Bokelskere.no

Dean Koontz er nesten like produktiv som King i sine eldre dager. Det er som om de aldri slipper opp for inspirasjon. The Silent Corner er ikke en av Koontz nyeste, men en bok som kom ut i 2017, og er starten på en serie.

Jeg leser en del serier, men når det gjelder både Dean Koontz og Harlan Coben, foretrekker jeg nok de enkeltstående bøkene deres fremfor seriene. For noen forfattere behersker enkeltstående bøker bedre enn serier, synes jeg.

Hadde likt boka bedre hvis den var mer nøytral
Jeg likte The Silent Corner, mye mer enn det jeg trodde jeg ville gjøre i begynnelsen, for er ikke så veldig glad i kvinnelige hovedkarakterer av en eller annen grunn, og det er sikkert en upopulær mening, også. Men hadde nok likt boka bedre, hvis den hadde mindre science fiction. Den består ikke av altfor mye science fiction og med science fiction i denne boka, mener jeg ikke ufoer og aliens, men andre science fiction elementer som påvirker deler av historien. Syntes handlingen var god nok i seg selv uten science fiction elementene. Koontz har brukt litt science fiction elementer i andre bøker, også, og de elementene har jeg likte bedre, men syntes ikke de passet inn i denne. Syntes faktisk det ødela litt av mystikken.

The Silent Corner er første bok i en serie på fem bøker om Jane Hawk. En FBI agent som har hatt det alt annet enn lett i det siste. Hun føler seg noe lost etter at hennes ektemann døde. Han skal ha tatt selvmord, men hun synes ikke det gir noen mening, heller ikke brevet/lappen han har etterlatt seg, gir noen mening. Hun kan ikke forstå hvorfor han gjorde det. Derfor gjør hun sine egne undersøkelser, og det leder henne til flere usannsynlige selvmord. Hun merker også at noen holder øye med henne, og følger hennes spor. Hvem er det, og hvorfor? Hva er de redde for at hun skal finne?

En veldig anonym heltinne
Koontz skriver godt og engasjerende. Er bare ikke så veldig glad i heltinner. Hun prøver ikke å være noen heltinnne, men blir likevel stemplet som en, fordi hun prøver å gjøre det riktige og velger egne veier. Det jeg likte minst i boka var dessverre hovedkarakteren Jane, som ikke alltid er like trovedig, og en del av dialogene som kan bli nokså pompøse. Blant annet hennes elskede ektemann gjorde aldri noe galt eller noe irriterende så lenge han levde. Hun har også av og til en vane for å møte på menn mens hun er i farta. Allerede da kan en dialog bli noe flørtende og flåsete. Noe som ikke er helt realistisk, spesielt ikke når man flykter fra noe(n). Men likte at The Silent Corner var såpass dyster, både når det gjaldt tematikk og handling. Handlingen tar også noen dystre vendinger. Det som plaget meg mest med boka er at Jane føltes litt for blass til å være en heltinne. Jeg er mer vant til helter og heltinner tar mer plass, og som også kan virke skremmende.

God, mørk stemning med mange vendinger og interessant tematikk, men som sagt, falt ikke helt for Jane Hawk som person. Hun blir litt for kald og uinteressant, og hadde nok likt vendingene dersom de hadde vært mer nøytrale uten disse science fiction elementene. De er ikke alltid nødvendige. En god førstebok til tross for at jeg ikke ble fan av Hawk, og er interessert i resten av serien, men det blir ikke med det første. Akkurat nå er jeg som med Harlan Cobens bøker, mer interesert i Koontz enkeltstående bøker.

Min favoritt av Koontz er fremdeles Intensity og blant hans nyeste utgivelser, er Devoted hans beste.

Fra min blogg: I Bokhylla

I Rennys datter er vi kommet til året 1948. Små og store hendelser, positive og negative, preger som vanlig livet til Whiteoak-familien.

Adeline er 18 år og møter kjærligheten på en reise til Irland sammen med onkelen Finch. Imens disse to er på reise, dør den eldste på Jalna, Ernest Whiteoak, og de må avbryte reisen pga Ernests begravelse.

Naboeiendommen brenner ned og eieren brenner inne. Den tragiske brannen medfører at familien blir kvitt et problem. De blir kvitt en nabo som har skapt problemer og uvennskap med sine byggeplaner.

Boken avsluttes med at Ernest begraves. Finch kjøper naboeiendommen for å bygge seg et hus der, og Renny lover Adeline at han og hun skal reise til Irland slik at Adeline kan få treffe sin store kjærlighet igjen.

Terje Bjøranger var et ukjent navn for min del, helt til jeg kom over Kalifatet. Derfor har jeg ikke lest de andre to bøkene om Charlie Robertsen.

Kalifatet er en noe mørk og grotesk bok som kan leses som både krim og thriller. Siden jeg ikke hadde lest de to andre bøkene i Charlie Robertsen serien, gjorde det ikke noe, for man blir godt kjent med ham, Kim og kollegaene hans. Kim er en tidligere innsatt som Charlie har et spesielt forhold med, for han er ikke noen vanlig politimann. Han vipper litt over grensene, og har sin egen måte å jobbe på. Kim kan være god å ha fordi han vet litt om alt og alle. Man får vite litt i fengsel. Men hvor mye bør Charlie involvere Kim i sin nye sak om en mann som er blitt funnet halshugd med hodet i hendene? Er det IS som står bak som gir varsel på at noe verre er i vente, eller andre som er påvirket av IS? Er det realistisk av dem å frykte terrror i Norge og eventuelt i flere land?

Tar litt tid å sette seg inn i handlingen
Begynnelsen er noe rolig, vel rolig. Mange navn å huske og skille fra, og en del begrep å sette seg inn i før man kommer inn i handlingen. Likte å lese om Charlie og hans kollegaer. De tar vare på hverandre og de kan være både humoristiske og utfordre hverandre. Mens Charlie er travelt opptatt med å løse en kompleks sak, sliter han med helsa. Folk prøver å få ham til å oppsøke lege, og han lover så fort saken er løst og ting har roet seg, men er det bare tomsnakk? Et tomt løfte?

Har selv ikke noe i mot rolige handlinger i en bok. Trenger ikke action på hver side, men dette er en mer karakterdrevet krim enn handlingsdrevet. Underveis dukker det opp mange interessante og noen underlige karakterer, som man blir nysgjerrig på og som man vil vite mer om. Spesielt en jente som beskriver sitt liv som en slags slave og ønsker hevn. Hennes del i boka var både sårbart og virket ekte.

Ja til mer Charlie
Grunnen til at jeg ikke ble helt begeistret for boka, var nok selve saken som ikke engasjerte så mye, noe som er synd fordi det er høyst aktuelt. Godt mulig for at jeg ikke bryr meg så mye om religion og da blir også interessen å lese om det deretter. Men mener ikke at boka er dårlig eller kjedelig. Jeg liker Charlie og gjengen hans, og de siste 150 sidene var det mye som skjedde, og sidene bladde nesten av seg selv, for man vil se om man får rett i hva som skjer videre eller om man er på villspor. Ikke helt min type krimbok på grunn av saken, men liker fortellerstemmen og hovedkarakterene. Det ga mersmak og sier ikke nei til neste Charlie bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ikke ofte man kommer over bøker man angrer på å ha lest. Prom House er en av dem, og er den dårligste boka jeg har lest så langt i 2021.

En langtekkelig kortbok
Hver gang jeg har lest en bok, prøver jeg å komme på noe positivt og negativt. Finne en slags balanse for å slippe overdrivelser. Men denne slet jeg virkelig med å komme på noe positivt om, fordi det var en bok jeg omtrent kjedet meg i hjel med. 230 seige sider. Brukte ikke mange dager på den på grunn av lett og barnslig språk og korte kapitler, men at en slik dårlig bok ble i det hele tatt utgitt, er for meg en gåte.

Kort fortalt om boka: En vennegjeng på ti personer er invitert til et luksushus som er leid i Jersey Shore og de skal være der hele helga i forbindelse med prom; skoleballet. De lager en helg ut av det hele, bort fra foreldre og gjøre litt som de vil. Tilbringe tid sammen før college. Men idyllen i det flotte huset, varer ikke lenge. Kjæresten til en av dem blir funnet død, og det ser ut som mord. Men da de etter mye om og men og overraskende nok ringer politiet, er liket forduftet og en storm er på vei. Politiet tror dem selvfølgelig ikke når de forteller om liket. Hva er det tryggeste? Å bli i huset eller dra hjem igjen? Er det hele bare en spøk? Er en av dem morderen, eller er det noen utenfra som har sneket seg inn?

Irriterende språk
Av og til liker jeg slike billige konsepter både på film og i bøker, men ikke denne da dette var svært slapt utført, spesielt språket. Greit nok at boka er beregnet for ungdom, men de fortjener bedre språk en dette. Prom House var rar å lese fordi innholdet var typisk ungdom, men språket var på barneskolenivå. Et lite kræsj der og det var underlig å lese. Det virket som om noen hadde sett en lignende film eller lest en lignende bok, og skrevet en slags fanfiction om det for moro skyld. Selv om det ikke var det som var meningen her, men det er dessverre det inntrykket man får.

Denne vennegjengen består av forskjellige par og single. Noen har vært sammen en stund og noen har blitt nettopp sammen. Hovedkarakter Kylie har nettopp blitt sammen med Liam, og det er mye om de to. Beksrivelsen om spenningen de føler for hverandre og det som hører med, overdøver det som skulle ha vært creepy. Ikke bare mellom de to, men det er mye drama alt i alt til det kjedsommelige. Det ødelegger mye av horrorelementene som skulle ha vært der. Men i stedet blir det overdøvet av usikre tenåringsfølelser og forskjellige dilemmaer. Det er fint at Mueller beskriver at de fleste tenringer kan føle seg usikre om noe en gang i blant og det er ikke bestandig enkelt for alle. Det er bare synd at selve spenningen blir forbigått på grunn av at drama tar såpass mye plass. Til tross for at karakterene er unge, reagerer de ikke helt realistisk på ting som skjer dem og rundt dem. De virker nesten fraværende.

Noen tror nok at jeg liker all slags horror, men nei, jeg gjør ikke det. Horror er ikke bare horror. Det er mye innen den sjangeren også. Men Prom House er dessverre ikke med på å løfte opp horrorsjangeren. Både ungdom og horrorsjangeren fortjener bedre enn dette. Godt at jeg ikke sparte denne til Halloween.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kan ikke skryte på meg å ha lest mye av Borge, for det har jeg ikke. Har lest en bok av ham tidligere og det var Den syvende demonen med Bogart Bull i hovedrollen. Men i Matadorens siste dans er ikke han med, men en ny hovedkarakter.

Denne minner meg litt om Torsdagsmordklubben av Richard Osman; pensjonisttilværelse og mysterier, bare at jeg likte Torsdagsmordklubben bedre.

Sjeldent at ting går som planlagt
Lennox Hartly og hans kone Emma har flyttet fra Manchester til et rolig sted i Spania. De har flyttet inn i en bungalow hvor de skal tilbringe rolige dager sammen. Men ikke alt går som planlagt. Hans kone er alvorlig syk. Hun har en uhelbredelig sykdom som gjør at tilstanden hennes svekkes i varierende grad, men de har assistenten Penny som trøst, og hun er en god hjelp for dem begge. Lennox aner ikke hvordan han skal takle sykdommen, og holder seg litt på avstand av den grunn. Samtidig skjer det et mord i nærområdet under en bryllupsfeiring av alle ting. Hvem er den skyldige? Det går ikke mange dager før et nytt lik dukker opp. Klarer Lennox å holde gamle politiinstinkt i sjakk, for spansk politi vil nok ikke like at han blander seg inn, eller?

Dette er en svært kort bok på bare 204 sider, men likevel tok det meg en stund å komme meg gjennom den, fordi enkelte partier var noe tungtrødd. De fleste kapitlene var korte, men ikke alt engasjerte. Følte jeg ikke ble godt nok kjent med karakterene eller stedet. Har heller ikke noe i mot kosekrim, men ville nok likt det bedre hvis handlingen var lagt til i England i stedet for Spania, siden England har ofte værendringer og er ganske lik norsk klima. Jeg liker kosekrim og vanlig krim med regn, mørke skyer og gjerne med litt tåke som bakgrunn. Syntes ikke denne hadde noe atmosfære og spenningen var altfor fraværende. Men liker humoren til Borge. Til tross for mye alvorlighet, er det også glimt av humor i det hele.

Monoton fortellerstemme
Problemet med boka for min del var at den var noe tungtrødd å lese på grunn av at ting ble svært monotont underveis og for lett å gjette seg frem til fortsettelsen. Med tanke på at denne boka er svært kort, blir også anmeldelsen også det av samme grunn. Det er ikke mye som kan diskuteres uten å avsløre for mye. Jeg likte Lennox og Penny, men ville gjerne lest om dem i en annen setting.

Til tross for at denne ikke falt helt i smak, vil jeg fremdeles lese mer av Borge, for jeg vet han kan bedre enn dette.

Fra min blogg: I Bokhylla

En familie på fire skal nyte en uke på et avides sted. De drar fra storbyen en hel uke for å nyte late dager og kvalitetstid. De har leid et feriehus og virkelig skjemme seg bort. De skal bruke stedet og legge opp dagene som de vil. Foreldrene har en trettenårig datter og en seksten år gammel sønn. De er en helt vanlig, amerikansk familie.

Sjeldent at ting går som planlagt
Men ferien deres får en bråstopp da eierne av feriehuset plutselig dukker opp. De har nettopp vært et sted, men tør ikke å dra tilbake til storbyen New York, siden det er strømbrudd og de bor i en blokk med heis. De begynner også å bli gamle. Feriehuset var nærmeste sted. Derfor besluttet de å dra til feriehsuet deres, selv om de har leid det bort til noen andre. Men de håper de kan få være der en stund til de vet mer hva som foregår. Karakterene i boka er vant til å få all informasjon gjennom Tv og mobil, men uten strøm og nettilgang, er de mer hjelpeløse enn noen gang. Hva forårsaket strømbruddet, og er det et alvorlig tegn på at noe større er på gang? Burde de oppsøke folk i nærområdet selv om de bor et godt stykke fra andre, eller er det utrygt? Og hva er den forferdelige lyden som får glass til å sprekke?

Legg verden bak deg, er stemplet som en thriller og er en noe uvanlig thriller. De som ikke liker kryptisk skrivestil og undertoner, vil nok helt sikkert kjede seg med denne, men det gjorde ikke jeg. Har også sett den har fått mange delte meninger. Noen mener boka er muligens noe uklar eller synes at det er for lite som skjer, og noen elsket den. Jeg hverken hater eller elsker den, men synes det er en godt skrevet thriller. Den er heller ikke spesielt original med hva forfatteren prøver å formidle, for har vært borti lignende tematikk før i blant annet: The Cabin at the End of the World av Paul Tremblay. Helt ulike handlinger og karakterer, men tror Alam og Tremblay var i samme tankegang. The Cabin at the End of the World ble utgitt i 2018, altså før Legg verden bak deg.

En bok som nesten gikk hus forbi
Har selv ikke hørt om Legg verden bak deg før den ble utgitt på norsk, men så er det ikke thrillere jeg søker mest på, selv om det er en sjanger jeg leser mye av. Det er mest horror bøker jeg oppsøker når jeg skal finne bøker som frister. Selv om dette er en thriller, kan den også leses som en horror, fordi karakterene føler mye frykt angående det ukjente. Frykt for lite informasjon og om det er tryggest å bli eller å dra. Hva vil de eventuelt finne hvis de drar? Skrivestilen til Alam er veldig kryptisk og det var det som dro meg inn i boka. Må innrømme at selv om boka var på under trehundre sider, brukte jeg litt over en uke på lese den ut, fordi det var noen tunge og tørre partier å komme seg gjennom, også. Synes også den tar opp som nevnt rase og klasseskille på en troverdig måte uten å overdrive. Selv om boka består av amerikansk tematikk og handling, var det mye å kjenne seg gjennom i det som har vært i media i det siste.

Det virker som at det ikke går an å lese en eneste bok for tiden uten at den blir filmatisert eller produsert som en Tv-serie av Netflix. Denne boka blir til Netflix serie med Julia Roberts og Denzel Washington. Julia Roberts er helt ok, og Denzel Washington er enda bedre, men tror nok ikke jeg kommer ikke til å se serien. De få trailerne jeg har sett av Netflix-produserte Tv-serier, ser de noe hjemmelaget ut. Har heller ikke Netflix, og vet ikke om det er verdt å skaffe det bare for å se denne serien. Litt morsomt at Denzel Washington faktisk ble nevnt i boka.

Alam beskriver godt en usikker verden med karakterer fulle av angst som spør hverandre om det lønner seg å stole på folk utenfor stedet de befinner seg i når en katastrofe inntreffer. Bortsett fra noen kleine foreldresex scener som føltes noe malplassert i all spenningen og intensiteten som allerede var der, var dette en mystisk og smådramatisk thriller der man bare forventer det verste sammen med karakterene. For er det ikke menneskelig å forvente det verste?

Fra min blogg: I Bokhylla

Helsesista har vært stille i media i det siste, men er sikker på at hun fremdeles hjelper landets ungdom som trenger støtte og råd. Hun var mer kjent og synligere for et par år siden. Hun gikk fra sin vanlige jobb til å være helsesøster på Snapchat. Hun ville være tilgjengelig for ungdommen. Hun hadde også sin egen Tv-serie.

En bok med råd uten overdrivelser
I 2019 ga hun ut boka Helsesista #vågåvære. Det er ingen ren selvbiografi. Det er temaer som angår ungdom som er nysgjerrige etter å få svar på forskjellig ting, og hun gir råd til dem. Rådene hennes er stort sett av egne erfaringer. Det er ikke ofte jeg leser selvhjelpsbøker, for det er ikke sjangeren som frister mest og ofte virker de noe pompøse. Jeg leser selvhjelpsbøker en sjelden gang hvis det er et tema som interesserer, og som jeg vil lese mer om av ren nysgjerrighet. Jeg leser ikke selvhjelpsbøker for forandring og åpenbaring. Har ikke den tro på den type bøker.

Jeg er heller ikke fan av Helsesista, for jeg er nok ikke i den målgruppa, men jeg har respekt for og sansen for det hun gjør. Hun tar seg tid til å se og høre på ungdom som føler seg usikre om noe, og hun tar seg tid til å svare. Mange av disse eksemplene er med i boka. Boka hennes er rik på temaer. Det er alt fra ensomhet, til forelskelse, til for første gang, gang, når ting føles ekstra vanskelig, og mye mer. Hun svarer med egne erfaringer og deler underveis noen personlige historier som er relevant for temaet det er snakk om.

Selv om det er nyttig det Helsesista gjør og er beundringsverdig, klarer man ikke å se bort i fra at boka kan bli noe monoton underveis. Synes kanskje også at temaene er lveldig mange og tror boka ville ha vært mer interessant hvis det inneholdt færre temaer å utdype seg i. Dette er en bok beregnet for ungdom, men det er fremdeles temaer som kan egne seg for voksne, som ensomhet, selvfølelse, kjærlighetssorg, å takle motgang, indre kaos og mye annet. Som voksen kan det hende fra tid til annen at man ikke blir kvitt gamle følelser som man selv kjente på da man var ung.

Noen ganger er det lettere å lese enn å snakke
Må innrømme at dette vanligvis ikke er min type bok å lese, men liker det at noen byr på seg selv på rett måte, og det er også viktig å sette seg inn i hva ungdom tenker på og bryr seg om. For man har jo tross alt selv vært ung og usikker på det ene og det andre. Det er heller ikke alle som liker å snakke om ting, og da er det fint å lese om ting man kanskje kan kjenne seg igjen i. En fin bok å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Laura Purcell er et navn jeg har lagt merke til av og til når jeg har søkt på horror bøker. Navnet er ikke voldsomt kjent, men det har dukket opp noen ganger, og bøkene hennes har til en viss grad fristet.

Herlig, gammeldags horror
Den som fristet mest var en bok som kom ut i januar og det var The Shape of Darkness. Liker at handlingen er gammeldags, og at boka legger vekt på både gotisk og psykologisk horror. Det er en fin miks. Jeg har gitt opp med å finne skremmende filmer og bøker, for det er ingenting som skremmer lenger. Nå er jeg mer ute etter stemning, engasjerende handling og at det hele er gjerne litt dystert.

Synes at denne boka fylte disse kriteriene. Ble ikke skremt av denne heller, men det er ikke det viktigste når det gjelder horror generelt. Men den har noen gode scener som kan betegnes som noe creepy, vil jeg si.

The Shape of Darkness er om Agnes Darken som befinner seg langt unna vår tid, rundt 1800-tallet. Hun er kunstner og klipper, av og til maler silhuetter av profilene til kundene sine som de kan henge opp på veggen sin istedet for et fotografi. Hun tjener ikke voldsomt, men nok til å få verden til å gå rundt. Hun bor ikke alene, men sammen med nevøen sin og moren sin. Hun har også en god venn som er enkemann. Han var gift med søsteren hennes og Agnes og han, har alltid vært gode venner. Agnes har i lengre tid slitt med helsa, men er oppegående, og gjør det hun skal. Men hun vet ikke hva hun skal tro når det viser seg at kundene hennes dør, kanskje blir myrdet, og hun får besøk av politiet. Hun er usikker på om noen er ute etter å skade yrket hennes eller henne selv. Det kan vel ikke bare være tilfeldig?

En jobb som tærer på kreftene
På grunn av dette bestemmer Agnes seg for å oppsøke et medium som kanskje kan hjelpe henne med å oppklare det som skjer rundt henne. Mediumet, som skal ha evne til å kommunisere med de døde, er bare et barn og hun er albino. Hun og søsteren tar i mot kunder, og sammen utfører de spiritisme. Ulempen er at hver gang Pearl, som barnet heter, har utført spiritisme, tærer det på kreftene, og det tar alltid lang tid å komme tilbake til hektene igjen. Hvor lenge kan hun gjøre dette, og hvor lurt er det å oppsøke de døde?

Vet at dette kan høres ut som typisk horror. På en måte er det det, men samtidig er det ikke det. Kan gå med på at handlingen kan virke typisk, men fortellerstemmen og utførelsen er ikke det. Boka er mer kreativ enn det den utgir seg for å være. Det er i hvert fall ikke lystsig underholdning, men snarere deprimerende. Purcell kan det med å legge vekt på dysterhet, byrder og skyldfølelse.

Med tanke på at dette er en horrorbok som inneholder både mord og spiritisme, var det overraskende lite overnaturlige elementer involvert, noe som var litt skuffende. Det var der, men ikke ofte nok, og liker også måten Purcell menneskeliggjør horrorsjangeren. Betegnelsen horror kan jo være så mangt. Det gjelder ikke bare overnaturlige hendelser. Synes også at en mulig overraskende vending, ikke var så overraskende. Har lest og sett lignende løsning før både på film og i bøker. Så det var ikke spesielt sjokkerende eller nyskapende, men det passer fint inn i resten av handlingen.

Størrelsen på boka kan virke noe stor og handlingen noe tung, men den er svært lettlest og engasjerende. Ofte blir man sittende og lese litt til. En god horror bok med mye dysterhet.

Fra min blogg: I Bokhylla