Bokelskere.no

Hun fikk utløp for mye av det hun gikk og bar på til daglig i det hun skapte ved veven – gamle synder, bekymringer og sinne. Men også gode minner, glade stunder,smil og latter.

Det er i grunnen utruleg at nokon kan få seg til å tru dem er ber enn anna folk. At det er dem som besitt sanninga om alt.

Du har styrka di, sa hun lavt. - Bruk styrka di. Den er oppbrukt, svarte Mali sakte. Nei, den er der, svarte Tordhild. Det er den som har gjort at du lever. Urstyrke forsvinn ikkje, Mali.

Han har forstått at livet ikkje er berre er svart eller kvitt. Att all kan trå feil.

Gjerningsmannen skal ikke klare å gjøre disse menneskene om til en grøt i folks bevisshet, gi dem alle kun en stemme til sammen. Det viktigste vi kan gjøre, er å se hver og en av disse individene, hver og en av de 77 drepte.

Sammen var vi et team på Utvika Camping den kvelden. Det var mange armer, mange til å trøste og mange som rensket campingvognene sine for teppe, dyner og varme klær. Etter hvert ble vi også mange som kunne kjøre ungdommene til Sundvollen Hotel og Ringerike sykehus. Alt dette uten at noen var trent til det, eller kjente hverandre på forhånd. Det bare skjedde. Vi tok forskjellige roller ut fra hva vi hadde å bidra med. Og da var faktisk ingen rolle for liten. Ta barnepasserne for eksempel. Uten dem hadde det vært færre båter på fjorden i den første fasen, og da ville ikke så mange overlevd.

Sissel Kyrkjebø synger <<Til ungdommen>>, en sang som symboliserer hvor sterke disse ungdommene er til tross for det grusomme de har vært med på. Susanne Sundfør framfører <<Mitt lille land>>. Det er nydelige sanger som på hver sin måte forteller noe sterkt midt i alt det triste.

Det er jammen rart at en så grusom hendelse kan føre noe godt med seg. Godt at vi mennesker kan knytte nye vennskapsbånd på tross av slike absurde hendelser. Hadde det ikke vært for 22 juli og det som skjedde, så ville vi aldri truffet disse fantastiske menneskene.

For 14 år siden var det vi som ga ham livet, på Fredag kveld var det du som ga ham livet på nytt.

Samtidig tror jeg vi mennesker er i stand til å ta fram urkrefter i oss når vi havner i absurde situasjoner. Krefter vi ikke aner at vi har, men som er der når krisen rammer. For livet må gå videre. Uansett hvor vondt og vanskelig det er.

Så spør Kripos betjenten: Det var kanskje dumdristig av oss,da, å kjøre ut i båtene for å plukke opp ungdommene? Og du ville kanskje ikke gjort det samme fordi du ville ha visst hvor farlig det var?. Kripos betjenten ser på Bjørn, og rister på hodet før han svarer: I sivil ville jeg helt klart ha gjort akkurat det samme som dere. Men i jobb, i tjeneste som politimann, måtte jeg ha forholdt meg til ordre. Jeg er jo ikke nyttig for en redningsoperasjon dersom jeg selv blir skutt og drept.

Jeg observerer samholdet og omsorgen, og merker at tårene presser på. Jeg vet ikke om de kjenner hverandre fra før, men det er åpenbart sterkt bånd som knyttes

Jeg må ta imot de som kommer med båtene. Det er disse ungdommene det handler om. De trenger omsorg.

Så ser jeg en politidame i sort uniform,skuddsikker vest og våpen på skrå foran magen. Hun står ved veien med til Storøya. Jeg bremser ned. Idet jeg skal til å rulle ned vinduet, oppstår det panikk i bilen. Det skrikes og hyles. Vettskremt hyl. Det kommer helt bardus på Meg. Rett fra småprat og tilnærmet normal stemning til full panikk. Ikke stopp, vi blir drept, kjør, kjør,kjør roper de. De stoler ikke på noen i uniform.

Det er lett å forstå at ungdommene er traumatiserte.

De tar forsiktig tak i de kalde og livredde ungdommene, hjelper dem opp fra båten, og til det jeg betrakter som sikkerhet. Men ikke alle deler min oppfatning av trygghet. Vi må komme oss bort, de skyter oss her også, skriker ei jente mens hun bruker det hun har igjen av krefter på å løpe over brygga, før hun forsøker å gjemme seg bak en gammel lagerbygning brukt som fiskermottak helt i enden av brygga.

Så skriker han. Skrik som er så fylt av smerte, panikk, og sorg over tapet av en nær venn at det ikke er til å fatte.