Bokelskere.no

Jo var fortid; han hadde vært fortid i over sjue år! Men hun hadde pleiet drømmen og lengselen, levd i fortiden og ikke i nuet. Lengtet etter den fullkomne lykken, som hun hadde trodd bare Jo kunne gi henne - mens sannheten var at hun hadde hatt den i hendene i mer enn to år! For det var Håvard som var lykken! Det var han som hadde gitt livet hennes innhold og mening. Det var med ham hun hadde opplevd kjærligheten med. Men hun hadde vært så forblindet at hun hadde ikke forstått det; ikke før nå.

Jo hadde lært henne hva attrå var. Og Kjærlighet. Eller i alle fall det hun hadde trodd var kjærlighet. Men nå var hun ikke så sikker på det lenger. Kanskje hadde det vært mest lidenskap og lengsel etter godhet, nærhet og varme. Omsorg. Det hun så inderlig hadde savnet i ekteskapet med Johan. For hadde hun virkelig elsket Jo, da hadde hun blitt med ham denne sommeren, tenkte hun. Da hadde ikke noe kunne stoppet henne, for slik var kjærligheten. Og nå visste hun at det var Håvard som var kjærligheten.

Men det er noko som kallest livets skole, ser du, Sivert. Den er kan hende vel så viktig. Ka slags skule er det? Spurte Sivert. Det er alt det vi lærer oss gjennom å leva.

Derfor passet hun stadig på å innprente dem at det var hvordan en var og hva en gjorde som betydde noe, ikke hvordan en så ut.

En måtte ta vare på lykken mens den var der, tenkte hun. Ingen visste hvor lenge den varte.

Det var fortid. Men å stryke bort kunne hun aldri. Det lå gjemt dypt inni henne [...]

Det som hadde vært, var litt som et falmet fotografi. Et gammelt minne man kunne se på uten at det vekket vonde tanker eller sår lengsel.

Mali så på dem, far og datter. Det glitret av kjærlighet i øynene til Håvard da han tok om Ruth, og barnet så på ham med en slik hengivenhet i blikket at Mali ble rent varm innvendig. Visst var hun goddråka,lille Ruth, tenkte hun. Det hadde hun vært fra hun kom til. Elskeligere barn skulle en lete lenge etter.

Hun styrte tankene tilbake til timene tidligere på kvelden og forsøkte å gjenoppleve alt som har skjedd. Hun husket alle detaljer, hun ville så gjerne huske alt, spare på det og ikke glemme den minste ting. Tankene gjorde henne varm innvendig, men i neste øyeblikk knøt deg seg i henne.

Hun satt bare og følte på at Romeo var i nærheten. Hun følte øynene hans på seg og gledet seg over det. Av og til bladde hun i boka for at de skulle tro hun leste, og hver gang hun gjorde det, så hun opp på Romeo et øyeblikk. De smilte til hverandre, og Javiera så at han rødmet lett.

De to hadde oppdaget hverandre, som oppdagelsesreisende som oppdaget nytt land, som romforskere oppdaget nytt liv. Det kom som en eksplosjon. Hun hadde ikke fått sukk for seg før det smalt.

For ned trappa kom ei jente på hans egen alder. Den ene hånda hennes hvilte på rekkverket mens hun, i hvertfall i Romeos øyne, skred nedover, trinn for trinn. Han så alle detaljer, som om hjernen hans plutselig hadde fått mye større evne til å oppfatte. [...] Romeo ble våkent på et øyeblikk - han mistet nesten pusten. Han stirret. Han kunne ikke la være. Han ville ikke la være.Det var henne. Han visste ikke hvordan, men han visste det.