Ja, de radbrekker bøkene til Christie i disse nynnspillingene. Har lest noe om at det kan skyldes at rettighetene er solgt til USA, og at britiske filmer derfor ikke kan legge seg for tett opp til originalen. Men jeg får ikke denne teorien helt til å stemme, for jeg tror BBC fortsatt har eierandel i filmrettighetene. Jaja, åkkesom, man blir sittende og "men det var da ikke slik det foregikk i boken?!" og så må man grave frem bøkene igjen da ;) Min favoritt er forresten Endless Night (Some are born to sweet delight, some are born to endless night), samt Fem små griser.
I fire måneder, gjennom koronavåren 2020, har jeg lest meg hundre år tilbake til verden av i går. Jeg har hatt boken på øret på mine turer i fjæra mens våren brøt fram rundt meg, og parallelt har jeg også lest boka (etter at jeg oppdaget den i en eske i boden). Dette er en bok som trenger litt langsom lesing og opphold for refleksjon.
Zweig ble født inn i en jødisk familie i Wien i 1881, i byen med en "lidenskapelig trang til kulturliv", der teaterskuespillerne var opphøyd til de største forbilder og teaterprogrammet ble lest først av alt når man åpnet avisen. Zweig blir etterhvert en kosmopolitt som reiser vidt i Europa og Russland og blir kjent med alle samtidens fremste forfattere og kunstnere. Rundt 1910 får verden en ny rytme, forteller Zweig; verden blir friere. Forfatterne (i hvert fall dem Zweig var knyttet til) er opptatt av fred og humanisme, samarbeid og åndelig forening i Europa. Zweig så en viktig rolle for kulturen for et åpent Europa - ikke på det politiske plan (Zweig var lite opptatt av politikk), men på det åndelige plan.
Den nye selvtilliten i Europa førte imidlertid også til et begjær etter ekspansjon utløsende for 1. verdenskrig og det første alvorlige tilbakesteg for det forente Europa. Zweig beskriver veldig sterkt de harde etterkrigsårene i Salzburg. Blant annet om "Hamstringen"; folk som dro til bygdene og kjøpte opp det de kunne få av mat og innbo og solgte dette dyrt i byene.
Så følger et tiår med fred og økende tillit, inntil Hitler tar makten i Tyskland etterfulgt av nedtellingen til det absolutte nullpunkt i årene 1934 til 1940. Fascismens og nazismens råhet og voldsmentalitet, hvor kom den fra? Zweig peker på at det største mistak var at Wilsons plan ikke ble gjennomført. "Hans ide var å gi de små nasjoner frihet og selvstendighet,men han forsto at denne frihet og selvstendighet bare kunne bli varig hvis alle store og små stater ble knyttet sammen i en høyere enhet". Det totale folkesamband. "Det første de nyskapte småstatene foretok seg var å intrigere mot hverandre og å sloss om ørsmå landområder". Zweig ser hva som må komme og flytter i 1934 til London der han begynner å skrive denne boken. Han og hans ulykkelige generasjon må se alle håp om fred og kulturelle vennskap i Europa knust, ikke bare i èn verdenskrig, men i to.
Det imponerer meg hvor bereiste de fremste forfatterne var på denne tiden, før 1. verdenskrig. De så det som en nødvendighet å bryte opp fra stedene de vokste opp og reise ut og bosette seg i Europa hvor de kunne hente inspirasjon fra andre kunstnere og så verdien i forbrødring. For det er brødrene det handler om. De kvinnelige kunstnerne er ikke viet noen plass hos Zweig. Han nevner vennskap med Johan Bojer i Paris, men ikke Cora Sandel, for eksempel. Nå var ikke Sandel kjent som forfatter på den tiden, men at Zweig i høyden nevner bare en eller to kvinnelige forfattere i hele boken er ganske påfallende. Han gifter seg endog med en, men heller ikke hun er navngitt.
Zweig er forøvrig svært beskjeden med å skrive om privatlivet sitt. Boken er mer en kulturhistorie enn en selvbiografi. Vi blir ikke egentlig kjent med personen Stefan. Så jeg Googlet meg frem til at han innledet et forhold til Friderike Burger i 1912, som han giftet seg med åtte år senere. Hun hadde to barn fra et tidligere ekteskap. I 1934 flytter Stefan til London, mens Friderike er igjen i Salzburg. I mai samme år ansetter han (Char)Lotte Altmann som sekretær. De innleder et forhold. I 1938 flykter Friderike til Paris, men heller ikke der er et trygt; i 1940 flykter hun og (de voksne) barna til Amerika - via Lisboa, med Stefans hjelp. Han og Lotte gifter seg i 1939 og legger bryllupsreisen til Portugal. I 1941 til 1942 bor Stefan og Lotte i Brasil. Resten vet vi. Friderike skriver senere en selvbiografi om sitt liv med Stefan, der Lotte visstnok blir nærmest skvist bort av historien.
Zweig er blitt kritisert for ikke å opponere mot Hitler-riket i 30-årene, men boken "Verden av i går" er det sterkeste vitnesbyrd om hans standpunkt og om alt som gikk tapt med nazismens innmarsj.
Det meste i livet kan ses fra 2 sider eller flere. Fra hvilken side du skal se det er det bare du selv som bestemmer. Du kan velge å se alt fra den triste og negative siden eller du kan velge den lyse og positive siden.
Men døden brydde seg aldri om når det passet. Den svingte jåen når man minst ventet det.
Alle har en børe å bære. Noen bære tungt,andre lett. Vi må aldri glemme at folk opplever sorg og smerte forskjellig.
Siden gode Margit gikk bort har jeg ikke lest noen av hennes bøker. Men så ble det sommer og lysere dager og kvelder og hva passer bedre enn å ta frem en gammel venn? Dette er en av mine favoritter, den har alt. Jeg leser den stadig om igjen, og innimellom får jeg glimt av 14-årige meg som leste denne boka første gang. Margit er borte men bøkene lever.
PS. Liker du denne boka vil du også like Agatha Christies "The moving finger (Mord pr korrespondanse på norsk), som er en av mine favoritter av Christie. Liv/Megan har fellestrekk.
Det er mennesker vi støter på i livet som driver bort for godt når de forsvinner ut av tilværelsen vår. Selv om vi treffer dem igjen, blir det er raskt, meningsløst hei, hvordan går det? Men med andre mennesker kan vi ta opp tråden akkurat der vi slapp, hver gang vi treffer dem. Å være så trygg på noen - det føles som om tiden overhodet ikke har gått.
Noen år kan føles som en evighet, brutt opp i små kapsler av tid.
Det er visse hendelser i livet som føles vendepunkter selv idet de skjer.
Noen ganger kan alt se håpløst ut,tro meg,men det finnes alltid et lys i enden, Kristiane. Hindringen kan være så stor at du ikke kan skimte toppen,men... Ta tiden til hjelp,og du vil erfare at alt lager seg til.
Men noen ganger tvinger man seg selv til å se bare det man vil se. Eller det man orker å ta inn over seg.
Det finnes øyeblikk som som for alltid etser seg fast. Øyeblikk som som representerer det vakreste, det lykkeligste, det beste i livet. Jeg tror de alltid er flyktige. Det ville vært umulig å være så lykkelig i mer enn noen korte øyeblikk. Jeg skulle ønske at det var slik med de andre også. De som også etser fast. De styggeste, tristeste, de grusomste. Men på sett og vis er det kanskje det samme. Kanskje er det ikke mulig å være så fortvilet mer enn korte stunder. Kanskje er det derfor man orker å leve videre. Med minnet om det aller lykkeligste. Og minnet om det vanskeligste. Bare minnet.
Menneskenes evne til å se det de ønsker å se, kjenner ingen begrensninger.
Jeg tenker meg at hvert øyeblikk, hvert skritt er forbundet med et stort antall muligheter. I tid og rom. Skal jeg gå ut nå, eller om en time? Gå til høyre eller venstre? prate med den personen jeg møter, eller ikke? vi har så mange valg, selv om vi ikke alltid ser dem, eller hvilke konsekvenser de kan komme til å få.
Nå mens jeg sitter her og skriver, tenker jeg at hvis man er to som husker samme tid og sted, har man kanskje litt større sjanse til å nærme seg den absolutte sannheten. Tror du at det kan stemme? Ville bildet av vår tid blitt sannere hvis jeg kunne legge ditt perspektiv til mitt? Eller har vi rett og slett ulike minner fordi to personer aldri har helt identiske opplevelser av noe som helst.
Men noen ganger har jeg lurt på om vi kanskje bærer med oss alle minnene likevel. Absolutt alle inntrykk sinnet vårt har registrert. Ja, til og med det som hjernen i ettertid har konstruert ut fra våre lagrede inntrykk. I så fall tror jeg at vi har et filter som bare slipper igjennom det vi tåler å bære med oss. Og det betyr jo at alle de bevisste minnene våre er en forvrengning av virkeligheten - tilrettelagte bruddstykker. Vi gjør dem til utholdelige øyeblikksbilder som vi kan sette inn i en oppkonstruert sammenheng. Det er en slags kamp for å skape en begripelig og akseptabel historie av noe som ikke henger sammen.
Når jeg snakker om likeverd mellom kjønn, tenker jeg ikke lik lønn, men likeverd mellom egenskapene vi tillegger kjønnene. Det rasjonelle versus emosjonelle. Mange ønsker å definere maskulinitet som det motsatte av feminitet. At det ene forklarer det andre som det motsatte av. Slik er det ikke. Feminin og maskulin komplementerer hverandre, De er på ingen måte motsetninger og skal derfor heller ikke defineres ut fra hverandre. De er to separate ting. To fantastiske ting.
Det er på tide å utvide begrepet mann. Det må være bredere. Det må favne mer. Romme flere typer maskulinitet.
Når sorgen først har slått rot, dør den aldri ut, men blusser opp og tiltar når den finner det for godt.
Hvis du fortell nåkka om deg sjølv, så skal det godt gjøres at du ikkje fortell nåkka om andre og. Hvis du fortell det som e sant. (Kari Bremnes)