tydelige fordi de ennå var uåpnet, ikke forstummet, kastet, glemt, gitt bort. Tingene var ikke fortid.

Så mye det ordet - å gi - rommer. Vi sier seg å gi hen. Å overgi seg. Å være hengiven. Å gi seg. Eller været som gi seg: vinden og regnet. Og kunsten: man gir seg en konsert. Eller en mor som gir bryst, eller en mistenkt som gir en forklaring, og tenåringen gir faen. Eller smerten som gir seg. Mennesket som gir opp. Gir slipp. Gi opp? oppgi. Hva betyr det ? Ånden oppgis til gud?. Inntekten oppgis til skatteetaten. Mor, som gir gaver.

Jeg savner ham, sa mor. Det skjønner jeg godt, sa jeg. Det tror jeg ikke, sa hun. Jeg tror ikke du forstå hvordan jeg savner ham. Nei, kanskje du har rett. Men jeg forstår du savner ham. Jeg savner ham også, på min måte.

Men hvis jeg skulle se tilbake på livet og peke ut et lykkelig øyeblikk, så ville jeg samtidig vite at det hadde blitt der i fortiden. At det aldri inntraff igjen, med samme styrke. Og det er jo vondt.