«LIKET BLE FUNNET på en av årets korteste dager, de ikke-eksisterende, da solen har sviktet menneskene ved den nordlige polarsirkelen og knapt nok sender ut en antydning til lys. Det lå i et fundament til broen som fører over Piteälven opp mot Robotbasen, nakent og hodeløst.»
Det er lenge siden jeg har lest en bok av den svenske forfatteren Liza Marklund, og den eneste jeg har lest er en plass i solen utgitt i 2008. Jeg husker den som en god bok.
Boken jeg nå har lest, er Polarsirkelen, en bok i en serie på tre. Den ble utgitt i 2021 og på norsk samme år. Jeg likte boken. Den holder et godt driv uten å være hesblesende. Forlaget omtaler den slik:
«Fem tenåringsjenter i småbyen Stenträsk i Norrbotten møtes en gang i måneden for å diskutere litteratur. En av dem forsvinner sporløst sommeren 1980. Førti år senere blir hun funnet drept. Julen 2020 blir de fire kvinnene i boksirkelen, som de kalte Polarsirkelen, gjenforent for første gang etter venninnens forsvinning. Smertefulle hemmeligheter som har vært skjult i flere tiår, truer med å bli avslørt.»
Jentene er jevngamle og har drevet lesesirkelen siden de begynte i syvende klasse.
«Carina var den klart mest leselystne. Hun slukte bøker som andre spiste soll. Birgitta, hvis mor var lege i Piteå og faren sjef på Robotbasen, var den mest ambisiøse.
Susanne var med fordi Birgitta og Carina var med.
Agneta gikk med en forfatterdrøm i seg, noe som gjorde litteraturkunnskap til et logisk og begripelig valg.
Når det gjaldt Sofia, var målsettingen mer uklar. Hvorfor hun valgte litteratur i stedet for tegning, form og farge, ble de andre aldri helt kloke på. Den gjengse oppfatningen, som egentlig aldri ble uttalt, var at foreldrene hadde bestemt det for henne. Faren var som sagt kommunalråd i Stenträsk og dessuten vara i Socialdemokraternas mektigste indre krets — arbeidsutvalget.
Det var med andre ord fint å være med i lesesirkelen Polarsirkelen. Men da dette gikk opp for skolens øvrige elever, og de dessuten innså at de kunne få bedre karakterer ved å være med, sa sirkelmedlemmene klart ifra. Hvis andre ville studere litteraturkunnskap, fikk de starte en egen lesesirkel, ikke snylte på deres.
Slik begynte det, og slik fortsatte det.»
Jentene er i oppbruddsstemning, som unge mennesker er når det nærmer seg slutten av videregående skole.
«Med tiden skulle imidlertid glansen og glorien rundt lesesirkelens medlemmer bli mattere og fordampe. Ingen andre elever gjorde lenger krav på å få være med. Lærerne deres var nye, og de gamle hadde fått andre elever å la seg forundres av. Forskjellen jentene imellom ble tydeligere. Det kittet som barndom og isolat hadde føyd sammen, begynte å smuldre opp.
Da det nye tiåret, 1980-tallet, satte i gang, spikret de litteraturlisten for resten av året, akkurat som de hadde gjort tidligere år. To av medlemmene, Carina og Agneta, skulle imidlertid avslutte skolegangen til sommeren og eventuelt også flytte fra Stenträsk, noe som gjorde lesesirkelens fremtid uviss.
Der befant man seg nå, i en tid som uunngåelig innebar forandring.»
Neste bok i serien er Kallmyren. Håper jeg liker den like godt som Polarsirkelen.
«Jeg har vært politiker for Rødt, forfatter, journalist i Klassekampen og realitykjendis. Kort sagt: I det meste her i livet har jeg prøvd å etterligne Jon Michelet. Hvorvidt det har lyktes, det får andre bedømme. Men for meg har det alltid vært et mål å nå ut breiere enn til den faste gruppen av studiesirkelveteraner på venstresiden. Da finnes det få forbilder som er bedre enn Jon Michelet. Mens andre av venstresidens forfattere, politikere og kjendiser har holdt seg for nesen og prøvd sitt beste for å unngå folket, var Jon villig til å få møkk under negla dersom han trodde det var nødvendig i kampen for en bedre verden. Alt han har gjort har ikke vært like lurt. Men jeg tror de fleste vil berømme forsøket.»
Sitatet over er fra innledningen til biografien Mímir Kristjánsson har skrevet om Jon Michelet. Etter å ha lest biografien er jeg i tvil om forfatteren noen gang kommer til å lykkes å etterligne Jon Michelet. Fra Store norske leksikon;
«Jon Michelet var en norsk forfatter, særlig kjent for krimserien om Thygesen, som ga ham Rivertonprisen to ganger, og sjømannsserien En sjøens helt, som ble en stor suksess. Han var også forlagsmann, journalist, politiker (RV) og redaktør i Klassekampen.»
Jeg tar vel ikke for hardt i når jeg skriver at Jon Michelet tidvis var en rabulist (politisk oppvigler, bråkmaker eller uroelement). Der er ikke Mímir Kristjánssoni selv om han er en uredd politiker. For selv om Jon Michelet hadde mange oppturer i livet, var det nok av nedturer. Og de fleste kunne han skylde seg selv for. Samtidig vokste Jon Michelet, som ble født i 1944, opp og var ungdom i en tid som var veldig forskjellig fra tida vi lever i.
Uansett, jeg likte biografien. Den forteller om en del av norsk historie jeg ikke er så kjent med. Innimellom har jeg skratter høylytt over alt det Jon Michelet viklet seg inn i. Og over AKP (m-l). Det er mye som er komisk med dagens øyne. Samtidig er Jon Michelets nedturer trist å lese om. Jeg gruet meg til slutten. Jon Michelet vokste opp på Larkollen og flyttet tilbake til Larkollen før jeg flyttet hit. Det ble skrevet mye om han i den lokale avisa de siste årene han levde. Det er trist å kjøre forbi huset han bodde i og vite at mennesket med så mye energi og mot ikke lever lenger.
Detaljrik og absolutt lærerik
Jeg hadde neppe valgt å lese romanen Odel av Dordi Strøm dersom jeg ikke hadde hørt juryens diskusjoner ifm. at den ble valgt som vinner av Lytternes romanpris 2023 (NRK P2).
Romanen er på 150 sider. Den var ikke så mørk som jeg forventet. Første del, som var de 100 første sidene, overrasket meg positivt. Men del to og særlig tredje og siste del, her tok romanen en retning som ble for spesiell for meg.
Jeg har ikke lest bøker av Johan Theorin siden mai 2013 da jeg leste Blodleie, tredje bok i Ölandsserien. Før det leste jeg bok nummer en og to i serien: Skumringstimen og Nattefokk. Jeg har ikke lest de etterfølgende bøkene Gravrøys og Beinrester. Bumerker, utgitt i 2023 og på norsk i 2024, er en frittstående fortsettelse av Beinrester. Flere av aktørene fra Nattefokk er med i Bumerker: Tilda som er politietterforsker, selvsagt hennes grandonkel Gerlov, og Joakim, som Tilda nå er gift med.
Selv om Bumerker ikke hadde samme spenningsnivå som Nattefokk, synes jeg der er en god roman. Slutten tilsier at det kommer flere bøker i Ölandsserien.
Dette er oppfølgeren til The River, noe som er dårlig markert, men det gjør ikke noe om man leser denne først. Det er bare noen få detaljer fra første bok som blir nevnt, og slike ting plager ikke meg. Men om man er fisefin på spoilere, bør man nok lese The River først.
Mystisk hovedperson og konsept
Den er om Jack som er i midten av tjueårene. Han tar en pause fra ranchen som han driver sammen med sin far, for å jobbe som guide ved en fiskerhytte. Fiskerhytten er for rike gjester og befinner seg på et privat område.
Han skal være guide for Alison som er en svært kjent artist som han ikke kjenner til, og sammen merker de underlige ting som foregår. De som jobber der virker hemmelighetsfulle og anspente, og nabogården har de fått beskjed om å holde seg unna. Hva er det de egentlig skjuler? Jack som hadde tenkt å slappe av med en enkel jobb, blir opphengt i å finne ut hva som skjer på nabogården og hvorfor de som jobber ved fiskerhytten, roter med tingene hans?
Forfriskende setting
Det er ikke ofte jeg leser såkalte utendørs thrillere, men noen ganger er det vel det man trenger. Jack er kanskje en standard underdog som prøver å gjøre det rette. Han kan bli litt kjedelig i lengden, men samtidig er han noe mystisk. Båndet mellom ham og Alison var ikke helt troverdig eller spennende, men heller typisk.
Peter Heller har ikke en avansert fortellerstemme. Han skriver veldig lett og det er mye bruk av linjeskift, så teksten er veldig luftig sådan. Men det fungerer hvis man vil ha noe lett og engasjerende, noe som er underholdende der og da. Fordi det skjer noe hele tiden, og man blir nysgjerrig på hva de ansatte og nabogården skjuler. Samtidig pågår covid, så det er hensyn å ta på grunn av det også. Selv syns jeg ikke covid er fryktlig spennende, men passet godt inn i denne settingen.
En mystisk og actionpreget thriller med mange vendinger og kryptisk undertone. Selv om fortellerstemmen var vel enkel, funket det, og bød på en del stemning. Det var nesten som å lese denne boka utendørs, selv om man satt inne ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg ble ikke overveldet av å lese den kritikerroste romanen til den danske forfatteren Helle Helle Hafni forteller som ble utgitt i 2024. Jeg hadde jo store forventninger til leseopplevelsen. Kjenner at jeg er litt skuffet. Over meg selv mest. Mulig jeg leste for raskt og skulle lest den om igjen. Kanskje det er slik med Helle Helle som jeg har med Ali Smith. Hennes kritikerroste Høst har jeg begynt på tre ganger og får lite ut av fortellingen.
I seneste laget – historier om kvinner og menn er den tredje boken jeg leser av Claire Keegan. Jeg leste Tre lys i mai og Småting som dette i juni. Og det hele startet med at jeg hørte at Claire Keegans bøker omtalt i Åpen bok på NRK.
I seneste laget – historier om kvinner og menn ble utgitt i 2023 og på norsk i 2024. Boken er på knappe 93 sider og består av tre noveller. Som de andre bøkene er kritikerne begeistret for det de har lest. Imens jeg stod i ventekø på biblioteket, leste jeg en anmeldelse i Aftenposter der kritiker ikke er begeistret:
Jeg synes det er prisverdig at en kritiker skriver negativt om en bok som andre kritiker har rost opp i skyene. Samtidig er jeg veldig glad for at det ikke var denne anmeldelsen jeg leste først og kanskje hadde latt være å lese boken. For jeg synes boken er utrolig god. Etter at jeg hadde lest den første novellen var jeg satt ut. Det var som om jeg hadde vært med handlingen. Og slutten var forrykende og uventet.
Til og med jeg som ikke er utdannet i litteraturfaget kan lese at Claire Keegan skriver godt. Under overskriften Fillern så fint! Litterært håndverk fra øverste hylle skriver anmelder i NRK bl a dette om boken:
Romanen Diskomus på venteværelset er Kamilla Danielsens debut som forfatter. En debut som er lagt merke til. En bok jeg har gledet meg til å lese. Den har et tema som vi ofte hører og leser om – som i denne artikkelen på NRK.no 6. juli 2024:
En som har uttalt seg om boken er psykologen Peder Kjøs. I september 2023 var Peder Kjøs og forfatteren på besøk i Nitimen angående romanen. Dersom du vurderer å lese romanen, vil jeg anbefale deg å høre på dette intervjuet. Peder Kjøs sier blant annet at ensomheten mange opplever ikke har med tiden vi lever i, den er universell. Hans hovedbudskap er at vi må tåle at vi ikke er perfekte og at andre mennesker heller ikke er perfekte.
Romanen er på 227 sider og jeg leste den i løpet av en dag. Den er morsom samtidig som det er en sårhet i det morsomme som hovedpersonen Eivor gjør og sier.
Den starter med at Eivor drar fra «venteværelset» for å delta på en «jentekveld»:
«Vi har en gjeng, en sånn gjeng som alle har, fra ungdomsskolen eller videregående, en liten eller stor gjeng som møtes et par ganger i året når alle er hjemme på ferie, eller når flere i gjengen befinner seg i samme geografiske område til samme tid. Alle har en sånn gjeng, en sånn dum gjeng som bare blir dummere og dummere jo eldre man blir, for om man ikke allerede var ganske ulike da man var tretten, er man i hvert fall totalt forskjellige nå, men det er alltid et par som er helt den samme som den de var. De som fortsatt snakker det samme språket og kretser rundt de samme temaene, og kanskje aldri flytta hjemmefra og fikk nye venner, bare fortsatte å være en sånn som baksnakka de gamle.»
Den som inviterer til denne «jentekvelden» er Ulla. Ulla er egentlig ikke en idiot:
«Jeg liker Ulla. Jeg liker Ulla alene. Men jeg har Ulla mindre og mindre alene, og de siste åra har det vært så sjeldent at jeg lurer på om den tida kanskje er forbi. Når man får barn, blir det enklere å samle en gjeng enn å møtes én og én. Man får ikke tid til sånt. Og man får heller ikke tid til å snakke om det.»
Og her er Eivors beskrivelse av de hun skal være sammen med på denne:
«Det verste med jentekveld er at ingenting er ekte. Det kan godt være det er ekte for de andre, det håper jeg for all del at det er, ellers er det helt latterlig at vi gjør dette minst én gang i året. HVIS jeg skal gjette, er det bare jeg som synes dette er som å gå på teater, de andre sier vanligvis at det er så koselig. De andre er Ulla, Ulrikke, Ullrine, Ullriette, Ullfitte og Ullsatan. Eller: Hun som er den eneste jeg liker, hun som er gravid, hun som er tobarnsmor, hun som er forlova, hun som nettopp har gifta seg, og hun som er skilt og har forelska seg på nytt. Og så meg, da. Eivor som aldri finner seg noen. Eivor som klikker på folk på bussen for å føle seg bedre, heve seg over, jeg vet noe som dere ikke vet, noe jeg forutser. Ser inn i alle andres fremtid, men aldri min egen.»’’
En god debut av Kamilla Danielsen.
Har du hørt om gutten som ropte ulv?
Spennende vendepunkt for Varg
Varg er en ensom gutt som sliter med sitt. Han har ingen venner, bortsett fra rottene Mikke og Mus, og han mistet moren sin for noen år siden. Han sliter med å passe inn i klassemiljøet, og han føler seg også utenfor i sosiale medier. Ting forandrer seg da en eldre mann flytter inn i et hus i nærheten, et hus som er litt falleferdig. På grunn av en skoleoppgave, havner han i trøbbel, men noen av klassekameratene blir imponerte. Det gjør til at de kontakter ham mer, og Varg håper at han er i ferd med å få venner. Men denne eldre mannen finner ut hvem Varg er, og truer ham. Vil noen tro på det Varg sier, eller skrøner han bare for å få nye venner?
Forfatteren beskriver Varg godt som en gutt med altfor mye rastløshet, og har kanskje ikke full oversikt på alt, noe som gjør at det skremmer andre som ikke kjenner ham så godt. Alt han vil er å få venner, og være en del av noe. Forfatteren gir også et godt eksempel på hvor eksluderende og det å vekke ensomhetsfølelsen ved bruk av sosiale medier og gruppechatter. At man kanskje ikke er god nok til å være en del av noe. Hvor langt er man villig til å gå for å bli kvitt ensomhetsfølelsen, og vil man alltid bli sett på som av tvilsom karakter?
Å føle seg ensom og annerledes
Selv om Ulv ulv er målrettet for unge lesere, vil nok mange kjenne seg igjen, da man begynner med Internett i tidlig alder, i hvert fall dagens ungdommer. Sosiale medier har aldersgrense, men noen slipper til selv om de kanskje ikke er gamle nok. Så det er vel mye å kjenne seg igjen både for unge og voksne lesere i noen av aspektene. Å ta vare på sin egen helse og ikke bli like påvirket over andres hverdag, uansett hvor glansfullt og kult det kan virke som.
Selve boka er lettlest, og det skjer noe hele tiden. For min del kunne noen av partiene bli litt gjentakende og som voksen leser ble retningen vel åpenbar. Det gjorde ikke noe, da jeg stort sett ble underholdt. Unstad er uansett god på karakterbeskrivelser i begrenset format, og beskrive det vanskelige på en nøytral måte. Ser ikke bort i fra at jeg kommer til å leser mer av henne, selv om jeg ikke er i målgruppa.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
På bokomslaget er Tre menn til Vilma omtalt som Årets juleroman. Romanen av Gudrun Skretting ble utgitt i 2020. Årsaken til at jeg har lest den nå, er at jeg så reklame for filmen Tre menn til Vilma som er basert på boken. Filmen kommer på kino 8. november 2024. Selv om det ikke var «riktig» årstid å lese boken nå, synes jeg det var en varm og morsom roman.
Vet du hvem du har i hus?
Har du en ukjent leieboer?
Eller er du sikker på at du bor helt alene eller med folk du kjenner? En gammel mann påstår at han aldri har sett kvinnen og gutten i kjelleren før, som blir funnet helt tilfeldig. Han er bare en gammel og forvirret man. Adam Fawley blir satt på saken. Denne gutten vekker en sorg i ham, siden han og hans kone mistet deres sønn for ikke lenge siden, og sorgen sitter i enda. Men hans kone, Alex insisterer på at gutten blir boende hos dem enn så lenge. Under etterforskningen, finner Adam ut en slags ledetråd om en ung jente som forsvant for mange år siden, som er blitt en cold case. Har disse sakene en forbindelse?
I mørket er fortalt som vanlig bokform og blandet med forskjellig bruk av media. Man leser intervjuer, videopptakbeskrivelser, avhør og mye annet. Er ikke helt fan av forskjellig bruk av media, men heldigvis består ikke hele boka av det. Det brytes opp med noen av disse forskjellige brukene av media.
Hunter skriver som regel om mørke saker, og det gjør hun denne gang også. Denne saken kan minne om noen av sakene fra virkeligheten. Jenter som er blitt holdt fanget i flere år før de klarer å rømme, eller som ble funnet. Denne boka er et eksempel på at det kan også skje i et vanlig og rolig nabolag. Spørsmålet er om det er den gamle professoren med alzheimers som står bak, eller om det er en sak med en enda mørkere vending ...
Noen småtørre partier
Noen av partiene kunne bli noe gjentakende og tørt, noe som ofte skjer i krimbøker, men likevel klarte den å holde interessen min oppe hele veien. Hunter skriver mørkt og realistisk uten for mange overdrivelser. Så har sansen for skrivestilen hennes. Det er også lett å se for seg det som skjer mens man leser, i stedet for at man faller ut.
Det er ikke mange etterforskere jeg liker. Mange kan bli oppslukt av familielivet eller blir altfor like. Men det er noe humant med Alex Fawley. Han har sine sterke og svake sider som han prøver å balansere når ting blir kaotisk.
Tidligere har jeg lest Alt dette raseriet av Hunter, som jeg tror er den femte boka i serien, og selv om jeg likte den hakket bedre, kommer jeg til å lese flere bøker i denne serien. Har noen uleste liggende allerede som jeg håper på å få med meg senere i år.
I mørket kunne kanskje bli litt for rolig, men beholdt det mørke og det tragiske som jeg liker i krimbøker. Det var verdt å komme seg gjennom de rolige partiene som kunne oppleves som stillestående.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
«Mens jeg gikk på grusveien mellom åkrene, seg en kjølig tåke inn fra vannet. Den hvite, fuktige luften hang over bakken, utelampene dannet sirkler av lys over husdørene og i forhagene. Nede ved de oppstablede halmballene var lyskasterne slått på. Da jeg passerte dem, hørte jeg en lyd, og da jeg snudde hodet, så jeg de hvite kuene gjennom låvedøren, de sto på rad og rekke i fiøset. Det var ingen mennesker eller biler på veien. To rådyr sto på engen, helt stille; idet jeg stoppet opp for å se på dem, sprang de av gårde. På vei tilbake så jeg enda et rådyr, det gikk langs skogholtet i utkanten av åkeren.»
Jeg var spent på å lese debutromanen til Kristin Vego: Sent på dagen etter at jeg lese om den i Aftenposten i april:
«Dansk-norske Kristin Vego (32) demonstrerer i sin første roman at hun har et umiskjennelig talent for både stemning og spenning. «Sent på dagen» er tettpakket av uanstrengte litterære referanser i tillegg til flotte metaforer»
Romanen ble utgitt i 2022 og på norsk i 2024. I ventetiden på å få lånt romanen på biblioteket, leste jeg i mai novellesamlingen til Kristin Vego Se en siste gang på alt vakkert.
Sent på dagen ble en god leseopplevelse. Romanen er på 139 sider, og det vil derfor ikke være riktig av meg å skrive mer om historien som fortelles utover forlagets omtale. Det som påvirket leseopplevelsen mest, var beskrivelse av landskapet gjennom årstidene. Det er på så mange måter et kjent landskap som jeg er blitt svært knyttet til. Mest pga turene jeg går med hunden min flere ganger om dagen året rundt.
Men romanen har en historie i seg som ikke jeg kjenner meg igjen i. I den ligger en spenning som jeg følte med en gang jeg startet lesingen. Anmelder i Aftenposten skriver bl a dette:
«Ung kvinne, eldre mann med en fortid han ikke vil snakke om. Vego bruker åpenlyst Daphne du Mauriers gotiske klassiker «Rebecca» fra 1938 som inspirasjonskilde. Den igjen låner friskt fra en annen klassiker, «Jane Eyre» (1847), av Charlotte Brontë.»
Her er et sitat fra romanen om personen som skaper spenning:
«Hvordan skal jeg gå frem for å fortelle om denne tiden?
Jeg trodde jeg var omgitt av mennesker da jeg bodde i byen. Men i dette huset var vi støtt — slik husker jeg det — omgitt av folk, og Sofia flakket rundt i utkanten av forholdet vårt som en skygge, eller som et lite tordenvær, som noen ganger drev forbi og andre ganger rammet oss med full kraft. Det er tiden Mikael og jeg tilbrakte alene sammen jeg tenker mest på. De små lommene av tid der det ikke var noen andre vitner: Det er dem jeg ønsker å samle opp, som maneter, og løfte opp mot lyset. Se trådene der inne.»
Underveis i lesingen så jeg to episoder av TV serien Ekskona som er lagt ut på NRK.no. Historien i TV serien er creepy. Den begynte å smitte over leseopplevelsen på en negativ måte slik at måtte jeg vente med å se de to siste episodene til jeg hadde lest boken.
Sist sett
